Hvem slo av lyset? Om å ikke bry seg om hva andre syns.


cofHjemme igjen. En uke etter at vi dro fulle av pågangsmot til Voss. Vi skulle på  re – godkjenning med NRH. Endelig skulle vi få vært med på leteaksjoner igjen! Det denne hunden egner seg så enormt godt til. Det som jeg i bunn og grunn kjøpte henne for. Men at jeg skulle ta for raske valg og kapitulere, se det hadde jeg faktisk ikke tenkt på i det hele tatt. Helvetes impulsivitet!

Negativt stress. Det er min aller største fiende. Bland det med usikkerhet, og rør oppi noen nederlag og tilsett en dæsj lite støtte, så har man satt meg ut grundig av spill. Det var kaos og null støtte hjemme ved avreise. Det førte til altfor sent oppmøte og magert med søvn natten før på Voss. Jeg burde ha innsett at jeg allerede da hadde tapt…

Nederlag 1: 800m runderingsprøve på søndag. Dette kan vi, tenkte jeg og rakk ikke bli nervøs engang, før jeg etter 400m, uten varsel, ble stoppa av dommer rett etter et flott funn. Meldingen lød: – Jeg stopper deg der. Du har strøket pga for korte slag. Nei, du kan ikke gå løypa ferdig, for da finner du sikkert de andre figgene også. Jeg vet jo hvor bra hund du har. Kaos 2: Tilbake i leiren er det duket for mer campingvognkaos. Den kan ikke stå der jeg satt den og det er ikke plass der den skulle være. Kvelden og deler av natten går etterhvert med til å flytte til campingplassen i byen. Enda en natt med lite søvn.

cof
Stamplass og treningsterreng med nye venner…

En liten opptur: Meldingsprøvene dagen etter gikk kjempebra! Med sau og alt! Og verden ble litt lysere. Nederlag 2: Solskinnstankene varte ikke lenger enn til jeg finner meg selv kravlende i en bratt og våt skifersteinrøys av en teig. Jeg har startet på min prøve: Stor teig. Den må bestås for å få godkjent. Vi har kravlet over et gedigent hogstfelt, også dukker det opp både stup og usedvanlig bratt og umulig terreng med kvist, kvast og 4 – 5 av våre brekende, ullne venner i. Jeg er sikker på at Fa(%&s Oldemor også lurer der inni i villnisset. Jeg har faktisk aldri sett maken til terreng å søke i. Dette er jo en prøve. Det er ikke alvor. Vi skal finne en som har gjemt seg med vilje faktisk. En som meldte fra på radioen rett før jeg skulle starte at: – Terrenget her er helt fryktelig. Jeg klarer nesten ikke komme meg fremover! Jeg ser for meg brukne hundenakker og tenker med gru på den gangen ChaBlis forsvant utfor et 5 meter stup. Jeg kjenner jeg blir tørr i munnen og virkelig ordentlig kald da ChaBlis styrter opp i det bratteste terrenget og kommer skliende ned igjen med melding… – Hallo! Det er noe oppi her. Med allerede forstuet høyrehånd drar jeg meg oppover steinrøysa. ChaBlis løper fortvilet opp og ned med melding. – Kommer du ikke? Jeg når opp altfor sent til å få til noe påvis på det som nok var en gjenstand. Hadde det vært folk, ville hun ha blitt der og bjeffet. For å gjøre en lang og fæl historie kort; Vi fant den gjemte figuranten helt nederst i teigen, innen tilmålt tid. 300m x 500m villniss gjennomsøkt på 2 timer. ChaBlis jobbet som en ekte fjellgeit og løp og løp og løp. Og nesten uten å ha flydd etter bjellende sauer. Kun en gang måtte jeg korrigere henne da hun rullet på ryggen i frustrasjon, rett ved et stup.

Det kom tydelig frem for meg der og da at vi som hundeførere ikke må overføre vår frustrasjon på bjeffertene våre. Det er ikke bra, for;

energi.jpg
Gullord rappet fra Monica Wickstrøm, en flink hundedame.

