Debut Elitsøk – ikke alle brødre er søte..


Det er stupmørkt. Det er fredag kveld kl 23:30. Vanlige folk har forlengst konsumert Taco’n og kommet seg gjennom Gullruten. Jeg befinner meg på et ukjent svensk brukshundklubbområde, lettere panisk campingvognparkerende. Jeg forsøker febrilsk å huske det jeg lærte på B96 kurset ifjor – var det rattet som skulle til venstre når campingvogna skulle til høyre? Lyden av knust treverk lyder i ørene mine. Hm, omvendt ja… For en god idé det var å dra på to stevner i Elitsøk i Sverige. Og for en dum ide å dra hjemmefra bare litt før det ble mørkt.. 

Den natten var ikke soving det det ble mest av. Da jeg våknet første gangen, var det 7 grader ute og 4 grader inne. Andre gangen 28 inne og 8 ute. Tredje gangen knurret ChaBlis på døra. Dette med varmeregulering i den knøttlille Adria Aviva’n har jeg aldri skjønt noe av. Og dette med detaljer rundt villsvinutbredelsen i Sverige kjente jeg der og da at ikke var så lurt å huske.

Ny dag truer. Vel, det ble utvilsomt morgen og jeg tumlet ut av vogna for å se hvor vi var; En liten rødmalt hytte mrk Hammarø Brukshundklubb står faretruende nær. Jeg konstaterer at vogna har fått lett slagside og er flekkvis dekket av bladverk fra omkringstående trær. Og nøkkelen er søkk vekk. Jeg kjenner at hr. Astma har gjort sitt inntog og at følgesvennen Frk. Utslett også er i ferd med å innfinne seg. I skapet i vogna er det ikke kaffe og jeg har akkurat funnet ut at oppmøtested er på andre siden av Karlstad – en drøy halvtimes kjøring.

Du svenska, du fria!

Men bikkja er blid som en sol og styrter ut i Svenska skjærgården på lufteturen – eller det var visst en Svensk, svært møkkete myr.

Vi råkjører mot Elitsøkets oppmøtested. I bilen lukter det stramt av Wunderbaum. Ja, den har ligget på dashbordet i hele natt. Jeg kjenner astmaen får skikkelig tak i lungeregionen.

Vel fremme kl 07:58 ved oppmøtestedet på andre siden av Karlstad, blir vi møtt av en hektisk og effektiv runderingsansvarlig. I tråd med alt annet som har gått galt idag,  trekker jeg det fryktede startnummer 1 og blir forkynt at vi har årlig tid og må ‘kjappa på’. Mer råkjøring mot den svenske Elitløypa.

 

‘Har litt astma ser du….’

Den 1.90m høye, blonde og sylslanke runderingsansvarlige hiver seg ut av bilen og setter avgårde oppetter bakkene. Jeg blir brått minnet på at jeg veier dobbelt så mye som henne og i tillegg er Hr Astma temmelig plagsom. Jeg sier til henne at jeg ikke kan styrte av sted i sånt tempo, men hun sier bare ‘kjappa på, det er bråttom’.

 

Streeeesss!! Utfallet av dette stresset kan vel de som kjenner meg, tenke seg: Jeg ankommer starten et godt stykke tid etter henne. Jeg hiver etter pusten og er allerede ganske svett. Enda mer svett blir jeg da jeg ser terrenget! Det er virkelig svenske bakkar og berg, dette. Steiner, høl og kratt. Det er ingen vind. Og jeg visste det! Midtlinje uten sti. Med flere vindfall tvers over! Kun merkebånd. Og jeg kjenner at da blir jeg i tillegg sur. Er’e nødvendig lissom?! Stresse sånn – for dette.

Men herregud, bikkja drar ut hun, på noen flotte slag. På tross av at jeg snubler, puster og peser der inne på det de kaller midtlinja som jo ikke er noen linje men stort sett villniss. Hun finner fort en fig som var kjempegodt gjemt bak et stup, inne i en kasse. Jeg tryner skikkelig på veien ut på påvis, for det er jo i tillegg helsefarlig bratt. Et par nydelige, lange slag til og enda en melding! Jeg styrter etter med dommerne på slep. ChaBlis stopper gledestrålende ved et halvmeter høyt skilt av tre som angir: 100m! Åja det og. Det er satt ned idiotiske treskilt hver 100m! Hva skjedde med å henge opp merker på trær i naturen? Eller disse høye stålpinnene som brukes andre steder? Og jeg som har terpa melding på gjenstand. Jeg forklarer til dommer at hun er trent på å melde på gjenstander og får ikke engang et vennlig ‘så synd’ i retur. Han er stenansikt.  ChaBlis finner enda en grisegodt gjemt figurant og raser videre. Jeg kaver meg avsted på midtlinja. Forserer nedfalte trær og skråninger. Neste melding blir som fryktet, melding på 200m skiltet. Når jeg spør dommer om det da blir null pga feilmelding svarer han ja. Med samme stenansikt. Så det vil si at vi får null på hele søket, spør jeg. Ja, kommer det tilbake fra stenansiktet. Men da er vi jo ferdige , stønner jeg og hiver en ball til ChaBlis som faktisk har jobbet som en helt. ‘Det der VET du ikke er lov!, sier stenansiktdommeren. Nei, jeg vet ikke det sier jeg fordi at jeg har jo nulla og er ute av konkurransen. Det er ikke lov sier han, du må gå tilbake til start. Og dessuten, det dekkenet er heller ikke lov. Hva? Jeg har startet med det flere ganger før i Sverige sier jeg. Han mumler noe om Viltnemda og båndtvangsfritak. Men det er vel ikke båndtvang nå, sier jeg. Nei, sier han, men det der er altså ikke lov.

