En flott foss åpenbarte seg under Hovedkurset på Voss. På vår vei ned fra sporprøve, stoppet vi opp og tok noen bilder av dette flotte stedet.
cof
cof
oznor
cof
rhdr
Tvindefossen
Hvem slo av lyset? Om å ikke bry seg om hva andre syns.
Hjemme igjen. En uke etter at vi dro fulle av pågangsmot til Voss. Vi skulle på re – godkjenning med NRH. Endelig skulle vi få vært med på leteaksjoner igjen! Det denne hunden egner seg så enormt godt til. Det som jeg i bunn og grunn kjøpte henne for. Men at jeg skulle ta for raske valg og kapitulere, se det hadde jeg faktisk ikke tenkt på i det hele tatt. Helvetes impulsivitet!
Negativt stress. Det er min aller største fiende. Bland det med usikkerhet, og rør oppi noen nederlag og tilsett en dæsj lite støtte, så har man satt meg ut grundig av spill. Det var kaos og null støtte hjemme ved avreise. Det førte til altfor sent oppmøte og magert med søvn natten før på Voss. Jeg burde ha innsett at jeg allerede da hadde tapt…
Nederlag 1: 800m runderingsprøve på søndag. Dette kan vi, tenkte jeg og rakk ikke bli nervøs engang, før jeg etter 400m, uten varsel, ble stoppa av dommer rett etter et flott funn. Meldingen lød: – Jeg stopper deg der. Du har strøket pga for korte slag. Nei, du kan ikke gå løypa ferdig, for da finner du sikkert de andre figgene også. Jeg vet jo hvor bra hund du har. Kaos 2: Tilbake i leiren er det duket for mer campingvognkaos. Den kan ikke stå der jeg satt den og det er ikke plass der den skulle være. Kvelden og deler av natten går etterhvert med til å flytte til campingplassen i byen. Enda en natt med lite søvn.
En liten opptur: Meldingsprøvene dagen etter gikk kjempebra! Med sau og alt! Og verden ble litt lysere. Nederlag 2: Solskinnstankene varte ikke lenger enn til jeg finner meg selv kravlende i en bratt og våt skifersteinrøys av en teig. Jeg har startet på min prøve: Stor teig. Den må bestås for å få godkjent. Vi har kravlet over et gedigent hogstfelt, også dukker det opp både stup og usedvanlig bratt og umulig terreng med kvist, kvast og 4 – 5 av våre brekende, ullne venner i. Jeg er sikker på at Fa(%&s Oldemor også lurer der inni i villnisset. Jeg har faktisk aldri sett maken til terreng å søke i. Dette er jo en prøve. Det er ikke alvor. Vi skal finne en som har gjemt seg med vilje faktisk. En som meldte fra på radioen rett før jeg skulle starte at: – Terrenget her er helt fryktelig. Jeg klarer nesten ikke komme meg fremover! Jeg ser for meg brukne hundenakker og tenker med gru på den gangen ChaBlis forsvant utfor et 5 meter stup. Jeg kjenner jeg blir tørr i munnen og virkelig ordentlig kald da ChaBlis styrter opp i det bratteste terrenget og kommer skliende ned igjen med melding… – Hallo! Det er noe oppi her. Med allerede forstuet høyrehånd drar jeg meg oppover steinrøysa. ChaBlis løper fortvilet opp og ned med melding. – Kommer du ikke? Jeg når opp altfor sent til å få til noe påvis på det som nok var en gjenstand. Hadde det vært folk, ville hun ha blitt der og bjeffet. For å gjøre en lang og fæl historie kort; Vi fant den gjemte figuranten helt nederst i teigen, innen tilmålt tid. 300m x 500m villniss gjennomsøkt på 2 timer. ChaBlis jobbet som en ekte fjellgeit og løp og løp og løp. Og nesten uten å ha flydd etter bjellende sauer. Kun en gang måtte jeg korrigere henne da hun rullet på ryggen i frustrasjon, rett ved et stup.
