Vestlandsfanden


Jeg er klar!
Jeg er klar!

Er det mulig å få følelsen av at man burde grave seg ned i nærmeste myr i løpet av fem sekunder? Og at man samtidig håper at myra er innmari dyp og aldri tørker? Og nei, det skal ikke være multemyr for man skal ikke bli funnet av familien Glum på søndagstur.

Ja.

Er det mulig at grunnen er at man ikke har sett bikkja kommer fra skogen med en oransj sak i munnen? Og at man har oppført seg sinnsykt urettferdig og oversett at den febrilsk har forsøkt å fortelle at den har gjort jobben sin til de grader bra at den har funnet sin tredje forsvunne mann på svært kort tid?

Ja.

Jeg er svar skyldig. *Ja non-hundefolk, dette er nok et hundeinnlegg*

Jeg fikk denne meldinga av dommer’n på runderingsstevne i helgen: ‘Hunden din er en usedvanlig flott hund og har gjort en fantastisk jobb i dag. Men du, har begått en like usedvanlig stor førerfeil som kostet deg poeng i særklasse. Hun kom inn med melding om funn, og du SER det ikke, bare sender henne over på andre siden! Når hun da stopper, fremdeles med meldinga i munnen så drar du på påvis!’ Han var om mulig enda mer skuffa enn meg. Jeg reagerer spontant som alltid og går rett i kjeller’n. Tenker at hun som er så flink burde hatt en eier som ikke er støvet ned i hjernen. At nå skal jeg hjem og ChaBlis skal bli turhund. Kanskje jeg skal kjøpe en stor, grønn kløv på Seleverkstedet til og med. Som hun kan ha på seg på den årlige fjellturen vi blir nødt til å dra på. For på hundetreneferie skal vi aldri mer.

Neida, det ble ikke så drastisk. Jeg fullførte konkurransen. Og det gikk såpass bra at om jeg ikke hadde gjort den fatale feilen så hadde vi rykka opp en klasse. Feltet gikk strålende. Hun tok en rekognoseringsrunde. Så startet plukkinga og vips var alle gjenstander inne før halvparten av tida hadde gått. 9,5p! I lydigheten fikk vi to 7’ere og resten opp mot 9. Å få 8,5 på kryp er en liten sier i seg selv. Jeg hørte dommeren mumle ‘Jøss!’ da vi utførte krypen. Den ene 7 ern var ingen bombe, den kom i lineføringa.  Den andre var en tyvstart apport, ikke noe problem å fikse. Handler om fokus. Så det lover innmari godt fremover. Og nå kan jeg selvsagt se at dette lærte jeg mye av. Men det er ordentlig uggent likevel. Å gjøre en så unødvendig feil.

Fenomenet og reaksjonen er nok ikke helt ukjent for opptil flere av de jeg kjenner. Nå er jeg ekstra ekstrem på sånt, men jeg tar nok ikke feil når jeg påstår at hundetrening og konkurranser i stor stil – det foregår ikke fordi man kun skal slå i hjel litt tid med en festlig hobby. Det er ikke en tur i skogen med innlagt moro eller noe man driver med fordi ungene har flytta. Eller for å få skravla og drikke kaffe. Javisst, så er det også derfor, men det er noe som driver oss. Kveld etter kveld, helg etter helg…

Sett utenfra altså, fra de uvitendes ståsted, så er man ikke helt nagla der man drar av sted på syv timers kjøretur for å fyke rundt i skogen hele dagen i regnvær. Og til og med blir sur på seg selv for en teit feil.

Har tenkt mye på det der. Hva er det som driver oss gærningene? Er det konkurranseinstinktet? Lysten til å gjøre noe skikkelig? Er det sånn at vi hundefolk er typer som virkelig brenner for ting og liker å gjøre mest mulig ut av alt? Eller er vi mistilpasset i samfunnet sånn at skogen er det tryggeste stedet? Mulig jeg er i siste kategori som kjenner angsten komme krypende om noen nevner: ‘Ta på vanlige klær..’

Ååååkei! Stikker og finner flere jeg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s