Nederlag 3: 3 km langspor på høyfjellet. Vind og lite vegetasjon. Små lette gjenstander som blåste bort. Påsett rett bak standplass og svært godt beferdet vei i umiddelbar nærhet. Saueflokker med tilhørende bæsj. Vi fant en gjenstand i et høl etter en kilometer, men ikke visste jeg om dette var riktig spor, for noe retningsanvisning fikk vi ikke. Der, oppe på høyden, ligger hele kuflokken og hviler middag. De skuler på oss som for å si; – Kom ikke hit. Vi var her først. Jeg forsøker å kjøre nytt oppsøk i flere retninger, men det er nytteløst. Etter 1.5 km har vi mista sporet! Det er først i ettertid jeg ser på loggen at sporet gikk rett gjennom den kugjengen! Bikkja mi er kjempegod, men ikke dum. Hun utfordrer ikke drøvtyggende vesener på et kvart tonn som driver å fordøyer middagen sin. Enda et nederlag. Jeg skjenker Ari Behn en vennlig tanke idet jeg tenker at tittelen ‘Trist som faen’ jammen var bra…

Alle gode ting er 4:  3 nederlag, 3 dager på rad. I grener vi sånn egentlig mestrer. Jeg tenkte det ville bli brukt litt skjønn og at hvertfall en av disse øvelsene ble bestått, omgivelsene tatt i betraktning. Men neida, instruktørkorpset er nådeløse; – du har strøket på både spor og teig! Og imorgen skal alle gå sporene på nytt i tillegg til det allerede fulle programmet. Det skal og være øvelse natten etter det. Og jeg skulle få ta opp igjen teigen. For all del. Jeg tolker det som at de hadde troa. Men jeg fikk vite at det sannsynligvis ble i samme beryktede terreng!

Det er rart med forsvarsmekanismer i mennesker. De kommer brått og er ikke alltid så lette å kjenne igjen. Freud har blandt annet sagt mye om dette.
Som en direkte følge av alt dette, så skjer det noe inni meg. Jeg merker det ikke egentlig så godt før om et par dager. Alt går i lås og jeg tenker at jeg må komme meg vekk herfra. Jeg har ingen støttespillere her og det har vært trist og leit helt siden jeg kom. Jeg tenker jeg fikk den verste teigen og et håpløst spor. Jeg tenker at det vil skje igjen og at jeg ikke kan ta sikkerhetsforanstaltninger på neste teig for da stryker jeg sikkert. Og det får alle vite og det blir det snakket om. Jeg vil ikke snakkes om. Jeg stoler ikke på noen mer og tar en altfor uoverveid avgjørelse om å trekke meg. Det er nok nå. Forsvarmekanismene mine sender feil signaler og jeg greier ikke fokusere på det riktige.

Det blir altså akutt Exit Hovedkurs på Den engang så Lovende Løken og Villterrier’n.

The Blues.. Det er utrolig trist å ikke ha noe å stå opp til dagen etter. Bikkja ligger og som et slakt helt til kl 11. Resten av dagen går hun rundt med hengeører og triste øyne. Hun forstår at det morsomme er slutt. Og hun skjønner nok at jeg er kjempelei og fortvila og jeg føler meg enda mer mislykka enn en isbjørn i Sahara.

cof

Etter et par dager i intens selvmedlidenhet letter tåka såpass at jeg skjønner at jeg må be om unnskyldning til instruktørene! Det er jo ikke de som har laget dette terrenget, de forsøkte faktisk å gjøre det beste ut av det ved å tilby meg en ny sjanse. Det ble de glade for. Det hjalp ikke meg så mye, som bare angret på at jeg ikke greide Bøygen. Jeg angret stort og ille på at jeg la vekt på andres bedømmelse av oss…..

Og jeg sier som Bridget Jones: Note to self: Det skal aldri, aldri skje igjen!

Jeg pakker stille sammen alt NRH utstyr. Legger det i en sort sekk bakerst i skapet. Der har det ligget før. Om det skal frem igjen kan jeg ikke svare på.

Ny note to self: Skal aldri være impulsiv igjen.

Det er så mye gøy som venter oss nå. Vi skal nå jobbe fremover mot høstens stevner og til høstens store greie: The Challenge. Igjen skal andre gi oss karakterer og mene noe om oss. Men fra nå av skal vi ikke bry oss om det! Det blir en opptur. Og det er lov å håpe at det blir en av de større.

 

 

 

Legger grunnlag


Er mange derute som syns jeg gjør mye rart med hunden(e). Fått noen kommentarer som: ‘Herregud hvor mye forskjellig skal du drive med?’ og ‘Man blir ikke god om man driver med for mye rart’.

De som kjenner meg og de jeg trener med vet at det ikke bare er ‘mye rart’. Jeg har skrelt vekk de aktivitetene som lagde mest krysstrøbbel. Og sånn egentlig: Hvorfor skal jeg stå til rette for noen? Jeg driver sånn egentlig med det jeg vil – bruks på konkurransenivå og på ‘ordentlig’ – altså som operativ redningshund. Nå har det vært litt skjær i sjøen ift å stå på tjenesteliste for jeg manglet et rep kurs i førstehjelp som nå er i boks. Også har jeg vært syk deler av siste to måneder, ChaBlis har mista en tann, delt en klo i to og nå siste 5 døgn: bæsja no’ veldig… Alt skal klaffe lissom… Ikke så lett alltid.

