Tvindefossen


En flott foss åpenbarte seg under Hovedkurset på Voss. På vår vei ned fra sporprøve, stoppet vi opp og tok noen bilder av dette flotte stedet.

rhdr

Hvem slo av lyset? Om å ikke bry seg om hva andre syns.


cofHjemme igjen. En uke etter at vi dro fulle av pågangsmot til Voss. Vi skulle på  re – godkjenning med NRH. Endelig skulle vi få vært med på leteaksjoner igjen! Det denne hunden egner seg så enormt godt til. Det som jeg i bunn og grunn kjøpte henne for. Men at jeg skulle ta for raske valg og kapitulere, se det hadde jeg faktisk ikke tenkt på i det hele tatt. Helvetes impulsivitet!

Negativt stress. Det er min aller største fiende. Bland det med usikkerhet, og rør oppi noen nederlag og tilsett en dæsj lite støtte, så har man satt meg ut grundig av spill. Det var kaos og null støtte hjemme ved avreise. Det førte til altfor sent oppmøte og magert med søvn natten før på Voss. Jeg burde ha innsett at jeg allerede da hadde tapt…

Nederlag 1: 800m runderingsprøve på søndag. Dette kan vi, tenkte jeg og rakk ikke bli nervøs engang, før jeg etter 400m, uten varsel, ble stoppa av dommer rett etter et flott funn. Meldingen lød: – Jeg stopper deg der. Du har strøket pga for korte slag. Nei, du kan ikke gå løypa ferdig, for da finner du sikkert de andre figgene også. Jeg vet jo hvor bra hund du har. Kaos 2: Tilbake i leiren er det duket for mer campingvognkaos. Den kan ikke stå der jeg satt den og det er ikke plass der den skulle være. Kvelden og deler av natten går etterhvert med til å flytte til campingplassen i byen. Enda en natt med lite søvn.

cof
Stamplass og treningsterreng med nye venner…

En liten opptur: Meldingsprøvene dagen etter gikk kjempebra! Med sau og alt! Og verden ble litt lysere. Nederlag 2: Solskinnstankene varte ikke lenger enn til jeg finner meg selv kravlende i en bratt og våt skifersteinrøys av en teig. Jeg har startet på min prøve: Stor teig. Den må bestås for å få godkjent. Vi har kravlet over et gedigent hogstfelt, også dukker det opp både stup og usedvanlig bratt og umulig terreng med kvist, kvast og 4 – 5 av våre brekende, ullne venner i. Jeg er sikker på at Fa(%&s Oldemor også lurer der inni i villnisset. Jeg har faktisk aldri sett maken til terreng å søke i. Dette er jo en prøve. Det er ikke alvor. Vi skal finne en som har gjemt seg med vilje faktisk. En som meldte fra på radioen rett før jeg skulle starte at: – Terrenget her er helt fryktelig. Jeg klarer nesten ikke komme meg fremover! Jeg ser for meg brukne hundenakker og tenker med gru på den gangen ChaBlis forsvant utfor et 5 meter stup. Jeg kjenner jeg blir tørr i munnen og virkelig ordentlig kald da ChaBlis styrter opp i det bratteste terrenget og kommer skliende ned igjen med melding… – Hallo! Det er noe oppi her. Med allerede forstuet høyrehånd drar jeg meg oppover steinrøysa. ChaBlis løper fortvilet opp og ned med melding. – Kommer du ikke? Jeg når opp altfor sent til å få til noe påvis på det som nok var en gjenstand. Hadde det vært folk, ville hun ha blitt der og bjeffet. For å gjøre en lang og fæl historie kort; Vi fant den gjemte figuranten helt nederst i teigen, innen tilmålt tid. 300m x 500m villniss gjennomsøkt på 2 timer. ChaBlis jobbet som en ekte fjellgeit og løp og løp og løp. Og nesten uten å ha flydd etter bjellende sauer. Kun en gang måtte jeg korrigere henne da hun rullet på ryggen i frustrasjon, rett ved et stup.

Det kom tydelig frem for meg der og da at vi som hundeførere ikke må overføre vår frustrasjon på bjeffertene våre. Det er ikke bra, for;

energi.jpg
Gullord rappet fra Monica Wickstrøm, en flink hundedame.