Det kom tydelig frem for meg der og da at vi som hundeførere ikke må overføre vår frustrasjon på bjeffertene våre. Det er ikke bra, for;
Nederlag 3: 3 km langspor på høyfjellet. Vind og lite vegetasjon. Små lette gjenstander som blåste bort. Påsett rett bak standplass og svært godt beferdet vei i umiddelbar nærhet. Saueflokker med tilhørende bæsj. Vi fant en gjenstand i et høl etter en kilometer, men ikke visste jeg om dette var riktig spor, for noe retningsanvisning fikk vi ikke. Der, oppe på høyden, ligger hele kuflokken og hviler middag. De skuler på oss som for å si; – Kom ikke hit. Vi var her først. Jeg forsøker å kjøre nytt oppsøk i flere retninger, men det er nytteløst. Etter 1.5 km har vi mista sporet! Det er først i ettertid jeg ser på loggen at sporet gikk rett gjennom den kugjengen! Bikkja mi er kjempegod, men ikke dum. Hun utfordrer ikke drøvtyggende vesener på et kvart tonn som driver å fordøyer middagen sin. Enda et nederlag. Jeg skjenker Ari Behn en vennlig tanke idet jeg tenker at tittelen ‘Trist som faen’ jammen var bra…
Alle gode ting er 4: 3 nederlag, 3 dager på rad. I grener vi sånn egentlig mestrer. Jeg tenkte det ville bli brukt litt skjønn og at hvertfall en av disse øvelsene ble bestått, omgivelsene tatt i betraktning. Men neida, instruktørkorpset er nådeløse; – du har strøket på både spor og teig! Og imorgen skal alle gå sporene på nytt i tillegg til det allerede fulle programmet. Det skal og være øvelse natten etter det. Og jeg skulle få ta opp igjen teigen. For all del. Jeg tolker det som at de hadde troa. Men jeg fikk vite at det sannsynligvis ble i samme beryktede terreng!
Det er rart med forsvarsmekanismer i mennesker. De kommer brått og er ikke alltid så lette å kjenne igjen. Freud har blandt annet sagt mye om dette.
Som en direkte følge av alt dette, så skjer det noe inni meg. Jeg merker det ikke egentlig så godt før om et par dager. Alt går i lås og jeg tenker at jeg må komme meg vekk herfra. Jeg har ingen støttespillere her og det har vært trist og leit helt siden jeg kom. Jeg tenker jeg fikk den verste teigen og et håpløst spor. Jeg tenker at det vil skje igjen og at jeg ikke kan ta sikkerhetsforanstaltninger på neste teig for da stryker jeg sikkert. Og det får alle vite og det blir det snakket om. Jeg vil ikke snakkes om. Jeg stoler ikke på noen mer og tar en altfor uoverveid avgjørelse om å trekke meg. Det er nok nå. Forsvarmekanismene mine sender feil signaler og jeg greier ikke fokusere på det riktige.
Det blir altså akutt Exit Hovedkurs på Den engang så Lovende Løken og Villterrier’n.
The Blues.. Det er utrolig trist å ikke ha noe å stå opp til dagen etter. Bikkja ligger og som et slakt helt til kl 11. Resten av dagen går hun rundt med hengeører og triste øyne. Hun forstår at det morsomme er slutt. Og hun skjønner nok at jeg er kjempelei og fortvila og jeg føler meg enda mer mislykka enn en isbjørn i Sahara.
Etter et par dager i intens selvmedlidenhet letter tåka såpass at jeg skjønner at jeg må be om unnskyldning til instruktørene! Det er jo ikke de som har laget dette terrenget, de forsøkte faktisk å gjøre det beste ut av det ved å tilby meg en ny sjanse. Det ble de glade for. Det hjalp ikke meg så mye, som bare angret på at jeg ikke greide Bøygen. Jeg angret stort og ille på at jeg la vekt på andres bedømmelse av oss…..
Og jeg sier som Bridget Jones: Note to self: Det skal aldri, aldri skje igjen!
Jeg pakker stille sammen alt NRH utstyr. Legger det i en sort sekk bakerst i skapet. Der har det ligget før. Om det skal frem igjen kan jeg ikke svare på.
Ny note to self: Skal aldri være impulsiv igjen.
Det er så mye gøy som venter oss nå. Vi skal nå jobbe fremover mot høstens stevner og til høstens store greie: The Challenge. Igjen skal andre gi oss karakterer og mene noe om oss. Men fra nå av skal vi ikke bry oss om det! Det blir en opptur. Og det er lov å håpe at det blir en av de større.
Voss here we come
Lenge siden sist innlegg nå. Det må vi jo gjøre noe med! Så nå blir det mer fremover! Lover! Den siste tiden har vært preget av å forsøke å få tilbake gammel jobb, forsøke å finne ny. Begynne å trene har lenge stått høyt på ønskelista – og – yess! I’m on my way. Litt for mye babystep etter min smak, men det kommer seg på sikt vel. Også var det bikkja da eller bikkjene.. Emil har tatt sin tredje operasjon på høyre benet og nå fjernet hele korsbåndet. Det var betent må vite. Ikke så lett å gå da. Jada vi holder på. I skrivende stund reiser vi til Voss for 1. regodkjenning hos NRH med ChaBlis. Emil skal på ferie hos Trine&Anette. Håper han oppfører seg pent.
Det blir slitsomt, det blir vanskelig, men også veldig gøy på Voss. En hel uke med søksøvelser! Det er jo morro. Det som ikke er fullt så moro er å bli bedømt og gransket en hel uke. Men sånn er det og skal vi tilbake til den operative lista, så er det veldig greit med en skikkelig EU kontroll. Jeg er ganske sikker på at hun har et godt grunnlag, det er mer meg det står på. Sliter jo med dårlig selvtillit og sånn men tenker at herregud vi bør kunne klare dette! Så tenker jeg skriver litt mer underveis.
