I mai fjor trodde jeg seriøst at jeg var Supermann. Fikk endelig den jobben jeg hadde jobbet sånn for. Nå kunne det nye livet starte. Lite visste jeg om hva neste år skulle skulle bringe.
Så nå, knapt et år etter at jeg ifjor var full av pågangsmot og optimisme, sitter jeg her med Svarteper. Jeg har rett og slett tapt. Kampen om en jobb å leve av. Kampen om å få til noe. Kampen om å passe inn i et system som så avgjort ikke var designet for folk som meg.
Firmaet liker ikke at jeg skriver om dem. Jeg fikk en streng epost fra ledelsen der sist jeg gjorde det.
Og hvorfor skulle jeg gjøre det? De skal ikke være en del av livet mitt mer. Og det tror jeg er svært bra.
For å komme videre må man legge vekk bitterhet, sies det. Javel. Men hvordan gjør man det? Når dette kunne vært unngått. Når jeg idag kunne jobbet i det yrket jeg er utdannet som. Om noen bare hadde tenkt andre tanker enn å bli kvitt meg.
Så til dere ledere der ute: Ta en revurdering på om du har det som trengs. Ta en revurdering før du skjuler ting for din undersått.
Greier du ikke ærlighet og oppriktig språk? Vel, så ikke vær leder.
LIVET i LIER 