Innenfor begrepet ‘bruks’ kommer jo lydighet,  spor, forskjellige typer søk etter folk og ting. I helgen leide jeg inn en flink instruktør – Jan Thunem – og trommet sammen 5 stk sånne som meg.

ChaBlis på Containersøk

 

 

Halvsøster Juno har funnet June i et bøttekott

 

I to dager til ende har vi holdt på i en nedlagt militærleir. Vi har fått masse gode tips på hvordan unngå trøbbel senere. Fått forståelsen av hvor viktig det er å variere ift melding / ikke melding. Hvordan lære hunden å følge nesen og ikke gamle oppfatninger. Og ikke minst har jeg sett ved selvsyn hvaforslags dum ide det var å trene utilgjengelig fig i høyden. Ja det er et moment på godkjenning, men det er ikke dermed sagt så lurt å trene på det og gi hunden for mange erfaringer. Om samme fertbilde kommer i en annen sammenheng så kan hun faktisk finne på å melde som om figuranten skulle vært i høyden. Og ikke under en lem på gulvet.

Deilig å trene inne når det er kaldt ute sier du? ‘Nei… det er ikke det. Bygg som har stått uten varme siden krigens dager er egentlig kaldere å være inne i enn det er å være ute.’

Men med bål ute og faktisk også sol, så hadde vi det helt fett!

Liten film: https://youtu.be/fhEURXnj6pw

 

 

 

 

Hvor langt løper en hund (min) i rundering?


Siden ChaBlis nå ble godkjent redningshund og vi om ikke lenge skal være med på aksjoner, så har vi kjøpt peilesele, slik at jeg kan logge alt hun gjør på GPS. Denne testet vi på Finnskogen i helgen. Vi var på en kjempefin tur med Norsk Beaucheronklubb, der jeg med Airedale og Hege med Schæfer var stand in som SkapBeaucheron. 
Her er bilde av ChaBlis sin rundering på søndag. Jeg gikk på midlinja, blå strek, som hadde en spiss vinkel omtrent midt i og hun ble da sendt ut på begge sider i rundering – rød strek. Der de tykke strekene kommer, er der vi hadde funn. Da må hun løpe 4 ganger; en for å finne, en inn til meg med melding, så ut på påvis med meg på slep og igjen inn til midtlinja med figurant. 

Lengden på midtlinja, der jeg går, er rundt 400 meter og ChaBlis har totalt løpt nesten 5 km. Toppfart 26 km/t. Snittfart 8km//t men det blir ikke reelt da det jo ble endel pauser underveis.

Takk for en flott og lærerik tur, Annica, Marie, Eva, Hege, Jenny og Hilde. 

 

 

ChaBlis godkjenner: Fått en bokstav til!


Denne gangen en B… Katastrofesøk B. Vi har vært på Hovedkurs Katastrofesøk med Norske Redningshunder i fire dager. Planen var å se hvordan ChaBlis jobbet i nedraste plankehauger, gamle hus og ja, generelt vanskelige miljøer. Vi tok en sjans og meldte oss rett og slett på B kurs. Da fikk vi testa oss, vi fikk lært mye og vi fikk en pekepinn om vi skal satse på en sånn tilleggsutdannelse innen Norske Redningshunder.

Og det! Tror jeg jaggu vi skal. De av dere som kjenner ChaBlis vet at hun er av type ‘gæren’. Hiver seg utfor ting og virkelig går på om det er noe fristende i den andre enden. Vel, slike egenskaper KAN være skumle om det vi skal jobbe i er bevegelige plankehauger med spiker, gulv med store hull i, digre stener..

Jeg bøyer meg i støvet for denne hunden. Hun har svært liten erfaring med så vanskelige miljøer vi var i denne uka og hun løser alt sammen uten å få så mye som en skramme. Jeg så til og med at hun var litt forsiktig med noen digre stener som hun skulle løpe rundt i for å finne folk. Da tok hun rett og slett en annen vei rundt og fant figuranten lett som bare det.

Vi møtte en utrolig dedikert gjeng på åpningen. I løpet av uka fikk vi oppleve at her holdt instruktørene et svært høyt nivå. Her var mange av de som var med å lette etter folk i jordskjelvet i Nepal. De hadde og vært med å hjelpe til under andre store humanitære katastrofer. Det legger en alvorlig ramme rundt dette som jo er kjempespennende trening.