ChaBlis av beste årgang
Tenk igår ble ChaBlis 5 år! Det synes jeg kom litt brått på og jeg tenker at jøss, hun er jo enda ung. 5 år er jo ingen alder men likevel, nå er hun voksen hund. Og vi har også i året som har gått fått gjort mange ting og vi har planene klare for neste sesong.
Jeg kjøpte jo ChaBlis for å oppnå forskjellige mål, ha det morro og lære mange ting på veien. Før tenkte jeg i den rekkefølgen. Nå har jeg heldigvis begynt å sette ‘ha det morro’ først. For det er jo det! Satans gøy med denne utrolig flinke bjefferten som hiver seg inn i enhver dag og bare gjør ting. Veldig, veldig ofte sånn som jeg vil – men noen ganger også på ‘egen labb’. Litt krangling har det vært i runderinga iår. Den flotte samarbeidsevnen hennes er innimellom erstattet med vilje til å finne eller som det egentlig er; ulydighet. En annen litt trøblete greie er at lydighet er så sinnsykt kult eller så sinnsykt vanskelig at hun syns at det å lage litt lyd innimellom er helt på sin plass.
Selv om jeg aldri har slitt med vanlige terriertrøbbel som å ikke ville, ville helt andre ting enn meg, heller grave opp hagen enn å trene lydighet osv, ja så har jeg jo fått noen ‘aha opplevelser’. Eller skal jeg si; ånei opplevelser’. Men det skulle da bare mangle! Noe må vi også ha.
I fjor tok jeg ChaBlis av den operative lista til Norske Redningshunder. Vi er altså fremdeles godkjente, men valgte å ikke bidra mer i 2017. Mange grunner til det, men den største grunnen var at det skortet på min motivasjon og jeg følte meg ensom og greide ikke motivere meg til en så stor oppgave alene. En annen grunn, og den som mange tror er hovedgrunnen, er at vi ville konkurrere og satse litt. Siste gang jeg sier dette nå – men jeg er drittlei av å høre folk si at ‘det kommer ikke til å gå det vet du, å konkurrere og ha redninghund. Det er ikke kompatibelt.’ De folka som har sagt det til meg er utelukkende de som aldri har prøvd begge deler og som bare har hørt det fra andre. Og jeg tror ikke på det og merker overhodet ingen forskjell fra 2016 til 2017. Sånn. Ferdig snakka.
I 2017 fikk vi nemlig opprykk til NBF bruks sin høyeste klasse i både spor og rundering! Det er et stort mål jeg satt meg tidlig med denne hunden. Og når jeg leser i statistikken til Norsk Brukshundsportsforbund at det kun er 9 stk som rykket opp fra B til A i rundering ifjor, så blir jeg jo litt stolt over dette maskineriet av en hund. Vi har fått startet litt, både i Sverige og Norge og kjent litt på åssen det er. Folkens; nivået er svimlende høyt derute! Jeg er ydmyk og imponert over å få være med å starte med disse sinnsykt flinke folka.
I The Challenge viser hun igjen hva hun er laget av ved å fyke gjennom 1000m rundering lett som bare det. En treningsfeil av meg førte til at lillehund kom gledestrålende løpende inn med en gjenstand. Det skal man ikke gjøre i The Challenge, men det visste jo ikke ChaBlis. Så den bommerten kostet oss 125 poeng og førte oss mye lenger ned på resultatlista enn vi kunne vært om jeg bare hadde terpa litt mer på akkurat det. Men vi rykket opp noen plasser sammenliknet med ifjor. Så iår! Da! Da skal vi hvertfall ikke gjøre sånne teite feil.
Planen framover ja. Den er mer styrt av hva som er morro enn hva som er lurt. Ja vi skal fortsette å starte i NBF i begge grener, men kanskje ikke på så mange stevner om ifjor. Målet denne sesongen er å sanke cert og allerhelst et BCh. Dette henger høyt og avhenger litt av utviklingen. Men jeg aner det å være innen rekkevidde. Hvertfall noen cert.
Det er slutt på å ha dårlig samvittighet for ikke å bidra i NRH. Vi skal på lista igjen. Vi har funnet et nystartet lag å trene med der jeg tror jeg ikke føler meg så alene. Vi skal regodkjenne. Og vi skal godkjenne katastrofe A.
