Debut Elitsøk – ikke alle brødre er søte..


Det er stupmørkt. Det er fredag kveld kl 23:30. Vanlige folk har forlengst konsumert Taco’n og kommet seg gjennom Gullruten. Jeg befinner meg på et ukjent svensk brukshundklubbområde, lettere panisk campingvognparkerende. Jeg forsøker febrilsk å huske det jeg lærte på B96 kurset ifjor – var det rattet som skulle til venstre når campingvogna skulle til høyre? Lyden av knust treverk lyder i ørene mine. Hm, omvendt ja… For en god idé det var å dra på to stevner i Elitsøk i Sverige. Og for en dum ide å dra hjemmefra bare litt før det ble mørkt.. 

Den natten var ikke soving det det ble mest av. Da jeg våknet første gangen, var det 7 grader ute og 4 grader inne. Andre gangen 28 inne og 8 ute. Tredje gangen knurret ChaBlis på døra. Dette med varmeregulering i den knøttlille Adria Aviva’n har jeg aldri skjønt noe av. Og dette med detaljer rundt villsvinutbredelsen i Sverige kjente jeg der og da at ikke var så lurt å huske.

Ny dag truer. Vel, det ble utvilsomt morgen og jeg tumlet ut av vogna for å se hvor vi var; En liten rødmalt hytte mrk Hammarø Brukshundklubb står faretruende nær. Jeg konstaterer at vogna har fått lett slagside og er flekkvis dekket av bladverk fra omkringstående trær. Og nøkkelen er søkk vekk. Jeg kjenner at hr. Astma har gjort sitt inntog og at følgesvennen Frk. Utslett også er i ferd med å innfinne seg. I skapet i vogna er det ikke kaffe og jeg har akkurat funnet ut at oppmøtested er på andre siden av Karlstad – en drøy halvtimes kjøring.

Du svenska, du fria!

Men bikkja er blid som en sol og styrter ut i Svenska skjærgården på lufteturen – eller det var visst en Svensk, svært møkkete myr.

Vi råkjører mot Elitsøkets oppmøtested. I bilen lukter det stramt av Wunderbaum. Ja, den har ligget på dashbordet i hele natt. Jeg kjenner astmaen får skikkelig tak i lungeregionen.

Vel fremme kl 07:58 ved oppmøtestedet på andre siden av Karlstad, blir vi møtt av en hektisk og effektiv runderingsansvarlig. I tråd med alt annet som har gått galt idag,  trekker jeg det fryktede startnummer 1 og blir forkynt at vi har årlig tid og må ‘kjappa på’. Mer råkjøring mot den svenske Elitløypa.

 

‘Har litt astma ser du….’

Den 1.90m høye, blonde og sylslanke runderingsansvarlige hiver seg ut av bilen og setter avgårde oppetter bakkene. Jeg blir brått minnet på at jeg veier dobbelt så mye som henne og i tillegg er Hr Astma temmelig plagsom. Jeg sier til henne at jeg ikke kan styrte av sted i sånt tempo, men hun sier bare ‘kjappa på, det er bråttom’.

 

Streeeesss!! Utfallet av dette stresset kan vel de som kjenner meg, tenke seg: Jeg ankommer starten et godt stykke tid etter henne. Jeg hiver etter pusten og er allerede ganske svett. Enda mer svett blir jeg da jeg ser terrenget! Det er virkelig svenske bakkar og berg, dette. Steiner, høl og kratt. Det er ingen vind. Og jeg visste det! Midtlinje uten sti. Med flere vindfall tvers over! Kun merkebånd. Og jeg kjenner at da blir jeg i tillegg sur. Er’e nødvendig lissom?! Stresse sånn – for dette.

Men herregud, bikkja drar ut hun, på noen flotte slag. På tross av at jeg snubler, puster og peser der inne på det de kaller midtlinja som jo ikke er noen linje men stort sett villniss. Hun finner fort en fig som var kjempegodt gjemt bak et stup, inne i en kasse. Jeg tryner skikkelig på veien ut på påvis, for det er jo i tillegg helsefarlig bratt. Et par nydelige, lange slag til og enda en melding! Jeg styrter etter med dommerne på slep. ChaBlis stopper gledestrålende ved et halvmeter høyt skilt av tre som angir: 100m! Åja det og. Det er satt ned idiotiske treskilt hver 100m! Hva skjedde med å henge opp merker på trær i naturen? Eller disse høye stålpinnene som brukes andre steder? Og jeg som har terpa melding på gjenstand. Jeg forklarer til dommer at hun er trent på å melde på gjenstander og får ikke engang et vennlig ‘så synd’ i retur. Han er stenansikt.  ChaBlis finner enda en grisegodt gjemt figurant og raser videre. Jeg kaver meg avsted på midtlinja. Forserer nedfalte trær og skråninger. Neste melding blir som fryktet, melding på 200m skiltet. Når jeg spør dommer om det da blir null pga feilmelding svarer han ja. Med samme stenansikt. Så det vil si at vi får null på hele søket, spør jeg. Ja, kommer det tilbake fra stenansiktet. Men da er vi jo ferdige , stønner jeg og hiver en ball til ChaBlis som faktisk har jobbet som en helt. ‘Det der VET du ikke er lov!, sier stenansiktdommeren. Nei, jeg vet ikke det sier jeg fordi at jeg har jo nulla og er ute av konkurransen. Det er ikke lov sier han, du må gå tilbake til start. Og dessuten, det dekkenet er heller ikke lov. Hva? Jeg har startet med det flere ganger før i Sverige sier jeg. Han mumler noe om Viltnemda og båndtvangsfritak. Men det er vel ikke båndtvang nå, sier jeg. Nei, sier han, men det der er altså ikke lov.

 

Ball nei, det er ikke lov!