14689866_10153965050490980_1917017732_o

Hver dag var det to forskjellige objekter vi skulle på. Vi var i noen gamle låver. Låver har hull i gulvet og i taket, slik at vi  kan gjemme figuranter i uvante vinkler. Har sjeldent sett en mer gira hund enn ChaBlis som plutselig skjønte at det var folk i taket! Og det var folk i små hull i gulvet! Det kom ball opp av hull om hun bjeffet litt! Fantastisk! Etter en dag med påminnelse om at hun skulle bjeffe når hun fant folk, så gjorde hun det av seg selv!

Det er litt klønete med bringkobbelmelding i sånne miljøer, litt fordi at gjenstander skal ikke meldes på og litt fordi at hunden må gå fire turer frem og tilbake for å først søke opp, så varsle fører også påvise. Så vi kjører halsmelding i den type søk. Dvs at hun skal bjeffe til jeg kommer meg dit hun er.

Det værste stedet jeg var figurant, var vel i kjelleren på Lecafabrikken. Her pleide de å brenne Leca, så aske og støv virvlet opp hvor hen vi kom. At støvmaska lå i bilen var kanskje litt dumt, tenkte jeg mens jeg forsøkte alt jeg kunne å ikke hoste der jeg satt i det støvete mørket og ventet på neste hund. Her ble hundene heist ned et par meter med vinsj for så å søke i mørket, noe som utfordrer det mentale hos hundene våre.

14678061_10153965049280980_1264310573_oEn morgen hadde vi oppmøte på Oslo Kommune, vann og avløpsetaten på Økern. Da var det duket for øvelse og vi fikk beskjed om at her hadde det eksplodert ordentlig og de manglet et par folk. ChaBlis søkte kjapt over et område med mange rør, bokser og kabler og anna stæsj og bestemte straks at ja, det var en dame i et rør! Lokket var på men hun bjeffet iherdig til lokket ble tatt av og navnesøster Kristin krabbet døvhørt ut.

En annen morgen var det duket for oppmøte på søpledynga på Alnabru. Her ble vi møtt av en anselig mengde fugler og en svært eksotisk lukt. Det var duket for avgjørende prøve! Merete instruktør synes nemlig at ChaBlis og et par andre av hundene fikk vise litt mer i forskjellig type underlag, siden hun hadde tatt en unnamanøver i de digre steinene i steinbruddet dagen før. Bikkja valgte der å gå snarveien inn bak og sjekke området fra baksiden, mens vi ville se at hun gikk ut akkurat der hun fikk beskjed… Vet ikke om det var terrier’n dypt inne i ChaBlis som våknet der, men rett ut der jeg hadde tenkt hun skulle, var ikke et sted hun fant det hensiktsmessig å gå gitt.

Vi fikk beskjed om å vente rundt hjørnet til hun fikk gjemt en stakkar som skulle finnes. Da vi fikk beskjed om at det var klart og jeg så hva som ventet oss, sank jeg to meter! En diiiger haug med planker, paller og søppel! Det var spiker i plankene og knekte pinner og annet stakk opp. Det var mange meter til toppen og jeg kunne ikke skjønne hvordan det skulle være mulig å bevege seg oppi der og til og med søke. Og for en stank… Jeg datt mentalt ned i det berømte sorte hullet og så for meg at Katastrofesøksekvipasje, det kom vi ikke til å bli….

 

14650615_10153954992920980_7846279850898082452_n
ChaBlis skrider til verket med å overbevise instruktør Merete Hauge om at jadda, hun kan gå i guffent terreng gitt!

 

Vel, jeg måper ennå. ChaBlis rett og slett bare startet på klatreetappen og forserte alt det ekle i sin iver etter å finne. Ålte seg under planker og hang i armhulene mens bena fant feste. Hun balanserte på plankebiter og la seg ned for å komme dit hun syntes det lukta menneske. Og ball! Og ja så klart fant hun! Og hun hadde ikke en skramme etterpå. Bikkja mi, som stadig vekk kommer hjem fra skogstreninger med skrubbsår både her og der, var altså såååå forsiktig i dette miljøet. Hun forstod sikkert at det var farlig og tok ingen sjanser.