En annen morsom ting som er på planen er å snuse mer på RIK. Målet er en IPO1 og å få starta litt i RRP. Og ta en RRP grad eller to. Eller tre. Får se hvordan det går med lydigheten.
lt dette tror jeg nok skal være innen rekkevidde, men har likevel laget en prioritert liste der NRH regodkjenning er først, så katastrofe – godkjenning. Etter der kommer cert i bruks, så IPO1, RRP 1,2,3 og tilslutt Bch. Bch er til slutt fordi det er veldig høyt mål og fordi jeg skal ha mye på plass for å få sanka inn det. Sjansene for at det målet overføres til neste år er tilstede.
Debut Elitsøk – ikke alle brødre er søte..
Det er stupmørkt. Det er fredag kveld kl 23:30. Vanlige folk har forlengst konsumert Taco’n og kommet seg gjennom Gullruten. Jeg befinner meg på et ukjent svensk brukshundklubbområde, lettere panisk campingvognparkerende. Jeg forsøker febrilsk å huske det jeg lærte på B96 kurset ifjor – var det rattet som skulle til venstre når campingvogna skulle til høyre? Lyden av knust treverk lyder i ørene mine. Hm, omvendt ja… For en god idé det var å dra på to stevner i Elitsøk i Sverige. Og for en dum ide å dra hjemmefra bare litt før det ble mørkt..
Den natten var ikke soving det det ble mest av. Da jeg våknet første gangen, var det 7 grader ute og 4 grader inne. Andre gangen 28 inne og 8 ute. Tredje gangen knurret ChaBlis på døra. Dette med varmeregulering i den knøttlille Adria Aviva’n har jeg aldri skjønt noe av. Og dette med detaljer rundt villsvinutbredelsen i Sverige kjente jeg der og da at ikke var så lurt å huske.
Ny dag truer. Vel, det ble utvilsomt morgen og jeg tumlet ut av vogna for å se hvor vi var; En liten rødmalt hytte mrk Hammarø Brukshundklubb står faretruende nær. Jeg konstaterer at vogna har fått lett slagside og er flekkvis dekket av bladverk fra omkringstående trær. Og nøkkelen er søkk vekk. Jeg kjenner at hr. Astma har gjort sitt inntog og at følgesvennen Frk. Utslett også er i ferd med å innfinne seg. I skapet i vogna er det ikke kaffe og jeg har akkurat funnet ut at oppmøtested er på andre siden av Karlstad – en drøy halvtimes kjøring.
Du svenska, du fria!
Men bikkja er blid som en sol og styrter ut i Svenska skjærgården på lufteturen – eller det var visst en Svensk, svært møkkete myr.
Vi råkjører mot Elitsøkets oppmøtested. I bilen lukter det stramt av Wunderbaum. Ja, den har ligget på dashbordet i hele natt. Jeg kjenner astmaen får skikkelig tak i lungeregionen.
Vel fremme kl 07:58 ved oppmøtestedet på andre siden av Karlstad, blir vi møtt av en hektisk og effektiv runderingsansvarlig. I tråd med alt annet som har gått galt idag, trekker jeg det fryktede startnummer 1 og blir forkynt at vi har årlig tid og må ‘kjappa på’. Mer råkjøring mot den svenske Elitløypa.
Den 1.90m høye, blonde og sylslanke runderingsansvarlige hiver seg ut av bilen og setter avgårde oppetter bakkene. Jeg blir brått minnet på at jeg veier dobbelt så mye som henne og i tillegg er Hr Astma temmelig plagsom. Jeg sier til henne at jeg ikke kan styrte av sted i sånt tempo, men hun sier bare ‘kjappa på, det er bråttom’.
Streeeesss!! Utfallet av dette stresset kan vel de som kjenner meg, tenke seg: Jeg ankommer starten et godt stykke tid etter henne. Jeg hiver etter pusten og er allerede ganske svett. Enda mer svett blir jeg da jeg ser terrenget! Det er virkelig svenske bakkar og berg, dette. Steiner, høl og kratt. Det er ingen vind. Og jeg visste det! Midtlinje uten sti. Med flere vindfall tvers over! Kun merkebånd. Og jeg kjenner at da blir jeg i tillegg sur. Er’e nødvendig lissom?! Stresse sånn – for dette.
