Working – and hunting! Airedale


Jeg synes termen working ditt og working datt er en noe omtrentlig måte å forklare en del av en rase på. For det betyr jo så mye forskjellig. Det brukes på jaktvarianter av en rase og det brukes på hunder avlet i retning tjenestehund. Okke som, så er ChaBlis det man kaller en working Airedale. Bare ikke her på berget, for her hersker en oppfatning blant noen om at er det en Airedale så kan de brukes til det samme alle sammen. Noen påstår tilogmed alt. Det er visstnok kun oppveksten det står på. Det er veldig feil. Noen hunder er avlet for spesielle ting og dermed født med spesielle egenskaper. Skulle ønske flere kunne la vær å se seg blind på rase, men se individet og linjene de kommer fra. Men jeg må nå likevel si at jeg ble svært overrasket da ChaBlis tok åttende plass i BK klassen i retrieverjakt her i høst! For det var da ikke jakt – Airedale jeg hadde? Eller?

23158114_10154775636567251_2141845459_o(1)

Ann – Catrins Hundekurs er en hundeskole med hovedvekt på jaktkurs for retrievere. Jeg er nysjerrig på alt jeg ikke vet noe om, så også dette. Har tenkt at jakt, er ikke det sånn henting av døde dyr? Ja, det er det, men det hentes også andre ting. Liksomfugler og det de i den verdenen kaller dummyer, eller tøyposer. ChaBlis forveksler dem ofte med biteputer. Men det er ikke det samme og det å bite i og leke med dette er ikke bra. Så det er en av tingene man lærer på jaktkurs. Ikke bite. Ikke tygge. Og for all del; aldri slippe. Dette er nyttige egenskaper å ha med seg uansett hvilken bruksgren – eller lydighetsgren – man driver med, så jeg meldte meg på et sånt kurs. For jeg må jo innrømme at det har hendt, og hender, at Frk Cnurr blir Frk Tygg. Det er innimellom denne tyggingen som skiller oss fra gode poeng i feks felt og i øvelsen apportering.

23223288_10154775636552251_1184657553_o(1)
En jaktdummy er til forveksling lik en bitepute….

Det er rasediskriminering i hundeverdenen. Alle får nemlig ikke være med. En terrier kan ikke starte på retrieverprøve. En del av ChaBlis er nok en skap – retriever for hun elsker å svømme og hun elsker å hente ting. Og mat er fantastisk greit. Ja, det er endel fellestrekk mellom henne og retrievere og det hører med til historien at i USA avler de spesielle Airedale med nettopp fokus på jakt. Hunting Airedale. De har store konkurranser med mange deltakere og disse Airedalene er fryktelig gode jakthunder. Med sin enorme samarbeidslyst og apporteringsevne. For ikke å snakke om svømmegalskap. Jeg snakker igjen individ og linjer, ikke bare rase. For det er fremdeles mange som forbinder Airedale med egne og sta, litt klovneaktige individer som liker å løpe etter ting som rører seg, men ikke er spesielt keene på samarbeid. Dette er ikke slike Airedaler. Dette er spesialavlede hunder med fokus på de egenskapene de behøver i jakt.

Ann – Cathrin arrangerer hver høst det uoffisielle jaktmesterskapet: Det store Dummyslaget. Der fikk vi og være med! Det var ca 50 retrivere av forskjellig sort, det var Mette Dahl sin puddel, det var en Border Collie og det var ChaBlis!

Det var ikke fritt for at endel av retriverfolket gned seg i øynene da ChaBlis og jeg stilte til start. For dette hadde de aldri sett før! En Airedale på jaktprøve! Kan de der i det hele tatt trenes? De spurte ikke så direkte, for dette var kjempehyggelige folk. Men de lurte noe veldig.

En slik prøve består av poster, og her var det 5 slike. På de fleste postene skulle hunden sitte på plass, det gikk et skudd og en dummy ble kastet. På kommando fra dommer skulle jeg be ChaBlis å hente dummyen og hun skulle da løpe alt hun kunne og levere den tilbake til meg. Uten å tygge. Uten å slippe. På en av postene hadde de lagt inn et lite strekke med på plass gåing også.