Siste punkt på kursagendaen var løfting av hund. Symbolsk nok hadde Sonja forsvunnet i en container.. Så hundene måtte først lokalisere containeren for så å bli løftet inn også der fortsette frem til figuranten og markere der. Jeg ser at jeg har et stort forbedringspotensiale i idretten ‘løft av hund’. For å ta tak i henne som en pølse og manøvrere henne i rett retning med hodet først, førte til både skallekræsj og hoven leppe, men bikkja kom da opp og halset gledestrålende på sitt funn.

En skikkelig dusj måtte til da vi kom hjem, men plaster og Pyrisept var overhodet ikke nødvendig. Tenker at vi neste år skal forsøke oss på A godkjenning Katastrofe, men før det så må vi se å få bestått det siste avgjørende sporet til søndag og bli godkjent Redningshund barmark.

14724048_10153965051895980_1815263948_o

 

 

 

 

 

Svipptur til Sølen


Vel hjemme etter en uke på galeien på Nord – vestlandet for familien Glum, måtte jeg jobbe litt. Jeg har vært så heldig å få jobb må vite! Selv om sterke krefter i form av tidligere leder har gjort sitt for å legge pinner i kors for meg under referansesamtale, så finnes det heldigvis ledere der ute som  tenker med topplokket og legger sammen 1 og 1..  Jeg kjører opplæringsturer på godstog i sommer og det er lagt opp sånn at det er ca fire turer i slengen, ofte med både overnatting og nattarbeid. Da får jeg også lov å dra på tur mellom ‘slagene’. Et kurs på jobben ble avlyst rett før Norsk Brukshundsportsforbund sitt Sølen – kurs startet, så da ble jeg bare en dag forsinket istedenfor tre og dura dermed oppover tidlig tirsdag morgen. 

Vi måtte og kjapt innom CoolDog Katja Petrell og sjekke noen mystiske stive lår hos The Dyhr… Noe hadde skjedd og vi satt inn støtet med intensivbehandlinger.  Og vips var hun tryllet skadefri og klar for noen dager til med trening.                                                                  Mer om behandlingene til Katja her: Streng PT

Liiitt trang i øya ved oppmøte Sølen camping klokka 09:00 på tirsdagen. Dro hjemmefra 04:20..

20160712_043936Vi kom på en kanongruppe med arbeidsvillige bikkjer og damer. Og med instruktør Hilde Nordli i spissen som instruktør ble dette en effektiv og givende uke. Her er man ute i terrenget og tråkker kl 09:02…og lunsjen spises  somregel ikke før på ettermiddagen… og jeg må bryte sammen og tilstå at jeg ikke heeeelt alltid rakk den tråkkinga. For det skjer ting om morgenen i en campingvogn… Doen blir full eller vannet tomt eller – vet dere hva som skjedde meg? Helt plutselig og umotivert var det kaffe overalt! Boksen spratt helt av seg selv ut av skapet (nesten da). Rett før jeg ringte Åndenes makt vettu’.

En annen kveld kjørte vi oss vekk på jakt etter tur og badested. Kanskje ikke den kuleste kvelden for hundene som jo tilbringer svært mye tid i bilen som det er. Men vi møtte denne gjengen da:

20160721_101235

20160717_141039

 

Vi fikk trent på mange viktige ting og jeg hadde faktisk også besøk av tre stykker på en gang i vogna! De som har sett vogna vet at det er ganske godt gjordt:

 

 

 

Men høydepunktet i uka var utvilsomt at vi vant apport – konkurransen! En ganske stor, firkanta plastkanne uten hank skulle apporteres ca 30 meter. For Chatrine, Silje og meg fra lag 7 kom dette som julaften på kjærring får’n si!

Film fra apportkonkurransen – klikk her

 

 

 

Pangsucce


Hurra. Vi er over det verste! De siste månedene med målrettet og riktig trening på skudd har båret frukter! På skuddseminar i helgen med Gunn Anita Winkler, har ChaBlis vist oss at angstreaksjonen på skudd er vekk! Hun har fått skudd fra alle retninger og i alle varianter i helgen og vist at hun ikke bærer med seg noe negativt. Vet et tilfelle lå hun 8 minutter, der et skudd ble avfyrt midt i. Ved et annet tilfelle lå hun mens skuddene haglet, for å se om hun bygget stress med større påkjenninger. sketch-1438361464909

I fjor var jeg så dum å kjøre en unødvendig Funksjonsanalyse på ChaBlis, der ting gikk over styr. Hun hadde tidligere vist seg å ikke reagere på skudd, både i off MH test, i uoff. FA test og i andre situasjoner – dvs fellesdekk og nyttårsaften. I denne testen viser filmen at hun drar med seg reaksjon fra tidligere momenter og flere ganger går inn i nytt moment med hengende hale og triste ører:  Her er film fra skuddene  .