Men herregud, bikkja drar ut hun, på noen flotte slag. På tross av at jeg snubler, puster og peser der inne på det de kaller midtlinja som jo ikke er noen linje men stort sett villniss. Hun finner fort en fig som var kjempegodt gjemt bak et stup, inne i en kasse. Jeg tryner skikkelig på veien ut på påvis, for det er jo i tillegg helsefarlig bratt. Et par nydelige, lange slag til og enda en melding! Jeg styrter etter med dommerne på slep. ChaBlis stopper gledestrålende ved et halvmeter høyt skilt av tre som angir: 100m! Åja det og. Det er satt ned idiotiske treskilt hver 100m! Hva skjedde med å henge opp merker på trær i naturen? Eller disse høye stålpinnene som brukes andre steder? Og jeg som har terpa melding på gjenstand. Jeg forklarer til dommer at hun er trent på å melde på gjenstander og får ikke engang et vennlig ‘så synd’ i retur. Han er stenansikt. ChaBlis finner enda en grisegodt gjemt figurant og raser videre. Jeg kaver meg avsted på midtlinja. Forserer nedfalte trær og skråninger. Neste melding blir som fryktet, melding på 200m skiltet. Når jeg spør dommer om det da blir null pga feilmelding svarer han ja. Med samme stenansikt. Så det vil si at vi får null på hele søket, spør jeg. Ja, kommer det tilbake fra stenansiktet. Men da er vi jo ferdige , stønner jeg og hiver en ball til ChaBlis som faktisk har jobbet som en helt. ‘Det der VET du ikke er lov!, sier stenansiktdommeren. Nei, jeg vet ikke det sier jeg fordi at jeg har jo nulla og er ute av konkurransen. Det er ikke lov sier han, du må gå tilbake til start. Og dessuten, det dekkenet er heller ikke lov. Hva? Jeg har startet med det flere ganger før i Sverige sier jeg. Han mumler noe om Viltnemda og båndtvangsfritak. Men det er vel ikke båndtvang nå, sier jeg. Nei, sier han, men det der er altså ikke lov.
Nede hos de andre deltakerne får jeg beskjed om at jeg har møtt en av de fryktede Værmlandsdommerne… Ikke bry deg om det, trøster de.
Videre! Men jeg er nå blitt litt Ari Behn. Trist som Faen. Vi må videre! Neste stopp er Nora Brukshundklubb, 1.5 times kjøring østover. Der er det stevne dagen etter. Og jeg er såååå sliten at jeg seriøst vurderer å snu og kanskje heller rekke lørdagstacoen hjemme. Jeg tenker på det hele veien at herregud så tullete. Alt det stresset bare for å få feilmelding på to tullete skilt! Mye pga av at jeg ikke er på nett der inne på midtlinja. Nei, nå skal det slankes og trenes. Så dårlig form går det ikke an å være i.
Det ble en ny dag! For å gjøre en lang historie kort og leservennlig: Søndag morgen våknet jeg kl 5:30 på en idyllisk camping i Nora, rett ved vannet. Etter å ha sovet i over åtte timer. Ny dag, nye muligheter.
Vi fant frem til Nora BHK sin klubbhytte uten problemer og fikk kaffe og tilbud om smørgåser når vi kom. 
Her var det sånn det skulle være: Hyggelige folk, kjempesnille dommere – som godkjente dekkenet mitt, jeg trakk startnummer 4 og ble kjørt ut i et terreng som var utrolig mye finere enn det i går.
Rundering først. The Dyhr stakk 100m på første slaget og meldte om funn. Hun dro så
rett ut på starten på andre slaget og fant en fyr uti der. Her blir det tomslag, tenkte jeg og det ble det helt til siste slag på høyre side, der var det også en bortgått kar gitt. Klart at med en sånn dag som den på lørdag da jeg svikta og ikke greide å styre hunden min, vil hun være i form til å overta styringa dagen etter. Og litt sånn ble det.
Hun gikk ikke helt der jeg hadde tenkt og valgte frekt å kutte noen slag på motvindssiden. Men freste gjennom og fant alt på 9 minutter. (I Sverige stoppes klokka ved påvis.) Så det er grei skuring egentlig. Karakter 8 fra den ene dommern og 8.5 fra den andre. Helt greit.
Feltet – eller Uppletande – i Sverige har kun 4 gjenstander og de skal finnes på 5 min. Det er ikke mye! Bare en av de andre deltakerne hadde funnet alle, men ChaBlis viste hvilken felthund hun er og freste inn med alle fire på underkant av 3 minutter. Litt tygg og litt draing i en gjenstand og vi fikk 9. Også helt greit.
Det bar så ned til den fryktede lydnaden! Fellesdekk først. Vel i skjul fikk jeg vite at to av de tre hundene vi lå sammen med var skuddredde! Nervøse eiere i 5 minutt, for det smalt jo noe infernalsk, men det gikk så fint som helst og alle fikk 10.
Lydighet med The Dyhr er noe jeg ikke har jobbet nok med. Jeg har slitt litt med lyd og stress og mitt eget stress. Men i oppvarmingen virket hun veldig fin. Gikk inn på banen med god kontakt….. for så å.. .falle TOTALT ut! Hun satt ikke på første holdten og hun hang etter meg eller forsøkte å finne baller i lommene mine. Hun dro til og med bort til den ene dommeren og snuste på støvlene hennes! I Sverige er det mange folk på banen. Det er to dommere med hver sin skriver og det er en kommandant. Og disse står på forskjellige steder og ikke samlet som her i landet. Vi hanglet oss gjennom og vi fikk litt bedre til på slutten. Stegforflytning bakover har vi jo aldri greid uten lyd, men det gikk mirakuløst nok denne gangen. En karakter 5 og en 6 fikk vi! Jaja. Dette er ikke noe nytt. Resten av øvelsene gikk ganske bra og noen av dem veldig bra. 10 på tungapport! 9 på hals og 9 på stige. Hadde vi ikke nulla på kryp så ville poengene vært adskillig høyere, men det ble en pers! 495.5p. I Sverige får man dårligere betalt i lydighet i elitsøk enn her så litt mer ville det gitt her hjemme.
