Venneløs rundering


Dårlig vær? Dårlig tid? Dårlige venner? Lite venner? Ingen som orker å trene så mye som deg? Gjør som oss: ta med bestekompis Ball & Kong og et lite kammonett og kjør venneløs rundering.

Kanskje rekker du, som meg, både tur, spor og runderingstrening på knappe to timer. Alt før det fryktede og yr -spådde regnværet bøtter ned.

Man tager: En stk treningsgal hund….
…en stk plastikkvenn…

Plastikkvenn funnet og reddet!
Liksomvenn nr 2: Kammo Nett legges ut 

 

Hallo? Det ligger et kammonett borti her og holder på å dø…

A i spor og!


Jeg har jo glemt et viktig innlegg! Opprykket vårt til A spor! Første lørdagen i august var dagen og Modum var stedet. Men det var jaggu dramatisk! Og jeg kan ikke skryte av vakker lydighet for å si det sånn. Men jeg kan skryte av å ha overvunnet en indre og en ytre kritiker. Det er nesten større enn det å ha rykket opp til øverste klasse i NBF Spor. 

wp-image-370623070

Tidsskjemaet var perfekt. Felt først, så spor, så lydighet og så fellesdekk. Favorittrekkefølge i mitt hode. Stedet var perfekt. Stuegulv å gå på. Flatt og åpent. Pent vær. Regnet litt om natten bare. Jeg hadde riktignok hørt om at det var et skrekkelig kupert område der oppe hvor det hendte de la spor. Og noen nevnte kuer. Men jeg tenkte ikke over det. Så uflaks kunne ikke vi ha. Eller?

Fryktelig i felt.. Jeg trakk startnummer 5. Også perfekt. Ikke først og ikke sist. Møtte selvsikkert opp til felt. Er det noe ChaBlis aldri feiler i så er det felt, tenkte jeg, og sendte henne ut uten å tenke noe særlig. Hun heiv seg ut og grafset med seg en gjenstand på null komma svisj. Tygde ikke engang! Flott! Men …. da var det og slutt på det flotte, eller? Hun løp og løp og løp. Og liksom… fant ikke helt noenting. Der! En gjenstand til ble funnet. Flott levert. Fortsatte med løpinga. Det var vanskelig uti der! Hun jobbet og jobbet men greide ikke lokalisere. Kom tilslutt inn med en ting til, men etter det var det helt slutt på hentinga. Tiden ute. 3 av 4 funnet. Og karakter 7.5 var et faktum. Off… Det er dårlig altså. Men ikke så dårlig at vi var ute av dansen. Det viste seg etterpå at bare to av B ekvipasjene hadde plukket alle. Så noe var veldig vanskelig i det feltet.

Ku og kupert… Vi putret så av sted til sporet.  Måtte vente leeeenge på dommer. Det regnet litt. Dommer kommer. Før jeg skal sende hunden så ber han meg kikke litt til høyre for oppsøkssløyfa. ‘Ser du det brune der?’ Nei, sier jeg, for jeg har jo ikke hatt råd til å kjøpe nye linser. ‘Det er en ku.’ Å herregud, javel, så jeg fikk kusporet, tenker jeg i mitt stille sinn. Dagros står og tygger drøv, mens vi roter litt i oppsøket. Det ble hakket mer hektisk enn tenkt. ChaBlis tar opp sporet og drar fint av sted. Rett mot Dagros! 10483941_10152333091531638_8106145967708411148_o-4Den kua kunne ikke gitt mer beng og mitt fantastiske Dyhr blåser og i om det er melkeprodusenter i sporet sitt. Hun går så fint av sted. Akkurat så fort at jeg slipper å slite med å holde henne igjen. Finner en pinne og! Fantastisk. Det bærer utpå en myr. Det blir kupert! Dette er ikke stuegulv. Å herregud. Ikke bare fikk jeg kusporet, men jeg fikk det eneste kuperte sporet på hele Modum også.. ChaBlis bryr seg lite og durer rett opp en bratt skråning. Jeg henger pesende etter som et slapt kadaver. Snubler og tryner. Over en sprekk og rett etter at hun har forsert en diger kuruke, plukker hun triumferende en pinne til!! Det peses og plukkes over en lav sko. Dagros med venner følger spent med på avstand. Og derr! får jeg det fantastiske synet det alltid er etter å ha tusla rundt i enden av en sporline i 1.2 km; SLUTTSLØYFA! ChaBlis kom og etter litt leting triumferende med sluttpinnen. Rask opptelling av fangsten i sporet viser at vi kun har gått over en pinne. Det er veldig, veldig bra, kuer og kupert tatt i betraktning. En 9’er på spor tenner igjen opprykkshåpet.

Hund for selvbestemt fremadsending. Tilbake på stevneplassen er det lydighet som truer. Ja, jeg sier truer, for vi har slitt med våre ting i lydigheten altså. Jeg er alltid usikker på hvor mye oppvarming frøkna trenger. For lite gir hyl og skrik og for mye kan gi alt mulig annet av oppførsel utpå banen. Jeg legger en plan som jeg som vanlig ikke rekker å følge. Kjører noen stå’er og litt fot og en kryp og blir ropt opp. Som alltid mye før jeg hadde regnet med det. Hæ? Ere nå? Jamen jeg er jo nr 5. Og han foran der var jo… nr 4 ja. Dæven å fort ting går.

Jeg kjenner det med en gang at hun er med meg på foten! Hun følger meg som om vi har en liten usynlig tråd mellom oss. Ikke en lyd! Dommern finner likevel noe å pirke på og gir oss 8.5p, men det er en bra start! Innkalling med stå fra 50m har vi øvd så mye på. Hun står! nesten med en gang jeg hyler ut! Dommer pirker på noe også her og gir oss 8. Helt greit det å. Fremadsending: Dette her kan vi. Så jeg senker skuldrene. Viser seg raskt at det ikke var så lurt i dag. Nytt innfall fra Frøkna i denne øvelsen: Hun starter med å gå frem på eget initiativ. Begge veier! Tjuvstart altså, noe som blir slått hardt og brutalt ned på i lydighetsverdenen. En sur 6’er der og jeg blir tilsvarende sur.. Dette fanger Terriertøsen sporenstreks opp og piper seg gjennom resten av programmet. Det ble kryp med pip, hals med pip, apport med pip og stående innkomst… Hinder gikk vel sånn tålelig bra mener jeg. Dommern himler lett med øynene og sier at hun har jo alle øvelsene fint inne, men… ‘det er alt dette herre andre her.. alt detta rundt. Mye uro.’

Jeg tusler slukøret til bilen. Tror igrunn at opprykket røyk med den begredelige opptredenen. Dyret som jeg var ekstremt fornøyd med før vi gikk inn på banen, sank en del i popularitet pga den selvbestemte fremadsendingen.

Dekk med skepsis. Det er klart for fellesdekk med skudd. Jeg er helt trygg og rolig. Dette kan vi. Dette har vi jobbet så mye med. Trasker inn og skal legge henne midt i mellom alle de andre hundene, som nr 5. Dommer sier jeg skal ligge ytterst. What? Hvorfor det sier jeg. ‘Noen har klaget og sier hun har tendenser til å reise seg’, sier han. Å herregud ja. Vi var på to stevner før sommeren, rett etter at løpetiden var over. Hun var superhormonell og forsøkte seg på leking med kjekke sidemenn…. Er det virkelig noen her på stevnet som tror at jeg ville lagt henne nå uten å være sikker? Tror de jeg er så useriøs og slumsete? Også sier de det ikke til meg engang 😦 Det synker i meg. Jeg føler meg som en byllepestsmittet og tenker at – greit da drar jeg bare hjem. Ikke flere stevner på meg, ikke mere dekk. Jeg får starte med noe annet. Agility kanskje. Men hei vent! En indre dialog starter. Jeg VET jo at vi kan dette. Jeg ER helt trygg. Skal overnervøse medkonkurrenter få ødelegge dette for meg? Nehehei.

wp-image-16855934
 Det hører med til historien at jeg på premieutdelingen fikk et skjema som viste at vi manglet ett poeng på opprykk! Ikke nå igjen tenkte jeg. Men så viste det seg at de hadde bytta ut min karakter med hun som lå der vi skulle ligget! Så vi fikk nytt skjema – på det sto det et stort og deilig kryss i kolonnen for opprykk!

