Tvindefossen


En flott foss åpenbarte seg under Hovedkurset på Voss. På vår vei ned fra sporprøve, stoppet vi opp og tok noen bilder av dette flotte stedet.

rhdr

Hvem slo av lyset? Om å ikke bry seg om hva andre syns.


cofHjemme igjen. En uke etter at vi dro fulle av pågangsmot til Voss. Vi skulle på  re – godkjenning med NRH. Endelig skulle vi få vært med på leteaksjoner igjen! Det denne hunden egner seg så enormt godt til. Det som jeg i bunn og grunn kjøpte henne for. Men at jeg skulle ta for raske valg og kapitulere, se det hadde jeg faktisk ikke tenkt på i det hele tatt. Helvetes impulsivitet!

Negativt stress. Det er min aller største fiende. Bland det med usikkerhet, og rør oppi noen nederlag og tilsett en dæsj lite støtte, så har man satt meg ut grundig av spill. Det var kaos og null støtte hjemme ved avreise. Det førte til altfor sent oppmøte og magert med søvn natten før på Voss. Jeg burde ha innsett at jeg allerede da hadde tapt…

Nederlag 1: 800m runderingsprøve på søndag. Dette kan vi, tenkte jeg og rakk ikke bli nervøs engang, før jeg etter 400m, uten varsel, ble stoppa av dommer rett etter et flott funn. Meldingen lød: – Jeg stopper deg der. Du har strøket pga for korte slag. Nei, du kan ikke gå løypa ferdig, for da finner du sikkert de andre figgene også. Jeg vet jo hvor bra hund du har. Kaos 2: Tilbake i leiren er det duket for mer campingvognkaos. Den kan ikke stå der jeg satt den og det er ikke plass der den skulle være. Kvelden og deler av natten går etterhvert med til å flytte til campingplassen i byen. Enda en natt med lite søvn.

cof
Stamplass og treningsterreng med nye venner…

En liten opptur: Meldingsprøvene dagen etter gikk kjempebra! Med sau og alt! Og verden ble litt lysere. Nederlag 2: Solskinnstankene varte ikke lenger enn til jeg finner meg selv kravlende i en bratt og våt skifersteinrøys av en teig. Jeg har startet på min prøve: Stor teig. Den må bestås for å få godkjent. Vi har kravlet over et gedigent hogstfelt, også dukker det opp både stup og usedvanlig bratt og umulig terreng med kvist, kvast og 4 – 5 av våre brekende, ullne venner i. Jeg er sikker på at Fa(%&s Oldemor også lurer der inni i villnisset. Jeg har faktisk aldri sett maken til terreng å søke i. Dette er jo en prøve. Det er ikke alvor. Vi skal finne en som har gjemt seg med vilje faktisk. En som meldte fra på radioen rett før jeg skulle starte at: – Terrenget her er helt fryktelig. Jeg klarer nesten ikke komme meg fremover! Jeg ser for meg brukne hundenakker og tenker med gru på den gangen ChaBlis forsvant utfor et 5 meter stup. Jeg kjenner jeg blir tørr i munnen og virkelig ordentlig kald da ChaBlis styrter opp i det bratteste terrenget og kommer skliende ned igjen med melding… – Hallo! Det er noe oppi her. Med allerede forstuet høyrehånd drar jeg meg oppover steinrøysa. ChaBlis løper fortvilet opp og ned med melding. – Kommer du ikke? Jeg når opp altfor sent til å få til noe påvis på det som nok var en gjenstand. Hadde det vært folk, ville hun ha blitt der og bjeffet. For å gjøre en lang og fæl historie kort; Vi fant den gjemte figuranten helt nederst i teigen, innen tilmålt tid. 300m x 500m villniss gjennomsøkt på 2 timer. ChaBlis jobbet som en ekte fjellgeit og løp og løp og løp. Og nesten uten å ha flydd etter bjellende sauer. Kun en gang måtte jeg korrigere henne da hun rullet på ryggen i frustrasjon, rett ved et stup.

