En flott foss åpenbarte seg under Hovedkurset på Voss. På vår vei ned fra sporprøve, stoppet vi opp og tok noen bilder av dette flotte stedet.
cof
cof
oznor
cof
rhdr
Tvindefossen
Hvem slo av lyset? Om å ikke bry seg om hva andre syns.
Hjemme igjen. En uke etter at vi dro fulle av pågangsmot til Voss. Vi skulle på re – godkjenning med NRH. Endelig skulle vi få vært med på leteaksjoner igjen! Det denne hunden egner seg så enormt godt til. Det som jeg i bunn og grunn kjøpte henne for. Men at jeg skulle ta for raske valg og kapitulere, se det hadde jeg faktisk ikke tenkt på i det hele tatt. Helvetes impulsivitet!
Negativt stress. Det er min aller største fiende. Bland det med usikkerhet, og rør oppi noen nederlag og tilsett en dæsj lite støtte, så har man satt meg ut grundig av spill. Det var kaos og null støtte hjemme ved avreise. Det førte til altfor sent oppmøte og magert med søvn natten før på Voss. Jeg burde ha innsett at jeg allerede da hadde tapt…
Nederlag 1: 800m runderingsprøve på søndag. Dette kan vi, tenkte jeg og rakk ikke bli nervøs engang, før jeg etter 400m, uten varsel, ble stoppa av dommer rett etter et flott funn. Meldingen lød: – Jeg stopper deg der. Du har strøket pga for korte slag. Nei, du kan ikke gå løypa ferdig, for da finner du sikkert de andre figgene også. Jeg vet jo hvor bra hund du har. Kaos 2: Tilbake i leiren er det duket for mer campingvognkaos. Den kan ikke stå der jeg satt den og det er ikke plass der den skulle være. Kvelden og deler av natten går etterhvert med til å flytte til campingplassen i byen. Enda en natt med lite søvn.
En liten opptur: Meldingsprøvene dagen etter gikk kjempebra! Med sau og alt! Og verden ble litt lysere. Nederlag 2: Solskinnstankene varte ikke lenger enn til jeg finner meg selv kravlende i en bratt og våt skifersteinrøys av en teig. Jeg har startet på min prøve: Stor teig. Den må bestås for å få godkjent. Vi har kravlet over et gedigent hogstfelt, også dukker det opp både stup og usedvanlig bratt og umulig terreng med kvist, kvast og 4 – 5 av våre brekende, ullne venner i. Jeg er sikker på at Fa(%&s Oldemor også lurer der inni i villnisset. Jeg har faktisk aldri sett maken til terreng å søke i. Dette er jo en prøve. Det er ikke alvor. Vi skal finne en som har gjemt seg med vilje faktisk. En som meldte fra på radioen rett før jeg skulle starte at: – Terrenget her er helt fryktelig. Jeg klarer nesten ikke komme meg fremover! Jeg ser for meg brukne hundenakker og tenker med gru på den gangen ChaBlis forsvant utfor et 5 meter stup. Jeg kjenner jeg blir tørr i munnen og virkelig ordentlig kald da ChaBlis styrter opp i det bratteste terrenget og kommer skliende ned igjen med melding… – Hallo! Det er noe oppi her. Med allerede forstuet høyrehånd drar jeg meg oppover steinrøysa. ChaBlis løper fortvilet opp og ned med melding. – Kommer du ikke? Jeg når opp altfor sent til å få til noe påvis på det som nok var en gjenstand. Hadde det vært folk, ville hun ha blitt der og bjeffet. For å gjøre en lang og fæl historie kort; Vi fant den gjemte figuranten helt nederst i teigen, innen tilmålt tid. 300m x 500m villniss gjennomsøkt på 2 timer. ChaBlis jobbet som en ekte fjellgeit og løp og løp og løp. Og nesten uten å ha flydd etter bjellende sauer. Kun en gang måtte jeg korrigere henne da hun rullet på ryggen i frustrasjon, rett ved et stup.
Det kom tydelig frem for meg der og da at vi som hundeførere ikke må overføre vår frustrasjon på bjeffertene våre. Det er ikke bra, for;
Nederlag 3: 3 km langspor på høyfjellet. Vind og lite vegetasjon. Små lette gjenstander som blåste bort. Påsett rett bak standplass og svært godt beferdet vei i umiddelbar nærhet. Saueflokker med tilhørende bæsj. Vi fant en gjenstand i et høl etter en kilometer, men ikke visste jeg om dette var riktig spor, for noe retningsanvisning fikk vi ikke. Der, oppe på høyden, ligger hele kuflokken og hviler middag. De skuler på oss som for å si; – Kom ikke hit. Vi var her først. Jeg forsøker å kjøre nytt oppsøk i flere retninger, men det er nytteløst. Etter 1.5 km har vi mista sporet! Det er først i ettertid jeg ser på loggen at sporet gikk rett gjennom den kugjengen! Bikkja mi er kjempegod, men ikke dum. Hun utfordrer ikke drøvtyggende vesener på et kvart tonn som driver å fordøyer middagen sin. Enda et nederlag. Jeg skjenker Ari Behn en vennlig tanke idet jeg tenker at tittelen ‘Trist som faen’ jammen var bra…
Alle gode ting er 4: 3 nederlag, 3 dager på rad. I grener vi sånn egentlig mestrer. Jeg tenkte det ville bli brukt litt skjønn og at hvertfall en av disse øvelsene ble bestått, omgivelsene tatt i betraktning. Men neida, instruktørkorpset er nådeløse; – du har strøket på både spor og teig! Og imorgen skal alle gå sporene på nytt i tillegg til det allerede fulle programmet. Det skal og være øvelse natten etter det. Og jeg skulle få ta opp igjen teigen. For all del. Jeg tolker det som at de hadde troa. Men jeg fikk vite at det sannsynligvis ble i samme beryktede terreng!
