LIVET i LIER

Jeg kjøpte engang en minigris. Leste på nettet at den skulle bli max 15 kilo.. Der sto det også at den er kjempefin for allergikere og at den er akkurat som en hund. Flott å ha i en liten to roms leilighet på Storo, tenkte jeg. Hadde jo 4 kvm uteplass og greier.. Vel, jeg har sluttet å tro på alt jeg leser – for å si det sånn. Ingen fortalte meg at griser helst ikke skal være enslige og heller ikke at det ikke finnes 15 kilos voksne griser.

Lillegris ble ukritisk kjøpt i Tønsberg for den nette sum av kr 5000,- Hun hadde stamtavle og alt. Jeg tok ingen betenkningstid og vips var jeg samboer med et dyr som oppførte seg som et regelrett Monster den første tiden. Hun ville ikke være alene – okkesom! Hun hadde seng og do i entreen og lagde et sant helvete uti der hver natt i 3-4 uker. Hun sovnet jo etterhvert, men gikk jeg på do, så startet levenet igjen. Jeg drev med nettstudier den tiden, og om jeg satt meg ved PC for å gjøre oppgaver, ‘øffet’ dette lille dyret konstant der nede på gulvet.

Det varte i timesvis og ga seg ALDRI. Så jeg måtte ha henne på fanget foran PC en. Det var mye markedsføring hun fikk lære i starten sammen med meg.

Vi gikk mange turer og tok noen dressurkurs og det lille vesenet ble etterhvert veldig greit å ha med å gjøre.

Hun gikk fint etter meg på tur og tok seg noen runder på plenen i ren glede rett som det var. Jeg bodde jo alene den tiden og det var alltid koselig å bli møtt av gakke-lyder når jeg kom hjem. For griser sier veldig sjeldent nøff, det går i gakk, øøøf! – ooh, e-e-e … Hun ga meg en grunn til å komme hjem.

Men så …fi

kk hun brunst! Og skiftet personlighet i løpet av natten. Hun sov kanskje et par timer pr natt i en uke. Hun ble sinna, beit meg ganske så hardt, ødela mange ting i huset. Alt skulle ri’s på og – hun stakk av! Fant henne laaaangt nedi Brettevillesgate, der hun forsøkte å se en leketraktor dypt inn i øynene før hun besteg den og red ivei. Er vel unødvendig å si at dette førte til oppstyr i gata.

Man kan si at jeg snakket med svææært mange mennesker den tiden. Biler stoppet på gaten, folk kom ut av leilighetene sine for å ‘snakke gris’ – og det var en OK tid, bortsett fra i brunstperioden, og den kom hver fjerde uke.

Jeg fant en løsning med p-sprøyter og da forsvant brunsten. Ingen hadde fortalt meg at det lønner seg å sterilisere purker så fort som mulig. Antar jeg hadde noen romantiske forestillinger om å ha kull på henne.

Kort fortalt – så gikk tiden, og Trulte vokste, vokste og vokste! Lett panikk fikk jeg da hun rundet 50 kilo. Da sluttet jeg å veie henne, men hun var nok nærmere 80 kilo stor og tung på det største.. Hun gikk ikke så mye tur mer, er hun ble slik griser kanskje egentlig er ment å være – et stort, søtt vesen som liker å sove i sola og rote rundt i gresset.

Etter at vi fikk og en samboer i et hus, ble hun nødt til å flytte ut i hagen. Det var tildels store ødeleggelser hjemme når brunsten var som verst. Hun samlet ivrig alle løse deler i huset for å lage reir. Virkelig kritisk ble det da hun dro løs filterpumpa til akvariet og vannet fløt utover gulvet! Og det er klart at om hun kjedet seg, så var det bare å tygge løs på en gulvlist eller to… Trulte og samboern hadde en pågående diskusjon om rangen i huset, og i en periode hadde hun herredømme på kjøkkenet når ikke jeg var hjemme.

Vi laget grisehus, med kennelvarme, veranda og hageflekk. Men hun bodde i huset vårt helt fram til hun ble rundt 9 år.

