Da har vi debutert i NBF bruks klasse C! På gamle trakter på Bikkjebu på DBHK sitt stevne. Hyggelig sted med mye kaker og til og med Cola til dommeren med eget navn på. Knut.
Tror vi tar det mest positive først. Rundering. Karakter 8. I vår første C rundering noensinne så er det en habil karakter å høste. Jeg har slått meg til ro med det og ikke tenkt på hva vi egentlig kan.. og hvordan det kunne ha vært hvisomatte…. jeg hadde greid å fylle hodet med konsentrasjon og ikke ull. For eksempel,
Etter en slitsom runde på lydighetsbanen der det var både hipp og happ og oldemor – og etter at vi ventet på stien i lang, lang tid før det ble vår tur, så holder denne fantastiske hunden mål og viser et overskudd uten like;
Spruter ut på første slag og kommer fint tilbake og jeg får kjørt en flott flyer rett over og på andre siden. Drar fint fram når jeg avanserer. Som tatt ut av kapittel tre i boka ‘Teknikkens vidundere innen rundering’. Sånn går no’ dagan et stykke fram i løypa.. Flott melding og det er funn. Arbeidsterrieren blir mildt sagt overraska over at hun har ei kjærring på slep ut på påviset (det skjer jo i line). Hun stopper da som forståelig er. Og jeg, idiotiske meg greier å si høyt så dommer’n hører det at; – hmmm kanskje det ikke er noen her? Hun finner jo alltid. Jeg tror ikke på at det er feilmelding. Så etter litt styr og stell og mas fra meg får ChaBlis endelig ro på seg til å fullføre påviset. Han lå jo rett ved treet der! Transporten inn til midtlinja går smertefritt for seg uten figurantnafsing av noen sort.
Under en runderingsøkt så skjer det usannsynlig mye i hodet mitt. Kanskje det er i den situasjonen det skjer aller mest…. Signalene som går rundt er i stor grad preget av det som har skjedd før på dagen, les; lydigheten. Men jeg merker og at jeg er preget av det som har skjedd før i denne spesielle løypa. For det var her Emilsen The Cairn og jeg sleit og sleit. Jeg hadde en vill fantasi om at han skulle bli runderingshund. Vel, den fantasien hadde ikke Emilsen for å si det kort og ikke altfor tragisk.
Idet jeg skal sende på andre siden slår gjengen med negative tanker seg ned i hodet og jeg ser hvor tett skogen begynner å bli. ‘Jeg finner aldri i verden en fin gate å sende henne ut i her’, tenker jeg. Mens hun er ute og flyr lavt over lyngen, så er vel det eneste som står i hodet på meg at; ‘steike her var’e mye trær ass’. Avanseringa blir mye lengre enn planlagt og jeg legger igjen en del udekka terreng. Passeringene på midtlinja begynner å bli svært kreative og svært mye lengre unna enn godt er. Så jeg må få tatt henne inn og stramme litt på strikken. Jeg hører selv at det blir mye mas om hit og plass osv. Som resultat oppstår en frekk tyvstart og. Noe jeg tenker at det skal jeg jaggu korrigere.. Den flinke, flinke hunden min forsøkte jo bare å stikke ut og hente dette mennesket som hun hele tiden hadde visst hvor var. ChaBlis vet til enhver tid at meningen med rundering faktisk er å finne folk, ikke å gå på plass på midtlinja. Jeg er sinnsykt glemsk.
Det rettet seg betydelig opp under marsjen. The Bjeffert hadde noen glitrende slag og siste fig ble funnet i rekordfart. Så ja – summa summarum – kanonbra jobba av Hund, svært mye som kunne vært bedre av Fører.
Men DÆVEN å jeg har lært til neste gang! Da…..
LIVET i LIER 