Livshistoria.. eller;  Me, the short version..

key_art_working_girl
Coffe, Tea – Me?
Jeg hater å fly, men elsker flyvertinnesitatet over her. Nei, flyvertinne ble jeg aldri. Ikke at det var noe mål heller, men sitatet er hentet fra en film jeg syns er så kul og bare såå åttitalls – Working Girl, med Melanie Griffith og Harrison Ford. Favorittsitatet derfra er: ‘If you want to be taken serious, you’ve gotta have serious hair..’  Sagt av Melanie Griffith’s rollefigur idet hun klipper av seg sitt meterlange, flisete, fluffy OG gulrotrøde hår. Skal bli sjef, må vite!

 

Sjef! Jeg ville også bli sjef engang. Det nærmeste jeg kom – etter noen halvhjerta studier på BI, var ansvarlig for bytte, retur og informasjonen på IKEA. Kjempegreit å ha vært innom der når man skal handle seg ting til hjemmet, men likevel. Med min støvallergi og en uke i teppeavdelingen, tok den karrieren brått slutt.

40 år! Jeg brukte over førti år på å finne ut hva jeg skal bli når jeg blir stor. Stor er det lenge siden jeg ble. Jeg har vel vært innom nesten alle bransjer bortsett fra bank og begravelsesbyrå. Det er riktignok noen av de stedene jeg har jobbet hvor jeg har lurt på om jeg har havnet i sistnevnte kategori, men likgraverbransjen har ennå ikke sett mitt blide åsyn. Det får bli som kunde.

NSB! Etter nevnte 40 år uten å ha funnet Jobben For Meg, snublet jeg over en venninne på Grønlands Torg. Hun var blitt konduktør siden sist. Bli lokfører davel! Sa hun. Og det ble jeg. Jeg søkte på Norsk Jernbaneskole og:

  • Ble vurdert
  • Gikk på psykologisk test, legesjekker og intervju
  • Tok forkurs – for min del fordi jeg manglet noen tekniske fag.
  • og sist, men ikke minst – da alt dette gikk bra og jeg kom inn – leste som bare  . Fikk man under 80% rett på prøve eller er udugelig på annet vis, var’e rett ut. †

Men ingen ‘tok’ meg! Det meste gikk etter planen og jeg var ferdig utdannet og autorisert 10.09.09.

Ingen armer, ingen kake eller; ingen helseattest, ingen jobb.                                                       Hvor lenge var Eva i Paradis? Ble noen år, helt til bedriftslegen bestemte seg for at ikke helseattest kunne skrives ut. En lang og vond prosess før dommen kom; De tok sikkerhetsgodkjenningen min. Jeg måtte slutte. Jeg var svært uenig i avgjørelsen som var et slag jeg ikke var klar til å ta imot. NSB trodde som nevnt ikke på meg når jeg sa – og i etterkant dokumenterte – at grunnlaget for å ta helsegodkjenningen min ikke var tilstede. Ledelsen kom med et ’tilbud’. Et tilbud om å enten bli oppsagt eller si opp selv. Nei, det var ikke videre rosenrødt heller. Ikke mye penger engang. Men jeg tror folk flest har skrekk for å bli sagt opp. Og jeg fikk jo råd må vite. Av Fagrøyrsla. Som hvertfall ikke var på MIN side.

Det ble skrevet en avtale. Om at man etter dette ikke hadde noe å kreve av hverandre. At man ikke kunne gå til søksmål mot hverandre. Og at man ikke skulle omtale hverandre i negative ordelag. Den siste biten har tidligere leder siden brutt ved å lire av seg en lekse med usannheter ved en referansesjekk. Så dermed er ikke kontrakten gjeldende mer. Og jeg kan dermed si og skrive hva jeg vil. For det hører med til historien at jeg hadde fire år med noe som i beste fall kan kalles motarbeiding og som i verste fall kan kalles trakassering fra leder. Når toget mitt stoppet pga en teknisk feil, så var jeg aldri redd for min egen eller andres sikkerhet. Men jeg var livredd for at leder skulle ringe. Noe han stort sett gjorde. Og noe som stort sett førte til at jeg fikk skylden.

Førerbevis dukker opp!                                                                                                                                  Jeg hadde, etter å ha vært handlingslammet i et drøyt år og stort sett flydd rundt i skogen og trent hund, pusset våpen og gått til flere leger og en privat spesialist. Jeg fikk alles medhold i at helsa mi hadde det ikke vært og var det ikke noe feil med og Jernbanetilsynet ga meg Førerbeviset tilbake! Det var verdt hver krone og hvert øre! Regner man inn tapt arbeidsfortjeneste og alle utgifter, ender man på rundt kr 650000,- . For ikke å snakke om hva det har kostet kropp og sjel.