De siste årene fikk hun problemer med bakbena sine stakkar. Vi hadde veterinærkiropraktor på besøk og hun mente det kunne være noe man kan se på hest, som kalles ‘Hanetritt’. Et nevrologisk problem der hun hadde problemer med å sette bena ned. I starten hadde hun ikke så mye plager med det og hun greide å bevege seg rundt. Men det ble gradvis værre. Jeg tenkte at så lenge hun spiste og så ut til å trives i huset sitt, så var det ikke så mye å gjøre noe med – men jeg begynte å ane at fremtidsmulighetene for Trulte ikke var de aller største stakkar.

Det er rart når man har et dyr gående og ser det hver dag. Det er ikke så lett å legge merke til endringer. Men hennes situasjon ble gradvis verre. Trulte hadde noen bra sommerdager denne sommeren, der hun solte seg på terrassen sin og spiste det hun ble servert. Hun har dratt opp litt gress og rota i jorda. Kattene våre har holdt henne med selskap og hun drev å vekte oss til fast tid kl 5.30 hver morgen med ‘øff og vrinsk.’

Men nå utpå høsten gikk det dårligere og dårligere. Å få klippet kløvene var ikke lett, og forbena begynte også å bli vanskelige å gå på. Muskulaturen i lårene var nesten borte, så da hun var blitt en gris som kun stavret seg ut av huset sitt for å spise og gå på do og som slet veldig med fremdriften, måtte vi kontakte veterinær. Og det er ikke så lett. For det er ikke så mange vanlige veterinærer som har kompetanse på gris og hvertfall ikke på avliving. For griser reagerer ikke likt på avlivingsmedikamenter som hund gjør.

Jeg fikk tilslutt kontakt med en veldig flink og seriøs veterinær, som så skånsomt som mulig fortalte at her måtte det boltepistol til. Ja, det er den grusomme sannheten. Men nå skal det sies at det er verre for oss enn for grisen, for den dør momentant. Han var tålmodig og lot meg fore henne og feste på henne grimetau, alt for å ikke stresse henne mer enn nødvendig.

Så der i hagen sin, en høstlig ettermiddag, døde Trulte. Og jeg var ikke i tvil om at det var det rette å gjøre. Hun ble kjørt til en veterinærklinikk som ordner med videresending til kremasjon. Så nå har vi bestilt urne. Og den skal for alltid minne oss om et svært så ekstraordinært dyr som preget mange menneskers liv.

Noen ble alvorlig skremte av hennes forsøk på å hevde revir. Men hun har aldri angrepet meg. Det var heller ikke så mange som ble sinte på Trulte, annet enn to av våre nærmeste naboer. De greide nok ikke helt å se sjarmen i hennes rømningsforsøk der hun gravde opp plener på null komme svisj.

Ikke mange vet hva disse nevrologiske problemene hun hadde er. Det kan skyldes uvettig avl. Hun har veldig tynne ben i forhold til kroppstørrelsen. Målet for han jeg kjøpte henne av, var å lage så små griser som mulig. Han sendte med uforsvarlige forplaner som inneholdt litt grønnsaker og noe brød. En kost nesten uten proteiner. Det er svært uheldig for en gris, da den trenger endel protein i kosten. Og det kan faktisk hende det var derfor Trulte tilslutt måtte gi tapt, da kroppen ga opp. Fordi hun fikk for lite proteiner i oppveksten. Fordi foreldrene kanskje og hadde levd på den samme uvettige kosten. Kanskje var det noe som skyldes at hun gikk for mye på harde gulv. Hun har jo vært parkettgris i store deler av livet sitt.

Men tenk det – hun var aldri syk. Ikke forskjøla, ikke diare, ingenting. Og tenk så mye denne grisen tilpasset seg. Den har kjørt Nesoddbåten, den har vært på TV, på turer i mange skoger, hun var i barnebursdag og har feiret nyttår hos søsteren min. Hun har og kjørt heis og bodd i flere forskjellige typer boliger. Et fantastisk dyr jeg alltid vil savne!

<!– IE –>