Jeg trenger vel ikke å si at hun lå? Som en påle! Ikke en labb ble rørt på. Det var så vidt hun pustet. 40 poeng! Og vipps steg ChaBlis sin verdi til langt over det den var før vi kom. Jeg hadde beseiret min indre kritiker – og de ytre også for den saks skyld. Aldri igjen skal jeg bry meg om hva andre mener og tror og synes om meg og min hund.

 

 

 

 

 

 

Det går framover


For en ‘sånn som meg’, en jobbløs, så er dette å lykkes med hund en viktig del av livet. Jeg vet at mange ikke skjønner det, og da tenker jeg at de som ikke skjønner bare kan få fortsette å ikke skjønne. I det siste har vi tatt noen store skritt. At det ikke blir tatt tilsvarende store skritt på jobbfronten, er ikke annet enn en tragedie. Hadde det ikke vært for hundeaktivitetene, så hadde det vært fristende å bare trykke seg en t – skjorte med teksten: ’50 & Ferdig Lissom.’

Positivt fokus er viktig altså! Så bikkjemessig er vi svimlende nær målet om bruksklasse A i begge grener!

På sporstevne i Sarpsborg nettopp manglet lusne 5.5p på lydigheten for å få til opprykk til høyeste klasse A. At vi hadde full pott på sporet og 9.5 på felt og dermed rundt 50 poeng mer enn opprykksgrensen, hjalp ikke når lydigheten ikke helt ble seende ut som den i mitt hode var. At vi nå faktisk lykkes med øvelsen kryp, at det ligges til en 10’er i fellesdekk med skudd, og at bikkja er stille i foten, vil ikke dermed si at alt er på stell likevel. Vi har en ustabil fot. Den kan ikke lenger høres, men ser ikke like pen ut som den i et dommerhode skulle burde vært. Jeg må trene lydighet! På ordentlig. Ikke sånn stykkevis og delt. Må ha en plan. Følge den. Og det var litt andre småting. Lyd på apport. Jaha. 

Men du store min for et spor hun gikk i Sarpsborg! Masse lyng. Kjempekupert. Veldig varmt og tørt der det ikke var klissvåt myr. Fikk vite etterpå fra sporlegger at det var det aller værste sporet! ChaBlis går et strålende oppsøk og plukker alt! Aldri i tvil om hvor hun skulle hen. Den mildt sagt noe  kondissvake førern til tross. Hun lar seg fint stoppe underveis når blodsmaken tar overhånd hos det svakeste og i overkant konrpulente leddet i denne ekvipasjen. Venter pent til fører har fått igjen pusten og er aldri i tvil om hvor vi skal. Bruker 17 minutter på å frese gjennom terrenget. B spor er krevende. 1200m og 8 pinner å finne… 569.5 poeng er årsbeste totalt og pers i spor noensinne. Det er så bra det 🙂 

Dette i tillegg til successen i Sverige for noen uker siden, gjør jo at jeg tenker vi er veldig i rute fortiden. 

For vi vant nemlig et runderingsstevne i svensk HKL i Trollhettan nettopp og fikk opprykk, så vi er dermed i Svensk Elitklass og NBF A rundering. 

Mitt gyldne dyr kom der inn fra runderinga til trampeklapp fra dommerne! 10 fra den ene og 9.5 fra den andre. ‘Alt’ funka! Jeg greide å vise dem hvaforslags sykt bra bikkje jeg har. Fra før hadde vi lydigheten over poenggrensen og vi hadde innkassert en 10’er i felt. Det er jo ikke annet enn enormt gøy! 

Lett skjelven må jeg innrømme jeg var på siste øvelse som var dekk, da.. I Sverige er den med synlig fører, så jeg måtte stå og se! Åpen skytter bak! ChaBlis reagerer på lyden, men snur bare på hodet. Ingen annen reaksjon overhodet. Rører ikke en labb! 

Så de surpompene som har påstått at om en hund først har reagert på skudd, så går det aldri over – ja de kan rett og slett gå og legge seg på låven. ChaBlis sin skuddgreie var et traume påført i en offisiell FA, der mange feil ble gjort. Det er verken medfødt eller nedarvet. Verdifull veiledning fra Gunn Anita Winkler som nå har hundeskolen Hund med Gunn har vært successfaktoren her. Tenk om jeg skulle hørt på de surmaga typene? Da måtte jeg jo ha gitt opp da. At det går an. 

Tok meg en bolle på treningsleir på Håverud i Sverige i starten av april. 

Fru Hund. 4 år.


Tenk. I forrige uke ble ChaBlis hele 4 år! Det ble da servert Hunde – øl og Lakse – is på stubben i stua. Hun kalles og: Fru Hund, The Dyhr, The Bjeffert og innimellom også: ‘Nei, slutt med det der!’. Nå kan jeg ikke lenger si at – hun er jo så ung. Hun er voksen hund. Og det er ikke lenger kryss i taket uansett hva hun presterer. Men javisst er hun fremdeles flink, faktisk overordentlig kjempebra innimellom.

Klikk her for liten bursdagsfilm

Siden sist bursdag har hun pådratt seg tittel som Årets Bruks Airedale i Sverige, og vi har jo som kjent og fått redningshundgodkjenninga i NRH i boks. Vi har fått både 9,5 og 10 på B runderinger og flere 10’ere på felt i B. Vi har og stilt opp på et par uoffisielle feltkonkurranser og vi vant den ene og ble nr 2 i den andre. Veldig moro! Så vi er jo på vei. Nå må vi videre. Nå må vi få til. Komme oss til nbf A. Få det til i Challenge. Få vært med på flere redningsaksjoner.

Høres ut som DE tvangstankene jo. Men det er jo så gøy med mål og å ha en hund som er i stand til å innfri.

Også er det jo det at det er enda ikke en arbeidsgiver som har vært så heldig å signere meg og da blir fokusen litt annerledes for å si det mildt. Noe må man jo drive med…Noe må man jo gjøre for å føle at tilværelsen er viktig. Om det ikke virker veldig viktig for folk rundt, så er det det for meg og mine hunder.

Jeg sitter ikke bare i sofaen, som dama på NAV så sjarmerende uttalte heromdagen. For jeg fikk nemlig vite den dype hemmeligheten at det går ikke an å bare sitte i sofaen også spasere rett ut til Drømmejobben. Man må kanskje jobbe på laaaaager først. Lager en veldig i vinden nå, fikk jeg vite. At greia er den at jeg faktisk har hatt enslags Drømmejobb i en del år som jeg faktisk mot min vilje måtte slutte i, er en helt annen historie.

Jeg er så heldig å ha venner som er både trygdede, sykmeldte og som har fri sånn innimellom. Så i det siste har vi trent nesten like mye spor og rundering som om det skulle vært barmark. Det ligger kun et lite lag med snø og det er i grunn ingen hindring.

Vi har intensivert brukslydighetstreningene også. Har laget en liten gruppe som møtes innimellom og trener konkurranselikt. Også har vi leid inn alltid hjelpsomme og fantastisk flinke Tom Larsen som instruktør. Også er jeg ganske sikker på at skuddtreninga er i rute og jeg er ganske så sikker på at prosjekt ‘stillehund’ er kommet over i en annen fase. Den har lenge vært i fasen: ‘Mendetkommeraldritilågå’. Nå er vi i fasen: ‘Jøssdyretholdtjokjefti4skritt.’

