LIVET i LIER

Å, herregud så fort den uka gikk, lissom.. Synes vi nettopp hadde kommet frem og pakket ut jeg, før vi skulle hjem igjen. Egentlig så synes jeg ikke det var lenge siden vi dro derfra ifjor heller, idet vi svingte inn porten til Sølenstua i Femundsmarka. Vi hadde igjen meldt oss på NBF’s brukshundkurs på Sølen.

Ifjor var Emil Laveste Hund på Sølen, mens iår så var det faktisk flere som var lavere enn han! Det var flere terriere og Welch Corgier. Faktisk var det representert hele 23 forskjellige raser iår og av dem var det rundt 13 schæfere. Så ting er i ferd med å snu seg litt i brukshundverdenen. Folk tenker mer utradisjonelt og starter og med mer uvanlige raser.

(Blir for liten plass til bilder her, resten ligger på Photobucket )

Ifjor var både jeg og Emilsen skikkelige ferskinger, iår hadde vi med både søsterhund og menneskesamboer og vi skulle trene med NBF rekruttlag i rundering som vi allerede hadde hatt to helgesamlinger med. Siden siste Sølenkurs har vi startet i to brukshundkonkurranser også. Å si at det har godt voldsomt bra, er vel å ta i – men sporet har fungert da hvertfall. Vi har litt vei å gå med lydigheten, eller egentlig med kontakten.

Samboern, jeg, Emil og Ronja ble plassert i en hytte som kalles for Kiosken. Jadda, det er campingplass og hyttekiosken hadde definitivt sett bedre dager. Bra vi hadde med elektronisk myggjager, for når vi lukket inngangsdøra så var det en glippe der på ca 200 myggbredder. Sånn ellers så var det helt greit. Kjøkken og soverom med de velkjente grusomme sengene. Tror de har laget madrassene sånn for at vi ikke skal bli for slappe. Være på alerten lissom…

Vel, mandagen rant i flott vær og overraskelsene kom på en måte i kø. En deltaker hadde havarert på Elverum og skulle komme etter, en annen hadde skadd hund, tredjemann hadde man ikke hørt noe fra siden sist samling. Så det var greit at Tom, mannen til Karin og hunden Kajsa steppet inn på laget vårt. Det hører med til historien at det enda er uvisst hvor det ble av den havarerte ekvipasjen som snudde på Elverum. Hu’ har vi ikke sett…. Og på toppen av det hele så punkterte jeg på vei tilbake fra skogen på mandagen..

Veldig greit å være på Sølen med folk man kjenner. Per Arne Bakke, trener’n vår kunne bare ta opp tråden fra sistgang og konstatere at Emilsen muligens var blitt flinkere til å levere løsbittet – men at det fremdeles manglet litt sikkerhet i holdinga. Så da ble det opp til meg å trene apport og hold og slikt utenom skogen. Sølenstua har en kjempesvær treningsbane for hund. Jeg satt Emilsen i ene enden, løp tvers over, slapp løsbittet midt på banen og kalte Cairnterroren inn når jeg var i andre enden. Og tror’ukke han beinfløy rett til løsbittet, plukket det og tviholdt det helt til han kom fram til meg i andre enden? Selv om jeg løp motsatt vei, slik at han måtte ta meg igjen for å få levert det – ja, så fungerte det.

Denne selvmekka øvelsen hjalp som bare det! For de fire siste dagene så leverte Emilsen varene hver eneste gang! Vi har nå fått på plass melding med løsbitt.

