LIVET i LIER

Det kommer en dag i en tiltenkt brukshund’s liv, da det er tid for å starte litt. Det er ikke så lett å vite når tiden er inne for det. Noen sier at man skal kunne alle øvelsene i blinde osv, før man i det hele tatt beveger seg inn på nkk sin terminliste. Andre sier at man må ‘kolla leget’ ved å se hvordan unge lovende greier seg i konkurransesetting. For det ER virkelig noe helt annet å skulle gjøre mange øvelser på rad uten belønning og med dommer tilstede.

Jeg kan ikke lyve på meg masse tålmodighet. Ei heller stort klarsyn. Så ja, Agenda ble brått påmeldt NBF D spor i et anfall av positivitet. Noe jeg ikke har så ofte for tida. Så måtte benytte den brått oppståtte positiviteten. Vi hadde jo tross alt trent masse på Sølen. Gått 800m spor og hun gikk felt som en – vel, ikke en pro, men en helt OK felthund. Lydighet? Tja. Det har vi da også drevet endel med.

Vi drar sydover. Ferden gikk således til Arendal på kveldsstevne igår. Superflink klubb som alltid har hyggelige stevner. Vi var bare fire stk, og det var lovnader om både vafler og pølser på forhånd. Det var meldt regn. Jeg tror ikke på værmelding så ofte og tenkte ikke så mye på det. På vei nedover, så – eh… det regnet. Mer og mer. Og på værmeldinga sa de: – Arendal: Kraftig regn hele kvelden. Jeg stressa ikke med det. Jeg tenkte at i D spor skal vi kun ut å gå et kort spor, et kjapt felt og litt lydighet..

Det er å anføre at Agenda har trent spor på forskjellige steder og på forskjellig underlag. Ikke så mye fokus på gjenstander, mest snusbokser med mat i. Hun har faktisk heller aldri gått fremmede spor. NBF D Spor går i skog. Og i skog går vi sjeldent spor, pga at jeg ikke vil ha en slik sinnsyk fart jeg har hatt på ChaBlis. Jeg vil ikke havne der at jeg må kjøpe nye sporhansker hver uke, og løpe etter bikkja i full jaktdrift. Vi behøver ikke det i NBF spor. Da blir det også veldig unøyaktig. Mine hunder har dessuten en viss interesse for vilt. Og skulle ‘noe dyreaktig’ ha kryssa sporet til unge lovende, så er det mye mer sannsynlig at hun fyker avsted etter det om hun allerede er i full jakt.

På sporet. Så Agenda setter avsted på et av sine første fremmede skogsspor, på jakt etter ganske små trepinner, noe hun egentlig ikke har lett så mye etter tidligere. Og det regner og er svært fuktig i skogen. Jeg er litt målløs. For makan til sportalent! Hun tar opp sporet lenge før vi kommer til startsløyfa og bare henger på det. I jevnt tempo. Ikkenoe surr, dyp nese, jevn fart. Hun stopper på en liten pinne. Som for å si at her er det noe. La gå at det ikke ble dekkmarkering, som vi egentlig skal ha. Hun durer videre i samme tralt. Jeg holder henne litt igjen, da det blir høy lyng underveis. Det blir og litt kupert. Det gir hun beng i og sporer likefint videre. En pinne til! Hurra! Også opp en kneik, der jeg faktisk ser pinnen selv før henne. Dette fordi vi har så fint tempo. Sluttpinnen er jo ganske stor, så den stopper hun på og legger seg ned ved. Og alle pinner inn på 7 minutter er veldig innafor! Og Agenda sin aller første 10 er i konkurranse er et faktum!