23511436_10154852279712274_2048697825552279819_o
Det er endel fotgåing i jakt…

Som den erfarne konkurransehunden ChaBlis har blitt, er hun svært stø i sitt og bli og fot. Hun er og enormt rask og henter og finner hva det skal være. Våre svake punkter er at det hender hun lager lyd. Og det hender hun tygger. 

Vel, denne dagen kom det svært lite lyd fra frøkna. Hun hadde ting å konsentrere seg om, må vite. Ikke vitsi å lage lyd da!

Jeg gjorde imidlertid noen bommerter og la på litt for mange kommandoer og var litt for ivrig i avleveringen av dummyen ved et par anledninger. Så det ble det trekk på og derfor havnet vi på åttende plass. Men det var ikke så mye som skilte oss fra å komme høyere opp og neste år! Da!!!

23192083_10154775636572251_274447595_o(1)

 

 

 

 

 

 

Emilsen: Går dette bra tro?


Nå vet jeg ikke helt om jeg er bekymra eller ei.. Endelig begynte jo Emil å bruke det reopererte benet etter at betennelsen hadde gitt seg. Det tok riktignok 2 uker. Men det var ikke så rart at det tok litt tid etter alt det som gikk galt. 

Vi startet så raskt med vanntredemølletrening sånn at han skulle få øvd seg i å få brukt det. Nå var han på to runder i forrige uke og gikk ganske fint da. I går var det mye knot. Han stressa og halta veldig og fikk egentlig aldri flyten. I går kveld derimot og i dag belastet han det som før på tur. Han gidder ikke gå på det hvis han skal komme seg fort frem, men om jeg holder han litt igjen så bruker han det.

Her er sammelikningsfilmen. Jeg vil jo så gjerne at det skal være bedring så kanskje ser jeg feil? Klikk under der det står filmen og se hva du syns….

Filmen

Sånn derre oppsummering..


Årets siste dag. Godt nyttår! Alle jeg kjenner! Er visst da man driver med sånn….oppsummering.. Det er da man skal si hvor fornøyd man er med dette og hint. Og nevne hva man har fått til osv. Det er fort gjort. Jeg har ikke fått til noe som helst. Jeg tror ikke jeg kan krysse av for en eneste fremgang. Sånn. Ferdig. Når det gjelder kun meg selv, altså. Hadde jeg ikke hatt hundene, så hadde det vært lite utvikling å spore og lite saker og ting som har vært stimulerende. Og i disse ‘Happy go Lucky’- dager så skal jeg faktisk skrive litt om begge deler her. For jeg har jo hundene og er de evig takknemlig! Og er så heldig å bo sånn til at jeg kan fortsette å ha de. Og det er jeg, om mulig, enda mer takknemlig for iår enn ifjor. De er mitt nord, øst, syd og vest.

20170712_171623346643181.jpg
Mitt nord, sør, øst og vest

De får meg ut, de får meg til ikke å gi opp og de gir meg en følelse av å være til nytte. De hjelper meg å møte folk jeg føler meg hjemme med og hver eneste dag lærer jeg nye ting om meg selv og om de. Så 1000 millioner takk for det.

Nedtur. Å feire 3 år som NAVer er noe jeg aldri trodde jeg skulle oppleve. Jeg har stanget i veggen og i systemet i hele år. Virkelig kjent på at jeg er blitt eldre og utdatert og ikke ønsket. Vært god inntekt for et karriereveilederfirma – eller skal jeg si villeder – faktisk i over et år. Nå helt på tampen ser det ut til å kunne bli en lysning utpå nyåret med arbeidstrening. Men det har jeg ordnet selv. Og uansett så er jo veien til fast, betalt jobb veldig, veldig lang. Det har vi jo lest i media og siste tiden. Prosenten av de som blir ansatt gjennom et sånt system er veldig lav.