Det kom tydelig frem for meg der og da at vi som hundeførere ikke må overføre vår frustrasjon på bjeffertene våre. Det er ikke bra, for;

energi.jpg
Gullord rappet fra Monica Wickstrøm, en flink hundedame.

Nederlag 3: 3 km langspor på høyfjellet. Vind og lite vegetasjon. Små lette gjenstander som blåste bort. Påsett rett bak standplass og svært godt beferdet vei i umiddelbar nærhet. Saueflokker med tilhørende bæsj. Vi fant en gjenstand i et høl etter en kilometer, men ikke visste jeg om dette var riktig spor, for noe retningsanvisning fikk vi ikke. Der, oppe på høyden, ligger hele kuflokken og hviler middag. De skuler på oss som for å si; – Kom ikke hit. Vi var her først. Jeg forsøker å kjøre nytt oppsøk i flere retninger, men det er nytteløst. Etter 1.5 km har vi mista sporet! Det er først i ettertid jeg ser på loggen at sporet gikk rett gjennom den kugjengen! Bikkja mi er kjempegod, men ikke dum. Hun utfordrer ikke drøvtyggende vesener på et kvart tonn som driver å fordøyer middagen sin. Enda et nederlag. Jeg skjenker Ari Behn en vennlig tanke idet jeg tenker at tittelen ‘Trist som faen’ jammen var bra…

Alle gode ting er 4:  3 nederlag, 3 dager på rad. I grener vi sånn egentlig mestrer. Jeg tenkte det ville bli brukt litt skjønn og at hvertfall en av disse øvelsene ble bestått, omgivelsene tatt i betraktning. Men neida, instruktørkorpset er nådeløse; – du har strøket på både spor og teig! Og imorgen skal alle gå sporene på nytt i tillegg til det allerede fulle programmet. Det skal og være øvelse natten etter det. Og jeg skulle få ta opp igjen teigen. For all del. Jeg tolker det som at de hadde troa. Men jeg fikk vite at det sannsynligvis ble i samme beryktede terreng!

Det er rart med forsvarsmekanismer i mennesker. De kommer brått og er ikke alltid så lette å kjenne igjen. Freud har blandt annet sagt mye om dette.
Som en direkte følge av alt dette, så skjer det noe inni meg. Jeg merker det ikke egentlig så godt før om et par dager. Alt går i lås og jeg tenker at jeg må komme meg vekk herfra. Jeg har ingen støttespillere her og det har vært trist og leit helt siden jeg kom. Jeg tenker jeg fikk den verste teigen og et håpløst spor. Jeg tenker at det vil skje igjen og at jeg ikke kan ta sikkerhetsforanstaltninger på neste teig for da stryker jeg sikkert. Og det får alle vite og det blir det snakket om. Jeg vil ikke snakkes om. Jeg stoler ikke på noen mer og tar en altfor uoverveid avgjørelse om å trekke meg. Det er nok nå. Forsvarmekanismene mine sender feil signaler og jeg greier ikke fokusere på det riktige.

Det blir altså akutt Exit Hovedkurs på Den engang så Lovende Løken og Villterrier’n.

The Blues.. Det er utrolig trist å ikke ha noe å stå opp til dagen etter. Bikkja ligger og som et slakt helt til kl 11. Resten av dagen går hun rundt med hengeører og triste øyne. Hun forstår at det morsomme er slutt. Og hun skjønner nok at jeg er kjempelei og fortvila og jeg føler meg enda mer mislykka enn en isbjørn i Sahara.

cof

Etter et par dager i intens selvmedlidenhet letter tåka såpass at jeg skjønner at jeg må be om unnskyldning til instruktørene! Det er jo ikke de som har laget dette terrenget, de forsøkte faktisk å gjøre det beste ut av det ved å tilby meg en ny sjanse. Det ble de glade for. Det hjalp ikke meg så mye, som bare angret på at jeg ikke greide Bøygen. Jeg angret stort og ille på at jeg la vekt på andres bedømmelse av oss…..