Nederlag 3: 3 km langspor på høyfjellet. Vind og lite vegetasjon. Små lette gjenstander som blåste bort. Påsett rett bak standplass og svært godt beferdet vei i umiddelbar nærhet. Saueflokker med tilhørende bæsj. Vi fant en gjenstand i et høl etter en kilometer, men ikke visste jeg om dette var riktig spor, for noe retningsanvisning fikk vi ikke. Der, oppe på høyden, ligger hele kuflokken og hviler middag. De skuler på oss som for å si; – Kom ikke hit. Vi var her først. Jeg forsøker å kjøre nytt oppsøk i flere retninger, men det er nytteløst. Etter 1.5 km har vi mista sporet! Det er først i ettertid jeg ser på loggen at sporet gikk rett gjennom den kugjengen! Bikkja mi er kjempegod, men ikke dum. Hun utfordrer ikke drøvtyggende vesener på et kvart tonn som driver å fordøyer middagen sin. Enda et nederlag. Jeg skjenker Ari Behn en vennlig tanke idet jeg tenker at tittelen ‘Trist som faen’ jammen var bra…

Alle gode ting er 4:  3 nederlag, 3 dager på rad. I grener vi sånn egentlig mestrer. Jeg tenkte det ville bli brukt litt skjønn og at hvertfall en av disse øvelsene ble bestått, omgivelsene tatt i betraktning. Men neida, instruktørkorpset er nådeløse; – du har strøket på både spor og teig! Og imorgen skal alle gå sporene på nytt i tillegg til det allerede fulle programmet. Det skal og være øvelse natten etter det. Og jeg skulle få ta opp igjen teigen. For all del. Jeg tolker det som at de hadde troa. Men jeg fikk vite at det sannsynligvis ble i samme beryktede terreng!

Det er rart med forsvarsmekanismer i mennesker. De kommer brått og er ikke alltid så lette å kjenne igjen. Freud har blandt annet sagt mye om dette.
Som en direkte følge av alt dette, så skjer det noe inni meg. Jeg merker det ikke egentlig så godt før om et par dager. Alt går i lås og jeg tenker at jeg må komme meg vekk herfra. Jeg har ingen støttespillere her og det har vært trist og leit helt siden jeg kom. Jeg tenker jeg fikk den verste teigen og et håpløst spor. Jeg tenker at det vil skje igjen og at jeg ikke kan ta sikkerhetsforanstaltninger på neste teig for da stryker jeg sikkert. Og det får alle vite og det blir det snakket om. Jeg vil ikke snakkes om. Jeg stoler ikke på noen mer og tar en altfor uoverveid avgjørelse om å trekke meg. Det er nok nå. Forsvarmekanismene mine sender feil signaler og jeg greier ikke fokusere på det riktige.

Det blir altså akutt Exit Hovedkurs på Den engang så Lovende Løken og Villterrier’n.

The Blues.. Det er utrolig trist å ikke ha noe å stå opp til dagen etter. Bikkja ligger og som et slakt helt til kl 11. Resten av dagen går hun rundt med hengeører og triste øyne. Hun forstår at det morsomme er slutt. Og hun skjønner nok at jeg er kjempelei og fortvila og jeg føler meg enda mer mislykka enn en isbjørn i Sahara.

cof

Etter et par dager i intens selvmedlidenhet letter tåka såpass at jeg skjønner at jeg må be om unnskyldning til instruktørene! Det er jo ikke de som har laget dette terrenget, de forsøkte faktisk å gjøre det beste ut av det ved å tilby meg en ny sjanse. Det ble de glade for. Det hjalp ikke meg så mye, som bare angret på at jeg ikke greide Bøygen. Jeg angret stort og ille på at jeg la vekt på andres bedømmelse av oss…..

Og jeg sier som Bridget Jones: Note to self: Det skal aldri, aldri skje igjen!

Jeg pakker stille sammen alt NRH utstyr. Legger det i en sort sekk bakerst i skapet. Der har det ligget før. Om det skal frem igjen kan jeg ikke svare på.

Ny note to self: Skal aldri være impulsiv igjen.

Det er så mye gøy som venter oss nå. Vi skal nå jobbe fremover mot høstens stevner og til høstens store greie: The Challenge. Igjen skal andre gi oss karakterer og mene noe om oss. Men fra nå av skal vi ikke bry oss om det! Det blir en opptur. Og det er lov å håpe at det blir en av de større.

 

 

 

Voss here we come


Lenge siden sist innlegg nå. Det må vi jo gjøre noe med! Så nå blir det mer fremover! Lover! Den siste tiden har vært preget av å forsøke å få tilbake gammel jobb, forsøke å finne ny. Begynne å trene har lenge stått høyt på ønskelista – og – yess! I’m on my way. Litt for mye babystep etter min smak, men det kommer seg på sikt vel.  Også var det bikkja da eller bikkjene.. Emil har tatt sin tredje operasjon på høyre benet og nå fjernet hele korsbåndet. Det var betent må vite. Ikke så lett å gå da. Jada vi holder på. I skrivende stund reiser vi til Voss for 1. regodkjenning hos NRH med ChaBlis. Emil skal på ferie hos Trine&Anette. Håper han oppfører seg pent. 