 

Nede hos de andre deltakerne får jeg beskjed om at jeg har møtt en av de fryktede Værmlandsdommerne… Ikke bry deg om det, trøster de.

Videre! Men jeg er nå blitt litt Ari Behn. Trist som Faen. Vi må videre! Neste stopp er Nora Brukshundklubb, 1.5 times kjøring østover. Der er det stevne dagen etter. Og jeg er såååå sliten at jeg seriøst vurderer å snu og kanskje heller rekke lørdagstacoen hjemme. Jeg tenker på det hele veien at herregud så tullete. Alt det stresset bare for å få feilmelding på to tullete skilt! Mye pga av at jeg ikke er på nett der inne på midtlinja. Nei, nå skal det slankes og trenes. Så dårlig form går det ikke an å være i.

Det ble en ny dag! For å gjøre en lang historie kort og leservennlig: Søndag morgen våknet jeg kl 5:30 på en idyllisk camping i Nora, rett ved vannet. Etter å ha sovet i over åtte timer. Ny dag, nye muligheter.

Vi fant frem til Nora BHK sin klubbhytte uten problemer og fikk kaffe og tilbud om smørgåser når vi kom. Her var det sånn det skulle være: Hyggelige folk, kjempesnille dommere – som godkjente dekkenet mitt, jeg trakk startnummer 4 og ble kjørt ut i et terreng som var utrolig mye finere enn det i går.

 

Rundering først. The Dyhr stakk 100m på første slaget og meldte om funn. Hun dro såwp-image-1873010773 rett ut på starten på andre slaget og fant en fyr uti der. Her blir det tomslag, tenkte jeg og det ble det helt til siste slag på høyre side, der var det også en bortgått kar gitt. Klart at med en sånn dag som den på lørdag da jeg svikta og ikke greide å styre hunden min, vil hun være i form til å overta styringa dagen etter. Og litt sånn ble det.

 

I Sverige får vi referat fra runderinga! Ganske gøy!

 

 

Hun gikk ikke helt der jeg hadde tenkt og valgte frekt å kutte noen slag på motvindssiden. Men freste gjennom og fant alt på 9 minutter. (I Sverige stoppes klokka ved påvis.) Så det er grei skuring egentlig. Karakter 8 fra den ene dommern og 8.5 fra den andre. Helt greit.

Feltet – eller Uppletande – i Sverige har kun 4 gjenstander og de skal finnes på 5 min. Det er ikke mye! Bare en av de andre deltakerne hadde funnet alle, men ChaBlis viste hvilken felthund hun er og freste inn med alle fire på underkant av 3 minutter. Litt tygg og litt draing i en gjenstand og vi fikk 9. Også helt greit.

 

Det bar så ned til den fryktede lydnaden! Fellesdekk først. Vel i skjul fikk jeg vite at to av de tre hundene vi lå sammen med var skuddredde! Nervøse eiere i 5 minutt, for det smalt jo noe infernalsk, men det gikk så fint som helst og alle fikk 10.

Lydighet med The Dyhr er noe jeg ikke har jobbet nok med. Jeg har slitt litt med lyd og stress og mitt eget stress. Men i oppvarmingen virket hun veldig fin. Gikk inn på banen med god kontakt….. for så å.. .falle TOTALT ut! Hun satt ikke på første holdten og hun hang etter meg eller forsøkte å finne baller i lommene mine. Hun dro til og med bort til den ene dommeren og snuste på støvlene hennes! I Sverige er det mange folk på banen. Det er to dommere med hver sin skriver og det er en kommandant. Og disse står på forskjellige steder og ikke samlet som her i landet. Vi hanglet oss gjennom og vi fikk litt bedre til på slutten. Stegforflytning bakover har vi jo aldri greid uten lyd, men det gikk mirakuløst nok denne gangen. En karakter 5 og en 6 fikk vi! Jaja. Dette er ikke noe nytt. Resten av øvelsene gikk ganske bra og noen av dem veldig bra. 10 på tungapport! 9 på hals og 9 på stige. Hadde vi ikke nulla på kryp så ville poengene vært adskillig høyere, men det ble en pers! 495.5p. I Sverige får man dårligere betalt i lydighet i elitsøk enn her så litt mer ville det gitt her hjemme.

Det var egentlig ikke så verst og det ble litt stang ut her og der. Det er forbedringspotensiale i flere ting, og det er ikke så mye som skal til, så vi gleder oss til å få trent litt lydighet nå, kjenner jeg…..

 

3 kilo mat og en rull med bæsjeposer i premie. Ikke dårlig det med 4. plass 🙂

 

A i spor og!


Jeg har jo glemt et viktig innlegg! Opprykket vårt til A spor! Første lørdagen i august var dagen og Modum var stedet. Men det var jaggu dramatisk! Og jeg kan ikke skryte av vakker lydighet for å si det sånn. Men jeg kan skryte av å ha overvunnet en indre og en ytre kritiker. Det er nesten større enn det å ha rykket opp til øverste klasse i NBF Spor. 

wp-image-370623070

Tidsskjemaet var perfekt. Felt først, så spor, så lydighet og så fellesdekk. Favorittrekkefølge i mitt hode. Stedet var perfekt. Stuegulv å gå på. Flatt og åpent. Pent vær. Regnet litt om natten bare. Jeg hadde riktignok hørt om at det var et skrekkelig kupert område der oppe hvor det hendte de la spor. Og noen nevnte kuer. Men jeg tenkte ikke over det. Så uflaks kunne ikke vi ha. Eller?

