Kjapt innpå med enda en historie med ymse resultat. Sporstevne i Askim igår. Utrolig mange deltakere! 12 i C og 30 i klasse D. Jeg tenker at C spor, det er her vi har noe å gjøre og at sesongens mål; opprykket til B så absolutt er innen rekkevidde.
Trekker nr 11… Drar avsted med flott oppsøk, bikkja er som vanlig i overkant gira så jeg bruker litt tid på å stoppe henne og roe henne ned. Vi durer frem i krattskauen, sklir nedover en liten skrent og jeg har vel kun tryna en gang idet vi finner et par pinner og jeg merker at hun sitter fint i sporet. Hjortelusa kravler og det blir overraskende varmt til å være 1.november. Vi har gått ca 10 min også rister og knaker det i trærne en meter fra oss. Et par digre fugl flakser forskremte opp. Jeg trøkker ut et av de mindre selvsikre; ‘Hallo?’, idet jeg på netthinna ser for meg de istykkerbitte, ulvedrepte bikkjene jeg har sett bilde av i avisen. ChaBlis viser tegn på at sporet vårt – nei, det har vi ikke sett og fyker mot krattskogen. Jeg legger henne ned og venter. Heeeeelt stille blir det inni der. Frk Fryd ser ut til å ha glemt det hele og durer videre i det jeg tror er sporet vårt. Herlig, tenker jeg. Det årnær sæ i Askim.
Der ser jeg fotspor fra sporleggeren i gjørma og! Men denne sporleggeren hadde veeeeldig rare sko. Fasongen var mistenkelig lik elgklover..
Jaddaaa…dugelig avsporing der altså. Så da starter en panisk jakt på å finne sporet vårt igjen. Tett skau og ikke mulig å finne tilbake til der jeg vet det var. ChaBlis ruller i mosen og jeg må minne henne tydelig om hvem som bestemmer hva man skal gjøre uti skauen her. Går på måfa og nesten snubler i oppsøket vårt. Tilbake til start altså. ChaBlis kjenner igjen sporet sitt og drar på. Nå har vi dårlig tid!! Det er som å henge etter et lokomotiv på skinner. Og der! der er jammen slutten… Er så letta! Men rart hun ikke finner sluttpinnen egentlig? What? Den er jo ikke der. Da roper det fra veien at jeg er på feil sporslutt. Naboekvipasjen har akkurat avsluttet der. Jeg startet altså på spor 11 og endte på spor 10. Jammen bra jeg ikke er lokfører lenger.
Skal jeg dra hjem? Skal jeg i det hele tatt gidde å bli sur? Vel, litt lei av å være på stevne for treningens skyld må jeg innrømme at jeg er. Men har nå betalt for en dommer i hele dag og bruker en hel del tid på å finne fram til det ferdigtråkka feltet jeg og har betalt for. Jeg ble overlatt til meg selv uti skauen der. For noen hadde trodd jeg skulle bryte konkurransen, så da dro de videre.
På vei ut av bilen ved feltet låser kneskåla seg, Benet virker ikke mer. Kan ikke bøyes. Ååååå.. På en eller annen måte får jeg svuppet kneskåla på plass og vi er likevel ikke ute av dansen. At jeg går lett og uanstrengt blir å ta i, men jeg går. Det får holde.
ChaBlis skulle hett Tysk Feltterrier. For makan til feltjobb hun gjør! Et veldig vanskelig felt med bekk og gjørme og myr og tuer. Mange før meg har nullet og følt at de ‘hadde med en annen hund’ uti der. Hun styrter ut og er tilbake med første gjenstand på rekordtid. Trenger mer tid til rekognosering enn vanlig ja, men gjør jobben til fulle. Og idag; ingen tygg. Perfekte avleveringer. Dommer’n kommenterer tørt noe om at det var greit med søkslyst i denne hunden…. Ja, hva får jeg da, spør jeg pent. Nei asså.. Ti. Såklart.
Jeg er siste ekvipasje og det er kun lydighet igjen nå. Tar meg derfor tid til å lufte Emilsen og å teste om benet mitt i det hele tatt kan brukes som gåutstyr. Vel fremme på lydighetsplassen ser jeg alle de andre i min klasse ferdig oppstilt til fellesdekk! Da er det bare å rive bikkja ut av bilen og taue bort til dem som om ingenting har hendt. Får aldri noe spørsmål om jeg er klar, kun en kommando om å dekke hunden. ChaBlis legger seg på naboens kommando og jeg forter meg å gå ifra så jeg er på linje med de andre. Hun kommer etter!! Helt logisk, jeg hadde verken sagt at hun skulle legge seg eller bli der. Jaggu bra vi allerede hadde nulla i sporet, ellers hadde den tabben kostet meg opprykket…Men hadde vi ikke nulla i sporet så hadde jeg ikke kommet så seint tilbake fra skogen. Hadde heller ikke blir gjenglemt uti der. Jeg hadde roet henne ned med noen dekker før dekken, sørget for at hun hadde fulgt med før jeg sa dekk og gikk ifra. Så det tar jeg med knusende ro.
Resten av lydigheten gikk veldig veldig bra. Mest niere og noen åttere! Jeg drar på meg to dobbeltkommandoer i lineføringa og må ta en lav karakter der (som vanlig).
Når frøkna så skal krype, stirrer hun plutselig intenst inn i krattskogen. Kanskje håper hun på å finne igjen elgevennen sin der. 
Vel, etter en dobbeltkommando går frøkna perfekt. Men hun går ikke kryp, men på plass….
Nåasså! Søndag er aller siste sjans for iår. Jordesporstevne i Sarpsborg. Der kan ikke elger stå rett bak trær og kneskåler låser seg sjeldent. Bikkjedyret skal få gå så mye spor denne uka at hun kommer til å drømme i vinkler.
LIVET i LIER 