Det var egentlig ikke så verst og det ble litt stang ut her og der. Det er forbedringspotensiale i flere ting, og det er ikke så mye som skal til, så vi gleder oss til å få trent litt lydighet nå, kjenner jeg…..
Venneløs rundering
Dårlig vær? Dårlig tid? Dårlige venner? Lite venner? Ingen som orker å trene så mye som deg? Gjør som oss: ta med bestekompis Ball & Kong og et lite kammonett og kjør venneløs rundering.
Kanskje rekker du, som meg, både tur, spor og runderingstrening på knappe to timer. Alt før det fryktede og yr -spådde regnværet bøtter ned.
A i spor og!
Jeg har jo glemt et viktig innlegg! Opprykket vårt til A spor! Første lørdagen i august var dagen og Modum var stedet. Men det var jaggu dramatisk! Og jeg kan ikke skryte av vakker lydighet for å si det sånn. Men jeg kan skryte av å ha overvunnet en indre og en ytre kritiker. Det er nesten større enn det å ha rykket opp til øverste klasse i NBF Spor.
Tidsskjemaet var perfekt. Felt først, så spor, så lydighet og så fellesdekk. Favorittrekkefølge i mitt hode. Stedet var perfekt. Stuegulv å gå på. Flatt og åpent. Pent vær. Regnet litt om natten bare. Jeg hadde riktignok hørt om at det var et skrekkelig kupert område der oppe hvor det hendte de la spor. Og noen nevnte kuer. Men jeg tenkte ikke over det. Så uflaks kunne ikke vi ha. Eller?
Fryktelig i felt.. Jeg trakk startnummer 5. Også perfekt. Ikke først og ikke sist. Møtte selvsikkert opp til felt. Er det noe ChaBlis aldri feiler i så er det felt, tenkte jeg, og sendte henne ut uten å tenke noe særlig. Hun heiv seg ut og grafset med seg en gjenstand på null komma svisj. Tygde ikke engang! Flott! Men …. da var det og slutt på det flotte, eller? Hun løp og løp og løp. Og liksom… fant ikke helt noenting. Der! En gjenstand til ble funnet. Flott levert. Fortsatte med løpinga. Det var vanskelig uti der! Hun jobbet og jobbet men greide ikke lokalisere. Kom tilslutt inn med en ting til, men etter det var det helt slutt på hentinga. Tiden ute. 3 av 4 funnet. Og karakter 7.5 var et faktum. Off… Det er dårlig altså. Men ikke så dårlig at vi var ute av dansen. Det viste seg etterpå at bare to av B ekvipasjene hadde plukket alle. Så noe var veldig vanskelig i det feltet.
Ku og kupert… Vi putret så av sted til sporet. Måtte vente leeeenge på dommer. Det regnet litt. Dommer kommer. Før jeg skal sende hunden så ber han meg kikke litt til høyre for oppsøkssløyfa. ‘Ser du det brune der?’ Nei, sier jeg, for jeg har jo ikke hatt råd til å kjøpe nye linser. ‘Det er en ku.’ Å herregud, javel, så jeg fikk kusporet, tenker jeg i mitt stille sinn. Dagros står og tygger drøv, mens vi roter litt i oppsøket. Det ble hakket mer hektisk enn tenkt. ChaBlis tar opp sporet og drar fint av sted. Rett mot Dagros! 
Den kua kunne ikke gitt mer beng og mitt fantastiske Dyhr blåser og i om det er melkeprodusenter i sporet sitt. Hun går så fint av sted. Akkurat så fort at jeg slipper å slite med å holde henne igjen. Finner en pinne og! Fantastisk. Det bærer utpå en myr. Det blir kupert! Dette er ikke stuegulv. Å herregud. Ikke bare fikk jeg kusporet, men jeg fikk det eneste kuperte sporet på hele Modum også.. ChaBlis bryr seg lite og durer rett opp en bratt skråning. Jeg henger pesende etter som et slapt kadaver. Snubler og tryner. Over en sprekk og rett etter at hun har forsert en diger kuruke, plukker hun triumferende en pinne til!! Det peses og plukkes over en lav sko. Dagros med venner følger spent med på avstand. Og derr! får jeg det fantastiske synet det alltid er etter å ha tusla rundt i enden av en sporline i 1.2 km; SLUTTSLØYFA! ChaBlis kom og etter litt leting triumferende med sluttpinnen. Rask opptelling av fangsten i sporet viser at vi kun har gått over en pinne. Det er veldig, veldig bra, kuer og kupert tatt i betraktning. En 9’er på spor tenner igjen opprykkshåpet.