 

Ball nei, det er ikke lov!

 

Nede hos de andre deltakerne får jeg beskjed om at jeg har møtt en av de fryktede Værmlandsdommerne… Ikke bry deg om det, trøster de.

Videre! Men jeg er nå blitt litt Ari Behn. Trist som Faen. Vi må videre! Neste stopp er Nora Brukshundklubb, 1.5 times kjøring østover. Der er det stevne dagen etter. Og jeg er såååå sliten at jeg seriøst vurderer å snu og kanskje heller rekke lørdagstacoen hjemme. Jeg tenker på det hele veien at herregud så tullete. Alt det stresset bare for å få feilmelding på to tullete skilt! Mye pga av at jeg ikke er på nett der inne på midtlinja. Nei, nå skal det slankes og trenes. Så dårlig form går det ikke an å være i.

Det ble en ny dag! For å gjøre en lang historie kort og leservennlig: Søndag morgen våknet jeg kl 5:30 på en idyllisk camping i Nora, rett ved vannet. Etter å ha sovet i over åtte timer. Ny dag, nye muligheter.

Vi fant frem til Nora BHK sin klubbhytte uten problemer og fikk kaffe og tilbud om smørgåser når vi kom. Her var det sånn det skulle være: Hyggelige folk, kjempesnille dommere – som godkjente dekkenet mitt, jeg trakk startnummer 4 og ble kjørt ut i et terreng som var utrolig mye finere enn det i går.

 

Rundering først. The Dyhr stakk 100m på første slaget og meldte om funn. Hun dro såwp-image-1873010773 rett ut på starten på andre slaget og fant en fyr uti der. Her blir det tomslag, tenkte jeg og det ble det helt til siste slag på høyre side, der var det også en bortgått kar gitt. Klart at med en sånn dag som den på lørdag da jeg svikta og ikke greide å styre hunden min, vil hun være i form til å overta styringa dagen etter. Og litt sånn ble det.

 

I Sverige får vi referat fra runderinga! Ganske gøy!

 

 

Hun gikk ikke helt der jeg hadde tenkt og valgte frekt å kutte noen slag på motvindssiden. Men freste gjennom og fant alt på 9 minutter. (I Sverige stoppes klokka ved påvis.) Så det er grei skuring egentlig. Karakter 8 fra den ene dommern og 8.5 fra den andre. Helt greit.

Feltet – eller Uppletande – i Sverige har kun 4 gjenstander og de skal finnes på 5 min. Det er ikke mye! Bare en av de andre deltakerne hadde funnet alle, men ChaBlis viste hvilken felthund hun er og freste inn med alle fire på underkant av 3 minutter. Litt tygg og litt draing i en gjenstand og vi fikk 9. Også helt greit.

 

Det bar så ned til den fryktede lydnaden! Fellesdekk først. Vel i skjul fikk jeg vite at to av de tre hundene vi lå sammen med var skuddredde! Nervøse eiere i 5 minutt, for det smalt jo noe infernalsk, men det gikk så fint som helst og alle fikk 10.

Lydighet med The Dyhr er noe jeg ikke har jobbet nok med. Jeg har slitt litt med lyd og stress og mitt eget stress. Men i oppvarmingen virket hun veldig fin. Gikk inn på banen med god kontakt….. for så å.. .falle TOTALT ut! Hun satt ikke på første holdten og hun hang etter meg eller forsøkte å finne baller i lommene mine. Hun dro til og med bort til den ene dommeren og snuste på støvlene hennes! I Sverige er det mange folk på banen. Det er to dommere med hver sin skriver og det er en kommandant. Og disse står på forskjellige steder og ikke samlet som her i landet. Vi hanglet oss gjennom og vi fikk litt bedre til på slutten. Stegforflytning bakover har vi jo aldri greid uten lyd, men det gikk mirakuløst nok denne gangen. En karakter 5 og en 6 fikk vi! Jaja. Dette er ikke noe nytt. Resten av øvelsene gikk ganske bra og noen av dem veldig bra. 10 på tungapport! 9 på hals og 9 på stige. Hadde vi ikke nulla på kryp så ville poengene vært adskillig høyere, men det ble en pers! 495.5p. I Sverige får man dårligere betalt i lydighet i elitsøk enn her så litt mer ville det gitt her hjemme.

Det var egentlig ikke så verst og det ble litt stang ut her og der. Det er forbedringspotensiale i flere ting, og det er ikke så mye som skal til, så vi gleder oss til å få trent litt lydighet nå, kjenner jeg…..

 

3 kilo mat og en rull med bæsjeposer i premie. Ikke dårlig det med 4. plass 🙂

 

A i spor og!


Jeg har jo glemt et viktig innlegg! Opprykket vårt til A spor! Første lørdagen i august var dagen og Modum var stedet. Men det var jaggu dramatisk! Og jeg kan ikke skryte av vakker lydighet for å si det sånn. Men jeg kan skryte av å ha overvunnet en indre og en ytre kritiker. Det er nesten større enn det å ha rykket opp til øverste klasse i NBF Spor. 

wp-image-370623070

Tidsskjemaet var perfekt. Felt først, så spor, så lydighet og så fellesdekk. Favorittrekkefølge i mitt hode. Stedet var perfekt. Stuegulv å gå på. Flatt og åpent. Pent vær. Regnet litt om natten bare. Jeg hadde riktignok hørt om at det var et skrekkelig kupert område der oppe hvor det hendte de la spor. Og noen nevnte kuer. Men jeg tenkte ikke over det. Så uflaks kunne ikke vi ha. Eller?

