Summer moved on..

Ja, den går sin skjeve gang, denne sommeren også. Som vanlig for meg når det er sommer så

.facebook_1469089377206
The Dyhrz på Hardangervidda!

handler mye om å reise til steder og trene hund. Iår har jeg vært så heldig å få jobb også, så jeg kombinerer det hele med opplæring hos CargoNet.

Jeg fikk en i overkant lang biltur nå pga skrantende geografikunnskaper. NRH kurs på Røros og stevne på Voss? Jah! Deeet må kunne la seg kombinere! Rett ved jo. Sånn virket det da jeg planla det hele. Virkeligheten var ikke helt sånn.  Først A prøver på Røros (mer omn det under).  Så noen dager på B tren kurs med en festlig gjeng der jeg lærte mye om frisøk og virkelig fikk oppleve hvor langt ChaBlis er villig til å løpe for å få et funn. Ja vi var i ørken med kraftig vind og bikkja dro avsted utrolig langt på en figurant. Så jeg er igrunn glad for at jeg startet med lydighet og å få system på dette dyret før vi kjørte på med ville frisøk. For jeg tror det at hadde ikke vi trent konkurranserundering og såpass mye lydighet som vi har, så ville denne dama rula søksområdet alene. For hun har stooor trang til å lete og finne. Jeg tror det er det kuleste hun vet.

20160717_141039
Familien Glum på tur. Kjekk liten vogn blir mye større med uteplass!

Etter hovedkurset på Røros dro vi mot Voss, en 8 timers biltur i vilt fjellterreng. Tok en overnatting ved Krossbu da, før vi passerte Sognefjellet i stålende sol. Fantastisk!

Vel fremme i Voss var det sporkonkurranse på lørdag og rundering på søndag. Det er ikke annet å si enn at vi fikk 9 på spor, 8 på felt lørdag og på søndag 8 på rundering og 10 på felt. Nei jeg har ikke nevnt lydigheten ;)) Og tja.. Lørdag misforsto jeg når det var min tur så jeg varmet opp altfor tidlig og ble stående å vente utenfor banen. Bikkja var ute av fokus når det var vår tur så det gikk ‘så der.’. Søndag fikk vi mange bra karakterer og kontakten og drifta var ganske bra. Vi ble diska på hals, selv om den var nydelig. Jeg juksa nemlig. Animerte før øvelsen…. Off, da gjør vi ikke det mer. Men det holdt ikke til opprykk denne gangen heller. Så nå skal vi hjem og trene. Og ikke starte før i The Challenge i september.

Full stryk. Men jeg fikk nå prøvd meg og  hundedyret på Norske Redningshunders A prøve i rundering og spor på Røros. 800m rundering og en km spor med 100m oppsøk. Og vi strøyk på begge! Det er slettes ikke så ille som det høres ut som egentlig. For det var virkelig en monsterløype, lite vind og det var ganske så varmt. Jeg trener svært sjeldent så lange runderinger som 800m og over det. Rett og slett fordi jeg ikke ser nødvendigheten. Og fordi det tar lang tid. Og stor plass. Rundering handler om motivasjon og det bygger vi ukentlig og det har ChaBlis i bøtter og spann. Litt spent var jeg likevel, for tenk om teorien min ikke holder vann? Burde jeg trent flere lange runderinger?

En skokk av folk. Det som møtte oss var en bred midtlinje og en liten skokk av folk som skulle være med oss. Det var to dommere, en dommerelev, en FTU representant og et par interesserte. Jeg fikk de sedvanlige tilbakemeldingene som handler om hvor morro det var å se Airedale i denne sammenhengen og spørsmålene om hvor i all verden ble det av den rasen? Er det ingen som bruker dem mer? De er vel robuste disse terrierne? Men er de så sta som ryktet påstår? Avles de kun for utstilling nå for tiden? Vel, svarene sier seg jo selv… Men det er veldig hyggelig å få sånn oppmerksomhet rundt ChaBlis. Og jeg forstår skepsisen. For vi som bruker denne rasen i Norge kan jo telles på en hånd. De som avler denne rasen med bruks for øye, kan telles med en finger.