Det blir slitsomt, det blir vanskelig, men også veldig gøy på Voss. En hel uke med søksøvelser! Det er jo morro. Det som ikke er fullt så moro er å bli bedømt og gransket en hel uke. Men sånn er det og skal vi tilbake til den operative lista, så er det veldig greit med en skikkelig EU kontroll. Jeg er ganske sikker på at hun har et godt grunnlag, det er mer meg det står på. Sliter jo med dårlig selvtillit og sånn men tenker at herregud vi bør kunne klare dette! Så tenker jeg skriver litt mer underveis.

received_10153974459065980708083372.jpeg
Dette bildet er fra godkjenninga i 2016. Foto: Hilde Nordli

 

ChaBlis av beste årgang


Tenk igår ble ChaBlis 5 år! Det synes jeg kom litt brått på og jeg tenker at jøss, hun er jo enda ung. 5 år er jo ingen alder men likevel, nå er hun voksen hund. Og vi har også i året som har gått fått gjort mange ting og vi har planene klare for neste sesong.

Jeg kjøpte jo ChaBlis for å oppnå forskjellige mål, ha det morro og lære mange ting på veien. Før tenkte jeg i den rekkefølgen. Nå har jeg heldigvis begynt å sette ‘ha det morro’ først. For det er jo det! Satans gøy med denne utrolig flinke bjefferten som hiver seg inn i enhver dag og bare gjør ting. Veldig, veldig ofte sånn som jeg vil – men noen ganger også på ‘egen labb’. Litt krangling har det vært i runderinga iår. Den flotte samarbeidsevnen hennes er innimellom erstattet med vilje til å finne eller som det egentlig er; ulydighet. En annen litt trøblete greie er at lydighet er så sinnsykt kult eller så sinnsykt vanskelig at hun syns at det å lage litt lyd innimellom er helt på sin plass.

Selv om jeg aldri har slitt med vanlige terriertrøbbel som å ikke ville, ville helt andre ting enn meg, heller grave opp hagen enn å trene lydighet osv, ja så har jeg jo fått noen ‘aha opplevelser’. Eller skal jeg si; ånei opplevelser’. Men det skulle da bare mangle! Noe må vi også ha.

I fjor tok jeg ChaBlis av den operative lista til Norske Redningshunder. Vi er altså fremdeles godkjente, men valgte å ikke bidra mer i 2017. Mange grunner til det, men den største grunnen var at det skortet på min motivasjon og jeg følte meg ensom og greide ikke motivere meg til en så stor oppgave alene. En annen grunn, og den som mange tror er hovedgrunnen, er at vi ville konkurrere og satse litt. Siste gang jeg sier dette nå – men jeg er drittlei av å høre folk si at ‘det kommer ikke til å gå det vet du, å konkurrere og ha redninghund. Det er ikke kompatibelt.’ De folka som har sagt det til meg er utelukkende de som aldri har prøvd begge deler og som bare har hørt det fra andre. Og jeg tror ikke på det og merker overhodet ingen forskjell fra 2016 til 2017. Sånn. Ferdig snakka.

I 2017 fikk vi nemlig opprykk til NBF bruks sin høyeste klasse i både spor og rundering! Det er et stort mål jeg satt meg tidlig med denne hunden. Og når jeg leser i statistikken til Norsk Brukshundsportsforbund at det kun er 9 stk som rykket opp fra B til A i rundering ifjor, så blir jeg jo litt stolt over dette maskineriet av en hund. Vi har fått startet litt, både i Sverige og Norge og kjent litt på åssen det er. Folkens; nivået er svimlende høyt derute! Jeg er ydmyk og imponert over å få være med å starte med disse sinnsykt flinke folka.

I The Challenge viser hun igjen hva hun er laget av ved å fyke gjennom 1000m rundering lett som bare det. En treningsfeil av meg førte til at lillehund kom gledestrålende løpende inn med en gjenstand. Det skal man ikke gjøre i The Challenge, men det visste jo ikke ChaBlis. Så den bommerten kostet oss 125 poeng og førte oss mye lenger ned på resultatlista enn vi kunne vært om jeg bare hadde terpa litt mer på akkurat det. Men vi rykket opp noen plasser sammenliknet med ifjor. Så iår! Da! Da skal vi hvertfall ikke gjøre sånne teite feil.

Planen framover ja. Den er mer styrt av hva som er morro enn hva som er lurt. Ja vi skal fortsette å starte i NBF i begge grener, men kanskje ikke på så mange stevner om ifjor. Målet denne sesongen er å sanke cert og allerhelst et BCh. Dette henger høyt og avhenger litt av utviklingen. Men jeg aner det å være innen rekkevidde. Hvertfall noen cert.

Det er slutt på å ha dårlig samvittighet for ikke å bidra i NRH. Vi skal på lista igjen. Vi har funnet et nystartet lag å trene med der jeg tror jeg ikke føler meg så alene. Vi skal regodkjenne. Og vi skal godkjenne katastrofe A.

En annen morsom ting som er på planen er å snuse mer på RIK. Målet er en IPO1 og å få starta litt i RRP. Og ta en RRP grad eller to. Eller tre. Får se hvordan det går med lydigheten.

lt dette tror jeg nok skal være innen rekkevidde, men har likevel laget en prioritert liste der NRH regodkjenning er først, så katastrofe – godkjenning. Etter der kommer cert i bruks, så IPO1, RRP 1,2,3 og tilslutt Bch. Bch er til slutt fordi det er veldig høyt mål og fordi jeg skal ha mye på plass for å få sanka inn det. Sjansene for at det målet overføres til neste år er tilstede.

The Challenge: Hundekropp i topptrim – skranten hundefører


Årets styrkeprøve – The Challenge – er over. Det flotteste hundearrangementet jeg noensinne har vært med på. Ikke en forsinkelse, ikke en misforståelse. Alt gikk på skinner.

Iår var 40 blodtrimma hunder med. Konkurransen går over to dager og består av 1000m rundering, 50×50 felt med 8 ukurante gjenstander, litt lydighet, felles pinnefelt og Norges største fellesdekk med skudd. De 15 beste kommer til sporfinalen, der et 3 – 6 km spor med 20 bittesmå gjenstander ligger og venter.

Sleit med form. Både ChaBlis og jeg sleit litt med formen ukene før. Jeg med generelt elendig form og ChaBlis med en småstrekk i låret. Men jeg har en såpass bra hund at jeg tenkte likevel det var realistisk å komme til sporfinalen iår… Men der ble lista lagt for høyt gitt og skuffelsen over å ikke greie det ble veldig stor, Men jeg sto selv for feilen.

Etter en krampe i låret etter en runderingsøkt, tok vi en helsjekk hos hos Katja på  CoolDog 

Det viste seg at frøkna hadde pådratt seg strekk i selveste Musculus Gracilus må vite. Litt laser og litt massasje og tilpassede treningsråd og vips var ChaBlis i kanonform til The Challenge. Dette kunne lett ha gått galt om jeg ikke hadde tatt denne sjekken. For jeg merket jo ingenting rett før. Takk så mye til Katja Petrell og CoolDog som passer så godt på ChaBlis sin kropp!

For de som ikke er så stødig i muskelviteskap så kan Katja fortelle at nettopp denne muskelen har satt selv svære, tøffe politihunder ut av spill. Den kan nemlig knyte seg så hardt at det er nær umulig å få den opp igjen. Så den er viktig å holde fleksibel og ikke å overbelaste.

Hvor den er? Den sitter innerst og ganske øverst på låret. Den er lett å se på muskuløse hunder som en kul mellom lårene – feks Staffordshire Bullterrier. Hva den gjør? Noen kaller den hoppemuskelen… Det er den muskelen som brukes ved eksplosive hopp og kraftige fraspark. Det er vel den muskelen jeg tipper ChaBlis bruker mest av alle. Hun gjør jo ikke så mye annet enn å hoppe og sparke fra…. Frem og opp skal vi. Jadda.

Ikke ønskelig.. Som en kuriositet hørte jeg en gang jeg forvillet meg inn på en utstilling, at det ikke er ‘ønskelig’ med kulemuskler på Airedale… Om noen har sett en skikkelig Airedale bevege seg fort i skog og mark, så er det vha store hopp og imponerende galopp. Tipper at eksplosive muskler er det som er funksjonelt og greit å ha da. Men det ser altså ikke bra ut i dommerens øyne så Gud forby. Enda en idiotisk utstillingsfloskel – like dum som den at Airedale skal ha fluffy pels på bena. Ja for det er lurt i tett kratt og kram snø…

Ikke min beste dag. Det ble dessverre ikke helt vår konkurranse dette.. Endte et godt stykke ned på lista… Vi var først ute i runderingen og der hadde de som den første gjenstanden, lagt ut en sammenrullet teltduk. Den var ikke særlig stor. Og den lå der helt løs, kun med en sten oppå seg. Og vi hadde jo terpet mye på at ChaBlis skulle apportere større gjenstander i det siste… Når de hadde laget en oppgave der det ikke var noe å finne før etter 400 meter, så er det forståelig at ChaBlis kom gledesstrålende galopperende med denne teltduken i munnen når hun endelig fant noe. Det er stort fy i Challenge sammenheng. Slike ting skal meldes på, ikke hentes og dermed mistet vi 125 poeng. Og vi var i realiteten ute av dansen – eller ute av konkurransen om å komme til sporfinalen. Hun gikk en gnistrende rundering resten av løypa. Løp enormt lange slag og var lekende lett å styre. Og hun var heller ikke nevneverdig gåen etter all denne løpingen. Men jeg hadde gjort den tabben å ikke terpe på melding på løse gjenstander før vi startet. Hun var jo i apporteringsmodus.. En tabbe jeg fant det vondt å fordøye. Og som jeg dro med meg resten av den dagen og aldri helt greide å riste av meg, sånn at jeg fikk vist frem hunden min fra en bedre side.

Ny dag. Nye fargestifter. Dagen etter gikk alt så mye bedre. Det var fellesdekk m. skudd med 43 andre hunder og det var utrolig lang tid å vente utpå der når jeg var nummer 7 og alle de andre skulle inn og legge seg etter oss. Jeg var såpass fjern at jeg roste henne etter at hun hadde lagt seg ned. Det er jo ikke lov og vi fikk dermed et poeng i trekk. Jaja det spiller ingen rolle. Det ble hyggeligere for henne. Og etter det var det felles pinnefelt. Da hadde vi en ved siden av oss som ropte veldig høyt og  mye til hunden sin, men ChaBlis kunne ikke bry seg mindre Hun jobbet fint og konsentrert og fikk inn hele 9 mikroskopiske pinner fra reinmosen. Til neste år skal vi øve på å få de levert rett i hånda, for jeg tror en ble borte på veien faktisk.

Men lærdommen etter årets The Challenge blir: Husk forberedelser før øvelsene slik at hunden er i rett modus, tren inn levering i hånd og – husk at bikkja er mer enn bra nok. Jeg er det svake ledd.

Vi gikk en lang tur for å riste av oss skuffelsen og det ble ganske så fine bilder av flott natur:

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Leavin’ Sølen. Will Be Back!

A i spor og!


Jeg har jo glemt et viktig innlegg! Opprykket vårt til A spor! Første lørdagen i august var dagen og Modum var stedet. Men det var jaggu dramatisk! Og jeg kan ikke skryte av vakker lydighet for å si det sånn. Men jeg kan skryte av å ha overvunnet en indre og en ytre kritiker. Det er nesten større enn det å ha rykket opp til øverste klasse i NBF Spor. 

wp-image-370623070

Tidsskjemaet var perfekt. Felt først, så spor, så lydighet og så fellesdekk. Favorittrekkefølge i mitt hode. Stedet var perfekt. Stuegulv å gå på. Flatt og åpent. Pent vær. Regnet litt om natten bare. Jeg hadde riktignok hørt om at det var et skrekkelig kupert område der oppe hvor det hendte de la spor. Og noen nevnte kuer. Men jeg tenkte ikke over det. Så uflaks kunne ikke vi ha. Eller?

Fryktelig i felt.. Jeg trakk startnummer 5. Også perfekt. Ikke først og ikke sist. Møtte selvsikkert opp til felt. Er det noe ChaBlis aldri feiler i så er det felt, tenkte jeg, og sendte henne ut uten å tenke noe særlig. Hun heiv seg ut og grafset med seg en gjenstand på null komma svisj. Tygde ikke engang! Flott! Men …. da var det og slutt på det flotte, eller? Hun løp og løp og løp. Og liksom… fant ikke helt noenting. Der! En gjenstand til ble funnet. Flott levert. Fortsatte med løpinga. Det var vanskelig uti der! Hun jobbet og jobbet men greide ikke lokalisere. Kom tilslutt inn med en ting til, men etter det var det helt slutt på hentinga. Tiden ute. 3 av 4 funnet. Og karakter 7.5 var et faktum. Off… Det er dårlig altså. Men ikke så dårlig at vi var ute av dansen. Det viste seg etterpå at bare to av B ekvipasjene hadde plukket alle. Så noe var veldig vanskelig i det feltet.

Ku og kupert… Vi putret så av sted til sporet.  Måtte vente leeeenge på dommer. Det regnet litt. Dommer kommer. Før jeg skal sende hunden så ber han meg kikke litt til høyre for oppsøkssløyfa. ‘Ser du det brune der?’ Nei, sier jeg, for jeg har jo ikke hatt råd til å kjøpe nye linser. ‘Det er en ku.’ Å herregud, javel, så jeg fikk kusporet, tenker jeg i mitt stille sinn. Dagros står og tygger drøv, mens vi roter litt i oppsøket. Det ble hakket mer hektisk enn tenkt. ChaBlis tar opp sporet og drar fint av sted. Rett mot Dagros! 10483941_10152333091531638_8106145967708411148_o-4Den kua kunne ikke gitt mer beng og mitt fantastiske Dyhr blåser og i om det er melkeprodusenter i sporet sitt. Hun går så fint av sted. Akkurat så fort at jeg slipper å slite med å holde henne igjen. Finner en pinne og! Fantastisk. Det bærer utpå en myr. Det blir kupert! Dette er ikke stuegulv. Å herregud. Ikke bare fikk jeg kusporet, men jeg fikk det eneste kuperte sporet på hele Modum også.. ChaBlis bryr seg lite og durer rett opp en bratt skråning. Jeg henger pesende etter som et slapt kadaver. Snubler og tryner. Over en sprekk og rett etter at hun har forsert en diger kuruke, plukker hun triumferende en pinne til!! Det peses og plukkes over en lav sko. Dagros med venner følger spent med på avstand. Og derr! får jeg det fantastiske synet det alltid er etter å ha tusla rundt i enden av en sporline i 1.2 km; SLUTTSLØYFA! ChaBlis kom og etter litt leting triumferende med sluttpinnen. Rask opptelling av fangsten i sporet viser at vi kun har gått over en pinne. Det er veldig, veldig bra, kuer og kupert tatt i betraktning. En 9’er på spor tenner igjen opprykkshåpet.

Hund for selvbestemt fremadsending. Tilbake på stevneplassen er det lydighet som truer. Ja, jeg sier truer, for vi har slitt med våre ting i lydigheten altså. Jeg er alltid usikker på hvor mye oppvarming frøkna trenger. For lite gir hyl og skrik og for mye kan gi alt mulig annet av oppførsel utpå banen. Jeg legger en plan som jeg som vanlig ikke rekker å følge. Kjører noen stå’er og litt fot og en kryp og blir ropt opp. Som alltid mye før jeg hadde regnet med det. Hæ? Ere nå? Jamen jeg er jo nr 5. Og han foran der var jo… nr 4 ja. Dæven å fort ting går.

Jeg kjenner det med en gang at hun er med meg på foten! Hun følger meg som om vi har en liten usynlig tråd mellom oss. Ikke en lyd! Dommern finner likevel noe å pirke på og gir oss 8.5p, men det er en bra start! Innkalling med stå fra 50m har vi øvd så mye på. Hun står! nesten med en gang jeg hyler ut! Dommer pirker på noe også her og gir oss 8. Helt greit det å. Fremadsending: Dette her kan vi. Så jeg senker skuldrene. Viser seg raskt at det ikke var så lurt i dag. Nytt innfall fra Frøkna i denne øvelsen: Hun starter med å gå frem på eget initiativ. Begge veier! Tjuvstart altså, noe som blir slått hardt og brutalt ned på i lydighetsverdenen. En sur 6’er der og jeg blir tilsvarende sur.. Dette fanger Terriertøsen sporenstreks opp og piper seg gjennom resten av programmet. Det ble kryp med pip, hals med pip, apport med pip og stående innkomst… Hinder gikk vel sånn tålelig bra mener jeg. Dommern himler lett med øynene og sier at hun har jo alle øvelsene fint inne, men… ‘det er alt dette herre andre her.. alt detta rundt. Mye uro.’

Jeg tusler slukøret til bilen. Tror igrunn at opprykket røyk med den begredelige opptredenen. Dyret som jeg var ekstremt fornøyd med før vi gikk inn på banen, sank en del i popularitet pga den selvbestemte fremadsendingen.

Dekk med skepsis. Det er klart for fellesdekk med skudd. Jeg er helt trygg og rolig. Dette kan vi. Dette har vi jobbet så mye med. Trasker inn og skal legge henne midt i mellom alle de andre hundene, som nr 5. Dommer sier jeg skal ligge ytterst. What? Hvorfor det sier jeg. ‘Noen har klaget og sier hun har tendenser til å reise seg’, sier han. Å herregud ja. Vi var på to stevner før sommeren, rett etter at løpetiden var over. Hun var superhormonell og forsøkte seg på leking med kjekke sidemenn…. Er det virkelig noen her på stevnet som tror at jeg ville lagt henne nå uten å være sikker? Tror de jeg er så useriøs og slumsete? Også sier de det ikke til meg engang 😦 Det synker i meg. Jeg føler meg som en byllepestsmittet og tenker at – greit da drar jeg bare hjem. Ikke flere stevner på meg, ikke mere dekk. Jeg får starte med noe annet. Agility kanskje. Men hei vent! En indre dialog starter. Jeg VET jo at vi kan dette. Jeg ER helt trygg. Skal overnervøse medkonkurrenter få ødelegge dette for meg? Nehehei.

wp-image-16855934
 Det hører med til historien at jeg på premieutdelingen fikk et skjema som viste at vi manglet ett poeng på opprykk! Ikke nå igjen tenkte jeg. Men så viste det seg at de hadde bytta ut min karakter med hun som lå der vi skulle ligget! Så vi fikk nytt skjema – på det sto det et stort og deilig kryss i kolonnen for opprykk!

Jeg trenger vel ikke å si at hun lå? Som en påle! Ikke en labb ble rørt på. Det var så vidt hun pustet. 40 poeng! Og vipps steg ChaBlis sin verdi til langt over det den var før vi kom. Jeg hadde beseiret min indre kritiker – og de ytre også for den saks skyld. Aldri igjen skal jeg bry meg om hva andre mener og tror og synes om meg og min hund.

 

 

 

 

 

 

Stereobehandling



‘Så mange hender, så liten tid..’  Ikke en muskelknute slapp unna i går på CoolDog. Tror nok Emil vurderte adresseendring på stedet… Katja Petrell hadde nemlig besøk av en annen ‘sånn som seg’ fra Søgne Fysioterapi. Slik at begge bikkjene fikk dobbel dose. Massasje både foran og bak. Samtidig. Ikke så ille å være korsbåndskadet Cairn med løse skruer da.

– Det er viktig å hente inspirasjon og høste erfaring hos hverandre, mener Katja. Det klart at når man jobber såpass mye alene så er det mange felles erfaringer det er verdifullt å dele. Også er det jo også veldig hyggelig.

 

wp-image-1190806312jpg.jpg
Laila Skjulestad fra Søgne får kjenne på hvordan en Cairn kjennes ut etter å ha slitt med et bakben siden september.. Han har jo kompensert med fronten og blir lett stiv der. Viktig å få løst opp før det setter seg.

 

Laila fikk også sjekke ut Kamikaze terrier’n ChaBlis.

ChaBlis er jo alltid gjenstand for undring når noen med fysioterapibakgrunn får klørne i henne. Svært høytemperert, heftig muskulert, stramme muskler og litt dårlig med bakbeinsvinkler fører til at det er en god ide å løse opp stramme områder innimellom.

Myke som smør inn i 2017!


I går var vi på dobbelt time hos CoolDog Katja Petrell. Begge hundene ble gjennomgått ordentlig og er nå myke som smør og klare for nye bravader i 2017. I tillegg ble Emil knekt opp hos kiropraktor Trine Fosser dagen før, så nå kan det ikke sitte mye uhumskheter i den lett korpulente Cairnkroppen. Emil har hatt en kjempefremgang med TPLO operasjonen sin som han greide å  knekke noen skruer etter. Mens ChaBlis har hatt mye trening i det siste – spesielt har runderingstreninger flere dager på rad tatt litt på. Vi kjører litt lengde på runderingene nå for å øve på det vi skal – og hun går jo på med full spik slag etter slag fremdeles.

20161019_095057

Først var det Emil sin tur på bordet. Han fikk knadd og strekt det som var og han fikk laserbehandling på bruddstedet og i nakken wp-image-399152250jpg.jpgder noe har knytt seg. Når en hund halter i så mange måneder så er det klart at det setter seg i kroppen. Han kan gå lengre turer nå, men løper likevel ikke løs så mye. Ting skjer så fort. Og jeg vil ikke ha en trebent hund. Rallylydigheten må nok også vente litt til av samme grunn.

 

Det er et par uker siden ChaBlis fikk en gjennomgang av kroppen sin nå. Vi har – i tillegg til kløv og kjettingdrag – rundert en del i det siste, mye fordi at siden hun nå går en del frisøk, så vil jeg holde runderinga vedlike. Ja, hun skal være Redningshund, men jeg tenker ikke at vi skal ødelegge runderinga vår av den grunn. Planen for 2017 er jo å komme opp i A, tross alt. Redningsaksjoner får såklart førstepri, men vi kommer fremdeles til å trene mot konkurranser. Legger inn litt ekstra støt på lydighetsfronten nå også. Med en så bra hund, er det rett og slett TULL å ikke greie å mestre drifta hennes. Trening med flinke folk er Alfa Omega her og, som alle steder. Og en liten hemmelighet: Jeg har trua nå! Det har jeg faktisk ikke hatt på lenge…

 

Griiiiiseøre etter endt knaing hos kiropraktoren.

 

 

Dobbelaksjon


I forgårs fikk vi vårt første utkall til aksjon med Norske Redningshunder. Å si at blodet frøs til is når telefonen ringte, blir å ta i. Men det var ikke fritt for at man pusta litt fortere på sin vei mot Ytterste Romerike. Midt i rushen var det og. Og det skulle vise seg at jeg greide å lage merarbeid for meg selv slik at vi måtte rykke ut igjen til samme sted dagen etter – mobilen hadde nemlig blitt igjen i søksområdet. 

 

received_10153296837795872
Personene på bildet har ingenting med virkeligheten å gjøre eller.. bildet er fra et annet år….

Det var mørkt og det var regn og det var MYE skog å lete i. Vi fikk med oss folk fra Røde kors også og det var igrunn greit med selskap uti ‘mørten’. Jeg har vært spent på dette å dra på aksjon. Nå har vi jobbet i noen år for å nå dette målet og brått er det alvor. Denne mandagskvelden var det dags for å lete etter en som var blitt borte… Virker hunden? Virker jeg?

 

The Dyhr virker! ChaBlis jobbet utrolig flott og fint. Hun løp konsentrert rundt i over to timer og lette og lette. Uaffisert av at det gikk manngard andre steder rundt oss, at vi møtte andre hunder innimellom på veier etc. Hun  kom til meg når jeg ropte og hun løp stort sett ut igjen dit jeg pekte. Hun gir meg også tegn i underveis når jeg sender henne ut igjen på steder hun har vært og sjekka ut tidligere. Jeg kjenner igjen oppførselen hennes fra runderingen. Hun stopper opp og ser på meg, graver litt i bakken eller tygger litt gress. Akkurat som hun ber meg skjerpe meg: ‘Hallo? Det får da være grenser for løping. Hvorfor skal jeg ut igjen akkurat der jeg nettopp  sjekka? Det ER ingen der. ‘

Det svake ledd. Jeg virka litt dårligere. Og jeg er jo det svake ledd i vår relasjon. Trøbla litt med radioen – noe som var veldig flaut – men bortsett fra det, så fungerte søket over all forventning. Jeg syns vi fikk dekket vårt utdelte område bra. Og sender herved en stor takk til instruktørene PO og Kenneth for at vi ble så grundig kjørt på nettopp teigsøk på ukas arbeid i sommer.

At vi ikke fant andre enn Røde kors dama vi gjemte for motivasjon mot slutten av søket, er jo sånn det som oftest er. Vel, vi fant min Fisherman Friends pakke samt vanten til han fra Røde kors som var med.. Det er flest tomme søk. Men det er en god følelse å bidra med å lete etter noen! En god følelse å se pårørende som lettet takker for innsatsen og ser at så mange bryr seg om at nettopp deres kjære er savnet. Så dette skal vi nok fortsette med, tenker jeg.

‘Hjelper ikke med glidelås i jakka, når det er hull i lomma’, et gammelt jungelord. Det som ikke var så morro var at mobilen min med kort, penger og oversikt over resten av livet mitt ikke ble med oss inn igjen etter avsluttet søk….. Vi hadde trasket rundt i kupert og stedvis overgrodd terreng, og et eller annet sted der ute lå den enda. Jeg dro oppom skogen utpå natta da aksjonen var ferdig for å lete. Men der hadde mange tråkka – og dessuten var det nærmere midnatt – og MØRKT ! For første gang denne kvelden tenkte jeg på ulven som jo tusler rundt uti her. Nytteløst.

20161115_203910
Dette manglet  brått og plutselig.

 

Egenprodusert søk. Vi måtte altså dra tilbake dagen etter. Sporet der jeg hadde gått lå jo på GPS så jeg fulgte det sakte og stirret ned i bakken. Det er lettere sagt enn gjordt akkurat det, for gps er ikke helt nøyaktig og vi hadde tråkket litt frem og tilbake. Og teigen var i tillegg overtråkket av manngard fra Røde Kors. Og det hadde regnet.

20161116_100610
Den rosa streken er meg på telefonleit. Og 048 er ca der mobilen ble funnet..

Men; jeg har jo hund! En usannsynlig flink en også, viste det seg! Såpass mye kvist og kvast som det var, så orket jeg rett og slett ikke å gå med ChaBlis i line på spor så jeg lot henne søke løs. Jeg ser at hun følger sporet i perioder for så å dra ut på kryssinger og andre spor også drar hun tilbake til sporet sitt igjen. Jeg sendte henne også av sted på små feltsøk underveis der vi hadde tråkket mye rundt.

 

Vi nærmer oss der vi har parkert bilen og er, bortsett fra en liten sløyfe inn i terrenget, bokstavelig talt tilbake til start. Jeg er lettere nedstemt og konstaterer at jeg ikke aner hva jeg skal i morgen engang. Alt ligger på den telefonen. Faktisk er vi bare 100m fra der vi startet. Jeg sender the Bjeffert ut på siste sløyfa. Hun styrter av sted! Langt innover. Og kommer kjapt og gledestrålende hoppende ut av skogen med mobilen min dinglende i munnen! Utrolig!

wp-image-351679844jpg.jpgOg den virka! Takk til Samsung for vanntett mobil og takk til Kennel von Erikson for framifrå avla bruksterrier! Det ble ekstra lek med favorittbiteputa før vi heiv oss inn i bilen og kjørte 10 mil hjem igjen. Vel hjem ble det ekstra stort griseøre på The Dyhr!

 

 

 

Blogg på WordPress.com.

opp ↑