Fryktelig i felt.. Jeg trakk startnummer 5. Også perfekt. Ikke først og ikke sist. Møtte selvsikkert opp til felt. Er det noe ChaBlis aldri feiler i så er det felt, tenkte jeg, og sendte henne ut uten å tenke noe særlig. Hun heiv seg ut og grafset med seg en gjenstand på null komma svisj. Tygde ikke engang! Flott! Men …. da var det og slutt på det flotte, eller? Hun løp og løp og løp. Og liksom… fant ikke helt noenting. Der! En gjenstand til ble funnet. Flott levert. Fortsatte med løpinga. Det var vanskelig uti der! Hun jobbet og jobbet men greide ikke lokalisere. Kom tilslutt inn med en ting til, men etter det var det helt slutt på hentinga. Tiden ute. 3 av 4 funnet. Og karakter 7.5 var et faktum. Off… Det er dårlig altså. Men ikke så dårlig at vi var ute av dansen. Det viste seg etterpå at bare to av B ekvipasjene hadde plukket alle. Så noe var veldig vanskelig i det feltet.

Ku og kupert… Vi putret så av sted til sporet.  Måtte vente leeeenge på dommer. Det regnet litt. Dommer kommer. Før jeg skal sende hunden så ber han meg kikke litt til høyre for oppsøkssløyfa. ‘Ser du det brune der?’ Nei, sier jeg, for jeg har jo ikke hatt råd til å kjøpe nye linser. ‘Det er en ku.’ Å herregud, javel, så jeg fikk kusporet, tenker jeg i mitt stille sinn. Dagros står og tygger drøv, mens vi roter litt i oppsøket. Det ble hakket mer hektisk enn tenkt. ChaBlis tar opp sporet og drar fint av sted. Rett mot Dagros! 10483941_10152333091531638_8106145967708411148_o-4Den kua kunne ikke gitt mer beng og mitt fantastiske Dyhr blåser og i om det er melkeprodusenter i sporet sitt. Hun går så fint av sted. Akkurat så fort at jeg slipper å slite med å holde henne igjen. Finner en pinne og! Fantastisk. Det bærer utpå en myr. Det blir kupert! Dette er ikke stuegulv. Å herregud. Ikke bare fikk jeg kusporet, men jeg fikk det eneste kuperte sporet på hele Modum også.. ChaBlis bryr seg lite og durer rett opp en bratt skråning. Jeg henger pesende etter som et slapt kadaver. Snubler og tryner. Over en sprekk og rett etter at hun har forsert en diger kuruke, plukker hun triumferende en pinne til!! Det peses og plukkes over en lav sko. Dagros med venner følger spent med på avstand. Og derr! får jeg det fantastiske synet det alltid er etter å ha tusla rundt i enden av en sporline i 1.2 km; SLUTTSLØYFA! ChaBlis kom og etter litt leting triumferende med sluttpinnen. Rask opptelling av fangsten i sporet viser at vi kun har gått over en pinne. Det er veldig, veldig bra, kuer og kupert tatt i betraktning. En 9’er på spor tenner igjen opprykkshåpet.

Hund for selvbestemt fremadsending. Tilbake på stevneplassen er det lydighet som truer. Ja, jeg sier truer, for vi har slitt med våre ting i lydigheten altså. Jeg er alltid usikker på hvor mye oppvarming frøkna trenger. For lite gir hyl og skrik og for mye kan gi alt mulig annet av oppførsel utpå banen. Jeg legger en plan som jeg som vanlig ikke rekker å følge. Kjører noen stå’er og litt fot og en kryp og blir ropt opp. Som alltid mye før jeg hadde regnet med det. Hæ? Ere nå? Jamen jeg er jo nr 5. Og han foran der var jo… nr 4 ja. Dæven å fort ting går.

Jeg kjenner det med en gang at hun er med meg på foten! Hun følger meg som om vi har en liten usynlig tråd mellom oss. Ikke en lyd! Dommern finner likevel noe å pirke på og gir oss 8.5p, men det er en bra start! Innkalling med stå fra 50m har vi øvd så mye på. Hun står! nesten med en gang jeg hyler ut! Dommer pirker på noe også her og gir oss 8. Helt greit det å. Fremadsending: Dette her kan vi. Så jeg senker skuldrene. Viser seg raskt at det ikke var så lurt i dag. Nytt innfall fra Frøkna i denne øvelsen: Hun starter med å gå frem på eget initiativ. Begge veier! Tjuvstart altså, noe som blir slått hardt og brutalt ned på i lydighetsverdenen. En sur 6’er der og jeg blir tilsvarende sur.. Dette fanger Terriertøsen sporenstreks opp og piper seg gjennom resten av programmet. Det ble kryp med pip, hals med pip, apport med pip og stående innkomst… Hinder gikk vel sånn tålelig bra mener jeg. Dommern himler lett med øynene og sier at hun har jo alle øvelsene fint inne, men… ‘det er alt dette herre andre her.. alt detta rundt. Mye uro.’

Jeg tusler slukøret til bilen. Tror igrunn at opprykket røyk med den begredelige opptredenen. Dyret som jeg var ekstremt fornøyd med før vi gikk inn på banen, sank en del i popularitet pga den selvbestemte fremadsendingen.

Dekk med skepsis. Det er klart for fellesdekk med skudd. Jeg er helt trygg og rolig. Dette kan vi. Dette har vi jobbet så mye med. Trasker inn og skal legge henne midt i mellom alle de andre hundene, som nr 5. Dommer sier jeg skal ligge ytterst. What? Hvorfor det sier jeg. ‘Noen har klaget og sier hun har tendenser til å reise seg’, sier han. Å herregud ja. Vi var på to stevner før sommeren, rett etter at løpetiden var over. Hun var superhormonell og forsøkte seg på leking med kjekke sidemenn…. Er det virkelig noen her på stevnet som tror at jeg ville lagt henne nå uten å være sikker? Tror de jeg er så useriøs og slumsete? Også sier de det ikke til meg engang 😦 Det synker i meg. Jeg føler meg som en byllepestsmittet og tenker at – greit da drar jeg bare hjem. Ikke flere stevner på meg, ikke mere dekk. Jeg får starte med noe annet. Agility kanskje. Men hei vent! En indre dialog starter. Jeg VET jo at vi kan dette. Jeg ER helt trygg. Skal overnervøse medkonkurrenter få ødelegge dette for meg? Nehehei.

wp-image-16855934
 Det hører med til historien at jeg på premieutdelingen fikk et skjema som viste at vi manglet ett poeng på opprykk! Ikke nå igjen tenkte jeg. Men så viste det seg at de hadde bytta ut min karakter med hun som lå der vi skulle ligget! Så vi fikk nytt skjema – på det sto det et stort og deilig kryss i kolonnen for opprykk!