Fryktelig i felt.. Jeg trakk startnummer 5. Også perfekt. Ikke først og ikke sist. Møtte selvsikkert opp til felt. Er det noe ChaBlis aldri feiler i så er det felt, tenkte jeg, og sendte henne ut uten å tenke noe særlig. Hun heiv seg ut og grafset med seg en gjenstand på null komma svisj. Tygde ikke engang! Flott! Men …. da var det og slutt på det flotte, eller? Hun løp og løp og løp. Og liksom… fant ikke helt noenting. Der! En gjenstand til ble funnet. Flott levert. Fortsatte med løpinga. Det var vanskelig uti der! Hun jobbet og jobbet men greide ikke lokalisere. Kom tilslutt inn med en ting til, men etter det var det helt slutt på hentinga. Tiden ute. 3 av 4 funnet. Og karakter 7.5 var et faktum. Off… Det er dårlig altså. Men ikke så dårlig at vi var ute av dansen. Det viste seg etterpå at bare to av B ekvipasjene hadde plukket alle. Så noe var veldig vanskelig i det feltet.

Ku og kupert… Vi putret så av sted til sporet.  Måtte vente leeeenge på dommer. Det regnet litt. Dommer kommer. Før jeg skal sende hunden så ber han meg kikke litt til høyre for oppsøkssløyfa. ‘Ser du det brune der?’ Nei, sier jeg, for jeg har jo ikke hatt råd til å kjøpe nye linser. ‘Det er en ku.’ Å herregud, javel, så jeg fikk kusporet, tenker jeg i mitt stille sinn. Dagros står og tygger drøv, mens vi roter litt i oppsøket. Det ble hakket mer hektisk enn tenkt. ChaBlis tar opp sporet og drar fint av sted. Rett mot Dagros! 10483941_10152333091531638_8106145967708411148_o-4Den kua kunne ikke gitt mer beng og mitt fantastiske Dyhr blåser og i om det er melkeprodusenter i sporet sitt. Hun går så fint av sted. Akkurat så fort at jeg slipper å slite med å holde henne igjen. Finner en pinne og! Fantastisk. Det bærer utpå en myr. Det blir kupert! Dette er ikke stuegulv. Å herregud. Ikke bare fikk jeg kusporet, men jeg fikk det eneste kuperte sporet på hele Modum også.. ChaBlis bryr seg lite og durer rett opp en bratt skråning. Jeg henger pesende etter som et slapt kadaver. Snubler og tryner. Over en sprekk og rett etter at hun har forsert en diger kuruke, plukker hun triumferende en pinne til!! Det peses og plukkes over en lav sko. Dagros med venner følger spent med på avstand. Og derr! får jeg det fantastiske synet det alltid er etter å ha tusla rundt i enden av en sporline i 1.2 km; SLUTTSLØYFA! ChaBlis kom og etter litt leting triumferende med sluttpinnen. Rask opptelling av fangsten i sporet viser at vi kun har gått over en pinne. Det er veldig, veldig bra, kuer og kupert tatt i betraktning. En 9’er på spor tenner igjen opprykkshåpet.

Hund for selvbestemt fremadsending. Tilbake på stevneplassen er det lydighet som truer. Ja, jeg sier truer, for vi har slitt med våre ting i lydigheten altså. Jeg er alltid usikker på hvor mye oppvarming frøkna trenger. For lite gir hyl og skrik og for mye kan gi alt mulig annet av oppførsel utpå banen. Jeg legger en plan som jeg som vanlig ikke rekker å følge. Kjører noen stå’er og litt fot og en kryp og blir ropt opp. Som alltid mye før jeg hadde regnet med det. Hæ? Ere nå? Jamen jeg er jo nr 5. Og han foran der var jo… nr 4 ja. Dæven å fort ting går.

Jeg kjenner det med en gang at hun er med meg på foten! Hun følger meg som om vi har en liten usynlig tråd mellom oss. Ikke en lyd! Dommern finner likevel noe å pirke på og gir oss 8.5p, men det er en bra start! Innkalling med stå fra 50m har vi øvd så mye på. Hun står! nesten med en gang jeg hyler ut! Dommer pirker på noe også her og gir oss 8. Helt greit det å. Fremadsending: Dette her kan vi. Så jeg senker skuldrene. Viser seg raskt at det ikke var så lurt i dag. Nytt innfall fra Frøkna i denne øvelsen: Hun starter med å gå frem på eget initiativ. Begge veier! Tjuvstart altså, noe som blir slått hardt og brutalt ned på i lydighetsverdenen. En sur 6’er der og jeg blir tilsvarende sur.. Dette fanger Terriertøsen sporenstreks opp og piper seg gjennom resten av programmet. Det ble kryp med pip, hals med pip, apport med pip og stående innkomst… Hinder gikk vel sånn tålelig bra mener jeg. Dommern himler lett med øynene og sier at hun har jo alle øvelsene fint inne, men… ‘det er alt dette herre andre her.. alt detta rundt. Mye uro.’

Jeg tusler slukøret til bilen. Tror igrunn at opprykket røyk med den begredelige opptredenen. Dyret som jeg var ekstremt fornøyd med før vi gikk inn på banen, sank en del i popularitet pga den selvbestemte fremadsendingen.

