LIVET i LIER

Bruksens verden (NBF), er en verden jeg ikke har deltatt så mye i på en stund. Men – det var jo så gøy sist vi drev med dette, tenkte jeg, og impulspåmeldte et NBF C- spor nylig. At det var kveldsstevne, masse varmegrader og det på andre siden av byen første dagen etter pinse.. Se det hadde jeg ikke ofra så mange tanker.

Ja, vi hadde lagt inn litt ekstra med kjøretid. Og jeg hadde lagt Silvershade’n over buret til Quinny, for Hr Bil og jeg er nemlig ikke venner fortida. Hr Bil driver å går i stykker. Siste nå er at kjølinga tok kvelden i det varmen gjorde sitt inntog. Så det kjøres nå mobil Badstu, type Amarok. Mer om det siden. Først forhistorien.

Vi har en plan. Vi starta nemlig for noen uker siden. Og skogsarbeidet til Quinny var da virkelig prima. Helt sjokkerende bra. At hun kun hadde trent RIK spor på gress med mat, alltid gått i rolig matdrift og aldri hadde trent på oppsøk, var ikke synlig overhodet. Hun traska i vei i et jevnt og fint tempo. Gikk i kjernen hele veien. Og klokket inn fem minutter før tiden. Litt trøbbel med markering på pinner, ja – men de fleste ble funnet.

Og feltet gikk unna på under to minutter. Litt kløning hos fører ved avlevering av gjenstand og noe ‘rulling’ av gjenstand på vei inn.. Jaja, men det er helt innafor og ga oss en nier.

Noe skjer. Lydigheten derimot… Hva skal man si. Jo, vi kom oss gjennom på stevnet for noen uker siden, men det var mye å trekke. Vi har slitt med RIK lydigheten i lengre tid. Det er derfor jeg nå har trent endel brukslydighet. Det føles så mye mer kjent og trygt. RIK er skummelt. Det har vært kryptisk å finne ut av hva som egentlig skjer med dama – eller damene… For jeg har en stor rolle i dette. Jeg er altfor usikker og redd for hva folk mener. Så det skal jeg ikke bry meg om mer. Det skylder jeg Quinny. Og også Agenda.

For når jeg trener – alene – som jeg gjør altfor mye, kommer lite feil fram. Det er når det gjelder, det er når det er stevne og det er dommer tilstede, at det baller på seg. Baller på seg såpass at frøken Quinny ser ut til å være en slik inneslutta og redd liten hund. Hun demper seg, streiker, gjør alt i sakte film. Og hun er virkelig ikke en slik en hund!

Så i vinter har jeg vært hos en superflink en oppi dalen, og lært mange spennende ting (takkogtakk!). Dessverre tillater ikke studentøkonomien det sånn at vi kan fortsette der akkurat nå. Men kort fortalt, så er planen slik at Quinny og jeg må venne oss til å fungere på steder der det ikke er roser og søt musikk. Vi må ut av komfortsonen. Vi må fikse å få til ting selv når vi mistrives. Det er jaggu ikke lett. Men det er mulig. Jeg har sett tendenser til at det går bedre i år enn ifjor. Så nå trener vi mye stevnelikt. Vi oppsøker forskjellige miljøer og steder. Har fått super hjelp av et par stykker (takk igjen) til å bli kommandert. Og vi har baklengskjedet. Kun belønning i slutten av lydighetsprogrammet. Sånn at doggiedog skal kjenne seg igjen når vi er på stevner. Vel, det går framover men vi er ikke helt der.

Kveldstevne med Komplikasjoner. Så til kveldstevnet. Vel, det er ikke så mye å si vel. Annet enn at trafikken hadde virkelig PARKERT igår. Det var så og si en sammenhengende kø hele veien gjennom byen. Og sola steikte og tempen var høyere inni bilen enn ute. Det blir etterhvert en slags panikkfølelse. Bikkja må jo ut og lufte seg, må ha vann, må bli klar for spor i god tid… Osv osv. Når vi hadde deltatt i denne gjennomgående køen i 2t 30 minutter og enda ikke kom til å rekke det i tide, fikk jeg beskjed om å møte opp ved Sporet. Som sagt, så er det lenge siden jeg starta i NBF og enda lenger siden jeg var uti der dette Sporet var. Så jeg kjørte i retningen jeg husket at det var. Fikk så en Google maps adresse til oppmøtested, og klikka meg inn på den. Og kjørte. Og kjørte. Og kjørte. Kjente meg ikke igjen heller. Endte så opp i innkjørselen til et søtt lite privathus med hage. Tenkte at – C spor er kanskje ikke så langt? Og at det var jammen fint gress 😉 Men et innkommende spørsmål på pm fra dommer’n – ‘hvor er du?’ fikk meg til å sjekke koblinga. For det var jo ikke dekning! Og visste du at når det ikke er dekning så kan google maps finne på å sende deg til feil sted? Nei, det visste jeg ikke og jeg har virkelig kjørt mye på google maps i inn og utland… Vi var 18 minutter ute av kurs.