Jeg trenger vel ikke å si at hun lå? Som en påle! Ikke en labb ble rørt på. Det var så vidt hun pustet. 40 poeng! Og vipps steg ChaBlis sin verdi til langt over det den var før vi kom. Jeg hadde beseiret min indre kritiker – og de ytre også for den saks skyld. Aldri igjen skal jeg bry meg om hva andre mener og tror og synes om meg og min hund.

 

 

 

 

 

 

Kjempedag hos CoolDog


Porten inn til himmelriket er på fullt gap!

Eller; Inngangsdøra til CoolDog og Katja Petrell er åpen! 

 

Endelig er det høst. Det er slutt på at folk er bortreist og at ting og steder er stengte. Endelig er også favoritt SPA dama – Katja Petrell tilbake på CoolDog, mine hunders velvære – og skadeforebyggingssalong nr 1!

 

‘Du store min! Det var jammen på tide at ChaBlis fikk kommet hit’. Katja er ganske overrasket over hvor støl og stiv ChaBlis er i muskulaturen. Dagen før har vi vært hos Logreklinikken og knukket opp litt låsninger i ryggen.

Nå har vi jo trappet opp styrketreninga siste tiden, så litt kan nok skyldes det, men uansett – jeg fikk en påminnelse om at det er viktig med vedlikehold! Og stretching!

‘Husk på det at så høydriftige arbeidshunder som ChaBlis overhodet ikke er vedlikeholdsfrie.’ Katja poengterer bare det jeg så lenge har visst. ChaBlis er ingen hund som lunter rolig rundt på stien når vi er i skogen. Hun tusler heller ikke ut i terrenget når vi trener eller konkurrerer. Det er full spik! 110%! Hele tiden. Denne frøkna leker ikke butikk, eller; hun leker ikke arbeidshund. Hun gjør sitt aller beste. Hele tiden.

Viktig med opp og ned varming

Når vi trener rundering så er det ofte hastverk å komme seg tilbake til treningslaget etter at hunden er ferdig med sin økt. Vi trenger jo figuranter til de neste hundene… Men nå har jeg fått se at dette hastverket ikke er noe vi kan fortsette med. Man kan ikke hive en hund som har løpt alt den orker i runderingsløypa rett i bilen! Jeg kan heller ikke ta henne rett ut av bilden og hive henne i løypa. Heretter må det varmes opp og gåes ned.. Og helst også strekkes litt før hun puttes i bilen. Back On Track dekken bruker vi alltid. Så får vi heller forsøke å være litt fler på trening eller sørge for at folk smører seg med tålmodighet.

wp-image-1585116658

Behandlingen på fredag besto av grundig massasje og strekking av alle muskler i hele kroppen og oppløsning av muskelknuter. I tillegg brukte Katja laser på problemområdene for at små rifter i musklene der skulle leges raskest mulig.

 

Deilig å få løst opp i stive muskelknuter…

 

‘Ikke rart han her er i god form, han bærer jo rundt på en permanent kløv.’ Katja får sagt at Emilsen må slanke seg på en positiv måte.
Mens Cairnbrodern er på bordet har ChaBlis fritt utsyn til CoolDog sin katt!

Det er snart et år siden Emil røyk begge korsbånd i venstre kne. Det har vært en lang rekonvalesens, spesielt fordi jeg som eier svikta totalt og mistet han ut av hageporten, som på mystisk vis sto oppe.  Resultatet ble to knekte skruer i benet og vi lurte lenge på på om Emilsen kom til å ende opp som trebent eremitt.

Men neida, alt har grodd. Men han har fått en spesiell og gyngende gange stakars.. Noe som også krever litt massasje og oppmykning innimellom.

Veldig fint for begge å få løst opp hos CoolDog slik at det ikke setter seg.

 

 

 

 

Oppkjøring starter!


Nå har det vært en periode med litt forskjellige hindringer for ChaBlis og meg. Først så fikk hun kutt i poten også en ganske lang løpetid. Eller rettere sagt – hun fikk løpetid slik andre tisper har… Tidligere har de vært veldig korte og nesten ikke merkbare. Men nå ser alt dette ut til å være over og vi kan starte med å trene ordentlig styrke og kondis – med The Challenge utpå høsten som det store målet. 

Men det har ikke hindret oss i å debutere i Klasse A rundering med godkjent resultat. Hurra! Og vi har startet et par ganger til både i spor og i rundering. Med potesokk og løpetid. Hun har igrunn jobbet på som vanlig, helt til løpetiden kom på hell. Da slo noe hormongreier inn og hunden min ble litt… eh.. annerledes… Hun innførte konseptet løpe bort til andre hannhunder på fellesdekk og LEKE! med dem. Det har hun aldri gjort før og jeg ble ganske sjokkert. Vi hadde og en rundering som ikke liknet noe somhelst. Hun løp rundt i terrenget som en gås. Og jo mer oppgitt og fortvila jeg ble, jo mer rart gjorde hun. Bla løp hun alt hun orket ut bak en sten og sto der!

20170314_175117.jpg
Frk skrull. Gjør seg til for hundemenn!