Det er rart med forsvarsmekanismer i mennesker. De kommer brått og er ikke alltid så lette å kjenne igjen. Freud har blandt annet sagt mye om dette.
Som en direkte følge av alt dette, så skjer det noe inni meg. Jeg merker det ikke egentlig så godt før om et par dager. Alt går i lås og jeg tenker at jeg må komme meg vekk herfra. Jeg har ingen støttespillere her og det har vært trist og leit helt siden jeg kom. Jeg tenker jeg fikk den verste teigen og et håpløst spor. Jeg tenker at det vil skje igjen og at jeg ikke kan ta sikkerhetsforanstaltninger på neste teig for da stryker jeg sikkert. Og det får alle vite og det blir det snakket om. Jeg vil ikke snakkes om. Jeg stoler ikke på noen mer og tar en altfor uoverveid avgjørelse om å trekke meg. Det er nok nå. Forsvarmekanismene mine sender feil signaler og jeg greier ikke fokusere på det riktige.
Det blir altså akutt Exit Hovedkurs på Den engang så Lovende Løken og Villterrier’n.
The Blues.. Det er utrolig trist å ikke ha noe å stå opp til dagen etter. Bikkja ligger og som et slakt helt til kl 11. Resten av dagen går hun rundt med hengeører og triste øyne. Hun forstår at det morsomme er slutt. Og hun skjønner nok at jeg er kjempelei og fortvila og jeg føler meg enda mer mislykka enn en isbjørn i Sahara.
Etter et par dager i intens selvmedlidenhet letter tåka såpass at jeg skjønner at jeg må be om unnskyldning til instruktørene! Det er jo ikke de som har laget dette terrenget, de forsøkte faktisk å gjøre det beste ut av det ved å tilby meg en ny sjanse. Det ble de glade for. Det hjalp ikke meg så mye, som bare angret på at jeg ikke greide Bøygen. Jeg angret stort og ille på at jeg la vekt på andres bedømmelse av oss…..
Og jeg sier som Bridget Jones: Note to self: Det skal aldri, aldri skje igjen!
Jeg pakker stille sammen alt NRH utstyr. Legger det i en sort sekk bakerst i skapet. Der har det ligget før. Om det skal frem igjen kan jeg ikke svare på.
Ny note to self: Skal aldri være impulsiv igjen.
Det er så mye gøy som venter oss nå. Vi skal nå jobbe fremover mot høstens stevner og til høstens store greie: The Challenge. Igjen skal andre gi oss karakterer og mene noe om oss. Men fra nå av skal vi ikke bry oss om det! Det blir en opptur. Og det er lov å håpe at det blir en av de større.
Voss here we come
Lenge siden sist innlegg nå. Det må vi jo gjøre noe med! Så nå blir det mer fremover! Lover! Den siste tiden har vært preget av å forsøke å få tilbake gammel jobb, forsøke å finne ny. Begynne å trene har lenge stått høyt på ønskelista – og – yess! I’m on my way. Litt for mye babystep etter min smak, men det kommer seg på sikt vel. Også var det bikkja da eller bikkjene.. Emil har tatt sin tredje operasjon på høyre benet og nå fjernet hele korsbåndet. Det var betent må vite. Ikke så lett å gå da. Jada vi holder på. I skrivende stund reiser vi til Voss for 1. regodkjenning hos NRH med ChaBlis. Emil skal på ferie hos Trine&Anette. Håper han oppfører seg pent.
Det blir slitsomt, det blir vanskelig, men også veldig gøy på Voss. En hel uke med søksøvelser! Det er jo morro. Det som ikke er fullt så moro er å bli bedømt og gransket en hel uke. Men sånn er det og skal vi tilbake til den operative lista, så er det veldig greit med en skikkelig EU kontroll. Jeg er ganske sikker på at hun har et godt grunnlag, det er mer meg det står på. Sliter jo med dårlig selvtillit og sånn men tenker at herregud vi bør kunne klare dette! Så tenker jeg skriver litt mer underveis.
ChaBlis av beste årgang
Tenk igår ble ChaBlis 5 år! Det synes jeg kom litt brått på og jeg tenker at jøss, hun er jo enda ung. 5 år er jo ingen alder men likevel, nå er hun voksen hund. Og vi har også i året som har gått fått gjort mange ting og vi har planene klare for neste sesong.
Jeg kjøpte jo ChaBlis for å oppnå forskjellige mål, ha det morro og lære mange ting på veien. Før tenkte jeg i den rekkefølgen. Nå har jeg heldigvis begynt å sette ‘ha det morro’ først. For det er jo det! Satans gøy med denne utrolig flinke bjefferten som hiver seg inn i enhver dag og bare gjør ting. Veldig, veldig ofte sånn som jeg vil – men noen ganger også på ‘egen labb’. Litt krangling har det vært i runderinga iår. Den flotte samarbeidsevnen hennes er innimellom erstattet med vilje til å finne eller som det egentlig er; ulydighet. En annen litt trøblete greie er at lydighet er så sinnsykt kult eller så sinnsykt vanskelig at hun syns at det å lage litt lyd innimellom er helt på sin plass.