Nå skal det sies at det oppstår stadig nye ting med dette Dyret. Vi hadde en knall dag hvor omtrent alt gikk bra, men vi hadde og dager da Per Arne lurte på om jeg hadde tenkt på muligheten av å begynne med Agility. ‘Er ikke de der flinke i det?’, lurte Larviks store sønn på…. Og jeg var ganske oppgitt over at jeg ikke hadde tatt med sporselen…

Men vi hadde mange lyspunkter! Han har fått god forståelse for øvelsen Rundering nå. Skjønner at han skal finne et menneske i skogen med en pinne i hånden, denne pinnen skal beinflys inn til meg. Så skal hunden beinfly tilbake til mennesket i skogen – for der å bli proppet med alskens snacks som pølser, kokt lever etc. Det skal han da spise på til jeg kommer og da skal han gå sammen med meg tilbake til midtlinja igjen. Også starter det hele på nytt.. Wehey! Tror Unge lovende synes det er et bra konsept jeg. Dessverre så har vi støtt på litt problemer med å få han til å gå fort ut for å hente bittet. Innimellom så driver han å tuller med å stoppe opp rett foran figuranten og nistirre på denne. Så snur han seg demonstrativt for enten å tisse eller å tygge heftig på grønne gress strå.. Etter en liten stund til så tasser han bort, river bittet ut av hånda til figuranten og beinflyr inn til meg. Jeg har begynt å lure på om det han driver med er å tvinge frem en pølsebit litt tidligere enn vi hadde tenkt jeg. For han synes nok at han likesågodt kunne ha spist litt med en gang istedenfor å levere denne teite gule pinnen først? Sånn kan det bli når man ikke helt har med lyst-apportører å gjøre 🙂

Jeg tror Emil er den eneste runderende Cairnterriern i Norge, så det er ikke så rart at folk ikke vet hvordan han skal trenes. Jeg leser på Canis.no at idet man slipper en runderingshund skal det være som om en spent strikk gir etter og hunden skal styrte ut i skauen. Haha! Ikke heeeelt sånn Emil gjør det altså… Men øvelse gjør nok mester.

På Sølen fikk vi også mange nyttige lydighetstips til hvordan få kontakt med en utmeldt Terrierhjerne? Hvordan forhindre angrep på uvitende nabohunder i fellesdekken? Hvordan hoppe hinder uten å legge inn ‘stå’ på toppen slik Emilsen har begynt med?

Jeg tenker ofte at herregud gi meg en ballelskende, ADHD hund som sitter og skjelver på lydighetsbanen og hyler etter mer jobbing… Men så tenker jeg at – ville jeg fått de utfordringene jeg har nå da? Ikke at jeg mener det er lett å trene en BC, Malle eller liknende altså, jeg mener at det skjer litt mer. Jeg inbiller meg at man får mer respons på sine anstrengelser…

Men så ser jeg på Emil som sitter På Plass med bittet i munnen og nistirrer på meg med sine runde hasselnøttøyne. ‘Hæ? Ser du? Jeg ER flink faktisk!’ Vel, han blir ikke pensjonert med det første, ei heller bytta ut med den A- godkjente mallen Knallert Kari. Jeg har den hunden jeg har og ikke søren om jeg skal gi opp nå. Det siste vi gjorde i runderingstreninga på Sølen var å teste om lydpåvirkning kunne få terriern fortere ut til figuranten. Og det hjalp veldig. Men uansett nå så blir fokus fremover – raskere ut!

Ronja er et kapittel for seg når det gjelder spor! Hun er ikke bare flink i sporet, hun er rett og slett et sporgeni! Hun tar oppsøk på strak arm.. eh… labb.. Snuser litt i den ene retningen før hun hiiiiver seg over til andre siden og liksom kobler nesa fast i bakken som et lokomotiv. Hun følger sporet helt perfekt, trenger ikke utrede vinkler, blir ikke distrahert verken av lemen eller hoggorm og.. og.. ja.. Det er helt fantastisk hva hun kan helt av seg selv. Hun har en enormt fart, så det å holde henne igjen og å få henne til å plukke pinner i sporet, er det som gjenstår av jobbing nå. Hun er meldt på en test 6.8. også må vi få få banka inn de lydighetsøvelsene hun ikke allerede kan. Og det er ikke så mange! Skal se det blir brukskonkurranse på Ronja også!! Kanskje allerede til høsten?