Så jeg antar at jeg har greid å få meg et nytt slagord: Lowered Expectations. 2017-12-31-12-26-27-27540168.jpg

Det er ingenting som blir som man tror. Og det behøver ikke ha positiv klang. Jeg har likevel heller ikke fått til å leve med at jeg mistet lokførerjobben. Å først ha brukt så mye tid på den utdanninga også gått gjennom en tøff og urettferdig prosess som jeg endte med å tape. Også greie å få igjen både helsegodkjenning og førerbevis og en slags oppreisning, men likevel igjen ikke få brukt det til noe – det er et kjempenederlag. Når gamle ledere legger kjepper i systemet, så er jeg sjanseløs.

Å ikke greie å komme igang med trening og spise ordentlig, det er jeg og skuffa over. Jeg kan love at det gjør noe med fremtidsangsten og de knuste drømmene. Sånn, det var det. Så over til det som interesserer meg:

Opptur! Så derfor er jeg så utrolig glad for å kunne drukne meg i hundeaktiviteter. At Emil har trøbla med korsbåndskader har vært veldig strevsomt. Men jeg håper at 2018 blir et bedre år, også for han. Han skulle jo få gå litt mer spor og kanskje få starte på blodsporprøve. Men først blir det rehab på gutten. Slanking og vanntredemølle.

ChaBlis har greid seg uten store skader. Hun har hatt sin første lange løpetid, og ble ganske skrullete av det. Mye rare krumspring i konkurranser og i skogen den måneden gitt 🙂 Så er veldig spent på neste løpetid nå…

Så glad blir man for opprykk til elitsøk på Trollhettan!

Men for all del: Vi har greid to store mål: Opprykk til A, øverste klasse i begge grener i NBF! Og det er så absolutt noe å være veldig, veldig fornøyd med. Vi har faktisk og vært med på uoffisiell jaktkonkurranse og endte som nr 8 av 21. Ikke verst det heller for en som ikke er retriever. (Foto: Ann Chatrin Solbakken)

 

Tøffe tak. Vi har fått starta litt i A og fått til noen godkjente stevner. Men det er mye tøffere enn jeg trodde å konkurrere i A. Så himla mange flinke folk! Og så utrolig mye som skal klaffe på en gang. Nei asså: folk sier det er vanskelig å få til opprykket til A.. Men det er faktisk mye, mye vanskeligere å hevde seg i det selskapet som er der. Men vi jobber på! Vi vil ikke være listefyll!! Spor og felt. Sporet har gått overraskende bra. Når vi bare fikk orden på pinneplukkinga så har the Dyhr som oftest tatt oppsøk og 2 km spor på strak labb. At vedhenget bak i lina har fått føle hvor dårlig kondisen er, se det er en annen sak. Jeg ante virkelig ikke at A spor rett som det var gikk i et jæskla kupert terreng! Og jeg som trodde spor var en sånn koselig, rolig aktivitet!

At ChaBlis veldig ofte går veldig gode felt, er og noe som har kommet nesten av seg selv. Det ligger rett og slett i den fantastiske arven fra de tyske brukslinjene. A felt er mye vanskeligere å få topp karakter i, nettopp fordi at det skal jo plukkes helt rent. Og ja, avlevering er noe vi ikke er helt enige i hvordan skal foregå, men vi har gått fra å fått trekk for grovt tygg til nesten ikke trekk i år.

Rundering og lydighet. Noen OK konkurranserunderinger har vi fått til, men vi har og hatt konkurranser der det har gått helt ordentlig på tverke. På tross av at jeg ikke driver med frisøk i NRH mer, så er hun til tider en utfordring å styre. Men nå skal det sies at vi har trent for dårlig siste halvår, og jeg tror at finner jeg det rette treningsmiljøet og blir litt flinkere til å kjøre litt mer til Romerike for å trene, så har denne hunden et stort potensial også der. For hun finner stort sett alt hun skal, hun gir aldri opp, vi er bare litt uenige om hvordan det skal foregå.

Samme med lydigheten. Der har vi og hatt noen odde opptredener. Men heldigvis har vi fått litt hjelp nå på høsten og dermed så tror jeg oppriktig at det er håp også der. ChaBlis sin ubestridte force er at hun kan trene omtrent alltid, og veldig lenge av gangen også. Lydighetsøkter på over en time er peanuts. Men her er jo jeg en propp i systemet. D

(Foto lydighet: Finn Johansen)

Denne bikkja har tidvis tatt for mye Møllers Tran. Det er opp til meg å greie å styre maskinen!