Dekk med skepsis. Det er klart for fellesdekk med skudd. Jeg er helt trygg og rolig. Dette kan vi. Dette har vi jobbet så mye med. Trasker inn og skal legge henne midt i mellom alle de andre hundene, som nr 5. Dommer sier jeg skal ligge ytterst. What? Hvorfor det sier jeg. ‘Noen har klaget og sier hun har tendenser til å reise seg’, sier han. Å herregud ja. Vi var på to stevner før sommeren, rett etter at løpetiden var over. Hun var superhormonell og forsøkte seg på leking med kjekke sidemenn…. Er det virkelig noen her på stevnet som tror at jeg ville lagt henne nå uten å være sikker? Tror de jeg er så useriøs og slumsete? Også sier de det ikke til meg engang 😦 Det synker i meg. Jeg føler meg som en byllepestsmittet og tenker at – greit da drar jeg bare hjem. Ikke flere stevner på meg, ikke mere dekk. Jeg får starte med noe annet. Agility kanskje. Men hei vent! En indre dialog starter. Jeg VET jo at vi kan dette. Jeg ER helt trygg. Skal overnervøse medkonkurrenter få ødelegge dette for meg? Nehehei.

wp-image-16855934
 Det hører med til historien at jeg på premieutdelingen fikk et skjema som viste at vi manglet ett poeng på opprykk! Ikke nå igjen tenkte jeg. Men så viste det seg at de hadde bytta ut min karakter med hun som lå der vi skulle ligget! Så vi fikk nytt skjema – på det sto det et stort og deilig kryss i kolonnen for opprykk!

Jeg trenger vel ikke å si at hun lå? Som en påle! Ikke en labb ble rørt på. Det var så vidt hun pustet. 40 poeng! Og vipps steg ChaBlis sin verdi til langt over det den var før vi kom. Jeg hadde beseiret min indre kritiker – og de ytre også for den saks skyld. Aldri igjen skal jeg bry meg om hva andre mener og tror og synes om meg og min hund.

 

 

 

 

 

 

Mekka film fra Godkjent A


Delmål oppnådd på Voss. Godkjent karakter i A rundering. Med 8.5 på rundering, 7.5 på felt og…eh… litt mindre poeng i lydigheten, så holdt det altså til karakteren Godkjent.

Hund med løpetid, bandasjert pote og masse, masse varmegrader. Likevel jobber hun enormt bra og fungerer som et lyn etter en litt skrullete start i runderingen. Vi fikk myr, midtlinje med merkebånd i starten som så blir en liten sti… med vinkel og kryssing av vei. Når man er siste hund er man dessuten alltid den treige som stresser rundt for å greie å dukke opp til rett plass til rett tid. Hun finner superfort og melder perfekt og samarbeider som bare det. Noen korte slag i starten og litt her og der så ender vi på 8.5. Helt greit. Det var ingen som fikk noe høyere heller.

For andre gang i karrieren har hun latt en gjenstand bli igjen i feltet. Løpetiden tror jeg spilte sterkt inn da hun satt seg rett ned i midten og tissa! Sånt skjer jo ikke vanligvis og det må jeg helt klart forvente av en høyløpsk tispe. At hun ramler ut på starten av lydigheten når vi møter en annen hund på vei inn, er også helt greit. At hun gjerne skulle prioriteret parring framfor lydighet…se det kan jeg forstå. Men jeg godtok ikke sviming i foten, selv om en gal jogger absolutt skulle jogge der vi var.. Så da fikk hun klar beskjed om hvor man ikke skal kjøpe øl hen.

Flyfilla tar seg opp utover i programmet og henter inn både 8 ere og 9 ere og faktisk og en 9.5 på hals:)

Det lover godt videre dette med litt mer orden i lydigheten så vinker cert’et i det fjerne. Veldig fjernt akkurat nå.

Men bare pass deg, cert, vi kommer og tar deg!

Svømmetisvøm med innlagt lydighet


Trøtt terrierfrøken.. To terriere var så heldige å få være med en tredje terrier til badeland på Kløfta. Emil opererte jo korsbåndet med litt kompikasjoner ifjor og er på konstant slankekur, så for han er det gull verdt å bygge kondis og styrke med svømming. Alltid hygg å dele Badeland med Kristin G. og Eros, the Kerry blue! 

Underveis hadde vi en fin lydighetsøkt med ChaBlis, der jeg fikk masse hjelp til å trene de lange øvelsene som fremadsending og innkalling med stå. Disse øvelsene er det kjekt med en hjelper til, for det er lange avstander og mye gåing og det er kommandering.

Start i klasse A nærmer seg og det er mye der som er litt verre enn i B. Blant annet innkalling med stå og dekk fra dekk. Ikke såååå vanskelig, tenker du kanskje.. Men avstanden er 70 meter. På så lang avstand øker farta og lysta til å komme til meg dramatisk og det er mye vanskeligere å få til en bra stå.

Her opplever jeg noe som likner det vi ser i sporet – at det hjelper nesten ikke hva jeg legger bak henne. Gjenstandsinteressen minsker i takt med at jaktlysten (om man kan kalle det det) øker. I sporet er det å leke med ting hun vanligvis er gal etter, ganske lavt prioritert. Ser noe av det samme på lang innkalling: Jeg legger hunden, legger favorittball bak og det er bare så vidt hun stopper. Bitepute bak gjør vei i vellinga. Men så skal ikke farten blir for lav heller. Nå jobber vi med kortere avstand i starten og da går det bedre – så det er lys i enden av tunellen. Helt klart.