Klikk her og snurr film: Liten filmsnutt med lydighet

…….og vi er en del på tur da må vite. Forsøker å bygge muskler på både mennesker og dyr. Men syns helt klart at dyremusklene vokser fortest. Kanskje jeg skulle handle inn en menneskekløv?

 

 

 

 

 

Dobbelaksjon


I forgårs fikk vi vårt første utkall til aksjon med Norske Redningshunder. Å si at blodet frøs til is når telefonen ringte, blir å ta i. Men det var ikke fritt for at man pusta litt fortere på sin vei mot Ytterste Romerike. Midt i rushen var det og. Og det skulle vise seg at jeg greide å lage merarbeid for meg selv slik at vi måtte rykke ut igjen til samme sted dagen etter – mobilen hadde nemlig blitt igjen i søksområdet. 

 

received_10153296837795872
Personene på bildet har ingenting med virkeligheten å gjøre eller.. bildet er fra et annet år….

Det var mørkt og det var regn og det var MYE skog å lete i. Vi fikk med oss folk fra Røde kors også og det var igrunn greit med selskap uti ‘mørten’. Jeg har vært spent på dette å dra på aksjon. Nå har vi jobbet i noen år for å nå dette målet og brått er det alvor. Denne mandagskvelden var det dags for å lete etter en som var blitt borte… Virker hunden? Virker jeg?

 

The Dyhr virker! ChaBlis jobbet utrolig flott og fint. Hun løp konsentrert rundt i over to timer og lette og lette. Uaffisert av at det gikk manngard andre steder rundt oss, at vi møtte andre hunder innimellom på veier etc. Hun  kom til meg når jeg ropte og hun løp stort sett ut igjen dit jeg pekte. Hun gir meg også tegn i underveis når jeg sender henne ut igjen på steder hun har vært og sjekka ut tidligere. Jeg kjenner igjen oppførselen hennes fra runderingen. Hun stopper opp og ser på meg, graver litt i bakken eller tygger litt gress. Akkurat som hun ber meg skjerpe meg: ‘Hallo? Det får da være grenser for løping. Hvorfor skal jeg ut igjen akkurat der jeg nettopp  sjekka? Det ER ingen der. ‘

Det svake ledd. Jeg virka litt dårligere. Og jeg er jo det svake ledd i vår relasjon. Trøbla litt med radioen – noe som var veldig flaut – men bortsett fra det, så fungerte søket over all forventning. Jeg syns vi fikk dekket vårt utdelte område bra. Og sender herved en stor takk til instruktørene PO og Kenneth for at vi ble så grundig kjørt på nettopp teigsøk på ukas arbeid i sommer.

At vi ikke fant andre enn Røde kors dama vi gjemte for motivasjon mot slutten av søket, er jo sånn det som oftest er. Vel, vi fant min Fisherman Friends pakke samt vanten til han fra Røde kors som var med.. Det er flest tomme søk. Men det er en god følelse å bidra med å lete etter noen! En god følelse å se pårørende som lettet takker for innsatsen og ser at så mange bryr seg om at nettopp deres kjære er savnet. Så dette skal vi nok fortsette med, tenker jeg.

‘Hjelper ikke med glidelås i jakka, når det er hull i lomma’, et gammelt jungelord. Det som ikke var så morro var at mobilen min med kort, penger og oversikt over resten av livet mitt ikke ble med oss inn igjen etter avsluttet søk….. Vi hadde trasket rundt i kupert og stedvis overgrodd terreng, og et eller annet sted der ute lå den enda. Jeg dro oppom skogen utpå natta da aksjonen var ferdig for å lete. Men der hadde mange tråkka – og dessuten var det nærmere midnatt – og MØRKT ! For første gang denne kvelden tenkte jeg på ulven som jo tusler rundt uti her. Nytteløst.

20161115_203910
Dette manglet  brått og plutselig.

 

Egenprodusert søk. Vi måtte altså dra tilbake dagen etter. Sporet der jeg hadde gått lå jo på GPS så jeg fulgte det sakte og stirret ned i bakken. Det er lettere sagt enn gjordt akkurat det, for gps er ikke helt nøyaktig og vi hadde tråkket litt frem og tilbake. Og teigen var i tillegg overtråkket av manngard fra Røde Kors. Og det hadde regnet.

20161116_100610
Den rosa streken er meg på telefonleit. Og 048 er ca der mobilen ble funnet..

Men; jeg har jo hund! En usannsynlig flink en også, viste det seg! Såpass mye kvist og kvast som det var, så orket jeg rett og slett ikke å gå med ChaBlis i line på spor så jeg lot henne søke løs. Jeg ser at hun følger sporet i perioder for så å dra ut på kryssinger og andre spor også drar hun tilbake til sporet sitt igjen. Jeg sendte henne også av sted på små feltsøk underveis der vi hadde tråkket mye rundt.

 

Vi nærmer oss der vi har parkert bilen og er, bortsett fra en liten sløyfe inn i terrenget, bokstavelig talt tilbake til start. Jeg er lettere nedstemt og konstaterer at jeg ikke aner hva jeg skal i morgen engang. Alt ligger på den telefonen. Faktisk er vi bare 100m fra der vi startet. Jeg sender the Bjeffert ut på siste sløyfa. Hun styrter av sted! Langt innover. Og kommer kjapt og gledestrålende hoppende ut av skogen med mobilen min dinglende i munnen! Utrolig!

wp-image-351679844jpg.jpgOg den virka! Takk til Samsung for vanntett mobil og takk til Kennel von Erikson for framifrå avla bruksterrier! Det ble ekstra lek med favorittbiteputa før vi heiv oss inn i bilen og kjørte 10 mil hjem igjen. Vel hjem ble det ekstra stort griseøre på The Dyhr!

 

 

 

ChaBlis godkjenner: Redningshund!


Allerede før jeg hentet ChaBlis hos oppdretter, hadde jeg kontaktet et treningslag i NRH og besøkt dem på trening. Hun ble importert med et hovedmål og det var å bli redningshund. ‘Bestillingen’ til oppdretter Harriet Rosenthal hos Kennel von Erikson lød på følgende: En driftig hund med gode søksevner og som likevel er førbar og lærevillig. Jeg fikk som bestilt og mere til… At vi på veien mot denne godkjenningen har tatt noen avstikkere og funnet ut at også  lydighet og brukskonkurranser er noe å drive med, skyldes at hun jo egner seg så godt til så mye at jeg bare ikke har greid å la være… Søndag fikk vi endelig gullmedaljen og godkjenningen som redningshund NRH ettersøk klasse A.

20161016_170945-1

 Det er et langt lerret å bleke å godkjenne en redningshund. Ikke bare skal man ha et hundeemne med nok drifter og som er iorden i kroppen, man må også selv være egnet. Være i form og være villig til å trene mye og svært ofte. Også det kanskje aller viktigste; ha et miljø å trene i, tilgang på kunnskapsrike folk og ikke minst ha tid og tålmodighet til å ikke gi opp.

Flinke hjelpere. Jeg har vært så heldig å ha fått hjelp av svært flinke folk tidlig. Jeg er sikker på at uten uvurderlig hjelp fra Østlie Hundesenter og fra andre flinke bruksfolk, spesielt Hilde Nordli, ville ikke dette gått så knirkefritt. Treningen med Asker Hundeklubb er kjempeverdifull. Underveis hospiterte jeg litt hos Nrh Vestfold med Terje Johansen i spissen. Der ble mye grunnleggende trening før B gjort. Og jeg har tilogmed vært med NRO (en annen redningsorganisasjon) tidlig i ChaBlis sitt unge liv. Ja og for ikke å glemme de flotte HK ene og samlingene i NRH regi vi har vært med på! Kjempespennende.