Hund for selvbestemt fremadsending. Tilbake på stevneplassen er det lydighet som truer. Ja, jeg sier truer, for vi har slitt med våre ting i lydigheten altså. Jeg er alltid usikker på hvor mye oppvarming frøkna trenger. For lite gir hyl og skrik og for mye kan gi alt mulig annet av oppførsel utpå banen. Jeg legger en plan som jeg som vanlig ikke rekker å følge. Kjører noen stå’er og litt fot og en kryp og blir ropt opp. Som alltid mye før jeg hadde regnet med det. Hæ? Ere nå? Jamen jeg er jo nr 5. Og han foran der var jo… nr 4 ja. Dæven å fort ting går.
Jeg kjenner det med en gang at hun er med meg på foten! Hun følger meg som om vi har en liten usynlig tråd mellom oss. Ikke en lyd! Dommern finner likevel noe å pirke på og gir oss 8.5p, men det er en bra start! Innkalling med stå fra 50m har vi øvd så mye på. Hun står! nesten med en gang jeg hyler ut! Dommer pirker på noe også her og gir oss 8. Helt greit det å. Fremadsending: Dette her kan vi. Så jeg senker skuldrene. Viser seg raskt at det ikke var så lurt i dag. Nytt innfall fra Frøkna i denne øvelsen: Hun starter med å gå frem på eget initiativ. Begge veier! Tjuvstart altså, noe som blir slått hardt og brutalt ned på i lydighetsverdenen. En sur 6’er der og jeg blir tilsvarende sur.. Dette fanger Terriertøsen sporenstreks opp og piper seg gjennom resten av programmet. Det ble kryp med pip, hals med pip, apport med pip og stående innkomst… Hinder gikk vel sånn tålelig bra mener jeg. Dommern himler lett med øynene og sier at hun har jo alle øvelsene fint inne, men… ‘det er alt dette herre andre her.. alt detta rundt. Mye uro.’
Jeg tusler slukøret til bilen. Tror igrunn at opprykket røyk med den begredelige opptredenen. Dyret som jeg var ekstremt fornøyd med før vi gikk inn på banen, sank en del i popularitet pga den selvbestemte fremadsendingen.
Dekk med skepsis. Det er klart for fellesdekk med skudd. Jeg er helt trygg og rolig. Dette kan vi. Dette har vi jobbet så mye med. Trasker inn og skal legge henne midt i mellom alle de andre hundene, som nr 5. Dommer sier jeg skal ligge ytterst. What? Hvorfor det sier jeg. ‘Noen har klaget og sier hun har tendenser til å reise seg’, sier han. Å herregud ja. Vi var på to stevner før sommeren, rett etter at løpetiden var over. Hun var superhormonell og forsøkte seg på leking med kjekke sidemenn…. Er det virkelig noen her på stevnet som tror at jeg ville lagt henne nå uten å være sikker? Tror de jeg er så useriøs og slumsete? Også sier de det ikke til meg engang 😦 Det synker i meg. Jeg føler meg som en byllepestsmittet og tenker at – greit da drar jeg bare hjem. Ikke flere stevner på meg, ikke mere dekk. Jeg får starte med noe annet. Agility kanskje. Men hei vent! En indre dialog starter. Jeg VET jo at vi kan dette. Jeg ER helt trygg. Skal overnervøse medkonkurrenter få ødelegge dette for meg? Nehehei.
- Det hører med til historien at jeg på premieutdelingen fikk et skjema som viste at vi manglet ett poeng på opprykk! Ikke nå igjen tenkte jeg. Men så viste det seg at de hadde bytta ut min karakter med hun som lå der vi skulle ligget! Så vi fikk nytt skjema – på det sto det et stort og deilig kryss i kolonnen for opprykk!
Jeg trenger vel ikke å si at hun lå? Som en påle! Ikke en labb ble rørt på. Det var så vidt hun pustet. 40 poeng! Og vipps steg ChaBlis sin verdi til langt over det den var før vi kom. Jeg hadde beseiret min indre kritiker – og de ytre også for den saks skyld. Aldri igjen skal jeg bry meg om hva andre mener og tror og synes om meg og min hund.
Kjempedag hos CoolDog
Porten inn til himmelriket er på fullt gap!
Eller; Inngangsdøra til CoolDog og Katja Petrell er åpen!
Endelig er det høst. Det er slutt på at folk er bortreist og at ting og steder er stengte. Endelig er også favoritt SPA dama – Katja Petrell tilbake på CoolDog, mine hunders velvære – og skadeforebyggingssalong nr 1!