11006092_521632111313053_1746100353_n

20170503_163636
‘Jeg som løper så fort og så mye, må ha musklene mine iorden. Derfor svømmer jeg med motstandsmansjetter fra Seleverkstedet. Det gjør svømminga mye mer effektiv og gjør at jeg bygger muskler samtidig med kondisjon. Og samtidig med at jeg har det gøy!’ Hilsen ChaBlis, Airedale Terrier, 4 år.

Emil svømmer veldig bra, men vil ikke uti, så han må rett og slett settes uti vannet. Han nekter å gå ut frivillig. Og han er ikke interessert i leker. Her er et eksempel på at habituering ikke fungerer i alle tilfeller. Han har en historie med vannskrekk. Skulle jeg drevet med lokking og frivillighet så hadde Emilsen ALDRI fått svømt.

Her ser man (om man ser godt etter) hvor effektivt det er med svømmemansjetter. Hun jobber mye mer med disse enn uten. Og uten vest så synker bakparten nedover og gjør at hun ikke får jobbet ordentlig med bakbeina. ChaBlis er litt understilt i bakbena og behøver å trene på å strekke dem ut.

 

Det går framover


For en ‘sånn som meg’, en jobbløs, så er dette å lykkes med hund en viktig del av livet. Jeg vet at mange ikke skjønner det, og da tenker jeg at de som ikke skjønner bare kan få fortsette å ikke skjønne. I det siste har vi tatt noen store skritt. At det ikke blir tatt tilsvarende store skritt på jobbfronten, er ikke annet enn en tragedie. Hadde det ikke vært for hundeaktivitetene, så hadde det vært fristende å bare trykke seg en t – skjorte med teksten: ’50 & Ferdig Lissom.’

Positivt fokus er viktig altså! Så bikkjemessig er vi svimlende nær målet om bruksklasse A i begge grener!

På sporstevne i Sarpsborg nettopp manglet lusne 5.5p på lydigheten for å få til opprykk til høyeste klasse A. At vi hadde full pott på sporet og 9.5 på felt og dermed rundt 50 poeng mer enn opprykksgrensen, hjalp ikke når lydigheten ikke helt ble seende ut som den i mitt hode var. At vi nå faktisk lykkes med øvelsen kryp, at det ligges til en 10’er i fellesdekk med skudd, og at bikkja er stille i foten, vil ikke dermed si at alt er på stell likevel. Vi har en ustabil fot. Den kan ikke lenger høres, men ser ikke like pen ut som den i et dommerhode skulle burde vært. Jeg må trene lydighet! På ordentlig. Ikke sånn stykkevis og delt. Må ha en plan. Følge den. Og det var litt andre småting. Lyd på apport. Jaha. 

Men du store min for et spor hun gikk i Sarpsborg! Masse lyng. Kjempekupert. Veldig varmt og tørt der det ikke var klissvåt myr. Fikk vite etterpå fra sporlegger at det var det aller værste sporet! ChaBlis går et strålende oppsøk og plukker alt! Aldri i tvil om hvor hun skulle hen. Den mildt sagt noe  kondissvake førern til tross. Hun lar seg fint stoppe underveis når blodsmaken tar overhånd hos det svakeste og i overkant konrpulente leddet i denne ekvipasjen. Venter pent til fører har fått igjen pusten og er aldri i tvil om hvor vi skal. Bruker 17 minutter på å frese gjennom terrenget. B spor er krevende. 1200m og 8 pinner å finne… 569.5 poeng er årsbeste totalt og pers i spor noensinne. Det er så bra det 🙂 

Dette i tillegg til successen i Sverige for noen uker siden, gjør jo at jeg tenker vi er veldig i rute fortiden. 

For vi vant nemlig et runderingsstevne i svensk HKL i Trollhettan nettopp og fikk opprykk, så vi er dermed i Svensk Elitklass og NBF A rundering. 

Mitt gyldne dyr kom der inn fra runderinga til trampeklapp fra dommerne! 10 fra den ene og 9.5 fra den andre. ‘Alt’ funka! Jeg greide å vise dem hvaforslags sykt bra bikkje jeg har. Fra før hadde vi lydigheten over poenggrensen og vi hadde innkassert en 10’er i felt. Det er jo ikke annet enn enormt gøy! 

Lett skjelven må jeg innrømme jeg var på siste øvelse som var dekk, da.. I Sverige er den med synlig fører, så jeg måtte stå og se! Åpen skytter bak! ChaBlis reagerer på lyden, men snur bare på hodet. Ingen annen reaksjon overhodet. Rører ikke en labb! 

Så de surpompene som har påstått at om en hund først har reagert på skudd, så går det aldri over – ja de kan rett og slett gå og legge seg på låven. ChaBlis sin skuddgreie var et traume påført i en offisiell FA, der mange feil ble gjort. Det er verken medfødt eller nedarvet. Verdifull veiledning fra Gunn Anita Winkler som nå har hundeskolen Hund med Gunn har vært successfaktoren her. Tenk om jeg skulle hørt på de surmaga typene? Da måtte jeg jo ha gitt opp da. At det går an. 

Tok meg en bolle på treningsleir på Håverud i Sverige i starten av april. 

Fru Hund. 4 år.