Uvurderlig er og behandlingen hos Katja Petrell CoolDog ift å vedlikeholde kroppen til ChaBlis.

lebilde

Jeg har vært treningslagløs store deler av ChaBlis sin opptreningsperiode og det har plaget meg mye at jeg ikke har kommet inn noe sted. Det som nå er veldig gledelig er at jeg har fått være med på noen treninger med et nyoppstartet treningslag under Drammen lag. I tillegg har jeg fått masse hjelp av erfarne folk i mandagsklubben – et privat initiativ med hundeførere og ‘sånne som meg’.  Disse to tingene har vært helt utslagsgivende for at vi nå står der som godkjent ekvipasje. Takk til dere – dere vet hvem dere er!

Veien fram. Det er ganske mange prøver man skal gjennom som ny hundefører – fra

10556259_771298156291091_1926818549344362885_n1
B ukas arbeid oktober 2014. To år siden!

grunnkurs med utmarsj, førstehjelp, apellprøve, sporprøve B og runderingsprøve B og ukas arbeid B. Vi sto som B godkjente høsten 2014. Så tok vi litt pause fra NRH da det var vanskelig å finne et lag å trene i og fordi at brukskonkurranser også var rasende festlig…ChaBlis med dessuten B godkjent i en alder av 18 mnd og jeg ville gjerne at hun skulle få mer erfaring før vi gikk på de alvorlige prøvene. På’n igjen i fjorhøst med mørkesøksprøve,  og da var det duket for finalen iår med: orienteringsprøve, feltprøve og ukas arbeid A og runderingsprøve  A. Plutselig sto vi igjen med kun sporprøven. Vi hadde litt uflaks sånn at vi brukte opp to sjanser og dermed sto igjen med ett forsøk. Siste sjanse altså. Bommet vi på sporet nå, måtte hele godkjenningen utsettes til neste år og flere prøver måtte taes på nytt.

10483941_10152333091531638_8106145967708411148_o-2

En enslig sløyfe skiller oss… 

-Er vel unødvendig å si at det suste i hodet idet vi kjørte inn til avtalt oppmøtested for siste og avgjørende sporprøve på Romerike sist søndag. Klokka var nesten ikkeno’. En av sporleggerne kunne fortelle at han hadde møtt kona i døra på sin vei ut for å legge spor. Hun var kommet hjem fra tur på byen.. Vi var ca ti ekvipasjer som skulle opp til prøve denne dagen og med min flaks så var jeg jaggu en av de første som skulle i ilden.

Tåka la seg rundt hjernebarken og knotinga begynte. Jeg fant ikke batteri til GPS, jeg lette febrilsk etter sporselen.. og hanskene! hvor var nå de? Jeg kom plutselig på at bikkja skulle ha løpt litt fra seg også. Planen var en skikkelig tur før start for å få roet hundehjernen noenlunde. Jeg kapitulerte og skrinla planene.

Brått sto vi der og en enslig oransj sløyfe skilte oss fra 1 km spor og 5 gjenstander som skulle finnes innen de nærmeste 40 minuttene. Det ville være blank løgn å si at ikke jeg kjente på nervene der. Jeg var svært klar over det faktum at stryker vi nå, så blir godkjenninga utsatt med veldig mange måneder. Og vi må gjøre mye på nytt til neste år.

Jeg hev meg uti det og satte hunden på sporoppsøk. Sporet må nemlig også finnes før det kan gåes. ChaBlis var kjempeivrig. Hun lette og lette og kjapt, altfor kjapt, dro hun avsted ut på et spor, bare 10 meter fra startsløyfa. Det var helt usannsynlig at sporet skulle gå der, men – jeg tenkte at når hun er så tydelig i sin sak, så må jeg bare melde spor til dommer. Dommeren svarte som fryktet, ‘feil’…. Klart at det var et spor, noe hadde gått der, men det var ikke vår sporlegger. ChaBlis måtte skuffet snu og fortsette letingen etter et annet spor. Snart har hun funnet et til! Og drar avsted. Jeg blir veldig usikker.. for jeg vet at om jeg melder spor nå og om det er feil, så har jeg kun en sjanse igjen for ikke å stryke. Jeg hører på magefølelsen og rett og slett kaller henne inn uten å melde noesomhelst. Jeg tenker at vi evt får ta det på tilbakeveien om ikke noe annet dukker opp. Og, helt utrolig – men det viste seg å være en usannsynlig god ide, for når hunden får søkt av noen og tyvemeter til – så freser hun atter gang ut i retning Moder Natur. Jeg er ikke i tvil og melder spor og får en ‘God tur!’ i retur fra dommern. Puh! Her kunne alt gått galt. Med flere sånne tilbakekall og mitt stress, så er det jaggu godt at bikkja ikke blir frustrert og gir opp. Å! Hun er så usannsynlig flink dette brunsorte bartedyret! 10483941_10152333091531638_8106145967708411148_o-4

Så vi er mirakuløst nok igang!  Hun drar meg målbevisst avsted. Jeg stusser idet vi passerer en temmelig våt myr og syns nå det var i overkant unødvendig av sporlegger å gå der og tenker i mitt ikke så stille sinn – at vi allerede er på ville veier. Jeg mener at når hun allerede hadde to andre spor i nesa på oppsøket så er jo sjansene der for at vi støter på de igjen. I det hun gledesstrålende plukker opp en bit av en sokk, så må jeg medgi at jo da vi er muligens på rett vei. Jeg er jo ikke i vater selv der jeg henger  i lina. Ikke store støtten for min fantastiske arbeidsmaskin av en hund som skråsikkert turer videre. Jeg tenker at vi har nå startet på endel prøver og konkurranser og jeg burde være vant til det nå. Men dette er annerledes. Det er store ting på spill!                                                                                                                      Hun har ikke det frenetiske draget hun pleier å ha men sporer konsentrert og avbalansert. Plukker opp en liten gjenstand til. Hurra! Også går det et godt stykke med henging i lina uten gjenstand å finne. Jeg dras gjennom tett kratt og hun tar noen krappe svinger både hit og dit og jeg mister motet.. Nå er vi hvertfall av sporet. Sånn kan da ikke en  sporlegger gå vel?                                                                                                                                                        Jeg får ikke gjort noe særlig med det og følger mismodig på. Men se der! En tom snusboks! Kan det være..? Nei, det er sikkert bare noe som har ligget der lenge… Jeg er ordentlig i feil modus nå. The Bulldozer blåser i meg og snøfter seg videre mellom mose, tett granskog og små traktorveier. Dette sporet SKAL hun ikke miste! Og der! enda en gjenstand! En bit av den samme sokken vi fant først! Hurra vi er fremdeles på rett spor. Jeg sjekker med GPS og ser vi har gått nærmere en km. Og ikke brukt mer enn 20 minutter. Kan det gå likevel da? Masse tid igjen.                                                                                                                             Jeg er nå svært mye gladere til sinns og øyner et håp. Jeg dras videre. Men denne gangen rett ut på en grusvei.. Hmmm.. her kan rett og slett ikke sporet gå. Her MÅ enten sporlegger ha gått før hun la ut sporet eller så er det et av de andre turgåersporene fra starten hun har støtt på. Greit at jeg har trodd hele tiden at vi har vært av, men det har vært nerver. Nå er vi av på ordentlig. Aner ikke hvordan det har skjedd. Og det er så nærme slutten nå!  Jeg får utrolig nok ikke panikk, men tar en sjefsavgjørelse og  velger å gå tilbake til der vi fant den siste gjenstanden. Hun tar opp igjen sporet sitt der hun gikk for en god stund siden. Jeg holder hardt igjen i lina. Hun sniffer og puster noe veldig og – velger en annen vei! Drar på med høyt tempo! Hurra hun har funnet det igjen! Hun stuper inn under noe lyng. Der! ligger det en treningsjakke godt gjemt. Det må jo være slutten! Det er sørenmeg sant, vi er i mål og tidtakeren kan forkynne at vi har brukt 31 minutter og dermed er godt innafor tidskravet som er på 40 minutter.

facebook_1476656204025

Dett var dett sa Fleksnes! En enorm lettelse! Resten av dagen går til å kikke litt på noen runderingsprøver og sitte å skravle og spise hamburger foran bålet. Det blir mye facebook knotting! For du verden så mange som er ute med gratuleringen. Det er søren meg mange som følger med oss. Runderingsmentoren min Hilde kommer brått på besøk der og!