Planer. I en sånn oppsummering skal jo og planer være med. Helt klart trener vi på for å greie oss bedre i NBF A. Det blir, som i fjor, sikkert noen turer til søta bror også. Men jeg tenker vi skal forsøke oss på IPO1 tittel i 2018. For å få litt variasjon, fordi skikkelige eksemplarer av denne rasen er avlet for bitearbeid og rett og slett fordi det er moro. Så får tiden vise hva som skjer på redningshundarenaen. Jeg har jo ikke helt slått vekk tanken om å bidra der. Og katastrofesøk er jo fantastisk gøy da.

Hva jeg skal gjøre med meg… nei, si det. Det blir som det blir..

 

Stingfjerning og framgang


15 dager etter operasjon nr to. Fjernet sting idag og blitt sjekket av veterinær. Og faktisk: det er fremgang å spore!

Litt betutta akkurat nå, men i forgårs tok Emil faktisk sjansen på å teste ut benet sitt. Han støtter seg, lett riktignok, på det når det blir litt snø å gå i. Hevelsen er gått ned og han blir ikke lenger illsint når vi tar på det. Så nå blir det vanntredemølle til uka og mer trening i snø. Det er faktisk mulig at jeg kan puste lettet ut og tenke at det værste nå er over.

Til CoolDog for å bli myk


Det var ikke De tre bukkene bruse som skulle til seters for å gjøre seg fete, men to småstive damer og en hund som ble myke på CoolDog heromdagen. 

Katja Petrell hadde invitert Morten Rask for å vise frem et flott apparat han selger og bruker i undervisning på Høyskolen. Det het noe så flott som Scanlab 25 Bodywave og leverte høyfrekvent strøm rundt 1.0MHz. Tanken bak teknologien er at det sender svingninger som når dypt inn i kroppen og dermed vil gjøre pasienter – mennesker og dyr – mye mykere og raskere varme i muskulaturen. Undertegnede med hund var bedt med på test fordi vi vel er noen av de stiveste i området…….

Dagens testdyr har stramme muskler av dimensjoner, og er spent på behandlingen.

Frua sjøl på benken Første testperson ut var frua sjøl, innehaver av CoolDog Katja Petrell. Utvilsomt en uvanlig situasjon for Katja å bli behandlet i sitt eget ‘SPA’. Såpass uvant at det på stedet ble lagt ned fotoforbud… Men hun uttalte ting som: ‘Oj det var varmt, ja det kjenner jeg, kan du skru ned?, sånn er bra osv osv.’

Hundeeier og undertegnede er og et oppkomme av stive og ubrukelige muskler, så der var det igrunn fritt valg for Mr Rask. Men nakken ble behandlet og jeg må jo si at det gikk ordentlig i dybden ja. Ble god og varm og merket bedring også dagen etter.

Stiff Airedale på bordet. ChaBlis er en hund med mye muskler som hun bruker så mye hun kan. De er i tillegg ganske så stramme, så derfor går vi til Katja på CoolDog innimellom til vedlikehold. Det er en ganske hard jobb å kna gjennom denne bikkja og tanken med å teste apparatet til Hr Rask, var jo at hunder som henne kunne ha nytte av det.

Det vil være lettere å få til en effektiv massasje og andre behandlinger om muskulaturen er grundigere oppvarmet. Høyfrekvent strøm når dypt ned i kroppen, minst 4 cm, så det er klart det er effektivt. 

I starten hadde ChaBlis øynene ganske godt åpne som for å fortelle oss at, hei, dette er ikke noe jeg er vant til. Det blir jo varmt… Men det tok ikke mange minuttene for The Crazy Airedale bestemte seg for å lukke øynene og nyte varmen. Og slik lå hun helt til behandlingen var over. Man kunne kjenne godt etterpå at musklene ble myke og fine.