Tenk. I forrige uke ble ChaBlis hele 4 år! Det ble da servert Hunde – øl og Lakse – is på stubben i stua. Hun kalles og: Fru Hund, The Dyhr, The Bjeffert og innimellom også: ‘Nei, slutt med det der!’. Nå kan jeg ikke lenger si at – hun er jo så ung. Hun er voksen hund. Og det er ikke lenger kryss i taket uansett hva hun presterer. Men javisst er hun fremdeles flink, faktisk overordentlig kjempebra innimellom.

Klikk her for liten bursdagsfilm

Siden sist bursdag har hun pådratt seg tittel som Årets Bruks Airedale i Sverige, og vi har jo som kjent og fått redningshundgodkjenninga i NRH i boks. Vi har fått både 9,5 og 10 på B runderinger og flere 10’ere på felt i B. Vi har og stilt opp på et par uoffisielle feltkonkurranser og vi vant den ene og ble nr 2 i den andre. Veldig moro! Så vi er jo på vei. Nå må vi videre. Nå må vi få til. Komme oss til nbf A. Få det til i Challenge. Få vært med på flere redningsaksjoner.

Høres ut som DE tvangstankene jo. Men det er jo så gøy med mål og å ha en hund som er i stand til å innfri.

Også er det jo det at det er enda ikke en arbeidsgiver som har vært så heldig å signere meg og da blir fokusen litt annerledes for å si det mildt. Noe må man jo drive med…Noe må man jo gjøre for å føle at tilværelsen er viktig. Om det ikke virker veldig viktig for folk rundt, så er det det for meg og mine hunder.

Jeg sitter ikke bare i sofaen, som dama på NAV så sjarmerende uttalte heromdagen. For jeg fikk nemlig vite den dype hemmeligheten at det går ikke an å bare sitte i sofaen også spasere rett ut til Drømmejobben. Man må kanskje jobbe på laaaaager først. Lager en veldig i vinden nå, fikk jeg vite. At greia er den at jeg faktisk har hatt enslags Drømmejobb i en del år som jeg faktisk mot min vilje måtte slutte i, er en helt annen historie.

Jeg er så heldig å ha venner som er både trygdede, sykmeldte og som har fri sånn innimellom. Så i det siste har vi trent nesten like mye spor og rundering som om det skulle vært barmark. Det ligger kun et lite lag med snø og det er i grunn ingen hindring.

Vi har intensivert brukslydighetstreningene også. Har laget en liten gruppe som møtes innimellom og trener konkurranselikt. Også har vi leid inn alltid hjelpsomme og fantastisk flinke Tom Larsen som instruktør. Også er jeg ganske sikker på at skuddtreninga er i rute og jeg er ganske så sikker på at prosjekt ‘stillehund’ er kommet over i en annen fase. Den har lenge vært i fasen: ‘Mendetkommeraldritilågå’. Nå er vi i fasen: ‘Jøssdyretholdtjokjefti4skritt.’

Klikk her og snurr film: Liten filmsnutt med lydighet

…….og vi er en del på tur da må vite. Forsøker å bygge muskler på både mennesker og dyr. Men syns helt klart at dyremusklene vokser fortest. Kanskje jeg skulle handle inn en menneskekløv?

 

 

 

 

 

Myke som smør inn i 2017!


I går var vi på dobbelt time hos CoolDog Katja Petrell. Begge hundene ble gjennomgått ordentlig og er nå myke som smør og klare for nye bravader i 2017. I tillegg ble Emil knekt opp hos kiropraktor Trine Fosser dagen før, så nå kan det ikke sitte mye uhumskheter i den lett korpulente Cairnkroppen. Emil har hatt en kjempefremgang med TPLO operasjonen sin som han greide å  knekke noen skruer etter. Mens ChaBlis har hatt mye trening i det siste – spesielt har runderingstreninger flere dager på rad tatt litt på. Vi kjører litt lengde på runderingene nå for å øve på det vi skal – og hun går jo på med full spik slag etter slag fremdeles.

20161019_095057

Først var det Emil sin tur på bordet. Han fikk knadd og strekt det som var og han fikk laserbehandling på bruddstedet og i nakken wp-image-399152250jpg.jpgder noe har knytt seg. Når en hund halter i så mange måneder så er det klart at det setter seg i kroppen. Han kan gå lengre turer nå, men løper likevel ikke løs så mye. Ting skjer så fort. Og jeg vil ikke ha en trebent hund. Rallylydigheten må nok også vente litt til av samme grunn.

 

Det er et par uker siden ChaBlis fikk en gjennomgang av kroppen sin nå. Vi har – i tillegg til kløv og kjettingdrag – rundert en del i det siste, mye fordi at siden hun nå går en del frisøk, så vil jeg holde runderinga vedlike. Ja, hun skal være Redningshund, men jeg tenker ikke at vi skal ødelegge runderinga vår av den grunn. Planen for 2017 er jo å komme opp i A, tross alt. Redningsaksjoner får såklart førstepri, men vi kommer fremdeles til å trene mot konkurranser. Legger inn litt ekstra støt på lydighetsfronten nå også. Med en så bra hund, er det rett og slett TULL å ikke greie å mestre drifta hennes. Trening med flinke folk er Alfa Omega her og, som alle steder. Og en liten hemmelighet: Jeg har trua nå! Det har jeg faktisk ikke hatt på lenge…

 

Griiiiiseøre etter endt knaing hos kiropraktoren.

 

 

Challenge 2016 – Bring it On!


