Debut Elitsøk – ikke alle brødre er søte..


Det er stupmørkt. Det er fredag kveld kl 23:30. Vanlige folk har forlengst konsumert Taco’n og kommet seg gjennom Gullruten. Jeg befinner meg på et ukjent svensk brukshundklubbområde, lettere panisk campingvognparkerende. Jeg forsøker febrilsk å huske det jeg lærte på B96 kurset ifjor – var det rattet som skulle til venstre når campingvogna skulle til høyre? Lyden av knust treverk lyder i ørene mine. Hm, omvendt ja… For en god idé det var å dra på to stevner i Elitsøk i Sverige. Og for en dum ide å dra hjemmefra bare litt før det ble mørkt.. 

Den natten var ikke soving det det ble mest av. Da jeg våknet første gangen, var det 7 grader ute og 4 grader inne. Andre gangen 28 inne og 8 ute. Tredje gangen knurret ChaBlis på døra. Dette med varmeregulering i den knøttlille Adria Aviva’n har jeg aldri skjønt noe av. Og dette med detaljer rundt villsvinutbredelsen i Sverige kjente jeg der og da at ikke var så lurt å huske.

Ny dag truer. Vel, det ble utvilsomt morgen og jeg tumlet ut av vogna for å se hvor vi var; En liten rødmalt hytte mrk Hammarø Brukshundklubb står faretruende nær. Jeg konstaterer at vogna har fått lett slagside og er flekkvis dekket av bladverk fra omkringstående trær. Og nøkkelen er søkk vekk. Jeg kjenner at hr. Astma har gjort sitt inntog og at følgesvennen Frk. Utslett også er i ferd med å innfinne seg. I skapet i vogna er det ikke kaffe og jeg har akkurat funnet ut at oppmøtested er på andre siden av Karlstad – en drøy halvtimes kjøring.

Du svenska, du fria!

Men bikkja er blid som en sol og styrter ut i Svenska skjærgården på lufteturen – eller det var visst en Svensk, svært møkkete myr.

Vi råkjører mot Elitsøkets oppmøtested. I bilen lukter det stramt av Wunderbaum. Ja, den har ligget på dashbordet i hele natt. Jeg kjenner astmaen får skikkelig tak i lungeregionen.

Vel fremme kl 07:58 ved oppmøtestedet på andre siden av Karlstad, blir vi møtt av en hektisk og effektiv runderingsansvarlig. I tråd med alt annet som har gått galt idag,  trekker jeg det fryktede startnummer 1 og blir forkynt at vi har årlig tid og må ‘kjappa på’. Mer råkjøring mot den svenske Elitløypa.

 

‘Har litt astma ser du….’

Den 1.90m høye, blonde og sylslanke runderingsansvarlige hiver seg ut av bilen og setter avgårde oppetter bakkene. Jeg blir brått minnet på at jeg veier dobbelt så mye som henne og i tillegg er Hr Astma temmelig plagsom. Jeg sier til henne at jeg ikke kan styrte av sted i sånt tempo, men hun sier bare ‘kjappa på, det er bråttom’.

 

Streeeesss!! Utfallet av dette stresset kan vel de som kjenner meg, tenke seg: Jeg ankommer starten et godt stykke tid etter henne. Jeg hiver etter pusten og er allerede ganske svett. Enda mer svett blir jeg da jeg ser terrenget! Det er virkelig svenske bakkar og berg, dette. Steiner, høl og kratt. Det er ingen vind. Og jeg visste det! Midtlinje uten sti. Med flere vindfall tvers over! Kun merkebånd. Og jeg kjenner at da blir jeg i tillegg sur. Er’e nødvendig lissom?! Stresse sånn – for dette.

Men herregud, bikkja drar ut hun, på noen flotte slag. På tross av at jeg snubler, puster og peser der inne på det de kaller midtlinja som jo ikke er noen linje men stort sett villniss. Hun finner fort en fig som var kjempegodt gjemt bak et stup, inne i en kasse. Jeg tryner skikkelig på veien ut på påvis, for det er jo i tillegg helsefarlig bratt. Et par nydelige, lange slag til og enda en melding! Jeg styrter etter med dommerne på slep. ChaBlis stopper gledestrålende ved et halvmeter høyt skilt av tre som angir: 100m! Åja det og. Det er satt ned idiotiske treskilt hver 100m! Hva skjedde med å henge opp merker på trær i naturen? Eller disse høye stålpinnene som brukes andre steder? Og jeg som har terpa melding på gjenstand. Jeg forklarer til dommer at hun er trent på å melde på gjenstander og får ikke engang et vennlig ‘så synd’ i retur. Han er stenansikt.  ChaBlis finner enda en grisegodt gjemt figurant og raser videre. Jeg kaver meg avsted på midtlinja. Forserer nedfalte trær og skråninger. Neste melding blir som fryktet, melding på 200m skiltet. Når jeg spør dommer om det da blir null pga feilmelding svarer han ja. Med samme stenansikt. Så det vil si at vi får null på hele søket, spør jeg. Ja, kommer det tilbake fra stenansiktet. Men da er vi jo ferdige , stønner jeg og hiver en ball til ChaBlis som faktisk har jobbet som en helt. ‘Det der VET du ikke er lov!, sier stenansiktdommeren. Nei, jeg vet ikke det sier jeg fordi at jeg har jo nulla og er ute av konkurransen. Det er ikke lov sier han, du må gå tilbake til start. Og dessuten, det dekkenet er heller ikke lov. Hva? Jeg har startet med det flere ganger før i Sverige sier jeg. Han mumler noe om Viltnemda og båndtvangsfritak. Men det er vel ikke båndtvang nå, sier jeg. Nei, sier han, men det der er altså ikke lov.

