LIVET i LIER

Da har Emil vært på en ‘nesten ordentlig’ brukshundkonkurranse! Ikke en offisiell riktignok, og ikke i ‘ordentlig’ kl D – men det er han da også for ung til. Det var Klubbmesterskap i Brukshundklubben på Bikkjebu igår og Hr Hund stilte som eneste, yngste og laveste deltaker i Rekruttklassen. Veldig hyggelig arrangement med gratis hamburgere, pølser og brus til alle. Og veldig gøy å få sett de som virkelig kan dette! Det var og litt greiere med ring med maaange meter til tilskuerne. Eller – det var egentlig ikke en ring, men et sperrebånd satt opp i skråningen ved Bikkjebu, så vi kunne fint bivåne det hele fra terrassen på hytta. Hvem som vant vet vi ikke enda, da de andre deltakerene går spor og felt idag. I regnet.. Emil fikk spesialbehandling som eneste Rekruttdeltaker og fikk gå sporet sitt igår. Slik gikk det da altså;

Spor 75 m: Trude hadde lagt spor til oss et sted der hun kunne stå og se det hele fra avstand. Så jeg fikk råd og vink etterpå. Og kanskje det og var sånn at de barka brukshundfolka var redde vi ferskingene skulle gå oss bort 🙂 …..  Det var lagt to pinner i sporet som hver ga 40 poeng – i tillegg til sporslutt som ga 90 poeng. Når jeg tar på Emilsen sporselen sin så blir han med ett en 2 meter høy og mørk  brukshund. Han peser som en Vargfjellschæfer og legger seg skikkelig på selen. Så han fant sporet med en gang og dro avsted i fint driv. Jeg forsøkte å konsentrere meg om å holde lina stram, men blir likevel litt for ivrig og skal liksom hjelpe til ved å gi ut line. Noe som er ganske feil… Første pinnen dro han over. Om han markerte der, så var det ikke veldig synlig. Eller kanskje jeg så en annen vei. Men jeg fikk da tatt den opp. Han var veldig på sporet og raste inn i første vinkel som en proff. Utreda littegrann og la seg på i den nye retningen sporet hadde tatt…  Etter rundt 30 meter datt han litt av og fikk for seg at han skulle sjekke om ikke pinnen var gravd ned.. Men der var det visst et dyr som hadde bæsja gitt, så han ble svææært oppatt av dette en stund. Jeg tok han vekk derfra og satte han på sporet igjen og da var det driv i kroppen altså. Han lå i selen, omtrent 5 cm over bakken og virkelig pesa! Sporet gikk i en bue – og jeg syns vi gikk svært lenge før sporslutten dukka opp. Muligens var det mer enn 7 5 meter dette altså. Jeg vil tippe nærmere 150m. Men sånt er vanskelig å si. Idet jeg så sporsluttsløyfa markerte han elegant pinnen også var 130 poeng et faktum. Den andre pinnen i sporet så jeg ikke snurten av, men det kan ha vært noe der han gravde, og jeg må innrømme at jeg hadde feil fokus en stund på å lete etter pinnen isf å følge skikkelig med bikkja. Om jeg går med blikket i bakken ser jo ikke jeg om han markerer funn! Fyfy til hundefører!! Men – det var lærerikt!

Så var det rett ned på lydighetsbanen – der Autorisert brukshunddommer Oscarsen ventet på bruksCairnens oppvisning…

Lineføring: Beste lineføring hittil! Emil følger fint og holder god kontakt – nesten hele veien. Hadde en treg nedsitt og gikk noe langt bak – og det er mulig jeg brukte litt i overkant av kommandoer – men alt i alt er jeg svært fornøyd. Det viste seg at jeg hadde hatt for lite slakk i båndet også da, så han fikk tilslutt karakteren 5, som med små justeringer kunne blitt mye høyere. Lover bra for neste gang dette 🙂

Gå foran i line: Vanskelig øvelse der hunden skal sendes foran i slak line fra på plass, kommanderes til å stå også skal alt gjentaes andre veien igjen. Vi har øvd på dette Kun Kort Tid og – vel, det ble en ikke uventet NULL her…

Innkalling fra sitt: Dette kan Emil. Og dette har vi øvd MYE på, bare ikke siste uka…. Det resulterte i at han fant det for godt å komme flyende akkurat idet jeg snudde meg rundt for å stoppe og kalle han inn. En ny NULL. F*** såååå unødvendig. Mer øving her.

Apportering:  Vår migrene-øvelse! Vår helt grusomt vanskelige ting… Cairn terrier er ikke en apporterende hund.  Svært langt fra også, har det vist seg. Så å lære inn apportering har  jeg slitt med siden juni og bikkja har aldri kommet inn på plass med noesomhelst og heller aldri giddet å løpe etter en apportbukk i tre. Vel, igår gjorde han begge deler! Fløy ut som et lyn, tok perfekt opptak, ingen tygging og rett inn på plass og avleverte! Jeg holdt jo på å svime av der jeg sto og greide selvsagt da ikke å la vær å rose før dommern hadde sagt at øvelsen var over. Jeg greide også å si slipp før dommeren hadde sagt det… Og det får så være at han tyvstartet – poenget er at dette er et skikkelig gjennombrudd som viser at det nytter å øve, øve jevnt og trutt! Vi fikk en 5’er her og. Men i denne øvelsen går det bare en vei framover nå, det er helt sikkert!

Så alt i alt så syns jeg det gikk bra jeg. Med litt bedre konsentrasjon fra min side og litt bedre oppkjøring dagene før – kunne vi nok plukket fler poeng, men bikkja og jeg hadde det gøy og han gjorde ingen forsøk på å stikke av og tulle. Så det var en svært inspirerende dag! Og jada – vi gikk oss nesten bort på vei hjem igjen.. Jeg trodde stien var rett borti der, men det var’n ikke. Da vi omsider kom til p plassen, sto hele gjengen der og venta og lurte på om de måtte ut på leteaksjon etter bruksterriern og novisen.