For å gjøre en lang historie kort; jeg kom inn på opplæring via praksisplass i CargoNet og skulle kjørt godstog i 2017. 1.10.2016 sies avtale opp. De hadde ikke ressurser likevel. Heftig og ivrig søking i togbransjen var resultatløs etter det. Jeg vet tidligere leder har snakket nedsettende om meg og jeg vet at bransjen er liten. To og to har lenge blitt mye mer enn fire. Men etter å ha brukt nærmere kr 80000,- på advokat, så tenker jeg at jeg lar den ballen ligge død. NSB velger å ikke tro på meg. De mener jeg skulle sagt ifra om at jeg hadde fått en feildiagnose mange år før jeg søkte jobb hos de. Feildiagnosen står ikke engang på forbudslista for lokførere. Så jeg har skjønt at lederen fikk sin vilje, jeg har skjønt at ikke alle arbeidsplasser er hyggelige eller rettferdige og jeg har  skjønt at store firmaer er vanskelige å sloss mot. Men det er vanskelig å riste av seg at de siste ti år der har vært nesten bortkastet.

Et tvilsomt jubileum                                                                                                                                          1.11.2017 feiret jeg 3 år som arbeidsledig samfunnssnylter. Aldri i verden om jeg hadde trodd det skulle bli så lenge! NAV sendte meg til karriererådgivningsfirmaet Sonans Karriere. Der har det vært mye rådgivning og lite karriere. Og mest disSonans. Firmaet hadde foredrag om CV skriving, om hvordan få seg en hobby og de hadde sågar turgåing! – Tenk at NAV betalte dette for meg. Firmaet hadde en mangesiders liste over praksisplasser der man kunne få et sted å være og få tettet det voksende hullet i CVen.       – Tenk at ingen av de stedene har jeg vært.

Da den såkalte rådgiveren fra Sonans med coach – utdanning fra Mallorca la ansiktet i alvorlige folder og med innstudert medfølelse i stemmen spurte om ikke jeg skulle ‘ta ufør’ , våknet jeg av dvalen. Hallo! Her får jeg faktisk ingen hjelp! Jeg må hjelpe meg selv! 

Så jeg kom meg inn på et vekterkurs og fikk deltidsjobb i et vaktfirma. Vips tjente jeg litt penger! Jeg jobber nå med saken å få fylt på med noe jeg brenner for. Og få til å klare meg selv. Jeg vil gjerne jobbe med noe som kan la meg bruke evnene mine og få utrettet noe.

I ettertid kom jeg inn til Fretex, som og jobber med karriererådgiving. Der får jeg faktisk akkurat den hjelpen jeg trenger. Og ikke mer. De har verken Mallorca coacher eller tidligere hodejegere ansatt, kun vanlige, fornuftige mennesker.

Hundeliv! Katteliv!                                                                                                                                       Det var sånn cirka da toget kom inn i livet at hundene og kattene også flyttet inn. Etter å ha hatt gris en stund så knakk jeg allergigåten og fant både hunde og katterase jeg kunne leve med uten at pusten stoppa eller jeg fikk en sånn hud at jeg ble forvekslet med kjøttkake på REMA. Og som den Autist Light jeg er – så skulle vi da ikke ha en hund og en katt til kos. Her skulle det drives katteoppdrett og hundene skulle ha en oppgave i livet!

Digresjon; jeg synes for så vidt ikke at hund til kos er greia uansett. Om man ser på hva hundene opprinnelig var ment for, så var det en arbeidsoppgave for dem alle. Nå ser man oppdrett på full fart feil vei. Hunder med stort aktiveringsbehov avles kun etter utseende, uten tanke for at innsiden og skal henge sammen. Man kan da sitte igjen med en kjempestor arbeidslyst kombinert med frynsete nerver. En bikkje som inni seg sier: ‘Jeg vil jeg vil, men jeg vet ikke hva jeg vil og jeg tror neimen ikke jeg tør…’

Og jeg oppdaget dette med at en hund vil ha klar beskjed. Både om den gjør feil eller rett. Den vil ikke bestemme alt selv. Den er ikke av porselen. Her kom jeg temmelig kjapt i diskusjon med folk som mente det motsatte gitt. Dette måtte jeg lære mer om!

Altoppslukende hobby!                                                                                                                                Med det så var min nåværende altoppslukende hobby i full blomst. Jeg har brukt utrolig mye tid og penger på å skaffe meg bakgrunn og finne ut av denne komplekse hundeverdenen. Og ja jeg har og tatt katteoppdrettskurs og oppfostret noen kull med Sibirkatt. Alle katter er idag kastrerte og kommer og går som de vil.

Så det gjenstår å se. Vil jeg kunne greie å leve av noe jeg brenner for? Det som jeg faktisk har forsøkt hele livet?

One thought on “Livshistoria

  1. Hei!
    Jeg har en datter på 12 år som er allergisk for vanlig huskatt. Har hørt at sibirkatten skal være en allergivennlig rase. Så jeg ønsker å komme i kontakt med deg for en prat.
    Har også en datter på snart 10 år og en mann. Vi er glad i dyr og bor i hus på Gjelleråsen med
    gode utemuligheter for katt.

    Mvh. Anne H Haugli

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s