Her sitter sporleggerne som har vært oppe i grålysningen og figurantene som tar seg en hvil mellom ‘ligginga’. Masse mennesker har møtt opp denne dagen for at jeg og vi andre som er oppe til prøve, skal lykkes. Det er ordnet med brus, skikkelige burgere, briochebrød….

Dagen avsluttes med utdeling av vest og diplom og medalje og diverse annet stæsj.

Men, som de garva typene jeg kjenner sier; det er nå jobben begynner! Vi skal settes på lista. Vi må ha telefonen på hele døgnet og orden i sakene våre i bilen slik at vi bare kan dra avsted om utkallsalarmen går.. ChaBlis har blitt tjenestehund! Jeg frivillig hjelpemannskap. En ny epoke starter nå og jeg er kjempespent på hva som møter oss. Og glad for å endelig kunne bidra med noe nyttig i samfunnet.

facebook_1476816774169
Glade godkjente/re-godkjente fører denne flotte søndagen på Romerike. Sjur Haugen, Bjørn Olsrud, Lasse Rossing, Sara Berglund, Tina Treu Os, Roar Holenbakken og meg.

 

 

 

Challenge 2016 – Bring it On!


An englishman in New York…eller…en maur blant elefanter.. Ja, omtrent sånn følte vi det her på Sølen under trekningen til det som kalles verdens hardeste brukshund prøve- The Challenge 2016! For der satt folk med mange Norgesmesterskap og Nordiske mesterskap på baken, der var det folk med mange mange mange år med redningshund og lange liv med aktiv hundetrening generelt… også vi da, ChaBlis og jeg. 41 startende! 14 nykommere iår og hele 12 forskjellige raser. Ja, ChaBlis er eneste

Dagen før vi kom hadde vi gjennomgang av ChaBlis hos CoolDog Katja Petrell. Katja dro og strakk og klemte og masserte, slik at den knallstramme terrier kroppen ikke skulle pådra seg noen skader her på Sølen. Vi har jo trent mye og hardt de siste uker og måneder og det skal så lite til.. En stiv muskel, en feil bevegelse… 

Denne bikkja mi er jo en kruttønne som alltid gir ALT hun kan og gjerne mer enn det også. Avogtil går der på bekostning av kroppen… 

Vi trakk nr 35. Det vil si at vi skal gå feltsøk 50×50 kl 10:00, lydighet kl 11:40. I lydigheten er ‘apport av fremmed gjenstand’ et sykkeldekk! Det morsomste ChaBlis vet er å leke med det, så her ligger det an til pris for mest kreative apport… 

1 km rundering er ikke før kl 14:45. Jeg vet ikke hvordan det vil slå ut å starte rundering så seint. Her er det ingen midtlinjesti, kun en merkebåndtrase som jo vil gi mye fert utover dagen… 

Lørdag er det først fellesdekk med skudd og skjult fører, noe vi står over fordi jeg ikke har fått henne til å ligge med skjult fører på veldig lenge. Vårt påførte skudd – traume anser jeg som ganske kurert, men siden jeg var så idiotisk å legge henne i en dekk med skudd ifjor før hun var kurert, må jeg altså slite med dekken en stund til. Liker ikke 😦 

Etter dekken er det felles pinnefelt med skudd, noe jeg ser ganske så lyst på. ‘Bittesmå pinner i felt er kult’, hilsen ChaBlis.

Også….blir resten av lørdagen enten tilbrakt med noen øl foran direkteoverført sending fra de 15 beste som går spor på mellom 3 og 6 km… I aller aller beste fall – blir den tilbrakt i sporet….  men da trenger vi svært mye flaks og en utrolig bra dag. 

Morro blir det åkke som! 

En stor bøyg er forsert


På hundeområdet har vi to store mål iår: 1) Å bli godkjent redningshund -ekvipasje i Norske Redningshunder og 2) Å komme blant de 25 beste i The Challenge – verdens tøffeste brukshundprøve. Første uka i august tok vi et langt steg mot godkjenningen i NRH!

Ukas arbeid A er en intensiv uke med Norske Redningshunder der målet er å sjekke om hund og eier er på nivå til å kunne bli godkjent som redningshund ekvipasje. Vi var seks ekvipasjer og to svært erfarne instruktører i en hel uke i de Kongsvingerske skoger, så det sier seg selv at vi ble skikkelig gjennomanalysert.

Jeg vet at jeg har en veldig god hund, men jeg som fører skal også henge med… Og jeg synes det er en stor påkjenning å bli testet og vurdert konstant så lenge. Jeg var litt spent, nettopp fordi jeg har trent ganske lite med NRH – treningslag og enda mindre med NRH –  instruktør. Men siste halvåret har jeg fått mye ekstra hjelp fra et par gode venner som enten har eller har hatt redningshund. Og det har vært helt utslagsgivende ift den nivåhevingen vi har hatt i år.

Ukas arbeid er brutt opp i enkeltøvelser dag for dag og det er en hel dag med ‘ordentlige øvelser’.

Første dag var verst. Vi startet aller første dagen med å sjekke at hundene meldte korrekt på hva det nå skulle være de fant uti skogen der. Vi ble sendt inn i en løype med forskjellige typer funn – alt fra gjenstand, gående figurant, figurant i tre til helt skjult figurant. Her gikk det kjempebra med oss, jeg var heller ikke i tvil om det på forhånd. Øvelse nummer 2 den dagen var teigsøk. Her fikk vi lagt ut et område på GPS som var ca 300m x 500m og inni der fantes det et ukjent antall folk og gjenstander. I starten på teigen skulle det stå en hund. Dette for å luke ut redningshunder som ikke kan jobbe samtidig med andre hunder. ChaBlis gir sånn rimelig blaffen i om det er andre hunder der, siden det for henne er viktigere å søke og finne enn å drive på med andre hunder. Det jeg ikke var så forberedt på, var at den ene instruktøren skulle gå sammen med oss i hele teigen… Jeg takler ikke så godt å bli vurdert på så nært hold og ble veldig stressa. Noe som førte til at jeg gjorde noen bommerter;

Jeg planla å starte å gå teigen rundt i kantene, siden det gikk en vei nesten rundt. Men å gå på veien var ikke så smart for der hadde mange gått iløpet av dagen. Så da måtte vi litt inn i terrenget. Og terrenget her liknet svært lite på det mosedekte  jeg sist trente teig i på Kløftefoss… Her var det temmelig mye vegetasjon og det var områder med hogstfelt. Så det som så ut som en god ide i teorien, var igrunn ganske dumt i virkeligheten. Jeg hadde og maks uflaks for jeg startet i den enden figuranten lå, men vinden var sånn at vi måtte gå nesten rundt for å få ferten…. Vel, ChaBlis er en hund som løper mye og langt og gjerne er selvstendig. Jeg lot henne gå ganske fritt, for jeg hadde en tidsfrist på to timer som jeg ikke ante hva innebar. Så hun drar avsted og kommer kjempefornøyd tilbake med en liten regnfrakk som er pent pakket inn. Ånei…. I teig skal ikke hundene apportere gjenstander! De skal meldes på. Greia er at vi skal vite hvor de ligger for å kunne ta spor derfra. Denne var mindre enn et a5 ark og det er ikke så rart at hun hentet en så liten ting. ‘Vel vel’, sier jeg kjekt til instruktøren, jeg bare sender henne ut på påvis så vil hun vise meg hvor hun fant den.’ Men jeg er stressa og glemmer å sette på line.. Og ChaBlis drar avsted – ut til der hun fant den – men…. det er klart at hun ikke stopper der når det verken er gjenstand der eller hun har line på.. Så hun forsvinner temmelig langt.