Selv om jeg aldri har slitt med vanlige terriertrøbbel som å ikke ville, ville helt andre ting enn meg, heller grave opp hagen enn å trene lydighet osv, ja så har jeg jo fått noen ‘aha opplevelser’. Eller skal jeg si; ånei opplevelser’. Men det skulle da bare mangle! Noe må vi også ha.
I fjor tok jeg ChaBlis av den operative lista til Norske Redningshunder. Vi er altså fremdeles godkjente, men valgte å ikke bidra mer i 2017. Mange grunner til det, men den største grunnen var at det skortet på min motivasjon og jeg følte meg ensom og greide ikke motivere meg til en så stor oppgave alene. En annen grunn, og den som mange tror er hovedgrunnen, er at vi ville konkurrere og satse litt. Siste gang jeg sier dette nå – men jeg er drittlei av å høre folk si at ‘det kommer ikke til å gå det vet du, å konkurrere og ha redninghund. Det er ikke kompatibelt.’ De folka som har sagt det til meg er utelukkende de som aldri har prøvd begge deler og som bare har hørt det fra andre. Og jeg tror ikke på det og merker overhodet ingen forskjell fra 2016 til 2017. Sånn. Ferdig snakka.
I 2017 fikk vi nemlig opprykk til NBF bruks sin høyeste klasse i både spor og rundering! Det er et stort mål jeg satt meg tidlig med denne hunden. Og når jeg leser i statistikken til Norsk Brukshundsportsforbund at det kun er 9 stk som rykket opp fra B til A i rundering ifjor, så blir jeg jo litt stolt over dette maskineriet av en hund. Vi har fått startet litt, både i Sverige og Norge og kjent litt på åssen det er. Folkens; nivået er svimlende høyt derute! Jeg er ydmyk og imponert over å få være med å starte med disse sinnsykt flinke folka.
I The Challenge viser hun igjen hva hun er laget av ved å fyke gjennom 1000m rundering lett som bare det. En treningsfeil av meg førte til at lillehund kom gledestrålende løpende inn med en gjenstand. Det skal man ikke gjøre i The Challenge, men det visste jo ikke ChaBlis. Så den bommerten kostet oss 125 poeng og førte oss mye lenger ned på resultatlista enn vi kunne vært om jeg bare hadde terpa litt mer på akkurat det. Men vi rykket opp noen plasser sammenliknet med ifjor. Så iår! Da! Da skal vi hvertfall ikke gjøre sånne teite feil.
Planen framover ja. Den er mer styrt av hva som er morro enn hva som er lurt. Ja vi skal fortsette å starte i NBF i begge grener, men kanskje ikke på så mange stevner om ifjor. Målet denne sesongen er å sanke cert og allerhelst et BCh. Dette henger høyt og avhenger litt av utviklingen. Men jeg aner det å være innen rekkevidde. Hvertfall noen cert.
Det er slutt på å ha dårlig samvittighet for ikke å bidra i NRH. Vi skal på lista igjen. Vi har funnet et nystartet lag å trene med der jeg tror jeg ikke føler meg så alene. Vi skal regodkjenne. Og vi skal godkjenne katastrofe A.
En annen morsom ting som er på planen er å snuse mer på RIK. Målet er en IPO1 og å få starta litt i RRP. Og ta en RRP grad eller to. Eller tre. Får se hvordan det går med lydigheten.
lt dette tror jeg nok skal være innen rekkevidde, men har likevel laget en prioritert liste der NRH regodkjenning er først, så katastrofe – godkjenning. Etter der kommer cert i bruks, så IPO1, RRP 1,2,3 og tilslutt Bch. Bch er til slutt fordi det er veldig høyt mål og fordi jeg skal ha mye på plass for å få sanka inn det. Sjansene for at det målet overføres til neste år er tilstede.
Working – and hunting! Airedale
Jeg synes termen working ditt og working datt er en noe omtrentlig måte å forklare en del av en rase på. For det betyr jo så mye forskjellig. Det brukes på jaktvarianter av en rase og det brukes på hunder avlet i retning tjenestehund. Okke som, så er ChaBlis det man kaller en working Airedale. Bare ikke her på berget, for her hersker en oppfatning blant noen om at er det en Airedale så kan de brukes til det samme alle sammen. Noen påstår tilogmed alt. Det er visstnok kun oppveksten det står på. Det er veldig feil. Noen hunder er avlet for spesielle ting og dermed født med spesielle egenskaper. Skulle ønske flere kunne la vær å se seg blind på rase, men se individet og linjene de kommer fra. Men jeg må nå likevel si at jeg ble svært overrasket da ChaBlis tok åttende plass i BK klassen i retrieverjakt her i høst! For det var da ikke jakt – Airedale jeg hadde? Eller?