Dette førte til at hun viste svært liten interesse for å oppholde seg der skudd ble avfyrt, noe som igjen ga store problemer i konkurranser.

Jeg tenkte det var smart å ha en offisiell FA, siden jeg lurte litt på om hun skulle bli vekterhund. At jeg som har lært så mye om sånne tester tidligere, kunne være en kronidiot og gå inn og stole blindt på dommere, kan jeg ikke skjønne den dag i dag. Det er alltid eier som har ansvaret. Jeg skal alltid beskytte hunden min. Og jeg tilgir ikke meg selv for å ha påført hunden min redsler på den måten.

Anyway! Nå er det igjen fryd og gammen. I helgen fikk vi se resultater av tre måneder med tålmodig trening. Jeg er veldig optimistisk mtp start i kl B og den store brukshundprøven til høsten ‘The Challenge’. Her er det viktig at hundene ikke er redd for skudd, da de skal ligge i 5 minutter med fører i skjul.

Her kan man se hvor fint det gikk  Liten snutt fra helgen !

Mange millioner takk til Gunn Anita Winkler som har hjulpet meg med å finne ut av hvordan dette skulle løses!

 

Emil Moviestar


 

 

Emil er filmet mye og i mange situasjoner. Her samler jeg klipp som dukker opp.

Ukeskurs i lydighet hos Heidi Billkvam:

Runderingstrening:

Hindervegring under brukskonkurranse:

Stevnemonsteret slår til


Vi har nå kommet inn i brukssesongen og vi driver og starter litt her og der.. Med vekslende 11003236_521632164646381_1897180482_ohell, for å si det pent. Praktisk sett har vi alle øvelsene så bra at vi burde fått opprykk til B for lenge siden.. Jeg har en hund med svært stor kapasitet. Men virkeligheten blir svært ofte en annen.. En brukskonkurranse er ganske mye mer krevende enn en LP konkurranse. Ikke det at jeg mener at ikke LP på et visst nivå krever mye trening og flinke eiere og bra hunder.. Men i LP vet man noenlunde når man skal inn, man er inne i ringen sånn ca ti  minutter. Ja, det gjelder å prestere akkurat der og da, men så er det hele også over. Ten Minutes Fame & Glory. Vi bruksfolk er mye gærnere. Vi møter opp sammen med småfuglene ved 7 – 8 tiden. Så drar vi somregel ut i skogen for å sitte der og vente på tur, enten til rundering / spor eller til felt. Også må vi varme opp hunden, skjerpe oss, konsentrere oss gjennom et langt spor eller en runderingsløype i ukjent terreng. Vi skal støtte hunden og gjøre nødvendige tiltak underveis. Så får vi en karakter og blir enten glade eller triste. IMG_4959 (2)Så er det tilbake på venteplassen. Og vente. Så skal vi varme opp hunden til felt. Konsentrere oss og skjerpe oss og gjøre oppgavene våre. Så får vi karakter og blir enten glade eller triste.. Også begynner finregningen. Holder det til opprykk? Hvor bra må jeg gjøre det på lydigheten for å få opprykket? Ned igjen til lydighetsbanen. Forhåpentligvis rekker man å se en ekvipasje slik at man får en viss peiling på hvor de forskjellige øvelsene foregår. Også er det å varme opp hunden. Konsentrere oss og skjerpe oss og gjøre oppgavene våre. Igjen. Dette er tredje gangen på dagen hunden skal ut av bilen og være klar til å prestere. Og etter å atter ha fått en karakter og blitt trist eller glad – så er det jaggu ut i ilden for fjerde gang. Fellesdekk… Er det da sånn at poengene på dekken er det som kreves for å nå målet, ja så kan man jo banne på at bjefferten reiser seg. Vi sender signaler, feks om at vi er nervøse hele veien. Og jeg. Jeg får det ikke til.  Er det ikke det ene, så er det det andre. Jeg tar høyde for vanskelige søksforhold for ChaBlis – men likevel så varierer resultatene noe grassat. På Notodden fikk vi 9 på felt og 9 på rundering. Da mistet jeg kontakten på lydigheten. Nå på Fet fikk vi 7 på felt og 5 på rundering!! Og da dro jeg rett hjem for jeg var sikker på at noe var alvorlig galt, selv om vi hadde gjort en kjempebra gjennomkjøring av lydigheten før på dagen. Og det er meg det hele står på. Det er jeg som ikke greier å holde ‘trøkket’ gjennom alle momentene. Jeg hadde et par stevner jeg ikke fikk med meg at hun hadde melding om funn.. Nå har vi orden på det. Den siste tiden har runderinga gått fantastisk bra på trening, dette er noe hun virkelig behersker. Og har drevet med siden hun var 3 mnd. Jeg mener, hun ble B godkjent i NRH i fjor. Hallo?  Hvorfor skal det være så vanskelig for meg å oppføre meg som jeg gjør på trening? Og hvor vanskelig kan det være å få vist frem disse lydighetsøvelsene vi har kunnet siden ifjor? Men folkens – vanskelig er det! Hvertfall for oss. Akkurat nå så har jeg ingen nøkkel til denne problemdøra. Annet enn å tenke at ‘jeg har trua!’ ChaBlis kan trene så og si hver dag, lenge av gangen og blir aldri lei.. Så da driver vi på videre med det. Treningshelg i pinsen, langhelg hos Terje Østlie neste helg, snart Evjekurset og samling på Notodden med Janniche i Hønebo.. Sølen i juli.. og Terje Østlie igjen utpå høsten. Drømmesommer. Jeg tenker at jeg er veldig heldig som kan holde på sånn.. Feltsøk Notodden    Karakter 9. Jeg mistet fokus i lydigheten. Rundering Halden 2014 Karakter 8. Jeg mistet fokus i felledekken, opprykk røyk Trening Forangående i line… Det begynner faktisk å komme på stell. Så mer rutine, litt annet tankesett  – så er vi der.   IMG_4538