Felt. Så var det feltsøk. Et fint og åpent og flatt felt. Det kom faktisk og litt vind, men det ramla jo vann ned fra himmelen da. Det gjør det ofte vanskelig å få noe særlig fert. Agenda drar meg fram til start og er superivrig. Og hiver seg ut i feltet da hun endelig blir sluppet. Fyker rundt. Og fyker og fyker… Og.. det ser ikke helt ut til at hun helt vet hva hun skal uti der. Kanskje leter hun etter folk. Jeg aner ikke. Plutselig kaster hun seg inn i noe kratt og får tak i en gjenstand. Men da blir jeg litt for ivrig og hun glemmer at den skulle vært levert til meg. Etter det blir det bare kaos. Hun finner noen fine lange pinner å dra rundt på og hun bare bjeffer og stresser når jeg forsøker å sende henne ut på nytt osv. Agenda sin aller først null er således et faktum. Sukk.

Lydighet. Jeg har mista positiviteten på vei inn til klubbhuset. Det virkelig bøtter ned nå, og jeg får ikke kontakt med The Dyhr på oppvarminga. Når jeg kommanderer fot og forsøker å gå litt myser bikkja ut gjennom regndusjen hun blir utsatt for og skjønner igrunn ikkeno’. Antar hun venter på shamponeringa. Så jeg drar henne vel mer eller mindre gjennom lineføringa. Dekk fra holdt går åt skogen, da hun jo ikke vil gå fri ved fot ved siden av meg – og er mest opptatt av å riste av seg styrtregnet. Innkalling går faktisk ganske bra! Hun kommer inn foran og gjør en OK avslutning. Så jeg tenker at hun nå har våkna. Apport pleier å være gøy.. Den drar hun ut til og henter, men vil gjerne levere den til dommern. Hvertfall ikke til meg. Hun slenger den ned en meter foran meg og løper avsted for å sjekke ut noe annet på banen. Det sildrer og renner små bekker overalt. Hinder går sånn noenlunde – dog med en fantastifull innsitt. Jeg er så sliten av lydighet som ikke funker og føler meg som verdens største idiot som har dratt helt til sørlandet for dette. Tenker at dette her – det gidder jeg ikke. Bikkja er håpløs. Osv osv – kommer virkelig i stevnemonstermodus (referanse fra tidligere starter med ChaBlis der ting kollapsa.)

Det er da det er superhyggelig at Mette, som for anledningen er stevneleder, sier at det var uflaks at vi fikk det styrtregnet midt i lydigheten. Og at det ikke er rart at det ble som det ble.

Så fikk jeg se tre superflinke ekvipasjer gå lydighet til masse poeng. De hadde ikke styrtregn. Og de hadde garantert trent mye mer enn meg. Og de hadde alle sammen hunder som var fra 2.5 år og oppover. Agenda er liten. Jeg glemmer jo det.

Fellesdekk. Vi har hatt fokus på fellesdekk i det siste. Det har egentlig ikke vært noe problem, men en litt uheldig opplevelse på en trening har krølla det litt til for oss. Så jeg var rimelig spent der den søkkvåte bikkja lå på rad med tre andre. Det regnet fremdeles, men pøsregnet hadde gitt seg. 3 minutter er lenge å stå og se uanfektet ut. Hund på motsatt flanke reiser seg! De tre andre snur hodene mot hunden. Men ligger heldigvis. Flankehund legger seg igjen og freden og roden råder. Det går vel et minutt, så starter nabohunden med å bjeffe ganske inbitt. Han piper og lager andre rare lyder. Agenda stirrer på han. Men ligger helt rolig. Jeg hoster litt. Tenker at det kanskje kan hjelpe henne litt. Så er de 3 minuttene plutselig over. Hun serverer en nydelig oppsitt tilogmed! Vi får bare 8 fordi at jeg har lagt på en dobbeltkommando da jeg la henne ned. Den dobbelt kommandoen kosta meg godkjent i lydigheten… Men med null i feltet så hadde vi uansett ikke kommet noen vei.

• Og takk til Siv også, som også skrøt av Agenda og så hvor fin hun kan bli. Sånt bidrar til å gjøre den flaue følelsen litt mindre ille.