Så nå skal Katja i tenkeboksen for å vurdere om det blir et nytt apparat på SPA’et hennes i fremtiden.

– Om jeg ble myk? Ja ser du ikke det?

 

Emilsen: Mutt gutt


Stakars Emil. En uke etter reoperasjon. Fremdeles brukes ikke benet og fremdeles er han ikke den gode og glade gutten. Han har vært mye i senga si, vært mutt og tidvis gretten. Og mat er ikke så fristende heller. I dag er faktisk første dagen han har bjeffet når noen har kommet inn døra, og det er et lyspunkt, så absolutt. Vi kan kanskje ane bedring nå?

Jeg kjenner at jeg er lei av at veterinærer stadig vekk undrer seg over hvordan denna bikkja får til ting. Da vi opererte det andre benet i fjor, kunne de ikke skjønne hvordan han hadde greid å knekke to skruer i implantatet…

Etter reoperasjonen på det nye skadde benet forrige torsdag, uttalte veterinæren noe liknende: Han kunne ikke skjønne hvordan ankeret som festet det kunstige leddbåndet hadde greid å grave seg inn i kanalen i lårbeinet.  Operasjonen ble altså mer omfattende enn han hadde trodd, siden det oppsto teknisk trøbbel med å få pirket ankeret ut av kanalen i benet til Emil. Det måtte også da bores en ny kanal og halve leddbåndet måtte tres på nytt. En muskel måtte splittes og i det hele tatt…

Så det var kanskje ikke så rart at helgen ble hard. Han sov seg gjennom de to første døgnene og ville ikke ha mat eller noe. Jeg serverte det beste han visste og han bare la seg med ryggen til. Benet hang bare der og om jeg forsøkte å røre på det så ble han illsint.

 

20171214_22082797108341.jpg
Betutta type…

 

Sjekk hos veterinær  over helgen viste høy CRP, 100.. Men selve såret så ut til å gro bra. Den store frykten er da betennelse i leddet og inne i knoklene. Så han ble satt på antibiotika og fikk med sterk smertestillende hjem. Men da forsvant den gryende matlysten. Ny sjekk på onsdag viste noe nedgang i CRP verdier, med ikke så mye som vi håpet.

Vi byttet antibiotikatype og kjørte på med hyppigere medisinering. Og skal tilbake på sjekk fredag.

Som jeg skrev innledningsvis så kan det se ut som at noe løsner nå. Han er litt blidere, logrer litt og spiste faktisk en hel porsjon Vom og Hundemat med and til middag i dag.

 

20171217_145123937703710.jpg
Hva skjer med benet mitt? Jeg vil ut og løpe nå!

 

Korsbåndkongen var ikke i Paradis


Litt ekstra kos på Emil idag. I morgen må han atter en gang inn til operasjon. For snart to mnd siden røyk korsbånd på ben nr 2. Det ble operert og klok av skade fra et år siden og det andre benet, passet jeg på han som en smed. Det så ut til å gå ganske så bra. Helt til for noen uker siden..

Da oppdager de på Røyken Dyreklinikk at han går dårligere enn forventet i vanntredemølla. Røntgen hos Anicura Drammen viser at det inn- opererte korsbåndet er for slakt. Enten har det røket eller noe annet har skjedd.

Å erremulig? Etter å ha træla noe alvåårlig etter at to skruer røyk etter tplo ifjor, skulle det vel gå an at noe gikk knirkefritt iår? Oddsene for at en Tightrope ryker så fort er utrolig små. Men Emil The Cairn fikser hva det skal være han!

Korsbåndkongen strax klar for rehab


Emil beviser igjen hvilken konge han er. Allerede to dager etter operasjon, står han på det opererte benet og tisser. Han bruker benet og han jobber virkelig iherdig for å komme til hektene. 

Max uflaks med bakbeina denna der altså. Ifjor tok han venstre korsbånd med dertilhørende komplikasjoner. I forrige uke, en dag etter sin 8 års bursdag, kom han jaggu hinkende igjen. 