Ann – Catrins Hundekurs er en hundeskole med hovedvekt på jaktkurs for retrievere. Jeg er nysjerrig på alt jeg ikke vet noe om, så også dette. Har tenkt at jakt, er ikke det sånn henting av døde dyr? Ja, det er det, men det hentes også andre ting. Liksomfugler og det de i den verdenen kaller dummyer, eller tøyposer. ChaBlis forveksler dem ofte med biteputer. Men det er ikke det samme og det å bite i og leke med dette er ikke bra. Så det er en av tingene man lærer på jaktkurs. Ikke bite. Ikke tygge. Og for all del; aldri slippe. Dette er nyttige egenskaper å ha med seg uansett hvilken bruksgren – eller lydighetsgren – man driver med, så jeg meldte meg på et sånt kurs. For jeg må jo innrømme at det har hendt, og hender, at Frk Cnurr blir Frk Tygg. Det er innimellom denne tyggingen som skiller oss fra gode poeng i feks felt og i øvelsen apportering.
Det er rasediskriminering i hundeverdenen. Alle får nemlig ikke være med. En terrier kan ikke starte på retrieverprøve. En del av ChaBlis er nok en skap – retriever for hun elsker å svømme og hun elsker å hente ting. Og mat er fantastisk greit. Ja, det er endel fellestrekk mellom henne og retrievere og det hører med til historien at i USA avler de spesielle Airedale med nettopp fokus på jakt. Hunting Airedale. De har store konkurranser med mange deltakere og disse Airedalene er fryktelig gode jakthunder. Med sin enorme samarbeidslyst og apporteringsevne. For ikke å snakke om svømmegalskap. Jeg snakker igjen individ og linjer, ikke bare rase. For det er fremdeles mange som forbinder Airedale med egne og sta, litt klovneaktige individer som liker å løpe etter ting som rører seg, men ikke er spesielt keene på samarbeid. Dette er ikke slike Airedaler. Dette er spesialavlede hunder med fokus på de egenskapene de behøver i jakt.
Ann – Cathrin arrangerer hver høst det uoffisielle jaktmesterskapet: Det store Dummyslaget. Der fikk vi og være med! Det var ca 50 retrivere av forskjellig sort, det var Mette Dahl sin puddel, det var en Border Collie og det var ChaBlis!
Det var ikke fritt for at endel av retriverfolket gned seg i øynene da ChaBlis og jeg stilte til start. For dette hadde de aldri sett før! En Airedale på jaktprøve! Kan de der i det hele tatt trenes? De spurte ikke så direkte, for dette var kjempehyggelige folk. Men de lurte noe veldig.
En slik prøve består av poster, og her var det 5 slike. På de fleste postene skulle hunden sitte på plass, det gikk et skudd og en dummy ble kastet. På kommando fra dommer skulle jeg be ChaBlis å hente dummyen og hun skulle da løpe alt hun kunne og levere den tilbake til meg. Uten å tygge. Uten å slippe. På en av postene hadde de lagt inn et lite strekke med på plass gåing også.
Som den erfarne konkurransehunden ChaBlis har blitt, er hun svært stø i sitt og bli og fot. Hun er og enormt rask og henter og finner hva det skal være. Våre svake punkter er at det hender hun lager lyd. Og det hender hun tygger.
Vel, denne dagen kom det svært lite lyd fra frøkna. Hun hadde ting å konsentrere seg om, må vite. Ikke vitsi å lage lyd da!
Jeg gjorde imidlertid noen bommerter og la på litt for mange kommandoer og var litt for ivrig i avleveringen av dummyen ved et par anledninger. Så det ble det trekk på og derfor havnet vi på åttende plass. Men det var ikke så mye som skilte oss fra å komme høyere opp og neste år! Da!!!
Sånn derre oppsummering..
Årets siste dag. Godt nyttår! Alle jeg kjenner! Er visst da man driver med sånn….oppsummering.. Det er da man skal si hvor fornøyd man er med dette og hint. Og nevne hva man har fått til osv. Det er fort gjort. Jeg har ikke fått til noe som helst. Jeg tror ikke jeg kan krysse av for en eneste fremgang. Sånn. Ferdig. Når det gjelder kun meg selv, altså. Hadde jeg ikke hatt hundene, så hadde det vært lite utvikling å spore og lite saker og ting som har vært stimulerende. Og i disse ‘Happy go Lucky’- dager så skal jeg faktisk skrive litt om begge deler her. 
For jeg har jo hundene og er de evig takknemlig! Og er så heldig å bo sånn til at jeg kan fortsette å ha de. Og det er jeg, om mulig, enda mer takknemlig for iår enn ifjor. De er mitt nord, øst, syd og vest.
De får meg ut, de får meg til ikke å gi opp og de gir meg en følelse av å være til nytte. De hjelper meg å møte folk jeg føler meg hjemme med og hver eneste dag lærer jeg nye ting om meg selv og om de. Så 1000 millioner takk for det.
Nedtur. Å feire 3 år som NAVer er noe jeg aldri trodde jeg skulle oppleve. Jeg har stanget i veggen og i systemet i hele år. Virkelig kjent på at jeg er blitt eldre og utdatert og ikke ønsket. Vært god inntekt for et karriereveilederfirma – eller skal jeg si villeder – faktisk i over et år. Nå helt på tampen ser det ut til å kunne bli en lysning utpå nyåret med arbeidstrening. Men det har jeg ordnet selv. Og uansett så er jo veien til fast, betalt jobb veldig, veldig lang. Det har vi jo lest i media og siste tiden. Prosenten av de som blir ansatt gjennom et sånt system er veldig lav.
