The Challenge er vel den kuleste konkurransen innen brukshund. Den foregår hvert år på Sølen i slutten av august / starten av september. Jeg hadde ikke tenkt å være med iår. Har ikke drevet noe særlig med slik trening dette året, og jeg antok at ChaBlis med sine 10.5 år ville bli for gammel nå. Og Quinny er ikke godt nok trent i bruks til å ha noe der å gjøre.
Men ettersom påmeldingsfristen nærmet seg, og jeg på sporadiske treninger, så hvor bra ChaBlis faktisk fremdeles er – så greide jeg ikke la være og slang inn vår åttende påmelding. Jeg tenkte som så, at skulle det ikke gå, så kan jeg bytte hund. Skulle hun bli for stiv eller se skadet ut, så skal jeg ikke presse henne gjennom.
Snublet så over et 4 dagers kurs med flinkeste Michelle i sommer og fikk plass på det. Rullet inn på Sølensua camping dagen før kurset, med flatt fordekk.. Første dagen av kurset gikk da med til å få fiksa dekket. For det var ikke bare det at det var høl, det var stort også. Og reservehjulet hadde rusta fast.
Mandag – andre dag av kurset hadde NAF vært hos oss to ganger og tilslutt fått fiksa slik at reservehjulet ble satt på og doningen kunne kjøres ut i terrenget. Vi fikk da to flotte treningsdager med langt over middels hyggelige folk, og fokus på motivasjon på Quinny – og for det meste å få teste ut ChaBlis i løypa. Liitt felt og spor fikk jeg og til etterat kurset var over.
Quinny viste første dag at det fremdeles var noen kilo for mye etter valpinga, og at hun i tillegg ikke var i særlig generelt god form. Det å kun trene IGP på en bane, bygger ikke nok kondis. Selv om Quinny har løpt endel i skogen, så har vi ikke drevet med kondistrening. Etter en økt med klapperekke, fikk vi imidlertid se at terriern våkna og dro ut på en hel masse tomslag og gjorde et nydelig funn i slutten. Det gjorde meg betenkt. Hun var jo ganske bra. Burde jeg likevel starte med henne? Å… de hadde vært så enkelt om hun hadde vært altfor dårlig.
Men så fikk ChaBlis en oppgave. Riktignok med dobbel påvirkning ved at to gikk ut i terrenget og kom inn igjen. Og to ble lagt ut et stykke ut i løypa.
Altså – jeg ble igrunn bare stående å måpe. Mitt aldrende dyr med begynnende artrose både her og der, formelig FLØY ut i terrenget i en fart jeg ikke ante at hun kunne oppnå. Supereffektivt søkte hun av begge sidene og la inn en nydelig flyer i mellom. Fant vinden og rett og slett beina et par hundre meter fram i løypa og kom gledestrålende tilbake med melding. Første mann var funnet. Og ikke lenge etter var en til funnet like effektivt. Helt RÅTT. Verken Michelle eller de andre på kurset var i tvil om hvem som skulle få gå Challenge en siste gang i sitt liv. Det måtte bli ChaBlis.
Da siste dag opprant med øs pøs regn, fant jeg etter et par timer som figurant ut at klærne mine absolutt ikke holdt mål. Jeg måtte dra til campingen å skifte. Også skulle ChaBlis få en kul oppgave når jeg kom tilbake.
Jaha. det var en stein. Og en lyd. Og vips var punktering nr 2 et faktum! Men nå sto vi langt utti ingenmannsland. Kort fortalt så ble vi også denne gangen henta, av samme mann med NAF doning. Og enda kortere fortalt så fikk ikke ChaBlis gått sin kule oppgave. Jeg fikk heller ikke reist hjem dagen etter, for doningen måtte ha fire nye hjul..
Så da ble kredittkortet tømt og vi måtte vente et par dager på Sølen på nye hjul. Det var helt OK vær, så det ble litt tur og litt spor, men det er litt nedtur å sitte der uten bil da.
Så da ble igrunn ikke prosjekt – finne ut hvem som skal starte Challenge – ferdigstilt, og jeg dro opp igjen uka etter. For da skulle det bli flom og uvær og greier.. Så fikk bare trent 1.5 dag. Det jeg da så, var ikke fullt så imponerende. For når en hund som ChaBlis som er såpass vant til å trene mye, blir liggende for mye uten trening, så blir det stress.. Det blir for mye feilmedlinger og for mye mas.
Så.. tja.. da er det å trene på da. Og enda ikke helt vite hvem som skal starte på Challenge, eller om noen skal i det hele tatt. Jeg tenker jo at det er løsbart med ChaBlis, men det er endel men.. For det er mye trøbbel med lydigheten også, og mine nerver er vel heller ikke helt der de burde være. Skulle hatt litt støtte. Men det har jeg ikke, så jeg må bry meg om meg og støtte meg selv. Men det er ikke så lett som det høres ut.
LIVET i LIER 