Anyway, nå ser dette surret ut til å være over, poten er grodd fint. Dvs at da er vi klare til å kjøre på med mer styrke og kondistrening. En stund nå blir det annenhver dag med belastning. Alt etter råd fra CoolDog Katja Petrell.

Greia med svømmetrening er at det må foregå over tid, altså hunden må være i vannet en stund, ikke løpe opp på land og ut i vannet igjen. Da jeg ikke er så glad i å vasse har jeg innført pinnesanking som trening. På med motstandsmansjetter, jeg hiver ut en flyteball og hiver etter det ut tynne pinner hun kan svømme frem og tilbake og samle opp. Vips har vi fått en effektiv kondis og styrkeøkt i ett!

Liten film her: Trene kondis og styrke film!

En annen type økt er kjettingtrekking, av og til etterfulgt av svømming, av og til ikke.

En sjekk hos Katja viser at hun ikke har pådratt seg noen nye skader men slet litt med stivheter her og der og det fikk vi behandlet med laser.

Mekka film fra Godkjent A


Delmål oppnådd på Voss. Godkjent karakter i A rundering. Med 8.5 på rundering, 7.5 på felt og…eh… litt mindre poeng i lydigheten, så holdt det altså til karakteren Godkjent.

Hund med løpetid, bandasjert pote og masse, masse varmegrader. Likevel jobber hun enormt bra og fungerer som et lyn etter en litt skrullete start i runderingen. Vi fikk myr, midtlinje med merkebånd i starten som så blir en liten sti… med vinkel og kryssing av vei. Når man er siste hund er man dessuten alltid den treige som stresser rundt for å greie å dukke opp til rett plass til rett tid. Hun finner superfort og melder perfekt og samarbeider som bare det. Noen korte slag i starten og litt her og der så ender vi på 8.5. Helt greit. Det var ingen som fikk noe høyere heller.

For andre gang i karrieren har hun latt en gjenstand bli igjen i feltet. Løpetiden tror jeg spilte sterkt inn da hun satt seg rett ned i midten og tissa! Sånt skjer jo ikke vanligvis og det må jeg helt klart forvente av en høyløpsk tispe. At hun ramler ut på starten av lydigheten når vi møter en annen hund på vei inn, er også helt greit. At hun gjerne skulle prioriteret parring framfor lydighet…se det kan jeg forstå. Men jeg godtok ikke sviming i foten, selv om en gal jogger absolutt skulle jogge der vi var.. Så da fikk hun klar beskjed om hvor man ikke skal kjøpe øl hen.

Flyfilla tar seg opp utover i programmet og henter inn både 8 ere og 9 ere og faktisk og en 9.5 på hals:)

Det lover godt videre dette med litt mer orden i lydigheten så vinker cert’et i det fjerne. Veldig fjernt akkurat nå.

Men bare pass deg, cert, vi kommer og tar deg!

Svømmetisvøm med innlagt lydighet


Trøtt terrierfrøken.. To terriere var så heldige å få være med en tredje terrier til badeland på Kløfta. Emil opererte jo korsbåndet med litt kompikasjoner ifjor og er på konstant slankekur, så for han er det gull verdt å bygge kondis og styrke med svømming. Alltid hygg å dele Badeland med Kristin G. og Eros, the Kerry blue! 

Underveis hadde vi en fin lydighetsøkt med ChaBlis, der jeg fikk masse hjelp til å trene de lange øvelsene som fremadsending og innkalling med stå. Disse øvelsene er det kjekt med en hjelper til, for det er lange avstander og mye gåing og det er kommandering.

Start i klasse A nærmer seg og det er mye der som er litt verre enn i B. Blant annet innkalling med stå og dekk fra dekk. Ikke såååå vanskelig, tenker du kanskje.. Men avstanden er 70 meter. På så lang avstand øker farta og lysta til å komme til meg dramatisk og det er mye vanskeligere å få til en bra stå.

Her opplever jeg noe som likner det vi ser i sporet – at det hjelper nesten ikke hva jeg legger bak henne. Gjenstandsinteressen minsker i takt med at jaktlysten (om man kan kalle det det) øker. I sporet er det å leke med ting hun vanligvis er gal etter, ganske lavt prioritert. Ser noe av det samme på lang innkalling: Jeg legger hunden, legger favorittball bak og det er bare så vidt hun stopper. Bitepute bak gjør vei i vellinga. Men så skal ikke farten blir for lav heller. Nå jobber vi med kortere avstand i starten og da går det bedre – så det er lys i enden av tunellen. Helt klart.

11006092_521632111313053_1746100353_n

20170503_163636
‘Jeg som løper så fort og så mye, må ha musklene mine iorden. Derfor svømmer jeg med motstandsmansjetter fra Seleverkstedet. Det gjør svømminga mye mer effektiv og gjør at jeg bygger muskler samtidig med kondisjon. Og samtidig med at jeg har det gøy!’ Hilsen ChaBlis, Airedale Terrier, 4 år.

Emil svømmer veldig bra, men vil ikke uti, så han må rett og slett settes uti vannet. Han nekter å gå ut frivillig. Og han er ikke interessert i leker. Her er et eksempel på at habituering ikke fungerer i alle tilfeller. Han har en historie med vannskrekk. Skulle jeg drevet med lokking og frivillighet så hadde Emilsen ALDRI fått svømt.

Her ser man (om man ser godt etter) hvor effektivt det er med svømmemansjetter. Hun jobber mye mer med disse enn uten. Og uten vest så synker bakparten nedover og gjør at hun ikke får jobbet ordentlig med bakbeina. ChaBlis er litt understilt i bakbena og behøver å trene på å strekke dem ut.