An englishman in New York…eller…en maur blant elefanter.. Ja, omtrent sånn følte vi det her på Sølen under trekningen til det som kalles verdens hardeste brukshund prøve- The Challenge 2016! For der satt folk med mange Norgesmesterskap og Nordiske mesterskap på baken, der var det folk med mange mange mange år med redningshund og lange liv med aktiv hundetrening generelt… også vi da, ChaBlis og jeg. 41 startende! 14 nykommere iår og hele 12 forskjellige raser. Ja, ChaBlis er eneste

Dagen før vi kom hadde vi gjennomgang av ChaBlis hos CoolDog Katja Petrell. Katja dro og strakk og klemte og masserte, slik at den knallstramme terrier kroppen ikke skulle pådra seg noen skader her på Sølen. Vi har jo trent mye og hardt de siste uker og måneder og det skal så lite til.. En stiv muskel, en feil bevegelse… 

Denne bikkja mi er jo en kruttønne som alltid gir ALT hun kan og gjerne mer enn det også. Avogtil går der på bekostning av kroppen… 

Vi trakk nr 35. Det vil si at vi skal gå feltsøk 50×50 kl 10:00, lydighet kl 11:40. I lydigheten er ‘apport av fremmed gjenstand’ et sykkeldekk! Det morsomste ChaBlis vet er å leke med det, så her ligger det an til pris for mest kreative apport… 

1 km rundering er ikke før kl 14:45. Jeg vet ikke hvordan det vil slå ut å starte rundering så seint. Her er det ingen midtlinjesti, kun en merkebåndtrase som jo vil gi mye fert utover dagen… 

Lørdag er det først fellesdekk med skudd og skjult fører, noe vi står over fordi jeg ikke har fått henne til å ligge med skjult fører på veldig lenge. Vårt påførte skudd – traume anser jeg som ganske kurert, men siden jeg var så idiotisk å legge henne i en dekk med skudd ifjor før hun var kurert, må jeg altså slite med dekken en stund til. Liker ikke 😦 

Etter dekken er det felles pinnefelt med skudd, noe jeg ser ganske så lyst på. ‘Bittesmå pinner i felt er kult’, hilsen ChaBlis.

Også….blir resten av lørdagen enten tilbrakt med noen øl foran direkteoverført sending fra de 15 beste som går spor på mellom 3 og 6 km… I aller aller beste fall – blir den tilbrakt i sporet….  men da trenger vi svært mye flaks og en utrolig bra dag. 

Morro blir det åkke som! 

Gammel kjenning titter innom


ElverumUrk hva skjedde? C spor stevne i Elverum i kveld. 2 plass og pokal 🙂 Men igjen – opprykket glimret med sitt fravær. Denne bruksen altså…det var da sinnsykt mye som skal stemme ja og så utrolig mye som kan gå galt. 

(Bildet er stjålet fra Elverum Hundeklubb ;0)

Ja, våknet i dag morges med ganske vondt i hodet. Tenkte at det hadde vært en fordel om jeg hadde sovet litt mer. Men bikkja måtte få løpt litt fra seg før avreise til Elverum så det ble en runde på kickbike’n isteden. Jeg er jo blitt manisk engstelig for høy hund i lydigheten. Det faktum at hun ikke har vært så veldig høy på en veldig lang stund, se det MÅ jeg seriøst greie å huske til neste gang.
SPOR: Vårt første bakspor. Men du og du så overbevisende det var! Ikke verre enn å snu bikkja og vips var vi i gang. Etter et par flotte plukkinger gjør spordronninga en svært brå venstrevinkeltørn. Og  endrer takten sin. Hun går lenge og vel uten å plukke en eneste pinne. Da hun kommer og leverer et lite rådyrhorn, aner jeg uråd. Jepp, dette er grassat feil og The Dyhr dras av sporet og må pent starte på nytt fra forrige pinne. Det gåes og traskes noe alvorlig. Jeg slipper henne tilslutt løs. Ut på frisøk med deg. Kommandoen ‘finne igjen sporet sitt’ er vel ikke den vi har terpet mest på, men jeg tenkte det ikke kunne skade å nevne hva jeg kunne tenkt meg at hun utførte.
Jeg var overbevist om at dette slaget er tapt og ser på klokka at om jeg kjører hjemover  så rekker jeg akkurat Dagsrevyen…. Det er da pinnene begynner å sive inn. Først en, så en til og så: slutten. Hurra, vi har bare mista en pinne og har dratt inn karakteren 9.
Da blir det FELT istedenfor Dagsrevy! Masse trøkk og fart og en liten dose med tygg og vips er karakteren 9 i boks der også og det på rundt minuttet.
Men da – må jeg si som Nora Brockstedt: ‘Da kjem det je itte kæin’… LYDIGHET! Hallo hva er det for slags undergraving? Det tidligere omtalte stevnemonsteret kom innom på snarvisitt. Den tidligere svært så ubehagelige følelsen av å ikke nå gjennom til Vakre Vene slår da ut i full blomst i løpet av lydighetsprogrammet. Sitt blir stå og ‘hvem er på plass’ egentlig? OG: Denne gangen er det øvelsen ‘kryp’ som blir forsøkt omgjort til fremadsending… Full fart frem idet kommanoen legg deg kommer… Æsj æsj – to idiotiske nuller gjør at opprykket ryker atter en gang. Vi mangler totalt 32 poeng. Det der er en kjent men langtfra kjær følelse og jeg tenker at nå – nå – nå er det f)(«%% siste gang jeg skal hilse på den følelsen.
Og ja – det er vel unødvendig å fortelle at vi fikk 10 på DEKK og? Rett ned i dekk. Liggliggliggstillesomenmus selvomhundenvedisdenavbåde sitter og ligger og rett opp på plass når vi var ferdige.
amonster
Er kanskje litt lusent å være misfornøyd med andre plass og pokal. Men ja jeg er det, fordi at jeg svikta og ikke greide å holde fokus inne i bobla mi. Jeg greide ikke fokusere på mine oppgaver og lot meg dra ut på viddene av alle som befant seg på og rundt banen. Ja jeg husket å ikke skravle så grusomt med folk før stevnet, men det skled altså ut i løpet av lydighetsprogrammet.
Men tenker og til mitt forsvar at ChaBlis kan ha vært i overkant sliten. At det kanskje ikke er nødvendig med sykkeltur før bruksstevne… Og at jammen har Nina Oftedal rett i at det egentlig bare er å ‘rydde litt i toppetasjen og hive seg uti det igjen.’ For jeg vet hva som trengs for å få det til. Vi misser ikke på dekk under marsj fordi vi ikke kan det. Vi misser fordi jeg ikke greier å være tilstede og gi hunden min de opplysningene hun trenger for å gjøre det rett. Hun gjorde en perfekt stå under mars isteden. Helt rett. Det har vi ikke trent på på ett år så… da tipper jeg det blir en god stund til neste gang vi trener på akkurat det.