Så jeg antar at jeg har greid å få meg et nytt slagord: Lowered Expectations. 
Det er ingenting som blir som man tror. Og det behøver ikke ha positiv klang. Jeg har likevel heller ikke fått til å leve med at jeg mistet lokførerjobben. Å først ha brukt så mye tid på den utdanninga også gått gjennom en tøff og urettferdig prosess som jeg endte med å tape. Også greie å få igjen både helsegodkjenning og førerbevis og en slags oppreisning, men likevel igjen ikke få brukt det til noe – det er et kjempenederlag. Når gamle ledere legger kjepper i systemet, så er jeg sjanseløs.
Å ikke greie å komme igang med trening og spise ordentlig, det er jeg og skuffa over. Jeg kan love at det gjør noe med fremtidsangsten og de knuste drømmene. Sånn, det var det. Så over til det som interesserer meg:
Opptur! Så derfor er jeg så utrolig glad for å kunne drukne meg i hundeaktiviteter. At Emil har trøbla med korsbåndskader har vært veldig strevsomt. Men jeg håper at 2018 blir et bedre år, også for han. Han skulle jo få gå litt mer spor og kanskje få starte på blodsporprøve. Men først blir det rehab på gutten. Slanking og vanntredemølle. 
ChaBlis har greid seg uten store skader. Hun har hatt sin første lange løpetid, og ble ganske skrullete av det. Mye rare krumspring i konkurranser og i skogen den måneden gitt 🙂 Så er veldig spent på neste løpetid nå…
Men for all del: Vi har greid to store mål: Opprykk til A, øverste klasse i begge grener i NBF! Og det er så absolutt noe å være veldig, veldig fornøyd med. Vi har faktisk og vært med på uoffisiell jaktkonkurranse og endte som nr 8 av 21. Ikke verst det heller for en som ikke er retriever. (Foto: Ann Chatrin Solbakken)
Tøffe tak. Vi har fått starta litt i A og fått til noen godkjente stevner. Men det er mye tøffere enn jeg trodde å konkurrere i A. Så himla mange flinke folk! Og så utrolig mye som skal klaffe på en gang. Nei asså: folk sier det er vanskelig å få til opprykket til A.. Men det er faktisk mye, mye vanskeligere å hevde seg i det selskapet som er der. Men vi jobber på! Vi vil ikke være listefyll!! 
Spor og felt. Sporet har gått overraskende bra. Når vi bare fikk orden på pinneplukkinga så har the Dyhr som oftest tatt oppsøk og 2 km spor på strak labb. At vedhenget bak i lina har fått føle hvor dårlig kondisen er, se det er en annen sak. Jeg ante virkelig ikke at A spor rett som det var gikk i et jæskla kupert terreng! Og jeg som trodde spor var en sånn koselig, rolig aktivitet!
At ChaBlis veldig ofte går veldig gode felt, er og noe som har kommet nesten av seg selv. Det ligger rett og slett i den fantastiske arven fra de tyske brukslinjene. A felt er mye vanskeligere å få topp karakter i, nettopp fordi at det skal jo plukkes helt rent. Og ja, avlevering er noe vi ikke er helt enige i hvordan skal foregå, men vi har gått fra å fått trekk for grovt tygg til nesten ikke trekk i år.
Rundering og lydighet. Noen OK konkurranserunderinger har vi fått til, men vi har og hatt konkurranser der det har gått helt ordentlig på tverke. På tross av at jeg ikke driver med frisøk i NRH mer, så er hun til tider en utfordring å styre. Men nå skal det sies at vi har trent for dårlig siste halvår, og jeg tror at finner jeg det rette treningsmiljøet og blir litt flinkere til å kjøre litt mer til Romerike for å trene, så har denne hunden et stort potensial også der. For hun finner stort sett alt hun skal, hun gir aldri opp, vi er bare litt uenige om hvordan det skal foregå.
Samme med lydigheten. Der har vi og hatt noen odde opptredener. Men heldigvis har vi fått litt hjelp nå på høsten og dermed så tror jeg oppriktig at det er håp også der. ChaBlis sin ubestridte force er at hun kan trene omtrent alltid, og veldig lenge av gangen også. Lydighetsøkter på over en time er peanuts. Men her er jo jeg en propp i systemet. 
D 
(Foto lydighet: Finn Johansen)
Denne bikkja har tidvis tatt for mye Møllers Tran. Det er opp til meg å greie å styre maskinen!
Planer. I en sånn oppsummering skal jo og planer være med. Helt klart trener vi på for å greie oss bedre i NBF A. Det blir, som i fjor, sikkert noen turer til søta bror også. Men jeg tenker vi skal forsøke oss på IPO1 tittel i 2018. For å få litt variasjon, fordi skikkelige eksemplarer av denne rasen er avlet for bitearbeid og rett og slett fordi det er moro. Så får tiden vise hva som skjer på redningshundarenaen. Jeg har jo ikke helt slått vekk tanken om å bidra der. Og katastrofesøk er jo fantastisk gøy da.
Hva jeg skal gjøre med meg… nei, si det. Det blir som det blir.. 
Debut Elitsøk – ikke alle brødre er søte..