Og jeg sier som Bridget Jones: Note to self: Det skal aldri, aldri skje igjen!

Jeg pakker stille sammen alt NRH utstyr. Legger det i en sort sekk bakerst i skapet. Der har det ligget før. Om det skal frem igjen kan jeg ikke svare på.

Ny note to self: Skal aldri være impulsiv igjen.

Det er så mye gøy som venter oss nå. Vi skal nå jobbe fremover mot høstens stevner og til høstens store greie: The Challenge. Igjen skal andre gi oss karakterer og mene noe om oss. Men fra nå av skal vi ikke bry oss om det! Det blir en opptur. Og det er lov å håpe at det blir en av de større.

 

 

 

Voss here we come


Lenge siden sist innlegg nå. Det må vi jo gjøre noe med! Så nå blir det mer fremover! Lover! Den siste tiden har vært preget av å forsøke å få tilbake gammel jobb, forsøke å finne ny. Begynne å trene har lenge stått høyt på ønskelista – og – yess! I’m on my way. Litt for mye babystep etter min smak, men det kommer seg på sikt vel.  Også var det bikkja da eller bikkjene.. Emil har tatt sin tredje operasjon på høyre benet og nå fjernet hele korsbåndet. Det var betent må vite. Ikke så lett å gå da. Jada vi holder på. I skrivende stund reiser vi til Voss for 1. regodkjenning hos NRH med ChaBlis. Emil skal på ferie hos Trine&Anette. Håper han oppfører seg pent. 

Det blir slitsomt, det blir vanskelig, men også veldig gøy på Voss. En hel uke med søksøvelser! Det er jo morro. Det som ikke er fullt så moro er å bli bedømt og gransket en hel uke. Men sånn er det og skal vi tilbake til den operative lista, så er det veldig greit med en skikkelig EU kontroll. Jeg er ganske sikker på at hun har et godt grunnlag, det er mer meg det står på. Sliter jo med dårlig selvtillit og sånn men tenker at herregud vi bør kunne klare dette! Så tenker jeg skriver litt mer underveis.

received_10153974459065980708083372.jpeg
Dette bildet er fra godkjenninga i 2016. Foto: Hilde Nordli

 

ChaBlis av beste årgang


Tenk igår ble ChaBlis 5 år! Det synes jeg kom litt brått på og jeg tenker at jøss, hun er jo enda ung. 5 år er jo ingen alder men likevel, nå er hun voksen hund. Og vi har også i året som har gått fått gjort mange ting og vi har planene klare for neste sesong.

Jeg kjøpte jo ChaBlis for å oppnå forskjellige mål, ha det morro og lære mange ting på veien. Før tenkte jeg i den rekkefølgen. Nå har jeg heldigvis begynt å sette ‘ha det morro’ først. For det er jo det! Satans gøy med denne utrolig flinke bjefferten som hiver seg inn i enhver dag og bare gjør ting. Veldig, veldig ofte sånn som jeg vil – men noen ganger også på ‘egen labb’. Litt krangling har det vært i runderinga iår. Den flotte samarbeidsevnen hennes er innimellom erstattet med vilje til å finne eller som det egentlig er; ulydighet. En annen litt trøblete greie er at lydighet er så sinnsykt kult eller så sinnsykt vanskelig at hun syns at det å lage litt lyd innimellom er helt på sin plass.

Selv om jeg aldri har slitt med vanlige terriertrøbbel som å ikke ville, ville helt andre ting enn meg, heller grave opp hagen enn å trene lydighet osv, ja så har jeg jo fått noen ‘aha opplevelser’. Eller skal jeg si; ånei opplevelser’. Men det skulle da bare mangle! Noe må vi også ha.

