LIVET i LIER

Quinny har som nevnt hatt et litt broket opplæringsløp. Nå ble hun faktisk 6 år, så grunnopplæringa burde være over. Men lydighet og alt sånt er ferskvare, så her går ingenting på skinner. Altfor lite får vi trent, og det vi gjør, foregår altfor mye alene. Men vi har nå vært en tur på Sølen og fått fantastisk fine råd og motivasjon der fra Michelle.

Vi jakter på opprykk til NBF klasse B rundering, og på IGP2 tittel. Men på de frontene har så utrolig mye rart skjedd, at jeg har seriøst slitt med troa. Jeg har glemt å stole på at jeg har en fin og flink hund. Og da nytter det ikke å gå ut på banen på en prøve. Vi som hundeførere skal være der for å støtte og rettlede og ikke minst tro på hundene våre.

Men må få si at nå skjer det gledelige saker og ting. Det som ifjor var total fiasko, har nå gradvis og sikkert endret seg til å bli noe som likner på mestring. Jeg ble regelrett skremt av IGP banen for to år siden, av grunner som regelverket sier at man ikke har lov å kringkaste. Det er ikke lov å klandre dommer…

Ja, vi hadde og et tilbakeslag forrige helg i brukslydighet, der jeg ikke var helt i vater, men det er stress å starte med løpetid, for da blir man aller sist og alle øvelsene kommer på løpende bånd. Og med pøsregn i tillegg der, så skal det litt til å lykkes. Så jeg falt inn i gammelt mønster med tanker om at jeg er både teit og feit og kan ikke en dritt. Og da blir det jo sånn.

Lyspunktet den helgen, var en fantastisk flott rundering og karakter 9, og denne helgen i Tønsberg med et helt OK felt uten vind og svært lite tygg med karakter 8.5 og lydighet som var – vel, det var hektisk og ikke lydløst, men vi pådro oss kun en null. Og den kom verken i kryp eller i forangående.

Meeen asså NBF bruks er ikke barneskirenn altså. For da vettu, da skal det balle på seg i runderinga ja.

Også i runderinga har vi hatt mye fokus på å ikke krangle osv, vi har jobbet med å starte jakta hennes tidlig, så lillehund stakk avsted på jakt hun, mest på egen labb denne gangen. Jeg syntes jo ikke at starten var så ille, og hun fant to figger på rimelig kort tid. Men det var lange og selvstendige slag altså.. Og mest den retningen hun valgte selv. Etter 100 meter, sa Quinny takk for samarbeidet og galopperte gledesstrålende langs midtlinja da vinden hadde fortalt henne at der borte, i enden på 200m, der lå det en mann i myra! Og det gjorde det jo…… Hadde det vært en redningsaksjon, så hadde tre stk overlevd og blitt funnet og meldt på flott vis, men rundering er samarbeid og det skal styres fra midten. Så tre fine funn og masse arbeidslyst, endte i en grusom straff med karakter 5. Og nei, jeg klandrer ikke dommer for det. For sånn er reglene i NBF bruks. Men sur ja. Det ble jeg. Ordtaket ‘vinn og forsvinn med samme sinn’, har aldri appelert til meg.

Et lite plaster på såret, var at vi vant da klassen vår og fikk en superfin leke i premie!

Men denne sesongavslutningen førte til at vi ikke greide årets mål med opprykk til klasse B. Og der har vi kanskje heller ikke noe å gjøre når runderinga varierer slik den gjør. Så får vi se da – om det andre målet er mulig å nå. Jeg har troa!