 

Det går framover


For en ‘sånn som meg’, en jobbløs, så er dette å lykkes med hund en viktig del av livet. Jeg vet at mange ikke skjønner det, og da tenker jeg at de som ikke skjønner bare kan få fortsette å ikke skjønne. I det siste har vi tatt noen store skritt. At det ikke blir tatt tilsvarende store skritt på jobbfronten, er ikke annet enn en tragedie. Hadde det ikke vært for hundeaktivitetene, så hadde det vært fristende å bare trykke seg en t – skjorte med teksten: ’50 & Ferdig Lissom.’

Positivt fokus er viktig altså! Så bikkjemessig er vi svimlende nær målet om bruksklasse A i begge grener!

På sporstevne i Sarpsborg nettopp manglet lusne 5.5p på lydigheten for å få til opprykk til høyeste klasse A. At vi hadde full pott på sporet og 9.5 på felt og dermed rundt 50 poeng mer enn opprykksgrensen, hjalp ikke når lydigheten ikke helt ble seende ut som den i mitt hode var. At vi nå faktisk lykkes med øvelsen kryp, at det ligges til en 10’er i fellesdekk med skudd, og at bikkja er stille i foten, vil ikke dermed si at alt er på stell likevel. Vi har en ustabil fot. Den kan ikke lenger høres, men ser ikke like pen ut som den i et dommerhode skulle burde vært. Jeg må trene lydighet! På ordentlig. Ikke sånn stykkevis og delt. Må ha en plan. Følge den. Og det var litt andre småting. Lyd på apport. Jaha. 

Men du store min for et spor hun gikk i Sarpsborg! Masse lyng. Kjempekupert. Veldig varmt og tørt der det ikke var klissvåt myr. Fikk vite etterpå fra sporlegger at det var det aller værste sporet! ChaBlis går et strålende oppsøk og plukker alt! Aldri i tvil om hvor hun skulle hen. Den mildt sagt noe  kondissvake førern til tross. Hun lar seg fint stoppe underveis når blodsmaken tar overhånd hos det svakeste og i overkant konrpulente leddet i denne ekvipasjen. Venter pent til fører har fått igjen pusten og er aldri i tvil om hvor vi skal. Bruker 17 minutter på å frese gjennom terrenget. B spor er krevende. 1200m og 8 pinner å finne… 569.5 poeng er årsbeste totalt og pers i spor noensinne. Det er så bra det 🙂 

Dette i tillegg til successen i Sverige for noen uker siden, gjør jo at jeg tenker vi er veldig i rute fortiden. 

For vi vant nemlig et runderingsstevne i svensk HKL i Trollhettan nettopp og fikk opprykk, så vi er dermed i Svensk Elitklass og NBF A rundering. 

Mitt gyldne dyr kom der inn fra runderinga til trampeklapp fra dommerne! 10 fra den ene og 9.5 fra den andre. ‘Alt’ funka! Jeg greide å vise dem hvaforslags sykt bra bikkje jeg har. Fra før hadde vi lydigheten over poenggrensen og vi hadde innkassert en 10’er i felt. Det er jo ikke annet enn enormt gøy! 

Lett skjelven må jeg innrømme jeg var på siste øvelse som var dekk, da.. I Sverige er den med synlig fører, så jeg måtte stå og se! Åpen skytter bak! ChaBlis reagerer på lyden, men snur bare på hodet. Ingen annen reaksjon overhodet. Rører ikke en labb! 

Så de surpompene som har påstått at om en hund først har reagert på skudd, så går det aldri over – ja de kan rett og slett gå og legge seg på låven. ChaBlis sin skuddgreie var et traume påført i en offisiell FA, der mange feil ble gjort. Det er verken medfødt eller nedarvet. Verdifull veiledning fra Gunn Anita Winkler som nå har hundeskolen Hund med Gunn har vært successfaktoren her. Tenk om jeg skulle hørt på de surmaga typene? Da måtte jeg jo ha gitt opp da. At det går an. 

Tok meg en bolle på treningsleir på Håverud i Sverige i starten av april. 

Hvordan Airedale ikke ble brukshund i Sverige


Jeg har lenge lurt på hvorfor ikke Airedale Terrier ligger under Svenska Brukshundklubben og ikke er klassifisert som en brukshund i Sverige. En ganske sjelden rase som Picard ligger for eksempel der. Og Australian Cattle dog. Foruten alle de rasene vi kjenner som brukshunder her på berget. Et lite kikk på den gærne brukshunden som går rundt her hjemme, og etter treff med halv- og hel – søsken, gjør det hele uforståelig.

Jeg har endelig fått svar på ‘mina frågor’. Från Sverige. Airedale Terrier Gillet – Svenske Airedaleterrier klubben, sendte meg en mail heromdagen som forklarte hva som hadde skjedd 🙂

For å si det kort så var det slik rundt 1940 at noen ønsket Airedale Terrieren inn under Terrierne og noen ønsket dem værendes der de var, i gruppe med Riesen, Schæfer, Rottweiler osv. Det var nettopp gjort endringer i rasestadarden, noe som førte til dårligere bruksegenskaper. For eksempel skulle de da ha smalere bryst, ha lavere drifter og avles mindre i størrelse.

Dette likte krigsfolket dårlig. Airedalen jobbet jo som krigshund mange steder på den tiden og var helt på høyde med de beste brukshundene i Europa. Og det var krig i Europa.

Gjett hvem som vant krigen om Airedale? Ikke krigsfolket (Svenska Armehundvesenet). Men Svenske Terrierklubben! Airedale ble flyttet ut fra brukshundgruppa og inn i Terriergruppa. Jeg synes det var en dramatisk ting å gjøre og noe som endret rasens status som arbeidshund. Svenska Brukshundklubben (SBK) og Svenska Armehundvesenet var imot avgjørelsen. Det er jo til i grine av  😦 Så trist at jeg synes det fortjener 10 minutters stillhet.