Nå merker jeg virkelig stresset, og begynner å få tanker om at vi kommer til å stryke allerede første dag :0  For jeg eier jo ikke selvtillit og jeg er en mester i å gjøre ting større enn de er…. Men jeg biter det i meg og trasker ufortrødent videre..Skal vi tråkke ramma så skal vi det, selv om det ble mer og mer irriterende furuskog og ulendt terreng. Jeg får noen oppkall på radioen med spørsmål om hvor jeg er. Jeg fikk siden vite det at svaret ‘Nede ved veien der jeg var istad’, er veldig feil svar. De ville ha himmelretninger og oversikt over hvilken retning vi beveget oss i. For å være helt ærlig så var jeg veldig i tvil om det akkurat der og da. Med denne granskende instruktøren på nakken langt inni granskauen så sto det overhodet ikke klart for meg hvor Nord var. Det hjalp ikke å si til meg selv at han skal jo bare gjøre jobben sin…. Han kunne finne på å stryke meg! Stoppe hele karrieren vår med et pennestrøk. Jeg malte det frem i hjernebrasken der vi kavet rundt i vilnisset uten så mye som et bittelite funn eller spor.

Der! Hun drar på et spor! Jeg løper etter og kobler på lina. Nå skal det spores! Ja og du og du som hun løp på det sporet og du og du så snirklete det ble og så veldig tett skog det ble! Jeg måtte vel innse at det var ytterst tvilsomt at et menneske hadde gått det sporet. En haug med harebæsj bekreftet den mistanken. Å! Enda et oppkall fra KO. Hvor er du? Hva er planen? Sit rap. Da! Stikker min fantastiske hund avsted i stooooore hopp oppover lia. Og kommer gledesstrålende igjen med melding! Og jeg styrter etter. Bak en stein sitter en ‘dame som har hjertefeil’ som jeg jo gjenkjenner som Mari på laget.. Hun har mista pillene sine et sted i nærheten. No probs. Bikkja mi er en racer på feltsøk. Men feltsøkhunden har annen agenda og forsvinner laaaangt nedover lia og bryr seg katta om ‘hjertesyke damer…’ Jeg blir superstreng og kommanderer henne tilbake og heldigvis så kommer hun som et lyn! Plukker med seg pilleglasset i en fei og leverer det pent og vips er vi på vei videre på overværssøk etter en genser som denne ‘hjertesyke damen’ hadde mistet.

Det viste seg senere at det var genseren hun hadde stukket avsted på da jeg ble så streng og brølte henne tilbake. Summasummarum: Hun jobbet som en helt, men jeg ble altfor stressa og følte at hele verden raste sammen allerede første dagen.

Men – good news! den gjorde ikke det! Alle er med videre, sa instruktørene etter dag 1. De hadde sett litt diverse som de måtte sjekke nærmere, men ingen hjemsendingspass var skrevet.

Etter samtale med en som hadde vært med på dette før og som er særdeles flink til å si de rette tingene, greide jeg å roe meg ned og gå på dag 2 med nytt mot.

Ta en ting om gangen, ikke tenk bare gjør. Dagene som fulgte føltes ikke så dramatiske selv om det var mye vi skulle gjennom hver dag . Det var avogtil lagsmøte på kvelden kl 22 og det var endel forelesninger også. Så slappe av en hel kveld det ble ikke aktuelt. Vi gikk flankesøk langs vei. Sånn ca over 1 km. Her fant trollet mitt en fyr i 12’te time.. Vi gikk stisøk med flotte meldinger på gjenstander. Her lå figuranten å jamra seg oppi lia… ChaBlis ga igrunn direkte beng i å følge opp kun på lyden, men fant han på ‘vanlig måte’ etterpå. Dog syns hun det var INMARI mystisk med en figurant som jamra seg sånn mens hun skulle melde så hun sto å kikka litt før hun meldte. 500 meter oppsøk fungerte og sånn rimelig bra. Tidlig en morgen skulle vi gå spor som hadde ligget over natta i 18 timer. Det gikk som fot i hose!

Også kom dagen da det var det duket for min største skrekk: 3 km sporet! Vi hadde aldri gått et så langt ukjent spor før. Og jeg takker sporlegger for at han ikke nevnte før jeg startet at dette sporet gikk i det desidert jævligste terrenget jeg noengang har trent hund i. Det steg jevnt oppover og var dekket av småhogst. Småtrær som lå på tvers overalt og gjorde det utrolig vanskelig å komme frem. I perioder måtte jeg krabbe over hindringer. Og det var myrhull. Og med sånne kraftige stigninger,så merket jeg godt at kroppen sleit. Jeg lurte litt på om jeg kom til å miste pusten eller få hjerteinfart – men kroppen er kanskje bedre i stand enn jeg tror…. ChaBlis sleit også, men holdt likevel et imponerende tempo. Hun plukket også gjenstander underveis,så jeg var igrunn aldri i tvil om at vi var på rett spor. Men jeg tenkte for meg selv at om vi skulle gå av sporet her, så ville det bli nærmest umulig å søke det opp igjen.  Jeg tenkte at det bare var en kneik sånn i starten… Men – det ble igrunn bare værre jo lenger vi kom! Og brått gikk det nedover og. Det var rullestein og det var løs jord. Eller høyt ormegress. Jeg måtte dekke bikkja for å fire meg ned etter henne. Et om mulig enda værre hogstfelt dukka opp, og det var tilfeller der hvor ChaBlis satt fast i hull av stammer og kvist. Og det var små stabler med felte trær vi måtte over. Vi kom så inn i et digert område med masse strå! Ikke veldig overraskende så var det veldig bratt oppover også. Stråene var kjempehøye og jeg så ikke hunden min i det hele tatt! Så på det punktet bare hang jeg i lina mens hun peste seg oppover. Midt i dette stråkaoset bråsnuddde hun og kom med en gjenstand. Måtte levere vettu! Jada og det begynte å regne og jeg ventet igrunn bare på tordenværet. Eller et beinbrudd. Eller et astmaanfall.

Jeg så en grusvei! Jeg tenkte at der må jo slutten være! Men neida, sporet gikk rett over veien og fortsatte opp enda en skråning. Og det var bekk og.. Jeg fant opp ganske mange banneord på denne turen… Da vi atter en gang, etter en evighet, styrtet nedover mot en vei, var jeg så sliten at jeg ikke engang tenkte på at dette sporet hadde en slutt…..Jeg var kanskje forberedt på å vase rundt der ut uka. Helt plutselig stoppet min fantastiske sporhund ved en treningsbukse! Det var slutten! Erre muulig??? Vi hadde greid det! Så glad og fornøyd har jeg ikke vært på det jeg kan huske. Det ser ut som at ChaBlis gasser på enda mer jo vanskeligere det blir. Tipper kanskje at vi ser terriern sin kamplyst glitre da. Utvilsomt en grei egenskap hos en brukshund. Ja og når vi ble kjørt tilbake til starten av sporet der bilen sto, så stakk jaggu bikkja avsted til starten av sporet igjen!