Et hakk nærmere å gjøre nytte for oss..


1902949_771298289624411_1292775406141386839_n De to siste helgene har vi vært på Ukas arbeid B på Lillehammer. Målet dette året er jo å bli B godkjent i Norske Redningshunder.
ChaBlis har tatt utrolig mye på strak labb og jeg er igjen blitt minnet på at jeg MÅ begynne å trene igjen. Og spise ordentlig og ja… Skal jeg i fremtiden ha redningshund og være nyttig på aksjoner kan jeg ikke ha den formen jeg har .. Hmm.. føler det kan komme blogginnlegg om dette etter hvert.
 Foto: Geir Arne

Helg 1, Nordseter: – For jeg visste ikke at Røde Kors hytta på Nordseter var nærmest på fjellet å regne.. Bevæpnet med sommerdekk kom byfrøkna skliende utpå formiddagen. Det var en særdeles hyggelig gjeng som møtte meg på hytta. Takk til Mitsubishi for 4wheelDrive – kjøringa gikk over all forventning. Mesteparten av folket var fra NRH Hed/Opp og først på programmet sto Langspor. Ut og gå. Og da startet plaskregnet… Jeg la et spor for Tone som ble ca 2 km med 10 gjenstander i. Mitt var 2,4km og hadde og 10 gjenstander med en kaninpels i slutten. 4 av gjenstandene var imidlertid pølser. ChaBlis ligger ofte for hardt på i sporet og jeg tenkte at jeg orker ikke fly som Batman etter en maskin på høygir på jakt etter ballen sin. Særlig ikke når vi skal gå såpass langt. Hun tar sporoppsøket uten å nøle og drar svært overbevisende av sted. Hun er lett og lese og jobber utrolig bra og nøyaktig. Sporlegger fortalte at hun hadde surret seg inn på en vei rett ved sporoppsøket vårt så der måtte jeg følge med. Ja og der ble det temmelig vanskelig med myr og spor som krysset både seg selv og veien. Og det verste var at på andre siden av veien lå sporet jeg hadde lagt ut til Tone. Flaaaks. Jeg måtte juksekikke litt på gps en der og få oss ut av floka. Ferden gikk videre ganske udramatisk. Pølser ble spist underveis og gjenstander plukket. Så gikk sporet inn på en ganske bred sti som nylig var blitt brukt. Og gud veit om ikke Elgefar hadde sjangla over der og. Der gikk vi på en smell og fikk en urimelig omvei før sporet ble funnet igjen. Etter det tok Dyret ingen sjanser og gikk som limt til sporet sitt helt til kaninskinnet lå der klart for HOGG! Utrolig bra. Jeg hadde aldri trodd hun skulle fikse det så bra. Vi drev og litt med melding på sekk i skogen og det fungerte faktisk ikke den dagen. Vi overnattet på hytte og spiste fin spleisemiddag og frokost, før vi var klare igjen. Vi fikk testet oppsøk fra gjenstand, der hundene skulle finne sporutgangen fra for eksempel en stol i terrenget. Vi gikk kryssende spor og tok lange sporoppsøk. Og ChaBlis fikk testet å være på lyttepost. Det brukes om man leter etter en person som for eksempel beveger seg rundt i terrenget. Hun ble veldig opprørt over å ikke få lov til å gå ut på personen hun hørte i skogen….