Team Hot Badstu ankommer sporet. Vi ankom tilslutt sporstart. Litt for seint. Men fikk gå likevel. At vi hadde varma opp kan man jo si, men – det var mye feil med den oppvarminga. Jeg hadde ikke spist siden frokost og var superstressa, hadde ikke vannflaske å ta med. Fikk ikke gjort det jeg pleier før sporstart – dvs leke litt med pinner, lufte litt osv. Quinny hadde ligget bom stille i varm bil i nær fire timer. Hadde sjenerøst fått litt vann da…

Pigg hund! Men hun var overraskende pigg! Logra og viste at hun skjønte at der inne, på andre siden av den traffikerte veien, der var det et spor hun skulle finne! Med pinner i! Det var jo bare å sette henne på oppsøk, og hun gikk rett fram til hun fant sporet sitt, og satte seg på det umiddelbart. Og jeg kunne bare traske etter. Det var så tørt at det støvet når vi gikk. Vi ble dekket av gult pudder. Jeg er superallergisk og sliter med å ikke puste ordentlig og at nese og øyne gror igjen. Hun fant en pinne! Veldig glad! Så ble det stille foran der. Det ble gått og gått… Og jeg så at hun sleit med å holde seg på sporet. Hun sjekket ut kryssinger, men holdt fin fart. Og jobbet i kjernen. Etterhvert begynte jeg å bli bekymra. For vi fant jo ingen pinner. Og da Quinny ville ned en skjæring gjennom tett skog – stoppet jeg henne. Jeg gjorde kardinalfeilen å tvile på hunden min. Det er så dårlig gjort det! Om det VAR feil det vet jeg ikke, men det var da trøbbelet starta. Hun kom tilbake og jobbet seg rundt den hellinga og dro meg rett ut på et grusomt hogstfelt. Pinner og høl og granbar og dritt. Vel, jeg hang på. Men da vi kom inn i skogen på andre siden, kjente jeg ikke igjen adferden hennes som sporing og valgte å slippe henne. Jeg tvilte igjen! Trodde hun var på viltjakt. Og hun ble borte! En god stund.

Dritvarm og allergisk og sliten sto jeg der å hylte på Quinny….. Og Quinny kom, fra høyre. Jeg gikk mot en sti i den retningen jeg tenkte bilene var. Og gikk jaggu rett på sluttsløyfa! Det var den retningen Quinny hadde kommet løpende fra! Hun hadde nok ikke vært på jakt etter annet enn sporet sitt. Etterhvert fant vi sporlegger også, som kunne fortelle at vi kom inn et minutt forsent og at sporet ble derfor ikke godkjent. Jeg valgte da av respekt for hunden min, å ikke presse henne gjennom resten av stevnet og vi fikk nok en ‘brutt’ i startboka. Idet jeg plukket ned sluttsløyfa for å gi den til sporleggeren, så tenkte jeg i mitt stille sinn: ‘Er det sånn at jeg ikke SKAL få til noesomhelst?’ Og jeg var igjen inne på tanken at jeg må da virkelig være feilvare. Det er tungt å føle på sånt og kanskje er det ikke særlig konstruktivt heller. Men jeg har virkelig ikke fått til noesomhelst av det jeg har forsøkt de siste åra. Man må jo begynne å stusse på opplegget med dette Livet. Finnes det andre som er så mislykka?

Men asså… Det jeg har lært av dette, er at jeg ikke må la være å stole på Quinny. At med en så idiotisk oppladning til spor, så greier hun likevel å komme rundt. På tross av avbrytelser og kjefting fra meg.. Vi fikk det vanskeligste sporet, det var 28 grader, støvete tørt, og sikkert varmere inni bilen der vi kom fra. At hun ikke fikk plukka særlig med pinner, kan jeg sette på kontoen krevende spor og lite trening på nettopp pinner. Jeg er likevel temmelig oppgitt over meg selv. Som ikke greier å rekke oppstarten pga trafikk og som ikke greier å stole på hunden. Det som er første pri i spor!

Takk til Vibecke for oppbyggende ord i etterkant. Det er mulig å lære av alt. Og kanskje skulle jeg ikke meldt på dette stevnet, og kanskje skulle jeg skjønt at det ikke holdt med 2.5 t reisetid på en rute som normalt tar 1.5t. Vet ikke.