I fjor tok jeg ChaBlis av den operative lista til Norske Redningshunder. Vi er altså fremdeles godkjente, men valgte å ikke bidra mer i 2017. Mange grunner til det, men den største grunnen var at det skortet på min motivasjon og jeg følte meg ensom og greide ikke motivere meg til en så stor oppgave alene. En annen grunn, og den som mange tror er hovedgrunnen, er at vi ville konkurrere og satse litt. Siste gang jeg sier dette nå – men jeg er drittlei av å høre folk si at ‘det kommer ikke til å gå det vet du, å konkurrere og ha redninghund. Det er ikke kompatibelt.’ De folka som har sagt det til meg er utelukkende de som aldri har prøvd begge deler og som bare har hørt det fra andre. Og jeg tror ikke på det og merker overhodet ingen forskjell fra 2016 til 2017. Sånn. Ferdig snakka.

I 2017 fikk vi nemlig opprykk til NBF bruks sin høyeste klasse i både spor og rundering! Det er et stort mål jeg satt meg tidlig med denne hunden. Og når jeg leser i statistikken til Norsk Brukshundsportsforbund at det kun er 9 stk som rykket opp fra B til A i rundering ifjor, så blir jeg jo litt stolt over dette maskineriet av en hund. Vi har fått startet litt, både i Sverige og Norge og kjent litt på åssen det er. Folkens; nivået er svimlende høyt derute! Jeg er ydmyk og imponert over å få være med å starte med disse sinnsykt flinke folka.

I The Challenge viser hun igjen hva hun er laget av ved å fyke gjennom 1000m rundering lett som bare det. En treningsfeil av meg førte til at lillehund kom gledestrålende løpende inn med en gjenstand. Det skal man ikke gjøre i The Challenge, men det visste jo ikke ChaBlis. Så den bommerten kostet oss 125 poeng og førte oss mye lenger ned på resultatlista enn vi kunne vært om jeg bare hadde terpa litt mer på akkurat det. Men vi rykket opp noen plasser sammenliknet med ifjor. Så iår! Da! Da skal vi hvertfall ikke gjøre sånne teite feil.

Planen framover ja. Den er mer styrt av hva som er morro enn hva som er lurt. Ja vi skal fortsette å starte i NBF i begge grener, men kanskje ikke på så mange stevner om ifjor. Målet denne sesongen er å sanke cert og allerhelst et BCh. Dette henger høyt og avhenger litt av utviklingen. Men jeg aner det å være innen rekkevidde. Hvertfall noen cert.

Det er slutt på å ha dårlig samvittighet for ikke å bidra i NRH. Vi skal på lista igjen. Vi har funnet et nystartet lag å trene med der jeg tror jeg ikke føler meg så alene. Vi skal regodkjenne. Og vi skal godkjenne katastrofe A.

En annen morsom ting som er på planen er å snuse mer på RIK. Målet er en IPO1 og å få starta litt i RRP. Og ta en RRP grad eller to. Eller tre. Får se hvordan det går med lydigheten.

lt dette tror jeg nok skal være innen rekkevidde, men har likevel laget en prioritert liste der NRH regodkjenning er først, så katastrofe – godkjenning. Etter der kommer cert i bruks, så IPO1, RRP 1,2,3 og tilslutt Bch. Bch er til slutt fordi det er veldig høyt mål og fordi jeg skal ha mye på plass for å få sanka inn det. Sjansene for at det målet overføres til neste år er tilstede.

Working – and hunting! Airedale


Jeg synes termen working ditt og working datt er en noe omtrentlig måte å forklare en del av en rase på. For det betyr jo så mye forskjellig. Det brukes på jaktvarianter av en rase og det brukes på hunder avlet i retning tjenestehund. Okke som, så er ChaBlis det man kaller en working Airedale. Bare ikke her på berget, for her hersker en oppfatning blant noen om at er det en Airedale så kan de brukes til det samme alle sammen. Noen påstår tilogmed alt. Det er visstnok kun oppveksten det står på. Det er veldig feil. Noen hunder er avlet for spesielle ting og dermed født med spesielle egenskaper. Skulle ønske flere kunne la vær å se seg blind på rase, men se individet og linjene de kommer fra. Men jeg må nå likevel si at jeg ble svært overrasket da ChaBlis tok åttende plass i BK klassen i retrieverjakt her i høst! For det var da ikke jakt – Airedale jeg hadde? Eller?

