LIVET i LIER

Igår startet alvoret for lillehund.. Slutt på surr og tull. Neida – men nå er det endelig høsten. Jeg elsker høsten. Ikke trenger man å svette ihjel når man er ute, ikke trenger man å være allergisk, ikke trenger man å bruke bikini, skal man ordne noe praktisk på offentlige kontorer eller besøke noen man kjenner – ja så er de hjemme. De er ikke i India eller på Maldivene eller andre fryktelige steder.

Men – det aller beste er at kurs starter opp! Emil The Cairn er påmeldt endel kurs… Det skorter ikke på ambisjonene her i gården altså.

Igår begynte Konkurranselydighetskurset hos Benedikte og Renate i Drammen Hundepark. Vi skal trene inne i et ombygget drivhus i hele vinter.  Aldri under 15 plussgrader.  Helt genialt. Og det er kafe der, do og en livsfarlig utstyrsbutikk. Jeg minnes valpekurset ifjor i 22 minus… Bikkja hadde så mye klær på at om han snubla litt så rulla’n rundt… Så ut som en bille med grønt skall…  Og skulle vi tisse så måtte vi gjøre det ute.

Jeg er blitt tipset om dette kurset av Elin, mora til Cairn terrieren Passa På Something Special – Leah. Hun har hjemmeside her.  Og det var et bra tips, kjempeflinke jenter som jeg er sikker på vi kommer til å lære masse av. Utrolig nok så var det 30% Cairn terriere på kurset. 3 av 10. Aldri sett det før og det er veldig gøy. (Bilet under er stjålet  fra Elin som eier Leah.) Det som var særdeles spennende igår var at det var to tisper med løpetid i nærheten. Emil var ganske gæren egentlig. Han tilogmed tissa på buksebeinet mitt. Aldri sett det skje før…

Men – vi hadde kartlegging første kvelden. Og mye dreide seg om å sjekke ut hvordan det sto til med bli-egenskapene blandt de ti deltakerne. Emil gjorde det ikke så allergærent faktisk. Han både satt og lå og ble han. Han ble også når instruktørene løp rundt med gummigriser(!) og pep i dem, og når de kastet konger og baller. Men etterhvert så ble det for mye ståk rundt og det var jo to tisper der med løpetid så han reiste seg etpar ganger. Men jeg fikk satt/lagt han ned igjen og han hørte fint på meg når jeg sa bli fra avstand. Etterhvert ble en og en hund kalt inn rundt han, men Emil er ikke i tvil om navnet sitt han. Han var driiiiitflink og ble sittende helt til sist, helt til hans navn ble ropt og da kom han som en kule. At han ikke da syns det var noen vits i å komme inn på plass, men heller fortsatte til hunden ved siden av får så være. Dette er uansett en utrolig bra start og vi gleder oss til fortsettelsen.