‘Du store min! Det var jammen på tide at ChaBlis fikk kommet hit’. Katja er ganske overrasket over hvor støl og stiv ChaBlis er i muskulaturen. Dagen før har vi vært hos Logreklinikken og knukket opp litt låsninger i ryggen.
Nå har vi jo trappet opp styrketreninga siste tiden, så litt kan nok skyldes det, men uansett – jeg fikk en påminnelse om at det er viktig med vedlikehold! Og stretching!
‘Husk på det at så høydriftige arbeidshunder som ChaBlis overhodet ikke er vedlikeholdsfrie.’ Katja poengterer bare det jeg så lenge har visst. ChaBlis er ingen hund som lunter rolig rundt på stien når vi er i skogen. Hun tusler heller ikke ut i terrenget når vi trener eller konkurrerer. Det er full spik! 110%! Hele tiden. Denne frøkna leker ikke butikk, eller; hun leker ikke arbeidshund. Hun gjør sitt aller beste. Hele tiden.
Viktig med opp og ned varming
Når vi trener rundering så er det ofte hastverk å komme seg tilbake til treningslaget etter at hunden er ferdig med sin økt. Vi trenger jo figuranter til de neste hundene… Men nå har jeg fått se at dette hastverket ikke er noe vi kan fortsette med. Man kan ikke hive en hund som har løpt alt den orker i runderingsløypa rett i bilen! Jeg kan heller ikke ta henne rett ut av bilden og hive henne i løypa. Heretter må det varmes opp og gåes ned.. Og helst også strekkes litt før hun puttes i bilen. Back On Track dekken bruker vi alltid. Så får vi heller forsøke å være litt fler på trening eller sørge for at folk smører seg med tålmodighet.
Behandlingen på fredag besto av grundig massasje og strekking av alle muskler i hele kroppen og oppløsning av muskelknuter. I tillegg brukte Katja laser på problemområdene for at små rifter i musklene der skulle leges raskest mulig.
Det er snart et år siden Emil røyk begge korsbånd i venstre kne. Det har vært en lang rekonvalesens, spesielt fordi jeg som eier svikta totalt og mistet han ut av hageporten, som på mystisk vis sto oppe. Resultatet ble to knekte skruer i benet og vi lurte lenge på på om Emilsen kom til å ende opp som trebent eremitt.
Men neida, alt har grodd. Men han har fått en spesiell og gyngende gange stakars.. Noe som også krever litt massasje og oppmykning innimellom.
Veldig fint for begge å få løst opp hos CoolDog slik at det ikke setter seg.
Oppkjøring starter!
Nå har det vært en periode med litt forskjellige hindringer for ChaBlis og meg. Først så fikk hun kutt i poten også en ganske lang løpetid. Eller rettere sagt – hun fikk løpetid slik andre tisper har… Tidligere har de vært veldig korte og nesten ikke merkbare. Men nå ser alt dette ut til å være over og vi kan starte med å trene ordentlig styrke og kondis – med The Challenge utpå høsten som det store målet.
Men det har ikke hindret oss i å debutere i Klasse A rundering med godkjent resultat. Hurra! Og vi har startet et par ganger til både i spor og i rundering. Med potesokk og løpetid. Hun har igrunn jobbet på som vanlig, helt til løpetiden kom på hell. Da slo noe hormongreier inn og hunden min ble litt… eh.. annerledes… Hun innførte konseptet løpe bort til andre hannhunder på fellesdekk og LEKE! med dem. Det har hun aldri gjort før og jeg ble ganske sjokkert. Vi hadde og en rundering som ikke liknet noe somhelst. Hun løp rundt i terrenget som en gås. Og jo mer oppgitt og fortvila jeg ble, jo mer rart gjorde hun. Bla løp hun alt hun orket ut bak en sten og sto der!
Anyway, nå ser dette surret ut til å være over, poten er grodd fint. Dvs at da er vi klare til å kjøre på med mer styrke og kondistrening. En stund nå blir det annenhver dag med belastning. Alt etter råd fra CoolDog Katja Petrell.
Greia med svømmetrening er at det må foregå over tid, altså hunden må være i vannet en stund, ikke løpe opp på land og ut i vannet igjen. Da jeg ikke er så glad i å vasse har jeg innført pinnesanking som trening. På med motstandsmansjetter, jeg hiver ut en flyteball og hiver etter det ut tynne pinner hun kan svømme frem og tilbake og samle opp. Vips har vi fått en effektiv kondis og styrkeøkt i ett!
Liten film her: Trene kondis og styrke film!
En annen type økt er kjettingtrekking, av og til etterfulgt av svømming, av og til ikke.
En sjekk hos Katja viser at hun ikke har pådratt seg noen nye skader men slet litt med stivheter her og der og det fikk vi behandlet med laser.
