…. eller; Ronja og Emil gjør ting de ikke helt kan…
Lørdagen første helgen i juni var det tid for Emilsen å forsøke seg i LP 1 igjen. Etter starten i siste brukskonkurranse var jeg klar over at tiden forlengst var inne for en pause, men vi hadde nå betalt og det var jo så fint vær da. Så jeg tenkte å bruke det som en slags statustest. Han var kjempetent på oppvarmingen og ringen lå fint og usjenert til, så jeg var igrunn optimist før start.
Tannvisning og fellesdekk gikk kjempebra. En dobbeltkommando på neddekken resulterte i 7p, men jeg var desto mer optimist etter at han hadde ligget bom stille som en konge i 2 minutter utpå der. Så ble det vår tur og Lineføring er da første øvelse. Og jeg sa ‘på plass’ og gikk og terrier’n satt igjen og så seg rundt… Jeg fikk han tilslutt med, men hele lineføringen ble litt sirkus og sikkert morro for de som så på. Likevel berget vi da en 5’er… Dekk fra holdt er neste øvelse, og igjen – jeg sa ‘på plass’ og gikk – og terrier’n satt igjen og så seg rundt. Tre BC er var blitt tilskuere og den ene drev vist og bærsja eller noe… I denne øvelsen er han jo løs og jeg oppdaget ikke at han satt igjen før jeg kom frem til stedet han skulle dekke. Så det ble en null der og gitt og det ble en null på stå under marsj. I denne øvelsen skal han starte med å gå ved siden av meg også stå igjen når jeg sier stå. Men DA ville han plutselig følge meg… Åååå! Komabikkje, tenkte jeg. Hva skjer i Cairnskallen?
Men etter dette surret så greide jeg på mirakuløst vis å motivere han ved å løpe litt og klappe litt utpå der, og innkalling, hinder og avstand satt som et skudd! Kunne jeg bare fått til motiveringen litt før..
Vi endte tilslutt opp med 3. premie og det var utrolig nok 2-3 stykker etter oss på resultatlista…Det ble faktisk årsbeste. Men sett i forhold til hvor mye tid jeg bruker på dette og hvor høy motivasjon jeg igrunn har, så er det inmari tungt å aldri få til ting jeg vet vi kan på en god dag. Så etter dette satte jeg igang noen tiltak. Jeg bestilte time for testing og rådgiving hos Terje Østlie og jeg avtalte å få råd fra to venner av meg som kan grassat mye om hund. Mer om dette i neste blogg.
Mirakuløst nok så ble det faktisk søndag likevel. Ronja har to ‘vanlige’ CERT og ett reserve-CACIB fra før, men mangler et ordentlig CACIB for å få sin CH – tittel. Og det hadde jo vært stas med en tittel å slenge på foran navnet hennes, tenkte jeg. Hyggelig for oppdretteren også å få enda et Champion-avkom. Så vi stilte opp med nynappa Ronja ved nitiden søndag. Herregud, det var jo nesten 50 Cairn der! Ikke alle i klassen til Ronja, men det var mer enn nok i Åpen klasse og. Og det ble kjempelenge å vente inni teltet der for Ronja og oss. Så vi stæsja og årna og kikket på de andre – og det var maaange flotte der altså. Men jeg synes nå faktisk at Ronja var fin og…
Da det endelig ble vår tur gikk hun fint rundt og jeg synes og hun sto ganske pent når vi skulle vise oss frem til dommeren. Tidligere har halen falt og det har vært mye snusing. Ronja har absolutt ikke mye utstillingserfaring så litt snusing og tull blir det, men hun går bra og har en stå-kommando som fungerer. Jeg synes ikke noe om å måtte ‘henge’ hunden i utstillingslina slik jeg ser skjer innimellom for å få den til å stå og gå fint. Jeg har tilogmed lært det på et handlerkurs; At om ikke bikkja går som du vil så bare stram lina! Går den ikke ordentlig da heller, så stram litt til! Hallo! Helt håpøst og på grensen til dyrplageri. Jeg synes det skal være innlært og morsomt og ikke tvang i ringen. Men uansett da – jeg ble igrunn overrasket da dommeren bare pirket litt i pelsen hennes og tittet litt på hodet og liksom så lettere misfornøyd ut. Kanskje var hun bare konsentrert, det var jo en lang dag der i Drammen og Ronja var sikkert Cairn nummer 40 dommeren måtte si noen velvalgte ord om. Vi fikk en Excellent i lanken også var det rett ut, gitt. Kritikken gikk på for kort hals og for korte steg, men ellers var det bra. Aldri fått dommerkritikk som går på det før, så jeg skjønte igrunn ikke så mye av det hele. Men sånn er det, dommer’n bestemmer og kanskje hun skulle vært nappet litt mer rundt halsen. Ikke vet jeg. Og det var vass konkurranse og selv jeg som ikke driver så voldsomt med utstilling kunne se at det var flere flotte bikkjer om beinet!
LIVET i LIER 