_20151004_225605
Denna terrier’n går på 96%!!

Også denne gangen ble det sånn når vi fikk satt igang og ChaBlis fikk vist noen slag og et par funn, at gjengen nikket anerkjennende: Jepp dette var terrier’n sin! Hun var svært styrbar og de få gangene jeg syns hun gikk for kort ut, var det bare å sende på nytt og hun føyk avsted. Men det er klart at med så krevende terreng der det var bratt hele veien på høyresiden med lyng, kratt og små koller, ble det en vanskelig oppgave for meg å disponere henne. Jeg visste på forhånd at jeg ikke kunne sy så tette slag som jeg ville gjort om det var en kortere konkurranse. Og jeg hadde ikke helt begrep på hvor langt vi hadde kommet og hvor langt som var igjen. Og vinden var svært varierende. Så for å gjøre en lang historie kort; vi missa siste figurant som lå ute på 50m helt i slutten av løypa på 800m. Det var vindstille da ChaBlis var i området der figgen var gjemt og skulle hun fått den da, måtte hun ha snublet over han. Prøvens eneste hund som fant den, fikk et vinddrag akkurat da den var i området. Vi fikk gå ca 150m lenger enn slutten av løypa, da dommerne syns det var så synd fordi hun hadde gått så bra og håpet på et vindkast, men nei. Jeg tar det ikke så tungt for ChaBlis beviste at hun har mer en nok krutt til en så krevende oppgave. Hun fungerer nesten like bra mot slutten som i starten og jeg så verken sjangling eller protester mot å gå ut. Når runderinga var slutt lekte hun drakamp med dommern hele veien tilbake. I denne løypa hadde de fleste deltakerne slitt og noen hadde også brutt. Kun en besto.

Jeg lærte mye til neste prøve, blant annet det at det faktisk går an å dekke litt tettere mot slutten og at det er en god ide å ha med skritteller eller liknende for å ha peil på hvor langt det er igjen slik at man kan ta en pause underveis for å få samlet hodet. En kjede er aldri sterkere enn det svakeste leddet. Og jeg er den som hindrer hunden min i å være briljant. Det er alltid sånn. Stakars hund.

Sporet ble ikke så spennende….. 100 m oppsøk var lagt rett ut i skogen. På denne type prøve får man ikke beskjed om hunden melder bakspor, man får bare ‘feil’. Og man har tre ‘feil’ å gå på. Vel, ChaBlis finner et spor etter 30 meter. Jeg må bare følge henne for det er så tydelig. Men dommerne melder ‘feil’. Jeg tenker det må være bakspor og snur henne, men det blir og besvart med en ‘feil’. Urk. En sjanse igjen….. Hun leter 10 meter til og drar så like overbevisende ut på et spor igjen og jeg får igjen ‘feil’ som svar fra dommerstanden. Dermed er nullen et faktum. Det var baksporet til det riktige sporet!! Erremuuulig?? Kan godt hende det at jeg snudde henne på et første sporet hun fant, førte til at det ble bakspor da hun endelig fant det rette sporet. Irriterende altså. For hun vet jo ikke hvilket spor hun skal finne…. og at det var et spor hun fant først, det er sikkert. Dessverre er det sånt som skjer, det er mange spor i en skog. Arrangørene kan ikke gardere seg mot det. Vi fikk likevel gå prøvesporet da, for treningens skyld. Og det gikk kjempebra! Hun fant alle gjenstander på rekordtid. Så – nestegang! Da går det. Nå har vi øvd.

Vi dro så rett hjem. Rett på jobb. Rett til CoolDog for å sjekke kroppen og få litt hastebehandling fordi hun hadde greid å slå begge lårene på en kant i boblebadet.. Jaja er ballen i boblebadet, så er hunden der og.

Katjaplakat

Uka etter der dro vi til Sølen…. fortsettelse følger.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s