23158114_10154775636567251_2141845459_o(1)

Ann – Catrins Hundekurs er en hundeskole med hovedvekt på jaktkurs for retrievere. Jeg er nysjerrig på alt jeg ikke vet noe om, så også dette. Har tenkt at jakt, er ikke det sånn henting av døde dyr? Ja, det er det, men det hentes også andre ting. Liksomfugler og det de i den verdenen kaller dummyer, eller tøyposer. ChaBlis forveksler dem ofte med biteputer. Men det er ikke det samme og det å bite i og leke med dette er ikke bra. Så det er en av tingene man lærer på jaktkurs. Ikke bite. Ikke tygge. Og for all del; aldri slippe. Dette er nyttige egenskaper å ha med seg uansett hvilken bruksgren – eller lydighetsgren – man driver med, så jeg meldte meg på et sånt kurs. For jeg må jo innrømme at det har hendt, og hender, at Frk Cnurr blir Frk Tygg. Det er innimellom denne tyggingen som skiller oss fra gode poeng i feks felt og i øvelsen apportering.

23223288_10154775636552251_1184657553_o(1)
En jaktdummy er til forveksling lik en bitepute….

Det er rasediskriminering i hundeverdenen. Alle får nemlig ikke være med. En terrier kan ikke starte på retrieverprøve. En del av ChaBlis er nok en skap – retriever for hun elsker å svømme og hun elsker å hente ting. Og mat er fantastisk greit. Ja, det er endel fellestrekk mellom henne og retrievere og det hører med til historien at i USA avler de spesielle Airedale med nettopp fokus på jakt. Hunting Airedale. De har store konkurranser med mange deltakere og disse Airedalene er fryktelig gode jakthunder. Med sin enorme samarbeidslyst og apporteringsevne. For ikke å snakke om svømmegalskap. Jeg snakker igjen individ og linjer, ikke bare rase. For det er fremdeles mange som forbinder Airedale med egne og sta, litt klovneaktige individer som liker å løpe etter ting som rører seg, men ikke er spesielt keene på samarbeid. Dette er ikke slike Airedaler. Dette er spesialavlede hunder med fokus på de egenskapene de behøver i jakt.

Ann – Cathrin arrangerer hver høst det uoffisielle jaktmesterskapet: Det store Dummyslaget. Der fikk vi og være med! Det var ca 50 retrivere av forskjellig sort, det var Mette Dahl sin puddel, det var en Border Collie og det var ChaBlis!

Det var ikke fritt for at endel av retriverfolket gned seg i øynene da ChaBlis og jeg stilte til start. For dette hadde de aldri sett før! En Airedale på jaktprøve! Kan de der i det hele tatt trenes? De spurte ikke så direkte, for dette var kjempehyggelige folk. Men de lurte noe veldig.

En slik prøve består av poster, og her var det 5 slike. På de fleste postene skulle hunden sitte på plass, det gikk et skudd og en dummy ble kastet. På kommando fra dommer skulle jeg be ChaBlis å hente dummyen og hun skulle da løpe alt hun kunne og levere den tilbake til meg. Uten å tygge. Uten å slippe. På en av postene hadde de lagt inn et lite strekke med på plass gåing også.

23511436_10154852279712274_2048697825552279819_o
Det er endel fotgåing i jakt…

Som den erfarne konkurransehunden ChaBlis har blitt, er hun svært stø i sitt og bli og fot. Hun er og enormt rask og henter og finner hva det skal være. Våre svake punkter er at det hender hun lager lyd. Og det hender hun tygger. 

Vel, denne dagen kom det svært lite lyd fra frøkna. Hun hadde ting å konsentrere seg om, må vite. Ikke vitsi å lage lyd da!

Jeg gjorde imidlertid noen bommerter og la på litt for mange kommandoer og var litt for ivrig i avleveringen av dummyen ved et par anledninger. Så det ble det trekk på og derfor havnet vi på åttende plass. Men det var ikke så mye som skilte oss fra å komme høyere opp og neste år! Da!!!

23192083_10154775636572251_274447595_o(1)

 

 

 

 

 

 

Emilsen: Går dette bra tro?


Nå vet jeg ikke helt om jeg er bekymra eller ei.. Endelig begynte jo Emil å bruke det reopererte benet etter at betennelsen hadde gitt seg. Det tok riktignok 2 uker. Men det var ikke så rart at det tok litt tid etter alt det som gikk galt. 

Vi startet så raskt med vanntredemølletrening sånn at han skulle få øvd seg i å få brukt det. Nå var han på to runder i forrige uke og gikk ganske fint da. I går var det mye knot. Han stressa og halta veldig og fikk egentlig aldri flyten. I går kveld derimot og i dag belastet han det som før på tur. Han gidder ikke gå på det hvis han skal komme seg fort frem, men om jeg holder han litt igjen så bruker han det.

Her er sammelikningsfilmen. Jeg vil jo så gjerne at det skal være bedring så kanskje ser jeg feil? Klikk under der det står filmen og se hva du syns….

Filmen

Sånn derre oppsummering..


Årets siste dag. Godt nyttår! Alle jeg kjenner! Er visst da man driver med sånn….oppsummering.. Det er da man skal si hvor fornøyd man er med dette og hint. Og nevne hva man har fått til osv. Det er fort gjort. Jeg har ikke fått til noe som helst. Jeg tror ikke jeg kan krysse av for en eneste fremgang. Sånn. Ferdig. Når det gjelder kun meg selv, altså. Hadde jeg ikke hatt hundene, så hadde det vært lite utvikling å spore og lite saker og ting som har vært stimulerende. Og i disse ‘Happy go Lucky’- dager så skal jeg faktisk skrive litt om begge deler her. For jeg har jo hundene og er de evig takknemlig! Og er så heldig å bo sånn til at jeg kan fortsette å ha de. Og det er jeg, om mulig, enda mer takknemlig for iår enn ifjor. De er mitt nord, øst, syd og vest.

20170712_171623346643181.jpg
Mitt nord, sør, øst og vest

De får meg ut, de får meg til ikke å gi opp og de gir meg en følelse av å være til nytte. De hjelper meg å møte folk jeg føler meg hjemme med og hver eneste dag lærer jeg nye ting om meg selv og om de. Så 1000 millioner takk for det.

Nedtur. Å feire 3 år som NAVer er noe jeg aldri trodde jeg skulle oppleve. Jeg har stanget i veggen og i systemet i hele år. Virkelig kjent på at jeg er blitt eldre og utdatert og ikke ønsket. Vært god inntekt for et karriereveilederfirma – eller skal jeg si villeder – faktisk i over et år. Nå helt på tampen ser det ut til å kunne bli en lysning utpå nyåret med arbeidstrening. Men det har jeg ordnet selv. Og uansett så er jo veien til fast, betalt jobb veldig, veldig lang. Det har vi jo lest i media og siste tiden. Prosenten av de som blir ansatt gjennom et sånt system er veldig lav.

Så jeg antar at jeg har greid å få meg et nytt slagord: Lowered Expectations. 2017-12-31-12-26-27-27540168.jpg

Det er ingenting som blir som man tror. Og det behøver ikke ha positiv klang. Jeg har likevel heller ikke fått til å leve med at jeg mistet lokførerjobben. Å først ha brukt så mye tid på den utdanninga også gått gjennom en tøff og urettferdig prosess som jeg endte med å tape. Også greie å få igjen både helsegodkjenning og førerbevis og en slags oppreisning, men likevel igjen ikke få brukt det til noe – det er et kjempenederlag. Når gamle ledere legger kjepper i systemet, så er jeg sjanseløs.

Å ikke greie å komme igang med trening og spise ordentlig, det er jeg og skuffa over. Jeg kan love at det gjør noe med fremtidsangsten og de knuste drømmene. Sånn, det var det. Så over til det som interesserer meg:

Opptur! Så derfor er jeg så utrolig glad for å kunne drukne meg i hundeaktiviteter. At Emil har trøbla med korsbåndskader har vært veldig strevsomt. Men jeg håper at 2018 blir et bedre år, også for han. Han skulle jo få gå litt mer spor og kanskje få starte på blodsporprøve. Men først blir det rehab på gutten. Slanking og vanntredemølle.

ChaBlis har greid seg uten store skader. Hun har hatt sin første lange løpetid, og ble ganske skrullete av det. Mye rare krumspring i konkurranser og i skogen den måneden gitt 🙂 Så er veldig spent på neste løpetid nå…

Så glad blir man for opprykk til elitsøk på Trollhettan!

Men for all del: Vi har greid to store mål: Opprykk til A, øverste klasse i begge grener i NBF! Og det er så absolutt noe å være veldig, veldig fornøyd med. Vi har faktisk og vært med på uoffisiell jaktkonkurranse og endte som nr 8 av 21. Ikke verst det heller for en som ikke er retriever. (Foto: Ann Chatrin Solbakken)

 

Tøffe tak. Vi har fått starta litt i A og fått til noen godkjente stevner. Men det er mye tøffere enn jeg trodde å konkurrere i A. Så himla mange flinke folk! Og så utrolig mye som skal klaffe på en gang. Nei asså: folk sier det er vanskelig å få til opprykket til A.. Men det er faktisk mye, mye vanskeligere å hevde seg i det selskapet som er der. Men vi jobber på! Vi vil ikke være listefyll!! Spor og felt. Sporet har gått overraskende bra. Når vi bare fikk orden på pinneplukkinga så har the Dyhr som oftest tatt oppsøk og 2 km spor på strak labb. At vedhenget bak i lina har fått føle hvor dårlig kondisen er, se det er en annen sak. Jeg ante virkelig ikke at A spor rett som det var gikk i et jæskla kupert terreng! Og jeg som trodde spor var en sånn koselig, rolig aktivitet!

At ChaBlis veldig ofte går veldig gode felt, er og noe som har kommet nesten av seg selv. Det ligger rett og slett i den fantastiske arven fra de tyske brukslinjene. A felt er mye vanskeligere å få topp karakter i, nettopp fordi at det skal jo plukkes helt rent. Og ja, avlevering er noe vi ikke er helt enige i hvordan skal foregå, men vi har gått fra å fått trekk for grovt tygg til nesten ikke trekk i år.

Rundering og lydighet. Noen OK konkurranserunderinger har vi fått til, men vi har og hatt konkurranser der det har gått helt ordentlig på tverke. På tross av at jeg ikke driver med frisøk i NRH mer, så er hun til tider en utfordring å styre. Men nå skal det sies at vi har trent for dårlig siste halvår, og jeg tror at finner jeg det rette treningsmiljøet og blir litt flinkere til å kjøre litt mer til Romerike for å trene, så har denne hunden et stort potensial også der. For hun finner stort sett alt hun skal, hun gir aldri opp, vi er bare litt uenige om hvordan det skal foregå.

Samme med lydigheten. Der har vi og hatt noen odde opptredener. Men heldigvis har vi fått litt hjelp nå på høsten og dermed så tror jeg oppriktig at det er håp også der. ChaBlis sin ubestridte force er at hun kan trene omtrent alltid, og veldig lenge av gangen også. Lydighetsøkter på over en time er peanuts. Men her er jo jeg en propp i systemet. D

(Foto lydighet: Finn Johansen)

Denne bikkja har tidvis tatt for mye Møllers Tran. Det er opp til meg å greie å styre maskinen!

Planer. I en sånn oppsummering skal jo og planer være med. Helt klart trener vi på for å greie oss bedre i NBF A. Det blir, som i fjor, sikkert noen turer til søta bror også. Men jeg tenker vi skal forsøke oss på IPO1 tittel i 2018. For å få litt variasjon, fordi skikkelige eksemplarer av denne rasen er avlet for bitearbeid og rett og slett fordi det er moro. Så får tiden vise hva som skjer på redningshundarenaen. Jeg har jo ikke helt slått vekk tanken om å bidra der. Og katastrofesøk er jo fantastisk gøy da.

Hva jeg skal gjøre med meg… nei, si det. Det blir som det blir..

 

Stingfjerning og framgang


15 dager etter operasjon nr to. Fjernet sting idag og blitt sjekket av veterinær. Og faktisk: det er fremgang å spore!

Litt betutta akkurat nå, men i forgårs tok Emil faktisk sjansen på å teste ut benet sitt. Han støtter seg, lett riktignok, på det når det blir litt snø å gå i. Hevelsen er gått ned og han blir ikke lenger illsint når vi tar på det. Så nå blir det vanntredemølle til uka og mer trening i snø. Det er faktisk mulig at jeg kan puste lettet ut og tenke at det værste nå er over.

Til CoolDog for å bli myk


Det var ikke De tre bukkene bruse som skulle til seters for å gjøre seg fete, men to småstive damer og en hund som ble myke på CoolDog heromdagen. 

Katja Petrell hadde invitert Morten Rask for å vise frem et flott apparat han selger og bruker i undervisning på Høyskolen. Det het noe så flott som Scanlab 25 Bodywave og leverte høyfrekvent strøm rundt 1.0MHz. Tanken bak teknologien er at det sender svingninger som når dypt inn i kroppen og dermed vil gjøre pasienter – mennesker og dyr – mye mykere og raskere varme i muskulaturen. Undertegnede med hund var bedt med på test fordi vi vel er noen av de stiveste i området…….

Dagens testdyr har stramme muskler av dimensjoner, og er spent på behandlingen.

Frua sjøl på benken Første testperson ut var frua sjøl, innehaver av CoolDog Katja Petrell. Utvilsomt en uvanlig situasjon for Katja å bli behandlet i sitt eget ‘SPA’. Såpass uvant at det på stedet ble lagt ned fotoforbud… Men hun uttalte ting som: ‘Oj det var varmt, ja det kjenner jeg, kan du skru ned?, sånn er bra osv osv.’

Hundeeier og undertegnede er og et oppkomme av stive og ubrukelige muskler, så der var det igrunn fritt valg for Mr Rask. Men nakken ble behandlet og jeg må jo si at det gikk ordentlig i dybden ja. Ble god og varm og merket bedring også dagen etter.

Stiff Airedale på bordet. ChaBlis er en hund med mye muskler som hun bruker så mye hun kan. De er i tillegg ganske så stramme, så derfor går vi til Katja på CoolDog innimellom til vedlikehold. Det er en ganske hard jobb å kna gjennom denne bikkja og tanken med å teste apparatet til Hr Rask, var jo at hunder som henne kunne ha nytte av det.

Det vil være lettere å få til en effektiv massasje og andre behandlinger om muskulaturen er grundigere oppvarmet. Høyfrekvent strøm når dypt ned i kroppen, minst 4 cm, så det er klart det er effektivt. 

I starten hadde ChaBlis øynene ganske godt åpne som for å fortelle oss at, hei, dette er ikke noe jeg er vant til. Det blir jo varmt… Men det tok ikke mange minuttene for The Crazy Airedale bestemte seg for å lukke øynene og nyte varmen. Og slik lå hun helt til behandlingen var over. Man kunne kjenne godt etterpå at musklene ble myke og fine.

Så nå skal Katja i tenkeboksen for å vurdere om det blir et nytt apparat på SPA’et hennes i fremtiden.

– Om jeg ble myk? Ja ser du ikke det?

 

Blogg på WordPress.com.

opp ↑