På torsdag ble Norge lukket ned. All hundetrening og arrangementer i Norge avlyst pga Koronavirus. Jeg er spent på hvor det fører oss hen ift hundearrangementer og prøver og trening framover. Men lever i troa på at ikke dette er verdens undergang. At prøver igjen arrangeres og at vi kan få levd hundelivet vårt. Jeg har hverfall ikke endret planer som følge av dette. Men retter meg etter pålagte anbefalinger såklart. Det er lov å bruke hodet. Men det er lov å ikke la det falle av og…
Dette minnet dukket opp på facebook idag. I 2015 ble ChaBlis årets runderingshund C i Asker HK. Det var tider 🙂 Hun var da to år. Lite ante jeg at i løpet av det året som da kom, skulle hun fikse A godkjenning NRH, opprykk til NBF A rundering, godkjent NBF B spor, opprykk til LP2 (det som nå er LP3) med godkjent start der og ble nok også årets runderingshund-ettellerannet i Asker i 2016 og Årets bruksAirdale i Sverige. OG vi ble nr 8 i uoff BK konkurranse i Jakt! Det var mye asså!
Grell kontrast? Quinny er nå 1.5 år og har ikke startet i noe offisielt enda… Man kunne sagt at kontrasten er grell. Men det er den faktisk ikke. Hun har nå tatt bronsemerket sitt med overraskende mye bedre resultat enn ChaBlis. Med vilje har jeg ikke gått så fort frem som jeg gjorde med storetante..
Klart at med ChaBlis så ble jeg slått i bakken ift hva som var mulig og surfa jo den bølgen så lenge vi kunne.. Helt til det ble for tøft, for meg vel og merke. Hundene våre er aldri bedre enn det svakeste ledd. Og det leddet er svært ofte oss hundeførere.
Er alle meninger gode råd? Ting ble jo vanskeligere, jo høyere opp vi kom. ChaBlis er full av drifter og motivasjon og en fantastisk hund, men dette må jo også styres.
Jeg fikk prestasjonsangst, ChaBlis fikk lyd. Og det er ikke så rart, for med en sånn hund så må man være litt sånn type fjellstø. Jeg var ikke det. Folk prata så mye bak ryggen min og til meg. Det var utrolig mange som måtte mene noe og jeg kan telle på en halv hånd de som mente noe bra og som jeg har hatt masse nytte av til nå, i det som jo må kalles fremtiden. Som eksempel så fikk jeg pm’er med ‘råd’ fra folk jeg nesten ikke kjente. En oppdretter fortalte til både Gud og hvermann at bikkja mi var farlig….Nei asså det var ganske mye grums faktisk.
Det ble tøff læring. Men tøff læring er for meg det beste! Jeg har ikke terrier for ingenting. Så nå tar jeg ganske så få av folks meninger med i beregningen. Og jeg søker nye miljøer. Antallet meninger (les: råd), har sunket dramatisk. Men det er bra det. Igjen teller den med at man er ikke sterkere enn det svakeste ledd. Så har man mange trenere/mentorer/venner, så hjelper igrunn ikke det om man er det svakeste leddet. Faktisk kan ingen bære oss gjennom livet. Den bæringa må man stå for selv.
Skal Quinny bli best i noe? Blir spennende å se hvor dette nye tankegodset tar oss. Jeg legger litt annerledes planer for Quinny. For med ChaBlis har jeg fått til veldig mye, men aldri blitt best i noe… Kanskje det er det Quinny skal bli? Best i noe? Ja! Men jeg vet ikke helt i hva enda. Så går ut bredt med henne også. Det blir ferdselsprøve, etterhvert IGP1 prøve og kanskje start i LP1 og det blir start i NBF bruks om ikke så grusomt lenge. Bare vi får kontroll på dette virusstyret i Norge.
Klapperslanger er smarte! Quinny er en litt annerledes hund enn ChaBlis. Jeg mener å kunne se at hun er enormt konsentrert og er av typen som bare eksploderer når det er nødvendig. Hun skifter modus mye raskere, og kan foreksempel gå fra masse heftig bjeffing og biting på figurantarm, til å gå lydløs fot relativt rett etterpå. Øh..helt lydløst er det ikke. Det er litt klapring med tenner. Derav tilnavnet KLAPPERSLANGEN 🙂 Men jeg er ganske sikker på at det er lettere å jobbe med enn masse lyd.
LIVET i LIER 