Det sies man skal være glad for hvert år man får, alternativet er så mye verre. Jeg er helt enig i det. Men akkurat dette året er jeg temmelig glad for at jeg har kommet meg ut av sånn noenlunde stående på beina.
Det skulle bli året der jeg endelig fikk igjen sertifiseringen min som lokomotivfører og jeg skulle bosette meg på Hedmarken i mitt nye hus og leve livet der med flotte treningsforhold for hundene og en bra og godt betalt jobb.
Vel, vi er nå i januar 2022 og jeg sitter igjen i sofaen på Kjellstad, som jeg forlot for et år siden. Noen andre bor i mitt nye hus. Jeg er uten jobb på niende måneden og hundene har mista mange, mange treningsmåneder pga året på Hedmarken.
Dette på grunn av en jobb jeg valgte å kjempe for å få, etter at arbeidsgiver brøt kontrakten allerede FØR oppstart i ny jobb. Etter at de var sterkt medvirkende til at jeg gikk uten jobb og inntekt hele sommer’n 2020, fordi de ikke hadde sjekket hvaslags papirer jeg hadde før jeg ble tilbudt jobb. Etter at jeg selv, kun med hjelp av fagforeningen Parat, som ikke var fra bransjen, måtte endevende togbransjen for å finne ut av hvordan en som har vært ute av yrket i mer enn tre år skulle greie å komme seg inn igjen. Jeg har slitt hardt på advokaten med møter med både tilsyn og mange andre høye herrer. Jeg burde kanskje tatt et hint da togbransjens egen fagforening sa jeg burde droppe dette.
Vel, jeg var så korka at jeg trodde det, da firmaet høsten 2020, sa jeg skulle få jobb og bli sertifisert. Jeg satsa alt på det. Kunne ikke tro på at det skulle gå galt. Jeg skulle vise dem hva jeg kunne få til, jeg.
Jeg ser jo nå i ettertid at jeg var den som skulle få se hvem jeg hadde tatt opp kampen med. At så lett skulle det ikke bli. Det var nemlig ikke bare å komme her og komme her.
Og det ble et rotterace. Jeg ble kjørt gjennom en tilnærmet lik mølle som de som er nyutdannet idag blir, jeg stryker på et kurs jeg ikke hadde bakgrunn for å bestå – så blir jeg sendt på et annet kurs og presset og presset og presset…. Siste månedene uten støtte, bare mistenksomhet og negativt fokus. Ja, så ender man opp som en tygd fille. Jeg hadde ikke vett på å trekke meg. Jeg satsa alt og grusa noe så inmari.
Jeg har vært ute i mye hardt vær før jeg altså, men jeg tror ikke jeg noengang er blitt nedkjempa så kraftig som dette. Jeg kan heller ikke huske at jeg har tatt så skade av det som denne gangen. Det var nemlig slutt på søvn, det var slutt på å stole på noen igjen, det var slutt på troen på at jeg kan noe, det var slutt på alt av krefter og slutt på pågangsmot. Det var start på et enormt stress for å holde vanskelige tanker og lyst til å ta igjen på avstand.
Jeg er SÅ glad for at jeg verken er suicidal eller alkoholiker. For der jeg satt temmelig alene på et sted jeg kjente nesten ingen, der kunne det lett gått ekstremt galt.
For det er ikke sånn at når krisen rammer, så er det hjelp å få. Jeg opplevde snarere tvert om at de fleste jeg kjente ble borte. Og som en ekstra utfordring, så stoppet NAV utbetaling av støtte, fordi de mente at jeg ikke kvalifiserte.
Firmaet hørte jeg selvsagt bare fra når de ikke fikk utbetalt penger fra NAV til å lønne meg ut oppsigelsestiden.
Da trakk de inn hele sluttoppgjøret mitt. Det var ikke et eneste spørsmål om hvordan jeg hadde det.
Så nå har jeg droppet alt. Lukket alle dører til både Hedmarken og togbransjen. Det går ikke mer. Det blir ikke mer. Jeg kan ikke mer.
Om jeg noen gang tør å stole på en arbeidsgiver igjen, det vet jeg ikke. Det blir hvertfall i en helt annen bransje enn den jeg har forsøkt å komme meg tilbake til nå i nesten ti år.
Så ja jeg hilser et annet år velkommen. 2022! Bring it on. Det blir året for oppretting. Og HUND!
LIVET i LIER 