Når du er ferdig med å grine og har vært stille i 10 minutter, kan du jo lese hele historien her. Dette står i Svenskenes RAS (beskrivelse av rasen):

Airedaleterriern ”skapades” någon gång i mitten på 1800-talet i västra Yorkshire, England. Då var rasen en allt-i-allojakthund för lantbrukarna kring floden Aire. De fungerade som skadedjursbekämpare på gårdarna och vid jakt på utter. Hundarna deltog ofta i tävlingar i jakt på flodråttor. Dessutom lär de ha använts i tjuvjakt, då de bla jagade och apporterade fåglar. Olika lokala raser lär ha använts i skapandet av airedaleterriern ex utterhund och den gamla engelska bruna och svarta terriern, men även andra raser nämns såsom stövare, olika terrierraser och sydengelsk jakthund. Gemensam nämnare för alla dessa raser är just att de var jakthundar.
Airedaleterriern kom till Sverige runt sekelskiftet, dock inte i sin egenskap av jakthund utan som brukshund och hänfördes 1918 till specialklubben ”Svenska Skydd- och Sjukvårdshundar”. Redan 1912 försöksutbildades sju airedaleterrier som drag- och rapporthundar. Några år tidigare hade två poliskonstaplar inköpt en airedaleterrier från Tyskland för Stockholmspolisens räkning. Airedaleterriern hade med framgång används inom armén inte bara i Sverige utan även i Finland, Tyskland, England och Ryssland, även under första världskriget. I Tyskland tillhörde rasen brukshundsraserna långt innan den kom till Sverige. Det var de goda tyska erfarenheterna av airedaleterriern i polis- och militärtjänst som motiverade SKK att nominera rasen till Brukshundsklubben. Rasens historiska användbarhet som skydds- spår- rapport och sjukvårds (dvs sök) -hund är klart dokumenterade bl a under de två världskrigen.
Airedaleterriern beskrivs vid denna tid som modig med god urskillningsförmåga och som en hund med oanade möjligheter
Den förklarades vara fullt jämställd med schäfern när det gällde överbringande av bud eller rapporter under andra världskriget. Den ansågs utföra ett gott arbete i bevakningstjänst, med sitt fina väderkorn och sin goda hörsel. Som skydds- och vakthund var den värdefull i synnerhet inomhus. Det ansågs inte finnas en vaksammare vakthund.
När det sedan började bildas särskilda rasföreningar ombildades Föreningen för Svenska Skydd- och Sjukvårdshundar till Svenska Brukshundsklubben 1940 och airedaleterriern överfördes efter många protester till Svenska Terrierklubben 1945.Stridigheterna började redan 1940 och airedaleterrierns ställning blev omedelbart föremål för särskilda överläggningar mellan SKK och SBK (som då innefattade raserna schäfer, rottweiler, boxer, riesenschnauzer, dobermann samt airedaleterrier) samt SvTeKl. SvTeKl ville att airedaleterriern såsom en typisk terrier skulle tillhöra dem. SKK lät arméhundsväsendet yttra sig i frågan och chefen för arméhundsväsendet tyckte att airedaleterriern under senare tid genomgått exteriöra och interiöra karaktärsförsämringar, vilket bl a hänfördes till den då nyligen genomförda standardändringen. Armén önskade (och man får inte glömma att detta skrevs under brinnande krig) den gamla typen tillbaka som var av vida bättre brukstyp, stor kraftig och orädd men samtidigt med gott intellekt och mycket bildbar. Vidare ville arméhundsväsendet återge airedaleterriern dess tidigare bröstvidd, samt att rasen fick en viktökning på 5-6 kilo.
SKK frågade också de mest betydande airedaleterrieruppfödarna i landet. Ca 30 uppfödare fick ett tillsänt frågeformulär. En genomgång av svaren gav vitt skilda uppfattningar. Några ansåg rasen vara en ren sällskapshund och därför skulle överföras till SvTeKl (dock ansåg flera att någon slags karaktärsprov borde avläggas, innan en airedaleterrier erhöll utställningschampionat), andra att rasen var en brukshund, och ytterliggare andra önskade att rasen skulle tillhöra båda grupperna.
Slutligen fick SBK:s mera betydande lokalavdelningar yttra sig i frågan. Där tyckte samtliga att airedaleterrier skulle tillhöra SBK. De åberopade de senaste årens erfarenheter från kurser och prov.
Rasens första brukschampion kom under 1940-talet och hans namn var Vinland Vixen.
Då bruksmeriter för championat togs bort så blev det endast ett fåtal airedaleterrier som tävlade i bruks och de riktigt bruksintresserade personerna vände sig till andra hundraser. Men då SKK införde tävlan om lydnadschampionat började airedaleterrierna så smått visa framfötterna igen. Under 1960-70-80-talen finner vi nio airedaleterrier med erhållet lydnadschampionat, varav två även var brukschampions och innehade tjänstehundscertifikat. Ytterliggare två airedaleterrier erhöll även de tjänstehundscertifikat. Anmärkningsvärt är att två personer står bakom sex av de ovan nämnda hundare (de har var för sig tävlat tre hundar till lydnadschampionat). Två airedaleterrier måste nämnas separat. Kullsyskonen Just-A-Promise och Alma-Mon-Amour. Just-A-Promise erhöll certifikat i alla fyra bruksgrenarna (en fantastisk prestation, långt utöver det vanliga även bland brukshundsraser), deltog i bruks-SM, erhöll lydnadschampionat och tjänstehundscertifikat. Alma-Mon-Amour, som började tränas i lydnad och bruks vid 4,5 års ålder, erhöll brukschampionat, lydnadschampionat och tjänstehundscertifikat.
Källor:
Tidningen Brukshunden nr 9-1999 sid 14-15, ATG-tidningen nr 2 2001 sid 2-4, Brev från Chefen för Arméhundväsendet till SKK, 1944, Brev från dåvarande airedaleterrieruppfödare till SKK,1944, Brev från Gösta Lindhé till Stig Ahlberg, TerrierPosten nr 1 1989 sid 14-15.