Dagen var ikke over med dette og vi dro rett igang med å lete etter en dame som hadde forsvunnet fra sykkelen sin… Oppsøk fra gjenstand har alltid gått bra og det gjorde det også nå.

En skikkelig oppturdag det der! Og vi var klare for torsdagen med ‘Ordentlige øvelser’

Ventet på utkall. Vi var ganske så spente hele laget der vi satt og ventet på utkall som20160804_224612 skulle komme på telefon via Telemeny. Idet vi kjørte av sted på første ‘aksjon’ skal jeg ikke nekte for at alvoret tok oss litt.Vi ble fort enige innad i laget om å sende ut Mona K på oppsøk fra bilen til savnede. Hun har en helt rå sporhund! Selv fikk jeg teigen like bak bilen. Jeg kjente veeeeeldig på følelsen av å være redd for å ha gått over i det jeg meldte fra til ‘Leder NRH’ om at vi ikke kunne finne noen i vår teig. ‘Savnede’blir ikke funnet av noen her faktisk, så vi fikk også kjenne litt på den følelsen av å føle seg mislykket… Neste øvelse var annerledes lagt opp. Her fikk vi i oppgave å gå flankesøk nedover en vei mot et vann. Her støtte vi på mange vanskeligheter og lærte mye. Spesielt det at det var en god ide å be om forsterkninger når skogen er kjempetett og det som ser ut som vann på kartet , viser seg å ha store myrområder. Siste øvelsen var vel den vi som lag taklet best. Her var det en i laget som fikk ansvaret for å styre øvelsen til KO kom. Og sammen fant vi ganske så mange bortgåtte på kort tid. ChaBlis viste og hvor gira hun er på å finne. Dette var søk i line og lina satte seg fast i et kumlokk da ChaBlis ville styrte inn i buskene bak et fabrikkbygg. Hun regelrett røsket seg løs så hempa ble dratt av dekkenet! En lang lang dag som endte med debrief kl 22….

D dagen opprinner. Fredagen var på en måte den verste dagen – for det var dagen da vi skulle prøves i det som instruktørene synes de måtte se mer av. For meg ganske fryktelig, for da visste jeg at de oppgavene vi kom til å få, var oppgaver der vi måtte overbevise instruktørene om at vi var gode nok. Jeg begynte å kjenne at uka hadde tatt på og var fryktelig sliten da jeg satt i bilen og ventet på oppkall i pøsregn.

Javisst, vi fikk enda en teig. Hjertet sank. Det var altså ikke bra nok det vi gjorde på øvelsen. Jeg skulle redegjøre for taktikken før jeg gikk bort til teigen også skulle jeg gjennomføre mens instruktøren skulle følge med. Han sa at han kunne se meg fra veien og at han kom til å dukke opp underveis i teigen og at jeg måtte regne med å bli påført stress underveis. Greit. Sånn er også livet på aksjon.

Jeg hadde motvind. Det var en vei på østsiden som jeg helt klart burde starte å sjekke ut. For her kunne det gå ut spor. Og det gjorde det ! Og vi fant første figurant på rekordtid! Det ble endel stress likevel da jeg glemte å holde igjen ChaBlis til hun hadde kommet seg ut av teigen igjen, så bikkja dro jo å fant henne enda en par ganger.. Men jeg holdt likevel hodet ganske kaldt. En stund. Helt til jeg var i andre enden og fikk et oppkall med beskjed om at den savnede kunne være i dårlig forfatning og spørsmål om jeg ikke snart var ferdig. Jada jeg kjente stresset! Begynte å kikke opp i trærne…. Og får en melding fra ChaBlis som jeg tydet som at var nettopp oppi trærne. Men hvordan skulle jeg få noe (n) ned derfra? Jeg så jo ingen… Hadde de virkelig lagt noe så høyt opp? Heldigvis valgte jeg å gå videre oppover langs grensen i håp om å ta opp noe fert de og da melder ChaBlis om funn av et håndkle! Hurra! Vi følger sporet nedover og hurra igjen! Der er jo Mari fra laget igjen 🙂 Jeg greier ikke helt å glemme meldingen i trærne å melder det inn til Leder NRH… Han mener at bikkja mi har meldt på et ekorn… Men jeg er helt sikker på at ettellerannet var oppi der. Glem det sier instruktøren, du er ferdig med øvelsen. Jeg kjenner at tvilen tar meg igjen. Hva mener han? Har jeg strøket? Ingen svar kommer, bare beskjed om å møte opp et annet sted….

Er’remulig å være så uttafor pga dette? Tenk om jeg hadde vært nær på å stå også stryke pga noe surr med noen trær.. Jaja, vi måtte uansett videre. Men neida. Nå vil ikke bilen gå mer. Og mobilen er søkk vekk. Streeeesss! Løser et problem av gangen. Kort fortalt så kom vi oss avsted etterhvert og ble sendt rett ut på asfaltspor med innlagt gress. Dette gikk kjempebra! Tommel opp fra instruktør. Også var det duket for søk i industriområde. Dette trodde jeg bare skulle være for morro skyld så jeg tok det ikke så seriøst, men vups! det var og en bedømt øvelse og jeg fikk meg et par tette og en badehette der…. Neida – ingen sinte folk, bare velmente råd.

13882373_10153795343400980_8315962493508043204_n
Hallo? Det er en mann oppå her!!

Men – denne fantastiske hunden leverer igjen! Finner en mann som ligger oppå en plankehaug, en gjenstand som var laget mystisk og som noen andre hunder syns var skummel og en godt skjult figurant. Etter det var det masse prating og for første gang denne uka så satt vi i stolene våre å drakk kaffe! Ingen fikk vite noe denne dagen heller, men instruktørene sa de hadde sett det de ville se og ikke fått noen store overraskelser. Vi i laget begynte å ane håp. Hadde alle stått kanskje? Rett og slett?

13895371_10153795344205980_1012925514836751638_n
Har vi rett og slett bestått???

Lørdag var D dagen. Dagen da vi skulle få vite om vi hadde bestått ukas Arbeid. Vi møttes på stranda ved et vann og ble høytidelig kalt bort til instruktørene en etter en. Og de dro dette veeeeldig ut med å snakke og snakke….Gikk gjennom sterke og svake sider. Vi hadde hatt en kjempegod utvikling, jeg ble nok lett stressa, men på tross av det så greide vi oss likevel bra. Og sånn i en bisetning så sa de: ja, dere har bestått!!

Fantastisk moro! Og så utrolig mye som vi lærte denne uka! Nå gjenstår ‘bare’ søksprøvene: 800m rundering og 1 km spor med 100m oppsøk. Vi skal klare det. Helt klart.

Det var høytidelig utlevering av kursbevis der alle deltakerne ble ropt opp en og en. Og det rare var det at jeg aldri greide å være med på noe fest eller noe hæla i taket på kvelden. Spiste kjempegod festmiddag og heiv nedpå sånn cirka 5 glass vin. Da var’e natta gitt.