Det er stupmørkt. Det er fredag kveld kl 23:30. Vanlige folk har forlengst konsumert Taco’n og kommet seg gjennom Gullruten. Jeg befinner meg på et ukjent svensk brukshundklubbområde, lettere panisk campingvognparkerende. Jeg forsøker febrilsk å huske det jeg lærte på B96 kurset ifjor – var det rattet som skulle til venstre når campingvogna skulle til høyre? Lyden av knust treverk lyder i ørene mine. Hm, omvendt ja… For en god idé det var å dra på to stevner i Elitsøk i Sverige. Og for en dum ide å dra hjemmefra bare litt før det ble mørkt..
Den natten var ikke soving det det ble mest av. Da jeg våknet første gangen, var det 7 grader ute og 4 grader inne. Andre gangen 28 inne og 8 ute. Tredje gangen knurret ChaBlis på døra. Dette med varmeregulering i den knøttlille Adria Aviva’n har jeg aldri skjønt noe av. Og dette med detaljer rundt villsvinutbredelsen i Sverige kjente jeg der og da at ikke var så lurt å huske.
Ny dag truer. Vel, det ble utvilsomt morgen og jeg tumlet ut av vogna for å se hvor vi var; En liten rødmalt hytte mrk Hammarø Brukshundklubb står faretruende nær. Jeg konstaterer at vogna har fått lett slagside og er flekkvis dekket av bladverk fra omkringstående trær. Og nøkkelen er søkk vekk. Jeg kjenner at hr. Astma har gjort sitt inntog og at følgesvennen Frk. Utslett også er i ferd med å innfinne seg. I skapet i vogna er det ikke kaffe og jeg har akkurat funnet ut at oppmøtested er på andre siden av Karlstad – en drøy halvtimes kjøring.
Du svenska, du fria!
Men bikkja er blid som en sol og styrter ut i Svenska skjærgården på lufteturen – eller det var visst en Svensk, svært møkkete myr.
Vi råkjører mot Elitsøkets oppmøtested. I bilen lukter det stramt av Wunderbaum. Ja, den har ligget på dashbordet i hele natt. Jeg kjenner astmaen får skikkelig tak i lungeregionen.
Vel fremme kl 07:58 ved oppmøtestedet på andre siden av Karlstad, blir vi møtt av en hektisk og effektiv runderingsansvarlig. I tråd med alt annet som har gått galt idag, trekker jeg det fryktede startnummer 1 og blir forkynt at vi har årlig tid og må ‘kjappa på’. Mer råkjøring mot den svenske Elitløypa.
Den 1.90m høye, blonde og sylslanke runderingsansvarlige hiver seg ut av bilen og setter avgårde oppetter bakkene. Jeg blir brått minnet på at jeg veier dobbelt så mye som henne og i tillegg er Hr Astma temmelig plagsom. Jeg sier til henne at jeg ikke kan styrte av sted i sånt tempo, men hun sier bare ‘kjappa på, det er bråttom’.
Streeeesss!! Utfallet av dette stresset kan vel de som kjenner meg, tenke seg: Jeg ankommer starten et godt stykke tid etter henne. Jeg hiver etter pusten og er allerede ganske svett. Enda mer svett blir jeg da jeg ser terrenget! Det er virkelig svenske bakkar og berg, dette. Steiner, høl og kratt. Det er ingen vind. Og jeg visste det! Midtlinje uten sti. Med flere vindfall tvers over! Kun merkebånd. Og jeg kjenner at da blir jeg i tillegg sur. Er’e nødvendig lissom?! Stresse sånn – for dette.
Men herregud, bikkja drar ut hun, på noen flotte slag. På tross av at jeg snubler, puster og peser der inne på det de kaller midtlinja som jo ikke er noen linje men stort sett villniss. Hun finner fort en fig som var kjempegodt gjemt bak et stup, inne i en kasse. Jeg tryner skikkelig på veien ut på påvis, for det er jo i tillegg helsefarlig bratt. Et par nydelige, lange slag til og enda en melding! Jeg styrter etter med dommerne på slep. ChaBlis stopper gledestrålende ved et halvmeter høyt skilt av tre som angir: 100m! Åja det og. Det er satt ned idiotiske treskilt hver 100m! Hva skjedde med å henge opp merker på trær i naturen? Eller disse høye stålpinnene som brukes andre steder? Og jeg som har terpa melding på gjenstand. Jeg forklarer til dommer at hun er trent på å melde på gjenstander og får ikke engang et vennlig ‘så synd’ i retur. Han er stenansikt. ChaBlis finner enda en grisegodt gjemt figurant og raser videre. Jeg kaver meg avsted på midtlinja. Forserer nedfalte trær og skråninger. Neste melding blir som fryktet, melding på 200m skiltet. Når jeg spør dommer om det da blir null pga feilmelding svarer han ja. Med samme stenansikt. Så det vil si at vi får null på hele søket, spør jeg. Ja, kommer det tilbake fra stenansiktet. Men da er vi jo ferdige , stønner jeg og hiver en ball til ChaBlis som faktisk har jobbet som en helt. ‘Det der VET du ikke er lov!, sier stenansiktdommeren. Nei, jeg vet ikke det sier jeg fordi at jeg har jo nulla og er ute av konkurransen. Det er ikke lov sier han, du må gå tilbake til start. Og dessuten, det dekkenet er heller ikke lov. Hva? Jeg har startet med det flere ganger før i Sverige sier jeg. Han mumler noe om Viltnemda og båndtvangsfritak. Men det er vel ikke båndtvang nå, sier jeg. Nei, sier han, men det der er altså ikke lov.
