Lenge siden innlegg her. Nå har vi hatt COVID19 og masse avlyste arrangementer og prøver og jeg må jo innrømme at det har gått utover min motivasjon også. Men nå begynner Norge å åpne, og vi har så smått begynt å foreta oss greier.
ChaBlis er blitt 7.5 år nå, og noe går bedre og noe går dårligere. Siden fellesnevnern ift starter og sånn for oss de siste år har vært ‘ikke helt bra’, så kan jeg jo si litt kort rundt det. Stevnemonsterfølelsen er overhodet ikke vekk. Jeg sliter i NBF A. Det skjer for mye rart, og jeg har vel nå tenkt at nok er snart nok. Det handler sannsynligvis mest om meg, men det bør vel være en grense for hvor lenge jeg skal utsette min stakkars hund for mine greier, tenker jeg. Jeg er lei av å gå på stevner alene. Trene alene. Motivere meg alene. Jeg syns det er morro å se flinke ekvipasjer, men det er grenser for hvor mye jeg kan glede meg på andres vegne. Og lei av å føle på mindreverdighet hver eneste gang. Det er så mange klikker og gjenger, som jeg aldri får høre til.
Men jeg har endelig funnet et par stykker å trene rundering med. Og vi har fått tak i en privat løype 🙂 Det er kjempemorro og jeg tenker at vi skal fortsette med det. Også se an hva det skal brukes til. ChaBlis mangler fremdeles en runderingsprøve i NRH for å bli regodkjent. Jeg tenker det blir det vi skal satse på. Ikke mulig å komme inn på lag der heller, men.. jeg vet stort sett hva jeg skal trene på. Og det er HK katastrofe til høsten. Quinny er et lite eventyr når det gjelder rundering. Pigg og glad og superrask. Der er bringkobbel inne, men litt mangler det vel ift styring og kontroll. For det Ville Dyhr drar lett en halv kilometer feil vei i starten om det øynes sjanser for rådyr eller annet snacks.
BCh som jeg trodde ChaBlis og jeg skulle få til, henger aaaltfor høyt. Jeg aner ikke hvordan vi skal få lydigheten bra nok i konkurranse med stadig økende antall Border Collier. ChaBlis er ikke så lett å få ned i rett modus, eller opp igjen når det er insett at belønning uteblir. Også er det min dårlige tro på meg selv. Tror det er en karusell jeg ikke får snudd i bruksen. Men i fjor kom mellomtitler, og i fjor fikk vi til RuH A for rundering. Tenkte vi skulle få til SpH A også da. Har nå to napp og mangler kun en. Det er innafor, tross begredelig stevne igår – som likevel endte med godkjent.
IPO har byttet navn til IGP og fått noen flere muligheter, også å kun gå lydighetsbiten. Her har ChaBlis og jeg startet i IBGH1 og fikk så vidt til tittelen etter kollaps på foten. Hun var høyløpsk og humørsyk. Men hun lå fint og gjorde alt annet helt OK.
Vi har og endelig funnet en klubb vi kan trene RIK i i Fredrikstad, og begge to har fått jobbet endel med bitearbeidet denne våren. Langt å kjøre, men det er det verdt. Håper jeg fortsatt får tid til å reise dit. Har fått beskjed om at det er en god ide å prioritere, da det kan bli vanskelig å kjøre opp to hunder til IGP3, og ChaBlis blir jo ikke yngre. Så det er Quinny jeg tenkte å satse på i den sammenhengen. Også tenker jeg å forsøke å få til IGP1 med ChaBlis. Det har vi jo trent på ved siden av i så mange år. Foreløpig har COVID-19 spolert ferdelsprøve mulighetene våre, men vi skal vel snart få ordnet det, tenker jeg.
Høstens store happening, The Challenge kryper nærmere… Kanskje skal Quinny få gå litt bruksstevner. Time will show.
LIVET i LIER 