20160804_230632
Tidlig kvelden for både mennesker og dyr! En flott uke er over 🙂

 

 

 

 

 

Om å prøve og feile…


A prøve NRH er 1 km spor med 100m oppsøk og 800m rundering. Disse to prøvene må vi bestå sammen med en ukes test for å bli godkjente som redningshundekvipasje i Norske Redningshunder. Jeg pressa inn en sånn prøve på Røros rett før vår tidligere omtalte roadtrip 1. Kort fortalt; vi strøyk! Det er ikke så kritisk som det høres ut til for det var små marginer som skilte fiasko fra success;

sketch-1438361464909Sporet ble lite spennende. På en sånn prøve er det tre forsøk på oppsøket – også strykes sporet om man ikke finner det. Det er ikke som i konkurransespor at du får en helt OK karakter selv om hunden går feil vei. Man får bare beskjed om at det er feil og ikke om det er feil vei. Så om man får feil på et oppsøk så er det en ide å snu hunden og se om det var feil vei bare. Bikkja fant likesågodt et annet spor i løpet av oppsøkstrekninga og da brukte vi opp to forsøk på den måten. Når hun tilslutt snublet over det riktige sporet, valgte hun feil vei av seg selv! Jeg var nok mer nervøs enn jeg trodde og er helt sikker på at det smittet over på henne. Sporet fikk vi gå likevel og det gikk kjempefint. Men det teller altså ikke når man har valgt feil vei i oppsøket….

Runderinga derimot ble veldig spennende! Det var varmt, lite vind og det var en løype av en vanskelighetsgrad jeg vel ikke har sett i runderingssammenheng før. Det var dvergbjørk og lyng og middels store tuer hele veien. Delvis krattete og kvistete. På høyre siden var det en kraftig helling oppover og på venstre siden en tilsvarende kraftig helling nedover. Det vil si at på hvert annet slag fikk hunden 100 m ulendt stigning å forsere. Midtlinja var bred og fin, men det gikk en bekk langs høyre siden og det var et område med et par meter med fin sand/leire hunden måtte løpe over hver gang den gikk ut på høyre siden. Kun en hund besto denne dagen og et par måtte sågar bryte. ChaBlis overrasket dommerne med sin drift og fart og kondis. Jeg møter alltid skepsis når jeg kommer med Airedale i konkurranse eller prøvesammenheng, for få bruksfolk har jo sett disse bikkjene på utrolig mange år. Og de man ser nå fortiden, er som oftest stylet og gredd og går bedagelig rundt i en utstillingsring. Dommerne var oppriktig interesserte og ble svært imponert over denne gærne terrier’n som sto distansen og mer til. På tilbakeveien hadde ChaBlis drakamp med dommeren! Hun viste ingen store tegn til å være sliten overhodet.

Den siste figuranten lå på 800 meter, langt ut. ChaBlis var svært nærme, men det var ikke et vindpust å kjenne og dermed måtte hun ha snublet over figuranten om hun skulle ha funnet han. Dommerne lot oss gå 150 m lenger i håp om at hun skulle få mer vind, siden resten av runderinga hadde vært så bra, men – akk nei, ingen vind kom  og da strøyk vi på vårt første forsøk.

received_1151491104881867

Men det er ingen krise. Dette fikser vi på neste forsøk. Det var et hyggelig møte med to dommere, en dommerelev, FTU representant og et par skuelystne til. Vi fikk mange flotte tilbakemeldinger og gode råd til neste gang.

Jeg trener ikke så langt , for jeg har ikke troa på at det er nødvendig all den tid rundering handler om motivasjon, holde hunden i jaktfunksjon og ha god kondisjon. Men for min egen del så skal jeg ta et par lange runderinger før neste prøve for å få litt øvelse i hvor langt 800 meter virkelig er.

For igjen er det jeg som er det svake leddet i vår relasjon. Det er jeg som blir usikker når jeg ikke vet hvor langt det er igjen. Og det er jeg som faller sammen og mister troa underveis. Det skylder jeg hunden min å ikke gjøre.

 

 

 

 

 

 

Gammel kjenning titter innom


ElverumUrk hva skjedde? C spor stevne i Elverum i kveld. 2 plass og pokal 🙂 Men igjen – opprykket glimret med sitt fravær. Denne bruksen altså…det var da sinnsykt mye som skal stemme ja og så utrolig mye som kan gå galt. 

(Bildet er stjålet fra Elverum Hundeklubb ;0)

Ja, våknet i dag morges med ganske vondt i hodet. Tenkte at det hadde vært en fordel om jeg hadde sovet litt mer. Men bikkja måtte få løpt litt fra seg før avreise til Elverum så det ble en runde på kickbike’n isteden. Jeg er jo blitt manisk engstelig for høy hund i lydigheten. Det faktum at hun ikke har vært så veldig høy på en veldig lang stund, se det MÅ jeg seriøst greie å huske til neste gang.
SPOR: Vårt første bakspor. Men du og du så overbevisende det var! Ikke verre enn å snu bikkja og vips var vi i gang. Etter et par flotte plukkinger gjør spordronninga en svært brå venstrevinkeltørn. Og  endrer takten sin. Hun går lenge og vel uten å plukke en eneste pinne. Da hun kommer og leverer et lite rådyrhorn, aner jeg uråd. Jepp, dette er grassat feil og The Dyhr dras av sporet og må pent starte på nytt fra forrige pinne. Det gåes og traskes noe alvorlig. Jeg slipper henne tilslutt løs. Ut på frisøk med deg. Kommandoen ‘finne igjen sporet sitt’ er vel ikke den vi har terpet mest på, men jeg tenkte det ikke kunne skade å nevne hva jeg kunne tenkt meg at hun utførte.
Jeg var overbevist om at dette slaget er tapt og ser på klokka at om jeg kjører hjemover  så rekker jeg akkurat Dagsrevyen…. Det er da pinnene begynner å sive inn. Først en, så en til og så: slutten. Hurra, vi har bare mista en pinne og har dratt inn karakteren 9.
Da blir det FELT istedenfor Dagsrevy! Masse trøkk og fart og en liten dose med tygg og vips er karakteren 9 i boks der også og det på rundt minuttet.
Men da – må jeg si som Nora Brockstedt: ‘Da kjem det je itte kæin’… LYDIGHET! Hallo hva er det for slags undergraving? Det tidligere omtalte stevnemonsteret kom innom på snarvisitt. Den tidligere svært så ubehagelige følelsen av å ikke nå gjennom til Vakre Vene slår da ut i full blomst i løpet av lydighetsprogrammet. Sitt blir stå og ‘hvem er på plass’ egentlig? OG: Denne gangen er det øvelsen ‘kryp’ som blir forsøkt omgjort til fremadsending… Full fart frem idet kommanoen legg deg kommer… Æsj æsj – to idiotiske nuller gjør at opprykket ryker atter en gang. Vi mangler totalt 32 poeng. Det der er en kjent men langtfra kjær følelse og jeg tenker at nå – nå – nå er det f)(«%% siste gang jeg skal hilse på den følelsen.
Og ja – det er vel unødvendig å fortelle at vi fikk 10 på DEKK og? Rett ned i dekk. Liggliggliggstillesomenmus selvomhundenvedisdenavbåde sitter og ligger og rett opp på plass når vi var ferdige.
amonster
Er kanskje litt lusent å være misfornøyd med andre plass og pokal. Men ja jeg er det, fordi at jeg svikta og ikke greide å holde fokus inne i bobla mi. Jeg greide ikke fokusere på mine oppgaver og lot meg dra ut på viddene av alle som befant seg på og rundt banen. Ja jeg husket å ikke skravle så grusomt med folk før stevnet, men det skled altså ut i løpet av lydighetsprogrammet.
Men tenker og til mitt forsvar at ChaBlis kan ha vært i overkant sliten. At det kanskje ikke er nødvendig med sykkeltur før bruksstevne… Og at jammen har Nina Oftedal rett i at det egentlig bare er å ‘rydde litt i toppetasjen og hive seg uti det igjen.’ For jeg vet hva som trengs for å få det til. Vi misser ikke på dekk under marsj fordi vi ikke kan det. Vi misser fordi jeg ikke greier å være tilstede og gi hunden min de opplysningene hun trenger for å gjøre det rett. Hun gjorde en perfekt stå under mars isteden. Helt rett. Det har vi ikke trent på på ett år så… da tipper jeg det blir en god stund til neste gang vi trener på akkurat det.