Jeg så ingen tegn til skadesituasjon etter en helt vanlig luftetur i skogen. Mest sannsynlig har noe skjedd tidligere iår slik at kneet er blitt svekket, også røyk vel siste rest den morgenen. Kirurgen fant en bit av menisken inni leddet, det styrker også teorien om at det har vært en kraftigere påkjenning som satte igang denne skaden.

Men hell i uhell, så har jeg maks dekning i Gjensidige, denne gangen også på rehab, så det skal nok gå bra å få han iorden igjen.

Vi valgte en annen operasjonsteknikk enn sist, da TPLO som ble brukt da, jo er veldig omfattende og dyrt. Kirurgen målte og vinkelen i leddet til å være veldig god sånn at denne gangen valgte vi Tightrope – teknikken. Kort forklart så borres det hull i benet hans og tres inn tråd til erstatning for det ødelagte korsbåndet. Et litt mindre inngrep enn TPLO der man jo sager av en bit av leggbenet og flytter dette slik at hele vinkelen i leddet endres.

Det ser pr idag ut som at leddet er mye mer stabilt enn sist. Om vi ser bort fra det første døgnet, der Emilsen sleit seriøst og hadde veldig veldig vondt, så gjør han store fremskritt hver dag nå. Han fikk laser rett etter operasjonen og igår, og igår tok vi også av smerteplasteret. Han går nå kun på Metacam og det ser ut til å holde. Ikke har han spist på bandasjen heller, så han har kun på den forhatte skjermen når vi ikke er hjemme.

Til uka skal stingene fjernes og en ny hverdag starter for Emil. Da blir det vanntredemølle  og gradvis mer fysisk trening.

Alt i alt så går det veldig bra. Han har fått skryt på klinikken for å ha vært veldig snill og jeg ser han jobber veldig målbevisst for å røre på benet. Han ligger ikke bare der og synes synd på seg selv.

Kongen av Korsbånd må slappe mer av nå enn før 🙂

 

l

Debut Elitsøk – ikke alle brødre er søte..


Det er stupmørkt. Det er fredag kveld kl 23:30. Vanlige folk har forlengst konsumert Taco’n og kommet seg gjennom Gullruten. Jeg befinner meg på et ukjent svensk brukshundklubbområde, lettere panisk campingvognparkerende. Jeg forsøker febrilsk å huske det jeg lærte på B96 kurset ifjor – var det rattet som skulle til venstre når campingvogna skulle til høyre? Lyden av knust treverk lyder i ørene mine. Hm, omvendt ja… For en god idé det var å dra på to stevner i Elitsøk i Sverige. Og for en dum ide å dra hjemmefra bare litt før det ble mørkt.. 

Den natten var ikke soving det det ble mest av. Da jeg våknet første gangen, var det 7 grader ute og 4 grader inne. Andre gangen 28 inne og 8 ute. Tredje gangen knurret ChaBlis på døra. Dette med varmeregulering i den knøttlille Adria Aviva’n har jeg aldri skjønt noe av. Og dette med detaljer rundt villsvinutbredelsen i Sverige kjente jeg der og da at ikke var så lurt å huske.

Ny dag truer. Vel, det ble utvilsomt morgen og jeg tumlet ut av vogna for å se hvor vi var; En liten rødmalt hytte mrk Hammarø Brukshundklubb står faretruende nær. Jeg konstaterer at vogna har fått lett slagside og er flekkvis dekket av bladverk fra omkringstående trær. Og nøkkelen er søkk vekk. Jeg kjenner at hr. Astma har gjort sitt inntog og at følgesvennen Frk. Utslett også er i ferd med å innfinne seg. I skapet i vogna er det ikke kaffe og jeg har akkurat funnet ut at oppmøtested er på andre siden av Karlstad – en drøy halvtimes kjøring.

Du svenska, du fria!

Men bikkja er blid som en sol og styrter ut i Svenska skjærgården på lufteturen – eller det var visst en Svensk, svært møkkete myr.

Vi råkjører mot Elitsøkets oppmøtested. I bilen lukter det stramt av Wunderbaum. Ja, den har ligget på dashbordet i hele natt. Jeg kjenner astmaen får skikkelig tak i lungeregionen.

Vel fremme kl 07:58 ved oppmøtestedet på andre siden av Karlstad, blir vi møtt av en hektisk og effektiv runderingsansvarlig. I tråd med alt annet som har gått galt idag,  trekker jeg det fryktede startnummer 1 og blir forkynt at vi har årlig tid og må ‘kjappa på’. Mer råkjøring mot den svenske Elitløypa.

 

‘Har litt astma ser du….’

Den 1.90m høye, blonde og sylslanke runderingsansvarlige hiver seg ut av bilen og setter avgårde oppetter bakkene. Jeg blir brått minnet på at jeg veier dobbelt så mye som henne og i tillegg er Hr Astma temmelig plagsom. Jeg sier til henne at jeg ikke kan styrte av sted i sånt tempo, men hun sier bare ‘kjappa på, det er bråttom’.

 

Streeeesss!! Utfallet av dette stresset kan vel de som kjenner meg, tenke seg: Jeg ankommer starten et godt stykke tid etter henne. Jeg hiver etter pusten og er allerede ganske svett. Enda mer svett blir jeg da jeg ser terrenget! Det er virkelig svenske bakkar og berg, dette. Steiner, høl og kratt. Det er ingen vind. Og jeg visste det! Midtlinje uten sti. Med flere vindfall tvers over! Kun merkebånd. Og jeg kjenner at da blir jeg i tillegg sur. Er’e nødvendig lissom?! Stresse sånn – for dette.

Men herregud, bikkja drar ut hun, på noen flotte slag. På tross av at jeg snubler, puster og peser der inne på det de kaller midtlinja som jo ikke er noen linje men stort sett villniss. Hun finner fort en fig som var kjempegodt gjemt bak et stup, inne i en kasse. Jeg tryner skikkelig på veien ut på påvis, for det er jo i tillegg helsefarlig bratt. Et par nydelige, lange slag til og enda en melding! Jeg styrter etter med dommerne på slep. ChaBlis stopper gledestrålende ved et halvmeter høyt skilt av tre som angir: 100m! Åja det og. Det er satt ned idiotiske treskilt hver 100m! Hva skjedde med å henge opp merker på trær i naturen? Eller disse høye stålpinnene som brukes andre steder? Og jeg som har terpa melding på gjenstand. Jeg forklarer til dommer at hun er trent på å melde på gjenstander og får ikke engang et vennlig ‘så synd’ i retur. Han er stenansikt.  ChaBlis finner enda en grisegodt gjemt figurant og raser videre. Jeg kaver meg avsted på midtlinja. Forserer nedfalte trær og skråninger. Neste melding blir som fryktet, melding på 200m skiltet. Når jeg spør dommer om det da blir null pga feilmelding svarer han ja. Med samme stenansikt. Så det vil si at vi får null på hele søket, spør jeg. Ja, kommer det tilbake fra stenansiktet. Men da er vi jo ferdige , stønner jeg og hiver en ball til ChaBlis som faktisk har jobbet som en helt. ‘Det der VET du ikke er lov!, sier stenansiktdommeren. Nei, jeg vet ikke det sier jeg fordi at jeg har jo nulla og er ute av konkurransen. Det er ikke lov sier han, du må gå tilbake til start. Og dessuten, det dekkenet er heller ikke lov. Hva? Jeg har startet med det flere ganger før i Sverige sier jeg. Han mumler noe om Viltnemda og båndtvangsfritak. Men det er vel ikke båndtvang nå, sier jeg. Nei, sier han, men det der er altså ikke lov.

 

Ball nei, det er ikke lov!

 

Nede hos de andre deltakerne får jeg beskjed om at jeg har møtt en av de fryktede Værmlandsdommerne… Ikke bry deg om det, trøster de.

Videre! Men jeg er nå blitt litt Ari Behn. Trist som Faen. Vi må videre! Neste stopp er Nora Brukshundklubb, 1.5 times kjøring østover. Der er det stevne dagen etter. Og jeg er såååå sliten at jeg seriøst vurderer å snu og kanskje heller rekke lørdagstacoen hjemme. Jeg tenker på det hele veien at herregud så tullete. Alt det stresset bare for å få feilmelding på to tullete skilt! Mye pga av at jeg ikke er på nett der inne på midtlinja. Nei, nå skal det slankes og trenes. Så dårlig form går det ikke an å være i.

Det ble en ny dag! For å gjøre en lang historie kort og leservennlig: Søndag morgen våknet jeg kl 5:30 på en idyllisk camping i Nora, rett ved vannet. Etter å ha sovet i over åtte timer. Ny dag, nye muligheter.

Vi fant frem til Nora BHK sin klubbhytte uten problemer og fikk kaffe og tilbud om smørgåser når vi kom. Her var det sånn det skulle være: Hyggelige folk, kjempesnille dommere – som godkjente dekkenet mitt, jeg trakk startnummer 4 og ble kjørt ut i et terreng som var utrolig mye finere enn det i går.

 

Rundering først. The Dyhr stakk 100m på første slaget og meldte om funn. Hun dro såwp-image-1873010773 rett ut på starten på andre slaget og fant en fyr uti der. Her blir det tomslag, tenkte jeg og det ble det helt til siste slag på høyre side, der var det også en bortgått kar gitt. Klart at med en sånn dag som den på lørdag da jeg svikta og ikke greide å styre hunden min, vil hun være i form til å overta styringa dagen etter. Og litt sånn ble det.

 

I Sverige får vi referat fra runderinga! Ganske gøy!

 

 

Hun gikk ikke helt der jeg hadde tenkt og valgte frekt å kutte noen slag på motvindssiden. Men freste gjennom og fant alt på 9 minutter. (I Sverige stoppes klokka ved påvis.) Så det er grei skuring egentlig. Karakter 8 fra den ene dommern og 8.5 fra den andre. Helt greit.

Feltet – eller Uppletande – i Sverige har kun 4 gjenstander og de skal finnes på 5 min. Det er ikke mye! Bare en av de andre deltakerne hadde funnet alle, men ChaBlis viste hvilken felthund hun er og freste inn med alle fire på underkant av 3 minutter. Litt tygg og litt draing i en gjenstand og vi fikk 9. Også helt greit.

 

Det bar så ned til den fryktede lydnaden! Fellesdekk først. Vel i skjul fikk jeg vite at to av de tre hundene vi lå sammen med var skuddredde! Nervøse eiere i 5 minutt, for det smalt jo noe infernalsk, men det gikk så fint som helst og alle fikk 10.

Lydighet med The Dyhr er noe jeg ikke har jobbet nok med. Jeg har slitt litt med lyd og stress og mitt eget stress. Men i oppvarmingen virket hun veldig fin. Gikk inn på banen med god kontakt….. for så å.. .falle TOTALT ut! Hun satt ikke på første holdten og hun hang etter meg eller forsøkte å finne baller i lommene mine. Hun dro til og med bort til den ene dommeren og snuste på støvlene hennes! I Sverige er det mange folk på banen. Det er to dommere med hver sin skriver og det er en kommandant. Og disse står på forskjellige steder og ikke samlet som her i landet. Vi hanglet oss gjennom og vi fikk litt bedre til på slutten. Stegforflytning bakover har vi jo aldri greid uten lyd, men det gikk mirakuløst nok denne gangen. En karakter 5 og en 6 fikk vi! Jaja. Dette er ikke noe nytt. Resten av øvelsene gikk ganske bra og noen av dem veldig bra. 10 på tungapport! 9 på hals og 9 på stige. Hadde vi ikke nulla på kryp så ville poengene vært adskillig høyere, men det ble en pers! 495.5p. I Sverige får man dårligere betalt i lydighet i elitsøk enn her så litt mer ville det gitt her hjemme.

Det var egentlig ikke så verst og det ble litt stang ut her og der. Det er forbedringspotensiale i flere ting, og det er ikke så mye som skal til, så vi gleder oss til å få trent litt lydighet nå, kjenner jeg…..

 

3 kilo mat og en rull med bæsjeposer i premie. Ikke dårlig det med 4. plass 🙂

 

Blogg på WordPress.com.

opp ↑