Nede hos de andre deltakerne får jeg beskjed om at jeg har møtt en av de fryktede Værmlandsdommerne… Ikke bry deg om det, trøster de.
Videre! Men jeg er nå blitt litt Ari Behn. Trist som Faen. Vi må videre! Neste stopp er Nora Brukshundklubb, 1.5 times kjøring østover. Der er det stevne dagen etter. Og jeg er såååå sliten at jeg seriøst vurderer å snu og kanskje heller rekke lørdagstacoen hjemme. Jeg tenker på det hele veien at herregud så tullete. Alt det stresset bare for å få feilmelding på to tullete skilt! Mye pga av at jeg ikke er på nett der inne på midtlinja. Nei, nå skal det slankes og trenes. Så dårlig form går det ikke an å være i.
Det ble en ny dag! For å gjøre en lang historie kort og leservennlig: Søndag morgen våknet jeg kl 5:30 på en idyllisk camping i Nora, rett ved vannet. Etter å ha sovet i over åtte timer. Ny dag, nye muligheter.
Vi fant frem til Nora BHK sin klubbhytte uten problemer og fikk kaffe og tilbud om smørgåser når vi kom. 
Her var det sånn det skulle være: Hyggelige folk, kjempesnille dommere – som godkjente dekkenet mitt, jeg trakk startnummer 4 og ble kjørt ut i et terreng som var utrolig mye finere enn det i går.
Rundering først. The Dyhr stakk 100m på første slaget og meldte om funn. Hun dro så
rett ut på starten på andre slaget og fant en fyr uti der. Her blir det tomslag, tenkte jeg og det ble det helt til siste slag på høyre side, der var det også en bortgått kar gitt. Klart at med en sånn dag som den på lørdag da jeg svikta og ikke greide å styre hunden min, vil hun være i form til å overta styringa dagen etter. Og litt sånn ble det.
Hun gikk ikke helt der jeg hadde tenkt og valgte frekt å kutte noen slag på motvindssiden. Men freste gjennom og fant alt på 9 minutter. (I Sverige stoppes klokka ved påvis.) Så det er grei skuring egentlig. Karakter 8 fra den ene dommern og 8.5 fra den andre. Helt greit.
Feltet – eller Uppletande – i Sverige har kun 4 gjenstander og de skal finnes på 5 min. Det er ikke mye! Bare en av de andre deltakerne hadde funnet alle, men ChaBlis viste hvilken felthund hun er og freste inn med alle fire på underkant av 3 minutter. Litt tygg og litt draing i en gjenstand og vi fikk 9. Også helt greit.
Det bar så ned til den fryktede lydnaden! Fellesdekk først. Vel i skjul fikk jeg vite at to av de tre hundene vi lå sammen med var skuddredde! Nervøse eiere i 5 minutt, for det smalt jo noe infernalsk, men det gikk så fint som helst og alle fikk 10.
Lydighet med The Dyhr er noe jeg ikke har jobbet nok med. Jeg har slitt litt med lyd og stress og mitt eget stress. Men i oppvarmingen virket hun veldig fin. Gikk inn på banen med god kontakt….. for så å.. .falle TOTALT ut! Hun satt ikke på første holdten og hun hang etter meg eller forsøkte å finne baller i lommene mine. Hun dro til og med bort til den ene dommeren og snuste på støvlene hennes! I Sverige er det mange folk på banen. Det er to dommere med hver sin skriver og det er en kommandant. Og disse står på forskjellige steder og ikke samlet som her i landet. Vi hanglet oss gjennom og vi fikk litt bedre til på slutten. Stegforflytning bakover har vi jo aldri greid uten lyd, men det gikk mirakuløst nok denne gangen. En karakter 5 og en 6 fikk vi! Jaja. Dette er ikke noe nytt. Resten av øvelsene gikk ganske bra og noen av dem veldig bra. 10 på tungapport! 9 på hals og 9 på stige. Hadde vi ikke nulla på kryp så ville poengene vært adskillig høyere, men det ble en pers! 495.5p. I Sverige får man dårligere betalt i lydighet i elitsøk enn her så litt mer ville det gitt her hjemme.
Det var egentlig ikke så verst og det ble litt stang ut her og der. Det er forbedringspotensiale i flere ting, og det er ikke så mye som skal til, så vi gleder oss til å få trent litt lydighet nå, kjenner jeg…..
Venneløs rundering
Dårlig vær? Dårlig tid? Dårlige venner? Lite venner? Ingen som orker å trene så mye som deg? Gjør som oss: ta med bestekompis Ball & Kong og et lite kammonett og kjør venneløs rundering.
Kanskje rekker du, som meg, både tur, spor og runderingstrening på knappe to timer. Alt før det fryktede og yr -spådde regnværet bøtter ned.
The Challenge: Hundekropp i topptrim – skranten hundefører
Årets styrkeprøve – The Challenge – er over. Det flotteste hundearrangementet jeg noensinne har vært med på. Ikke en forsinkelse, ikke en misforståelse. Alt gikk på skinner.