 

 

Fru Hund. 4 år.


Tenk. I forrige uke ble ChaBlis hele 4 år! Det ble da servert Hunde – øl og Lakse – is på stubben i stua. Hun kalles og: Fru Hund, The Dyhr, The Bjeffert og innimellom også: ‘Nei, slutt med det der!’. Nå kan jeg ikke lenger si at – hun er jo så ung. Hun er voksen hund. Og det er ikke lenger kryss i taket uansett hva hun presterer. Men javisst er hun fremdeles flink, faktisk overordentlig kjempebra innimellom.

Klikk her for liten bursdagsfilm

Siden sist bursdag har hun pådratt seg tittel som Årets Bruks Airedale i Sverige, og vi har jo som kjent og fått redningshundgodkjenninga i NRH i boks. Vi har fått både 9,5 og 10 på B runderinger og flere 10’ere på felt i B. Vi har og stilt opp på et par uoffisielle feltkonkurranser og vi vant den ene og ble nr 2 i den andre. Veldig moro! Så vi er jo på vei. Nå må vi videre. Nå må vi få til. Komme oss til nbf A. Få det til i Challenge. Få vært med på flere redningsaksjoner.

Høres ut som DE tvangstankene jo. Men det er jo så gøy med mål og å ha en hund som er i stand til å innfri.

Også er det jo det at det er enda ikke en arbeidsgiver som har vært så heldig å signere meg og da blir fokusen litt annerledes for å si det mildt. Noe må man jo drive med…Noe må man jo gjøre for å føle at tilværelsen er viktig. Om det ikke virker veldig viktig for folk rundt, så er det det for meg og mine hunder.

Jeg sitter ikke bare i sofaen, som dama på NAV så sjarmerende uttalte heromdagen. For jeg fikk nemlig vite den dype hemmeligheten at det går ikke an å bare sitte i sofaen også spasere rett ut til Drømmejobben. Man må kanskje jobbe på laaaaager først. Lager en veldig i vinden nå, fikk jeg vite. At greia er den at jeg faktisk har hatt enslags Drømmejobb i en del år som jeg faktisk mot min vilje måtte slutte i, er en helt annen historie.

Jeg er så heldig å ha venner som er både trygdede, sykmeldte og som har fri sånn innimellom. Så i det siste har vi trent nesten like mye spor og rundering som om det skulle vært barmark. Det ligger kun et lite lag med snø og det er i grunn ingen hindring.

Vi har intensivert brukslydighetstreningene også. Har laget en liten gruppe som møtes innimellom og trener konkurranselikt. Også har vi leid inn alltid hjelpsomme og fantastisk flinke Tom Larsen som instruktør. Også er jeg ganske sikker på at skuddtreninga er i rute og jeg er ganske så sikker på at prosjekt ‘stillehund’ er kommet over i en annen fase. Den har lenge vært i fasen: ‘Mendetkommeraldritilågå’. Nå er vi i fasen: ‘Jøssdyretholdtjokjefti4skritt.’

Klikk her og snurr film: Liten filmsnutt med lydighet

…….og vi er en del på tur da må vite. Forsøker å bygge muskler på både mennesker og dyr. Men syns helt klart at dyremusklene vokser fortest. Kanskje jeg skulle handle inn en menneskekløv?

 

 

 

 

 

Legger grunnlag


Er mange derute som syns jeg gjør mye rart med hunden(e). Fått noen kommentarer som: ‘Herregud hvor mye forskjellig skal du drive med?’ og ‘Man blir ikke god om man driver med for mye rart’.

De som kjenner meg og de jeg trener med vet at det ikke bare er ‘mye rart’. Jeg har skrelt vekk de aktivitetene som lagde mest krysstrøbbel. Og sånn egentlig: Hvorfor skal jeg stå til rette for noen? Jeg driver sånn egentlig med det jeg vil – bruks på konkurransenivå og på ‘ordentlig’ – altså som operativ redningshund. Nå har det vært litt skjær i sjøen ift å stå på tjenesteliste for jeg manglet et rep kurs i førstehjelp som nå er i boks. Også har jeg vært syk deler av siste to måneder, ChaBlis har mista en tann, delt en klo i to og nå siste 5 døgn: bæsja no’ veldig… Alt skal klaffe lissom… Ikke så lett alltid.

Innenfor begrepet ‘bruks’ kommer jo lydighet,  spor, forskjellige typer søk etter folk og ting. I helgen leide jeg inn en flink instruktør – Jan Thunem – og trommet sammen 5 stk sånne som meg.

ChaBlis på Containersøk

 

 

Halvsøster Juno har funnet June i et bøttekott

 

I to dager til ende har vi holdt på i en nedlagt militærleir. Vi har fått masse gode tips på hvordan unngå trøbbel senere. Fått forståelsen av hvor viktig det er å variere ift melding / ikke melding. Hvordan lære hunden å følge nesen og ikke gamle oppfatninger. Og ikke minst har jeg sett ved selvsyn hvaforslags dum ide det var å trene utilgjengelig fig i høyden. Ja det er et moment på godkjenning, men det er ikke dermed sagt så lurt å trene på det og gi hunden for mange erfaringer. Om samme fertbilde kommer i en annen sammenheng så kan hun faktisk finne på å melde som om figuranten skulle vært i høyden. Og ikke under en lem på gulvet.

Deilig å trene inne når det er kaldt ute sier du? ‘Nei… det er ikke det. Bygg som har stått uten varme siden krigens dager er egentlig kaldere å være inne i enn det er å være ute.’

Men med bål ute og faktisk også sol, så hadde vi det helt fett!

Liten film: https://youtu.be/fhEURXnj6pw