 

Ball nei, det er ikke lov!

 

Nede hos de andre deltakerne får jeg beskjed om at jeg har møtt en av de fryktede Værmlandsdommerne… Ikke bry deg om det, trøster de.

Videre! Men jeg er nå blitt litt Ari Behn. Trist som Faen. Vi må videre! Neste stopp er Nora Brukshundklubb, 1.5 times kjøring østover. Der er det stevne dagen etter. Og jeg er såååå sliten at jeg seriøst vurderer å snu og kanskje heller rekke lørdagstacoen hjemme. Jeg tenker på det hele veien at herregud så tullete. Alt det stresset bare for å få feilmelding på to tullete skilt! Mye pga av at jeg ikke er på nett der inne på midtlinja. Nei, nå skal det slankes og trenes. Så dårlig form går det ikke an å være i.

Det ble en ny dag! For å gjøre en lang historie kort og leservennlig: Søndag morgen våknet jeg kl 5:30 på en idyllisk camping i Nora, rett ved vannet. Etter å ha sovet i over åtte timer. Ny dag, nye muligheter.

Vi fant frem til Nora BHK sin klubbhytte uten problemer og fikk kaffe og tilbud om smørgåser når vi kom. Her var det sånn det skulle være: Hyggelige folk, kjempesnille dommere – som godkjente dekkenet mitt, jeg trakk startnummer 4 og ble kjørt ut i et terreng som var utrolig mye finere enn det i går.

 

Rundering først. The Dyhr stakk 100m på første slaget og meldte om funn. Hun dro såwp-image-1873010773 rett ut på starten på andre slaget og fant en fyr uti der. Her blir det tomslag, tenkte jeg og det ble det helt til siste slag på høyre side, der var det også en bortgått kar gitt. Klart at med en sånn dag som den på lørdag da jeg svikta og ikke greide å styre hunden min, vil hun være i form til å overta styringa dagen etter. Og litt sånn ble det.

 

I Sverige får vi referat fra runderinga! Ganske gøy!

 

 

Hun gikk ikke helt der jeg hadde tenkt og valgte frekt å kutte noen slag på motvindssiden. Men freste gjennom og fant alt på 9 minutter. (I Sverige stoppes klokka ved påvis.) Så det er grei skuring egentlig. Karakter 8 fra den ene dommern og 8.5 fra den andre. Helt greit.

Feltet – eller Uppletande – i Sverige har kun 4 gjenstander og de skal finnes på 5 min. Det er ikke mye! Bare en av de andre deltakerne hadde funnet alle, men ChaBlis viste hvilken felthund hun er og freste inn med alle fire på underkant av 3 minutter. Litt tygg og litt draing i en gjenstand og vi fikk 9. Også helt greit.

 

Det bar så ned til den fryktede lydnaden! Fellesdekk først. Vel i skjul fikk jeg vite at to av de tre hundene vi lå sammen med var skuddredde! Nervøse eiere i 5 minutt, for det smalt jo noe infernalsk, men det gikk så fint som helst og alle fikk 10.

Lydighet med The Dyhr er noe jeg ikke har jobbet nok med. Jeg har slitt litt med lyd og stress og mitt eget stress. Men i oppvarmingen virket hun veldig fin. Gikk inn på banen med god kontakt….. for så å.. .falle TOTALT ut! Hun satt ikke på første holdten og hun hang etter meg eller forsøkte å finne baller i lommene mine. Hun dro til og med bort til den ene dommeren og snuste på støvlene hennes! I Sverige er det mange folk på banen. Det er to dommere med hver sin skriver og det er en kommandant. Og disse står på forskjellige steder og ikke samlet som her i landet. Vi hanglet oss gjennom og vi fikk litt bedre til på slutten. Stegforflytning bakover har vi jo aldri greid uten lyd, men det gikk mirakuløst nok denne gangen. En karakter 5 og en 6 fikk vi! Jaja. Dette er ikke noe nytt. Resten av øvelsene gikk ganske bra og noen av dem veldig bra. 10 på tungapport! 9 på hals og 9 på stige. Hadde vi ikke nulla på kryp så ville poengene vært adskillig høyere, men det ble en pers! 495.5p. I Sverige får man dårligere betalt i lydighet i elitsøk enn her så litt mer ville det gitt her hjemme.

Det var egentlig ikke så verst og det ble litt stang ut her og der. Det er forbedringspotensiale i flere ting, og det er ikke så mye som skal til, så vi gleder oss til å få trent litt lydighet nå, kjenner jeg…..

 

3 kilo mat og en rull med bæsjeposer i premie. Ikke dårlig det med 4. plass 🙂

 

Venneløs rundering


Dårlig vær? Dårlig tid? Dårlige venner? Lite venner? Ingen som orker å trene så mye som deg? Gjør som oss: ta med bestekompis Ball & Kong og et lite kammonett og kjør venneløs rundering.

Kanskje rekker du, som meg, både tur, spor og runderingstrening på knappe to timer. Alt før det fryktede og yr -spådde regnværet bøtter ned.

Man tager: En stk treningsgal hund….
…en stk plastikkvenn…

Plastikkvenn funnet og reddet!
Liksomvenn nr 2: Kammo Nett legges ut 

 

Hallo? Det ligger et kammonett borti her og holder på å dø…

The Challenge: Hundekropp i topptrim – skranten hundefører


Årets styrkeprøve – The Challenge – er over. Det flotteste hundearrangementet jeg noensinne har vært med på. Ikke en forsinkelse, ikke en misforståelse. Alt gikk på skinner.

Iår var 40 blodtrimma hunder med. Konkurransen går over to dager og består av 1000m rundering, 50×50 felt med 8 ukurante gjenstander, litt lydighet, felles pinnefelt og Norges største fellesdekk med skudd. De 15 beste kommer til sporfinalen, der et 3 – 6 km spor med 20 bittesmå gjenstander ligger og venter.

Sleit med form. Både ChaBlis og jeg sleit litt med formen ukene før. Jeg med generelt elendig form og ChaBlis med en småstrekk i låret. Men jeg har en såpass bra hund at jeg tenkte likevel det var realistisk å komme til sporfinalen iår… Men der ble lista lagt for høyt gitt og skuffelsen over å ikke greie det ble veldig stor, Men jeg sto selv for feilen.

Etter en krampe i låret etter en runderingsøkt, tok vi en helsjekk hos hos Katja på  CoolDog 

Det viste seg at frøkna hadde pådratt seg strekk i selveste Musculus Gracilus må vite. Litt laser og litt massasje og tilpassede treningsråd og vips var ChaBlis i kanonform til The Challenge. Dette kunne lett ha gått galt om jeg ikke hadde tatt denne sjekken. For jeg merket jo ingenting rett før. Takk så mye til Katja Petrell og CoolDog som passer så godt på ChaBlis sin kropp!

For de som ikke er så stødig i muskelviteskap så kan Katja fortelle at nettopp denne muskelen har satt selv svære, tøffe politihunder ut av spill. Den kan nemlig knyte seg så hardt at det er nær umulig å få den opp igjen. Så den er viktig å holde fleksibel og ikke å overbelaste.

Hvor den er? Den sitter innerst og ganske øverst på låret. Den er lett å se på muskuløse hunder som en kul mellom lårene – feks Staffordshire Bullterrier. Hva den gjør? Noen kaller den hoppemuskelen… Det er den muskelen som brukes ved eksplosive hopp og kraftige fraspark. Det er vel den muskelen jeg tipper ChaBlis bruker mest av alle. Hun gjør jo ikke så mye annet enn å hoppe og sparke fra…. Frem og opp skal vi. Jadda.

Ikke ønskelig.. Som en kuriositet hørte jeg en gang jeg forvillet meg inn på en utstilling, at det ikke er ‘ønskelig’ med kulemuskler på Airedale… Om noen har sett en skikkelig Airedale bevege seg fort i skog og mark, så er det vha store hopp og imponerende galopp. Tipper at eksplosive muskler er det som er funksjonelt og greit å ha da. Men det ser altså ikke bra ut i dommerens øyne så Gud forby. Enda en idiotisk utstillingsfloskel – like dum som den at Airedale skal ha fluffy pels på bena. Ja for det er lurt i tett kratt og kram snø…

Ikke min beste dag. Det ble dessverre ikke helt vår konkurranse dette.. Endte et godt stykke ned på lista… Vi var først ute i runderingen og der hadde de som den første gjenstanden, lagt ut en sammenrullet teltduk. Den var ikke særlig stor. Og den lå der helt løs, kun med en sten oppå seg. Og vi hadde jo terpet mye på at ChaBlis skulle apportere større gjenstander i det siste… Når de hadde laget en oppgave der det ikke var noe å finne før etter 400 meter, så er det forståelig at ChaBlis kom gledesstrålende galopperende med denne teltduken i munnen når hun endelig fant noe. Det er stort fy i Challenge sammenheng. Slike ting skal meldes på, ikke hentes og dermed mistet vi 125 poeng. Og vi var i realiteten ute av dansen – eller ute av konkurransen om å komme til sporfinalen. Hun gikk en gnistrende rundering resten av løypa. Løp enormt lange slag og var lekende lett å styre. Og hun var heller ikke nevneverdig gåen etter all denne løpingen. Men jeg hadde gjort den tabben å ikke terpe på melding på løse gjenstander før vi startet. Hun var jo i apporteringsmodus.. En tabbe jeg fant det vondt å fordøye. Og som jeg dro med meg resten av den dagen og aldri helt greide å riste av meg, sånn at jeg fikk vist frem hunden min fra en bedre side.

Ny dag. Nye fargestifter. Dagen etter gikk alt så mye bedre. Det var fellesdekk m. skudd med 43 andre hunder og det var utrolig lang tid å vente utpå der når jeg var nummer 7 og alle de andre skulle inn og legge seg etter oss. Jeg var såpass fjern at jeg roste henne etter at hun hadde lagt seg ned. Det er jo ikke lov og vi fikk dermed et poeng i trekk. Jaja det spiller ingen rolle. Det ble hyggeligere for henne. Og etter det var det felles pinnefelt. Da hadde vi en ved siden av oss som ropte veldig høyt og  mye til hunden sin, men ChaBlis kunne ikke bry seg mindre Hun jobbet fint og konsentrert og fikk inn hele 9 mikroskopiske pinner fra reinmosen. Til neste år skal vi øve på å få de levert rett i hånda, for jeg tror en ble borte på veien faktisk.

Men lærdommen etter årets The Challenge blir: Husk forberedelser før øvelsene slik at hunden er i rett modus, tren inn levering i hånd og – husk at bikkja er mer enn bra nok. Jeg er det svake ledd.

Vi gikk en lang tur for å riste av oss skuffelsen og det ble ganske så fine bilder av flott natur:

This slideshow requires JavaScript.

Leavin’ Sølen. Will Be Back!

Kjempedag hos CoolDog


Porten inn til himmelriket er på fullt gap!

Eller; Inngangsdøra til CoolDog og Katja Petrell er åpen! 

 

Endelig er det høst. Det er slutt på at folk er bortreist og at ting og steder er stengte. Endelig er også favoritt SPA dama – Katja Petrell tilbake på CoolDog, mine hunders velvære – og skadeforebyggingssalong nr 1!

 

‘Du store min! Det var jammen på tide at ChaBlis fikk kommet hit’. Katja er ganske overrasket over hvor støl og stiv ChaBlis er i muskulaturen. Dagen før har vi vært hos Logreklinikken og knukket opp litt låsninger i ryggen.

Nå har vi jo trappet opp styrketreninga siste tiden, så litt kan nok skyldes det, men uansett – jeg fikk en påminnelse om at det er viktig med vedlikehold! Og stretching!

‘Husk på det at så høydriftige arbeidshunder som ChaBlis overhodet ikke er vedlikeholdsfrie.’ Katja poengterer bare det jeg så lenge har visst. ChaBlis er ingen hund som lunter rolig rundt på stien når vi er i skogen. Hun tusler heller ikke ut i terrenget når vi trener eller konkurrerer. Det er full spik! 110%! Hele tiden. Denne frøkna leker ikke butikk, eller; hun leker ikke arbeidshund. Hun gjør sitt aller beste. Hele tiden.

Viktig med opp og ned varming

Når vi trener rundering så er det ofte hastverk å komme seg tilbake til treningslaget etter at hunden er ferdig med sin økt. Vi trenger jo figuranter til de neste hundene… Men nå har jeg fått se at dette hastverket ikke er noe vi kan fortsette med. Man kan ikke hive en hund som har løpt alt den orker i runderingsløypa rett i bilen! Jeg kan heller ikke ta henne rett ut av bilden og hive henne i løypa. Heretter må det varmes opp og gåes ned.. Og helst også strekkes litt før hun puttes i bilen. Back On Track dekken bruker vi alltid. Så får vi heller forsøke å være litt fler på trening eller sørge for at folk smører seg med tålmodighet.

wp-image-1585116658

Behandlingen på fredag besto av grundig massasje og strekking av alle muskler i hele kroppen og oppløsning av muskelknuter. I tillegg brukte Katja laser på problemområdene for at små rifter i musklene der skulle leges raskest mulig.

 

Deilig å få løst opp i stive muskelknuter…

 

‘Ikke rart han her er i god form, han bærer jo rundt på en permanent kløv.’ Katja får sagt at Emilsen må slanke seg på en positiv måte.
Mens Cairnbrodern er på bordet har ChaBlis fritt utsyn til CoolDog sin katt!

Det er snart et år siden Emil røyk begge korsbånd i venstre kne. Det har vært en lang rekonvalesens, spesielt fordi jeg som eier svikta totalt og mistet han ut av hageporten, som på mystisk vis sto oppe.  Resultatet ble to knekte skruer i benet og vi lurte lenge på på om Emilsen kom til å ende opp som trebent eremitt.

Men neida, alt har grodd. Men han har fått en spesiell og gyngende gange stakars.. Noe som også krever litt massasje og oppmykning innimellom.

Veldig fint for begge å få løst opp hos CoolDog slik at det ikke setter seg.

 

 

 

 

Oppkjøring starter!


Nå har det vært en periode med litt forskjellige hindringer for ChaBlis og meg. Først så fikk hun kutt i poten også en ganske lang løpetid. Eller rettere sagt – hun fikk løpetid slik andre tisper har… Tidligere har de vært veldig korte og nesten ikke merkbare. Men nå ser alt dette ut til å være over og vi kan starte med å trene ordentlig styrke og kondis – med The Challenge utpå høsten som det store målet. 

Men det har ikke hindret oss i å debutere i Klasse A rundering med godkjent resultat. Hurra! Og vi har startet et par ganger til både i spor og i rundering. Med potesokk og løpetid. Hun har igrunn jobbet på som vanlig, helt til løpetiden kom på hell. Da slo noe hormongreier inn og hunden min ble litt… eh.. annerledes… Hun innførte konseptet løpe bort til andre hannhunder på fellesdekk og LEKE! med dem. Det har hun aldri gjort før og jeg ble ganske sjokkert. Vi hadde og en rundering som ikke liknet noe somhelst. Hun løp rundt i terrenget som en gås. Og jo mer oppgitt og fortvila jeg ble, jo mer rart gjorde hun. Bla løp hun alt hun orket ut bak en sten og sto der!

20170314_175117.jpg
Frk skrull. Gjør seg til for hundemenn!

Anyway, nå ser dette surret ut til å være over, poten er grodd fint. Dvs at da er vi klare til å kjøre på med mer styrke og kondistrening. En stund nå blir det annenhver dag med belastning. Alt etter råd fra CoolDog Katja Petrell.

Greia med svømmetrening er at det må foregå over tid, altså hunden må være i vannet en stund, ikke løpe opp på land og ut i vannet igjen. Da jeg ikke er så glad i å vasse har jeg innført pinnesanking som trening. På med motstandsmansjetter, jeg hiver ut en flyteball og hiver etter det ut tynne pinner hun kan svømme frem og tilbake og samle opp. Vips har vi fått en effektiv kondis og styrkeøkt i ett!

Liten film her: Trene kondis og styrke film!

En annen type økt er kjettingtrekking, av og til etterfulgt av svømming, av og til ikke.

En sjekk hos Katja viser at hun ikke har pådratt seg noen nye skader men slet litt med stivheter her og der og det fikk vi behandlet med laser.

Mekka film fra Godkjent A


Delmål oppnådd på Voss. Godkjent karakter i A rundering. Med 8.5 på rundering, 7.5 på felt og…eh… litt mindre poeng i lydigheten, så holdt det altså til karakteren Godkjent.

Hund med løpetid, bandasjert pote og masse, masse varmegrader. Likevel jobber hun enormt bra og fungerer som et lyn etter en litt skrullete start i runderingen. Vi fikk myr, midtlinje med merkebånd i starten som så blir en liten sti… med vinkel og kryssing av vei. Når man er siste hund er man dessuten alltid den treige som stresser rundt for å greie å dukke opp til rett plass til rett tid. Hun finner superfort og melder perfekt og samarbeider som bare det. Noen korte slag i starten og litt her og der så ender vi på 8.5. Helt greit. Det var ingen som fikk noe høyere heller.

For andre gang i karrieren har hun latt en gjenstand bli igjen i feltet. Løpetiden tror jeg spilte sterkt inn da hun satt seg rett ned i midten og tissa! Sånt skjer jo ikke vanligvis og det må jeg helt klart forvente av en høyløpsk tispe. At hun ramler ut på starten av lydigheten når vi møter en annen hund på vei inn, er også helt greit. At hun gjerne skulle prioriteret parring framfor lydighet…se det kan jeg forstå. Men jeg godtok ikke sviming i foten, selv om en gal jogger absolutt skulle jogge der vi var.. Så da fikk hun klar beskjed om hvor man ikke skal kjøpe øl hen.

Flyfilla tar seg opp utover i programmet og henter inn både 8 ere og 9 ere og faktisk og en 9.5 på hals:)

Det lover godt videre dette med litt mer orden i lydigheten så vinker cert’et i det fjerne. Veldig fjernt akkurat nå.

Men bare pass deg, cert, vi kommer og tar deg!

Det går framover


For en ‘sånn som meg’, en jobbløs, så er dette å lykkes med hund en viktig del av livet. Jeg vet at mange ikke skjønner det, og da tenker jeg at de som ikke skjønner bare kan få fortsette å ikke skjønne. I det siste har vi tatt noen store skritt. At det ikke blir tatt tilsvarende store skritt på jobbfronten, er ikke annet enn en tragedie. Hadde det ikke vært for hundeaktivitetene, så hadde det vært fristende å bare trykke seg en t – skjorte med teksten: ’50 & Ferdig Lissom.’

Positivt fokus er viktig altså! Så bikkjemessig er vi svimlende nær målet om bruksklasse A i begge grener!

På sporstevne i Sarpsborg nettopp manglet lusne 5.5p på lydigheten for å få til opprykk til høyeste klasse A. At vi hadde full pott på sporet og 9.5 på felt og dermed rundt 50 poeng mer enn opprykksgrensen, hjalp ikke når lydigheten ikke helt ble seende ut som den i mitt hode var. At vi nå faktisk lykkes med øvelsen kryp, at det ligges til en 10’er i fellesdekk med skudd, og at bikkja er stille i foten, vil ikke dermed si at alt er på stell likevel. Vi har en ustabil fot. Den kan ikke lenger høres, men ser ikke like pen ut som den i et dommerhode skulle burde vært. Jeg må trene lydighet! På ordentlig. Ikke sånn stykkevis og delt. Må ha en plan. Følge den. Og det var litt andre småting. Lyd på apport. Jaha. 

Men du store min for et spor hun gikk i Sarpsborg! Masse lyng. Kjempekupert. Veldig varmt og tørt der det ikke var klissvåt myr. Fikk vite etterpå fra sporlegger at det var det aller værste sporet! ChaBlis går et strålende oppsøk og plukker alt! Aldri i tvil om hvor hun skulle hen. Den mildt sagt noe  kondissvake førern til tross. Hun lar seg fint stoppe underveis når blodsmaken tar overhånd hos det svakeste og i overkant konrpulente leddet i denne ekvipasjen. Venter pent til fører har fått igjen pusten og er aldri i tvil om hvor vi skal. Bruker 17 minutter på å frese gjennom terrenget. B spor er krevende. 1200m og 8 pinner å finne… 569.5 poeng er årsbeste totalt og pers i spor noensinne. Det er så bra det 🙂 

Dette i tillegg til successen i Sverige for noen uker siden, gjør jo at jeg tenker vi er veldig i rute fortiden. 

For vi vant nemlig et runderingsstevne i svensk HKL i Trollhettan nettopp og fikk opprykk, så vi er dermed i Svensk Elitklass og NBF A rundering. 

Mitt gyldne dyr kom der inn fra runderinga til trampeklapp fra dommerne! 10 fra den ene og 9.5 fra den andre. ‘Alt’ funka! Jeg greide å vise dem hvaforslags sykt bra bikkje jeg har. Fra før hadde vi lydigheten over poenggrensen og vi hadde innkassert en 10’er i felt. Det er jo ikke annet enn enormt gøy! 

Lett skjelven må jeg innrømme jeg var på siste øvelse som var dekk, da.. I Sverige er den med synlig fører, så jeg måtte stå og se! Åpen skytter bak! ChaBlis reagerer på lyden, men snur bare på hodet. Ingen annen reaksjon overhodet. Rører ikke en labb! 

Så de surpompene som har påstått at om en hund først har reagert på skudd, så går det aldri over – ja de kan rett og slett gå og legge seg på låven. ChaBlis sin skuddgreie var et traume påført i en offisiell FA, der mange feil ble gjort. Det er verken medfødt eller nedarvet. Verdifull veiledning fra Gunn Anita Winkler som nå har hundeskolen Hund med Gunn har vært successfaktoren her. Tenk om jeg skulle hørt på de surmaga typene? Da måtte jeg jo ha gitt opp da. At det går an. 

Tok meg en bolle på treningsleir på Håverud i Sverige i starten av april. 

Dobbelaksjon


I forgårs fikk vi vårt første utkall til aksjon med Norske Redningshunder. Å si at blodet frøs til is når telefonen ringte, blir å ta i. Men det var ikke fritt for at man pusta litt fortere på sin vei mot Ytterste Romerike. Midt i rushen var det og. Og det skulle vise seg at jeg greide å lage merarbeid for meg selv slik at vi måtte rykke ut igjen til samme sted dagen etter – mobilen hadde nemlig blitt igjen i søksområdet. 

 

received_10153296837795872
Personene på bildet har ingenting med virkeligheten å gjøre eller.. bildet er fra et annet år….

Det var mørkt og det var regn og det var MYE skog å lete i. Vi fikk med oss folk fra Røde kors også og det var igrunn greit med selskap uti ‘mørten’. Jeg har vært spent på dette å dra på aksjon. Nå har vi jobbet i noen år for å nå dette målet og brått er det alvor. Denne mandagskvelden var det dags for å lete etter en som var blitt borte… Virker hunden? Virker jeg?

 

The Dyhr virker! ChaBlis jobbet utrolig flott og fint. Hun løp konsentrert rundt i over to timer og lette og lette. Uaffisert av at det gikk manngard andre steder rundt oss, at vi møtte andre hunder innimellom på veier etc. Hun  kom til meg når jeg ropte og hun løp stort sett ut igjen dit jeg pekte. Hun gir meg også tegn i underveis når jeg sender henne ut igjen på steder hun har vært og sjekka ut tidligere. Jeg kjenner igjen oppførselen hennes fra runderingen. Hun stopper opp og ser på meg, graver litt i bakken eller tygger litt gress. Akkurat som hun ber meg skjerpe meg: ‘Hallo? Det får da være grenser for løping. Hvorfor skal jeg ut igjen akkurat der jeg nettopp  sjekka? Det ER ingen der. ‘

Det svake ledd. Jeg virka litt dårligere. Og jeg er jo det svake ledd i vår relasjon. Trøbla litt med radioen – noe som var veldig flaut – men bortsett fra det, så fungerte søket over all forventning. Jeg syns vi fikk dekket vårt utdelte område bra. Og sender herved en stor takk til instruktørene PO og Kenneth for at vi ble så grundig kjørt på nettopp teigsøk på ukas arbeid i sommer.

At vi ikke fant andre enn Røde kors dama vi gjemte for motivasjon mot slutten av søket, er jo sånn det som oftest er. Vel, vi fant min Fisherman Friends pakke samt vanten til han fra Røde kors som var med.. Det er flest tomme søk. Men det er en god følelse å bidra med å lete etter noen! En god følelse å se pårørende som lettet takker for innsatsen og ser at så mange bryr seg om at nettopp deres kjære er savnet. Så dette skal vi nok fortsette med, tenker jeg.

‘Hjelper ikke med glidelås i jakka, når det er hull i lomma’, et gammelt jungelord. Det som ikke var så morro var at mobilen min med kort, penger og oversikt over resten av livet mitt ikke ble med oss inn igjen etter avsluttet søk….. Vi hadde trasket rundt i kupert og stedvis overgrodd terreng, og et eller annet sted der ute lå den enda. Jeg dro oppom skogen utpå natta da aksjonen var ferdig for å lete. Men der hadde mange tråkka – og dessuten var det nærmere midnatt – og MØRKT ! For første gang denne kvelden tenkte jeg på ulven som jo tusler rundt uti her. Nytteløst.

20161115_203910
Dette manglet  brått og plutselig.

 

Egenprodusert søk. Vi måtte altså dra tilbake dagen etter. Sporet der jeg hadde gått lå jo på GPS så jeg fulgte det sakte og stirret ned i bakken. Det er lettere sagt enn gjordt akkurat det, for gps er ikke helt nøyaktig og vi hadde tråkket litt frem og tilbake. Og teigen var i tillegg overtråkket av manngard fra Røde Kors. Og det hadde regnet.

20161116_100610
Den rosa streken er meg på telefonleit. Og 048 er ca der mobilen ble funnet..

Men; jeg har jo hund! En usannsynlig flink en også, viste det seg! Såpass mye kvist og kvast som det var, så orket jeg rett og slett ikke å gå med ChaBlis i line på spor så jeg lot henne søke løs. Jeg ser at hun følger sporet i perioder for så å dra ut på kryssinger og andre spor også drar hun tilbake til sporet sitt igjen. Jeg sendte henne også av sted på små feltsøk underveis der vi hadde tråkket mye rundt.

 

Vi nærmer oss der vi har parkert bilen og er, bortsett fra en liten sløyfe inn i terrenget, bokstavelig talt tilbake til start. Jeg er lettere nedstemt og konstaterer at jeg ikke aner hva jeg skal i morgen engang. Alt ligger på den telefonen. Faktisk er vi bare 100m fra der vi startet. Jeg sender the Bjeffert ut på siste sløyfa. Hun styrter av sted! Langt innover. Og kommer kjapt og gledestrålende hoppende ut av skogen med mobilen min dinglende i munnen! Utrolig!

wp-image-351679844jpg.jpgOg den virka! Takk til Samsung for vanntett mobil og takk til Kennel von Erikson for framifrå avla bruksterrier! Det ble ekstra lek med favorittbiteputa før vi heiv oss inn i bilen og kjørte 10 mil hjem igjen. Vel hjem ble det ekstra stort griseøre på The Dyhr!

 

 

 

Støl på SPA


Biler må ha service på merkeverksted.  ChaBlis må på SPA hos CoolDog Katja Petrell med jevne mellomrom. Nå har det vært en periode med mye trening og mas, så nå var det på tide å sjekke kroppen og massere og strekke muskler og sener… 

Hunden min har mye muskler. Og de er stramme. Og hun gir alltid alt og sparer seg ikke. Nå hadde vi ikke sjekket ståa på en stund… 
Etter at Emil var ferdig behandlet og bordet var ledig, hopper ChaBlis opp og står og logrer forventningsfull. Dette har hun vært med på så mange ganger og hun vet så godt hvor bra det føles…

Katja kan herje og dra nesten hvor mye hun vil. Men, vent? Hva skal hun nå? Dra forbenet? Nonono… Jojo jo sier Katja og etter en kort samtale så blir det sånn. Forbena må strekkes. Rett ut!

‘Forbeina mine får du aldri..’ Fritt etter halldis moren vesaas

Etter en times med kna, strekk og bøy var vi klare for neste dags trekkekjettingtrening og helgens to konkurranser! Takk til Katja på CoolDog for framifrå service!

ChaBlis godkjenner: Fått en bokstav til!


Denne gangen en B… Katastrofesøk B. Vi har vært på Hovedkurs Katastrofesøk med Norske Redningshunder i fire dager. Planen var å se hvordan ChaBlis jobbet i nedraste plankehauger, gamle hus og ja, generelt vanskelige miljøer. Vi tok en sjans og meldte oss rett og slett på B kurs. Da fikk vi testa oss, vi fikk lært mye og vi fikk en pekepinn om vi skal satse på en sånn tilleggsutdannelse innen Norske Redningshunder.

Og det! Tror jeg jaggu vi skal. De av dere som kjenner ChaBlis vet at hun er av type ‘gæren’. Hiver seg utfor ting og virkelig går på om det er noe fristende i den andre enden. Vel, slike egenskaper KAN være skumle om det vi skal jobbe i er bevegelige plankehauger med spiker, gulv med store hull i, digre stener..

Jeg bøyer meg i støvet for denne hunden. Hun har svært liten erfaring med så vanskelige miljøer vi var i denne uka og hun løser alt sammen uten å få så mye som en skramme. Jeg så til og med at hun var litt forsiktig med noen digre stener som hun skulle løpe rundt i for å finne folk. Da tok hun rett og slett en annen vei rundt og fant figuranten lett som bare det.

Vi møtte en utrolig dedikert gjeng på åpningen. I løpet av uka fikk vi oppleve at her holdt instruktørene et svært høyt nivå. Her var mange av de som var med å lette etter folk i jordskjelvet i Nepal. De hadde og vært med å hjelpe til under andre store humanitære katastrofer. Det legger en alvorlig ramme rundt dette som jo er kjempespennende trening.

14689866_10153965050490980_1917017732_o

Hver dag var det to forskjellige objekter vi skulle på. Vi var i noen gamle låver. Låver har hull i gulvet og i taket, slik at vi  kan gjemme figuranter i uvante vinkler. Har sjeldent sett en mer gira hund enn ChaBlis som plutselig skjønte at det var folk i taket! Og det var folk i små hull i gulvet! Det kom ball opp av hull om hun bjeffet litt! Fantastisk! Etter en dag med påminnelse om at hun skulle bjeffe når hun fant folk, så gjorde hun det av seg selv!

Det er litt klønete med bringkobbelmelding i sånne miljøer, litt fordi at gjenstander skal ikke meldes på og litt fordi at hunden må gå fire turer frem og tilbake for å først søke opp, så varsle fører også påvise. Så vi kjører halsmelding i den type søk. Dvs at hun skal bjeffe til jeg kommer meg dit hun er.

Det værste stedet jeg var figurant, var vel i kjelleren på Lecafabrikken. Her pleide de å brenne Leca, så aske og støv virvlet opp hvor hen vi kom. At støvmaska lå i bilen var kanskje litt dumt, tenkte jeg mens jeg forsøkte alt jeg kunne å ikke hoste der jeg satt i det støvete mørket og ventet på neste hund. Her ble hundene heist ned et par meter med vinsj for så å søke i mørket, noe som utfordrer det mentale hos hundene våre.

14678061_10153965049280980_1264310573_oEn morgen hadde vi oppmøte på Oslo Kommune, vann og avløpsetaten på Økern. Da var det duket for øvelse og vi fikk beskjed om at her hadde det eksplodert ordentlig og de manglet et par folk. ChaBlis søkte kjapt over et område med mange rør, bokser og kabler og anna stæsj og bestemte straks at ja, det var en dame i et rør! Lokket var på men hun bjeffet iherdig til lokket ble tatt av og navnesøster Kristin krabbet døvhørt ut.

En annen morgen var det duket for oppmøte på søpledynga på Alnabru. Her ble vi møtt av en anselig mengde fugler og en svært eksotisk lukt. Det var duket for avgjørende prøve! Merete instruktør synes nemlig at ChaBlis og et par andre av hundene fikk vise litt mer i forskjellig type underlag, siden hun hadde tatt en unnamanøver i de digre steinene i steinbruddet dagen før. Bikkja valgte der å gå snarveien inn bak og sjekke området fra baksiden, mens vi ville se at hun gikk ut akkurat der hun fikk beskjed… Vet ikke om det var terrier’n dypt inne i ChaBlis som våknet der, men rett ut der jeg hadde tenkt hun skulle, var ikke et sted hun fant det hensiktsmessig å gå gitt.

Vi fikk beskjed om å vente rundt hjørnet til hun fikk gjemt en stakkar som skulle finnes. Da vi fikk beskjed om at det var klart og jeg så hva som ventet oss, sank jeg to meter! En diiiger haug med planker, paller og søppel! Det var spiker i plankene og knekte pinner og annet stakk opp. Det var mange meter til toppen og jeg kunne ikke skjønne hvordan det skulle være mulig å bevege seg oppi der og til og med søke. Og for en stank… Jeg datt mentalt ned i det berømte sorte hullet og så for meg at Katastrofesøksekvipasje, det kom vi ikke til å bli….

 

14650615_10153954992920980_7846279850898082452_n
ChaBlis skrider til verket med å overbevise instruktør Merete Hauge om at jadda, hun kan gå i guffent terreng gitt!

 

Vel, jeg måper ennå. ChaBlis rett og slett bare startet på klatreetappen og forserte alt det ekle i sin iver etter å finne. Ålte seg under planker og hang i armhulene mens bena fant feste. Hun balanserte på plankebiter og la seg ned for å komme dit hun syntes det lukta menneske. Og ball! Og ja så klart fant hun! Og hun hadde ikke en skramme etterpå. Bikkja mi, som stadig vekk kommer hjem fra skogstreninger med skrubbsår både her og der, var altså såååå forsiktig i dette miljøet. Hun forstod sikkert at det var farlig og tok ingen sjanser.

Siste punkt på kursagendaen var løfting av hund. Symbolsk nok hadde Sonja forsvunnet i en container.. Så hundene måtte først lokalisere containeren for så å bli løftet inn også der fortsette frem til figuranten og markere der. Jeg ser at jeg har et stort forbedringspotensiale i idretten ‘løft av hund’. For å ta tak i henne som en pølse og manøvrere henne i rett retning med hodet først, førte til både skallekræsj og hoven leppe, men bikkja kom da opp og halset gledestrålende på sitt funn.

En skikkelig dusj måtte til da vi kom hjem, men plaster og Pyrisept var overhodet ikke nødvendig. Tenker at vi neste år skal forsøke oss på A godkjenning Katastrofe, men før det så må vi se å få bestått det siste avgjørende sporet til søndag og bli godkjent Redningshund barmark.

14724048_10153965051895980_1815263948_o