Helg 2, Sjursøen. Neste helg var vinterdekkene på men campingvogna var med. Vi gjorde en stopp på veien oppover fredag for å ta runderingsprøven. Kortversjonen er at vi ikke sto. Figuranten lå bak en svær hogstfeltmyr med bekker på og dommer’n mente at jeg måtte ha greid å sende henne utpå der for å få bestått ;( Og vi gikk noen korte slag og drev for mye med bakoverslag. Æsj! Men det er så mye å tenke på for en fersk fører.. og jeg hadde jo greid det der med myra, hadde jeg vært forberedt.. For det betyr at jeg må få fiksa en prøve i år og at jeg må ta opp igjen sporprøven. Ikke at det skulle by på problemer altså men. Man vet jo aldri.

Men veien gikk farefullt videre. Hadde sjekka adressen til hytta vi skulle til – Røde Kors Sjusjøen. Jeg kjørte lenge og vel og endte opp ved et hus i mørten. Dro rett opp på gårdsplassen og kjørte langt inn for å gi plass til flere. Vel, han som åpner er kasserern i Røde Kors…. Så det var altså postadressen jeg hadde kjørt til :0 Og ja; riktig gjettet; vogna var ikke mulig å få rygga ut igjen… 45 minutter etter var jeg på vei til rett hytte, bevæpnet med et strek-kart laget av kasserer’n. Tåka ble tjukkere og brunere jo mer jeg nærmet meg Sjusjøen. Det var etter hvert vanskelig å se veikanten og jeg likte dårlig tanken på at 1,5 tonn med campingvogn skulle havne nedi der. Vips så var jeg ved bommen til fjellovergangen. Det var tydelig at jeg hadde kjørt forbi hytta for en god stund siden. Og nå var det tåke for alvor. Fikk hjelp av en av The Locals, rygga meg fast i utspringet på huset hans før jeg dro av sted, sannsynligvis med noen kilo maling på campingtaket. Usannsynlig seint fikk jeg lagt oss i vogna..

Vi møtte opp ganske utslitte på de angitte koordinatene dagen etter. Etter hvert skulle vi gå parallelt patruljesøk.. Det viste seg å bli en selsom affære. En person skulle være savnet i et område på ca 800m x 400m, og vi skulle søke gjennom det ved å gå ved siden av hverandre i korridorer. Jeg var sist og fikk et terreng som var BRATT! Det var en liten elv i dalbunnen også gikk det rett oppover igjen. Det var klatring som gjaldt der.. og ikke mulig å ha ChaBlis i line så hun sendte jeg ut på søk. Det var vel omtrent i det hun kom med melding at jeg fikk beskjed på radioen at jeg var fagleder hund og skulle lede de andre….. ja…. lang historie kort; Det var veldig vanskelig, men veldig lærerikt. Jeg fant opp mange nye banneord og angret dypt og inderlig på utmeldingen fra Elixia… Instruktør Tommy ble etter hvert funnet, men det tok utrolig lang tid. Vel hjemme på hytta var det tacokveld og høy stemning. Dagen etter var for det meste viet en liten øvelse. Men først skulle vi gå døgnsporet som ble lagt dagen før. ChaBlis tok oppsøket, men kom ut for ettellerannet underveis. Jeg er ikke vant til å gå så gamle spor med henne og det slo meg etterpå at kanskje det VAR sporet hun drev på med, men at det var så vanskelig at det så ut som om hun søkte etter vilt. Øvelsen var kjempeinteressant og gikk bra! Vi gjorde om campingvogna mi til KO (der man styrer aksjonen fra). Det gikk på rundgang med vakt i KO, figurant og ut og søke teig. Vi var ute i det det begynte å bli mørkt, så jeg ba ChaBlis forte seg å finne denna bortgåtte fyren. Jeg laget en plan og holdt meg til den, og det fungerte som bare det. Jeg kunne tydelig se på henne når hun hadde søkt ferdig i et område vi gikk i. Da avanserte vi videre med vinden mot oss og det tok ikke lange tiden før vi fant Geir omtrent midt i teigen som var 500X250m.

10556259_771298156291091_1926818549344362885_n(1) 10320270_771298196291087_9516520350664043_n

Blogg på WordPress.com.

opp ↑