Iår var 40 blodtrimma hunder med. Konkurransen går over to dager og består av 1000m 
rundering, 50×50 felt med 8 ukurante gjenstander, litt lydighet, felles pinnefelt og Norges største fellesdekk med skudd. De 15 beste kommer til sporfinalen, der et 3 – 6 km spor med 20 bittesmå gjenstander ligger og venter.
Sleit med form. Både ChaBlis og jeg sleit litt med formen ukene før. Jeg med generelt elendig form og ChaBlis med en småstrekk i låret. Men jeg har en såpass bra hund at jeg tenkte likevel det var realistisk å komme til sporfinalen iår… Men der ble lista lagt for høyt gitt og skuffelsen over å ikke greie det ble veldig stor, Men jeg sto selv for feilen.
Etter en krampe i låret etter en runderingsøkt, tok vi en helsjekk hos hos Katja på CoolDog …
Det viste seg at frøkna hadde pådratt seg strekk i selveste Musculus Gracilus må vite. Litt laser og litt massasje og tilpassede treningsråd og vips var ChaBlis i kanonform til The Challenge. Dette kunne lett ha gått galt om jeg ikke hadde tatt denne sjekken. For jeg merket jo ingenting rett før. Takk så mye til Katja Petrell og CoolDog som passer så godt på ChaBlis sin kropp!
For de som ikke er så stødig i muskelviteskap så kan Katja fortelle at nettopp denne muskelen har satt selv svære, tøffe politihunder ut av spill. Den kan nemlig knyte seg så hardt at det er nær umulig å få den opp igjen. Så den er viktig å holde fleksibel og ikke å overbelaste.
Hvor den er? Den sitter innerst og ganske øverst på låret. Den er lett å se på muskuløse hunder som en kul mellom lårene – feks Staffordshire Bullterrier. Hva den gjør? Noen kaller den hoppemuskelen… Det er den muskelen som brukes ved eksplosive hopp og kraftige fraspark. Det er vel den muskelen jeg tipper ChaBlis bruker mest av alle. Hun gjør jo ikke så mye annet enn å hoppe og sparke fra…. Frem og opp skal vi. Jadda.
Ikke ønskelig.. Som en kuriositet hørte jeg en gang jeg forvillet meg inn på en utstilling, at det ikke er ‘ønskelig’ med kulemuskler på Airedale… Om noen har sett en skikkelig Airedale bevege seg fort i skog og mark, så er det vha store hopp og imponerende galopp. Tipper at eksplosive muskler er det som er funksjonelt og greit å ha da. Men det ser altså ikke bra ut i dommerens øyne så Gud forby. Enda en idiotisk utstillingsfloskel – like dum som den at Airedale skal ha fluffy pels på bena. Ja for det er lurt i tett kratt og kram snø…
Ikke min beste dag. Det ble dessverre ikke helt vår konkurranse dette.. Endte et godt stykke ned på lista… Vi var først ute i runderingen og der hadde de som den første gjenstanden, lagt ut en sammenrullet teltduk. Den var ikke særlig stor. Og den lå der helt løs, kun med en sten oppå seg. Og vi hadde jo terpet mye på at ChaBlis skulle apportere større gjenstander i det siste… Når de hadde laget en oppgave der det ikke var noe å finne før etter 400 meter, så er det forståelig at ChaBlis kom gledesstrålende galopperende med denne teltduken i munnen når hun endelig fant noe. Det er stort fy i Challenge sammenheng. Slike ting skal meldes på, ikke hentes og dermed mistet vi 125 poeng. Og vi var i realiteten ute av dansen – eller ute av konkurransen om å komme til sporfinalen. Hun gikk en gnistrende rundering resten av løypa. Løp enormt lange slag og var lekende lett å styre. Og hun var heller ikke nevneverdig gåen etter all denne løpingen. Men jeg hadde gjort den tabben å ikke terpe på melding på løse gjenstander før vi startet. Hun var jo i apporteringsmodus.. En tabbe jeg fant det vondt å fordøye. Og som jeg dro med meg resten av den dagen og aldri helt greide å riste av meg, sånn at jeg fikk vist frem hunden min fra en bedre side.
Ny dag. Nye fargestifter. Dagen etter gikk alt så mye bedre. Det var fellesdekk m. skudd med 43 andre hunder og det var utrolig lang tid å vente utpå der når jeg var nummer 7 og alle de andre skulle inn og legge seg etter oss. Jeg var såpass fjern at jeg roste henne etter at hun hadde lagt seg ned. Det er jo ikke lov og vi fikk dermed et poeng i trekk. Jaja det spiller ingen rolle. Det ble hyggeligere for henne. Og etter det var det felles pinnefelt. Da hadde vi en ved siden av oss som ropte veldig høyt og mye til hunden sin, men ChaBlis kunne ikke bry seg mindre Hun jobbet fint og konsentrert og fikk inn hele 9 mikroskopiske pinner fra reinmosen. Til neste år skal vi øve på å få de levert rett i hånda, for jeg tror en ble borte på veien faktisk.
Men lærdommen etter årets The Challenge blir: Husk forberedelser før øvelsene slik at hunden er i rett modus, tren inn levering i hånd og – husk at bikkja er mer enn bra nok. Jeg er det svake ledd.
Vi gikk en lang tur for å riste av oss skuffelsen og det ble ganske så fine bilder av flott natur:
