I helgen har vi vært i Tjøllingskogen og hatt siste samling med NBF’s rekruttlag i rundering. Laget vårt har dessverre kokt ned til tre deltakere – noe som er synd for de som ikke fikk deltatt, men egentlig en luksus for oss. Synd for lagleder Per Arne Bakke også, som legger masse arbeid i hver samling, også møter ikke folk opp…
Men uansett, så fikk vi som var med masse uvurderlig hjelp. Emil blir behandlet som hund, ikke som liten hund og det er jeg veldig glad for. Det er ofte det konstant blir kommentert at ‘han har jo små ben’, ‘jøss kommer’n alt nå’, ‘hvor er det blitt a’n’ etc.. Man er jo litt kjerringa mot strømmen med en bruks-Cairn. Men Per Arne gjør ikke forskjell og det er jeg veldig glad for.
På denne fjerde og siste samlinga synes jeg ting er i ferd med å løsne for Emilsen! Forrige samling var det trøbbel igjære.. Han stoppa på vei ut, nistirret på figuranten, slapp løsbittet på vei inn og var generelt mer opptatt av den livsfarlige hakkespetten og ikke helt samarbeidsvillig..
Siden sist har vi fått masse hjelp fra folk, i tillegg til at vi har trent kontrollert. Spesielt vil jeg nevne Elin S. og hennes Metode. Kort fortalt så har vi jobbet fælt med samarbeid og rettferdighet og morsom belønning. Målet har vært å få Emil til å bli en litt gladere utgave. Og der er vi jaggumeg på en veldig god vei!
Store fremskritt altså. På ALLE slag har han styrta ut som en strikk og holdt god fart og intensitet. Vi har både brukt påvirkning ved at han har sett at folk har gått ut og han har sett dem gå vekk inni skogen eller han har ikke sett dem i det hele tatt. Vi har hatt figurant oppe på ulendt fjell, og jeg synes ikke han brukte så grusomt mye lengre tid enn Mello Rottweiler opp og ned dit altså. Han har levert meldinga støtt og sikkert hver gang. Joda, det mangler litt kosmetisk på avleveringen, men det har ikke vært momentet vi har trent i helgen. Og er heller ikke noe stort problem. Han kommer jo! 
Jeg hadde hjertet i halsen da vi skulle trene tomslag. Er blitt advart av både ‘f=)(/%’ og hans oldemor mot å gå for fort fram. Så vi lot han se to figuranter gå ut og tok inn igjen den ene. Bikkja løp som olja lyn mot der Tom hadde gått ut, og han lette som bare det da Tom ikke var å finne! Det viser at han har stor motivasjon for å finne og at flere som tidligere har sagt at ‘dette liker han ikke..’ har tatt veldig feil. Det ble en liten jobb å kalle han inn, jeg så tydelig at terrier – genet slo inn der – men når han endelig kom lett slukøra inn og ikke hadde funnet noen, sendte vi han rett i funn på Karin. Gjett om det var stas!
Vi gjentok tomslagøvelsen dagen etter og da var det tydelig at han hadde tenkt i løpet av natten… Han løp like fort ut og søkte lenge og vel og laaaangt unna oss, men kom da han fikk beskjed om det. Det ventet da massiv ros fra midtlinja og rett ut og finne Karin og spise biffkarbonade.
Da neste øvelse på timeplanen viste seg å være Feltsøk sank optimismen brått… Siste minner fra feltsøk inneholder synet av 40cm blåbærlyng i bevegelse i 5 minutter uten å se snurten av Emilsen eller en gjenstand…
Idag så fikk jeg holde han på grunnlinja mens Per Arne gikk ut med en hanske og slapp den på 15meter. Så tok han den opp igjen og bar den lengre ut, sparket litt i den og gjorde den morsom. Tilslutt lå den på 50 m og Terriertassen ble sluppet. Jogga ut og hentet hansken. Et par repriser og intensiteten var på topp. Det endte tilslutt med beinflying ut som ble avsluttet med et 2 m langt hopp for å fange hansken og galoppere den tilbake til meg.
Fantastisk! Vi er såååå fornøyde!
LIVET i LIER 