Spor. Skudd. Søta bror


I Sverige har de det gamle bruksprogrammet. Det vil si budføring med skudd og fellesdekk med skudd og synlig fører. De har også en kilometer spor, andre apporter (8) og lydigheten har annen koeffisient. Jeg meldte meg på i Lægre spor hos Tjørns BHK i hovedsak for å teste om all skuddtreningen vi hadde utført i vinter hadde båret frukter. Og jeg trener jo mot redningshundgodkjenning i NRH og der er A sporet nettopp en kilometer.

_20160402_195921 1Om turen over svarte til forventningene? Kort svart: Ja!!! Og det kan jeg si selv om vi manglet sure 4 poeng på opprykket. Den ene dommern dømte oss opp, den andre rett under… ChaBlis har hatt strekk i låret og lydigheten har vi ikke trent nok på rett og slett.

Overraskende ekstraskudd. Vi fikk til og med to skudd mens vi ventet på budføringen. Det var ikke noe jeg hadde beregnet. Jeg hadde heller ikke med belønning, det bør jeg ha neste gang. Hun bør ha det hyggelig etterpå og ikke måtte gå rett ut på banen uten belønning. Hun snudde på hodet og skvatt litt,  – men gikk overhodet ikke i lås eller var vanskelig etterpå. I selve budføringen var hun helt uberørt av skuddene. Jeg så ingen reaksjon.

Før fellesdekken jobbet jeg hardt med egen tankegang! Måtte ikke stå der og se for meg hunder som kom tuslende i mitt indre.. Var klar over hvor mye det ville satt oss tilbake i treninga. Så jeg valgte rett og slett å tro at dette fiksa hun. Man kan jo faktisk velge hva man vil tenke… Hun lå! De to første skuddene var det kun lette ørebevegelser. På de to siste skvatt hun litt mer til og snudde på hodet. Skuddene kom jo bakfra. Og vinden var varierende. Hun må få reagere. Jeg har en høydriftig hund der impulser går fort. Hun fiksa det! Hurra. 50 poeng der! Dommerne digga henne. Ingen gjenværende redsel når jeg kom bort til henne. Normal oppsitt og ikke noe stress. I fjor høst reiste hun seg på skudd nr to og ville overhode ikke gå lydighet utpå banen etterpå.

Jeg må få takke Gunn Anita Winkler for hjelpen. Hun har med sin erfaring og evne til å lese  hund, sett hvor skoen trykker og hjulpet meg å finne rett måte å trene dette vekk på. Hun har og fungert optimalt som mentor underveis og hjulpet meg til å ikke gå for fort fram. Skulle jeg hørt på pessimistene rundt meg, som mener at engang skuddreaksjon, alltid skuddreaksjon – ja, så hadde jeg tapt. Gunn Anita har jobbet med traumatiserte hunder i mange år. Og kurert alle med skuddreaksjon – så nær som en.

Det sier og litt om hvilken mentalitet som ligger hos ChaBlis. Så traumatisert hun var i fjor etter å ha fått skuddene altfor tidlig. (Film fra skuddene ligger her.) Også greier  hun å komme over det. Dommerne på FA sa at hun viste lavt mot. Men er det da riktig? Når en hund blir så redd som ChaBlis ble under skuddene på FA’en, og likevel kommer tilbake og tør å møte sin redsel, er det ikke nettopp det som karakteriserer mot? Jeg er ikke modig fordi om jeg dykker ned til 40m  for jeg er ikke redd for vann eller dykking. En med vannskrekk som gjør det derimot, ville vært svært modig..

Spor, ja.  Spor lengre enn 600m har vi gått veldig lite. Jeg har og sett noen tendenser til at hun har skiftet spor underveis. Spor er spor lissom, skitt samma 😉 Tydelig at det hjelper å trene. Sporet i Sverige på 1 km gikk unna i en faderlig fart, men likevel såpass at jeg kunne se på klokka og ta på og av sporhansker underveis. Og belønne pinneplukking. 17 minutter gikk vi. Er ganske fort det vel. Jeg tok henne til og med av sporet i starten fordi jeg var usikker. Vi mistet en pinne. Jeg plukka to. Resten tok hun.

Joda! Vi er i rute! Både mot konkurranser utover og spesielt mot sporprøven i NRH.