LIVET i LIER

Å, vi trener og vi trener.. Jeg bruker igrunn sykt mye av tiden min på å trene med Emil. Ikke bare mentaltrening, men også styrke og kondisjon. Jeg planlegger hver uke og planlegger også at han skal få en solid dose hvile. For det er dessverre sånn at han ikke tåler så mye psykisk som jeg har lyst til og som jeg egentlig synes vi trenger. Han er noe så utypisk som en terrier med lavt temperament og det å dra han opp i drift vha leke er en oppgave for Hundeingeniører…Blir det for ensformig og for mye av en ting så går Dyret i lås.. Veldig kjedelig synes jeg og ikke så rent lite urettferdig for terriern. Planen blir nok på sikt å skaffe litt avlastning. En bikkje fullstappet med arbeidslyst jeg kan trene med paralellt med Emil. Det finnes planer…

Men altså jada, jeg har selvinnsikt på det at vi faktisk enda ikke har fått til et eneste opprykk eller en eneste plassering..Og at mange kanskje synes dette er aldri så lite mislykka. Og det ER utrooolig irriterende, for jeg vet at det burde være mulig. Hvertfall å få rykka opp litt da. Enten til LP2 eller til Bruks C. Nå ligger vel Emil og mine evner mest på brukssiden, da vi i det siste har fått voldsomt dreis på sporet og faktisk har gått to godkjente konkurranser nå – vi har vært så nære som 24 poeng unna opprykk sist. Så hadde det fantes tittel for det så hadde han vært Brukshund D Emilsen! Men vi gir oss ikke!

Vi hadde en gjesteopptreden på LP1 stevne på Stovner på torsdagen. Det var regn og vått gress og verken jeg eller Emil trivdes noe særlig utpå der. Det ble sånn at – ‘Hvem er Dekk?’.. Han reiste seg tilogmed på fellesdekken… Men vi hadde hyggelig selskap fra klubben og så mange andre morsomme hunder der.. Vi velger å fokusere på det, vi!

Så var det anneledes i helgen da vi dro fryktløst avsted til Schæferhundklubben avd Oslo sitt stevne på en liten rød hytte i Nittedal. Det var fyr på peisen og vafler og leverbiter i velkomstgave da vi kom. Ikke mye pressa konkurransestemning her nei.

Jeg tusla ut sporet til Emil. Surra meg vekk en gang slik at han da tilslutt endte opp med et D spor med 4 vinkler istedenfor 2 og passering av et tett krattområde med felte trær… Sporet gikk også over to bekker, gjennom skyhøy blåbærlyng, vekslende underlag og endte på en bakketopp rett ved en ganske populær turvei. Så det var et vanskelig spor!

Men han tok det opp uten tull og lå i selen med et fint og tydelig drag. Det var ikke tvil i hans sorte hode om hvor dette sporet gikk. Han stoppet elegant ved første pinne og løftet den tilogmed opp! Men å holde den til jeg kom frem – deeer gikk grensen! Dette er heller ikke viktig i NBF spor. Han tar sporet fint opp igjen og jobber seg videre med masse pågangsmot. Der hvor jeg hadde gått feil, ble det trøbbel. Men det var fordi at sporlina festet seg i alskens småpinner og surr så han måtte ‘renses’ for kvister før han kunne gå videre. Pinne nr to valgte han stoppløsningen ved. Han rett og slett ble stående der den lå. Grei markering det, mente dommeren. Og vi sprutet videre! Flere terrengskifter, bekkforseringer og myrtereng ventet. Det gøye var at han krysset bekken akkurat der jeg hadde gått. Og her snakker vi hund som ikke akkurat elsker vann altså. Vi fikk en stopp der han gikk rett på disse tynne gressstråene han elsker. Han bevilget seg noen tygg på de, men gikk fint videre når jeg ba han – litt strengt – om det. Han raser gjennom blåbærlyngen og stopper pent på sluttpinnen. Jeg måtte be han endel ganger om å plukke den opp, men dommern var fornøyd med Emilsens nyoppfunne ståmarkering og betalte oss med fine 8,5 poeng! Veldig bra start !!

Resten ble litt opp og ganske mye ned.. Jeg HAR altså ikke gjeterhund og han er altså ikke på tilbydersiden i lydigheten denne kroppen.. En eller annen drivkraft finnes, men jeg tror ikke den handler så mye om å jobbe sammen med meg dessverre.

Budføringen gikk på en turvei der det innimellom kom hester og turfolk. Rett før vår start passerte en eldre fyr med hund og pacemaker. Han holdt på å segne om i starten der, men kom seg da videre på et vis. Vi måtte altså vente en god stund før start… Emil hilste entusiastisk på figuranten, men lurte fælt på de sløyfene som hang langs veien og den svære apellbanen vi måtte passere da gitt! Jeg gjorde det jeg kunne for å unngå tyvstart -og han gikk fint ut, men ifarta fikk han ferten av 25 meters sløyfa og i det samme fikk han øye på apellbanen. Hva ER det der? Nei det måtte han finne ut… Svær runde innpå der før han elegant tisset i veikanten og kom spurtende inn til meg. Ikke mulig å rette opp den dessverre…

På apellbanen gikk lineføringa sånn passe. Jeg måtte bruke lina i et par vendinger og ‘Hvem er sitt?’ oppsto innimellom – men vi fikk da 6,5. Gå foran i line foregikk på samme vei som budføringa og det ble litt trekking hit og dit, men han berga da en 5’er. Det kunne virke som om han ved dekk under marsj var lut lei av at det ikke kom belønning, så da gikk han litt på feil side og litt bak meg – og helt ute av kontakt så å kommandere dekk der ville ikke vært noe poeng. Bankersøvelsen innkalling fra sitt funket heller ikke, da ville dyret heller kikke på menneskene på sidelinja og han oppdaget Karl Olav som filmet. Han apporterer flott, men jeg klønet litt ved mottaket og mistet apportbukken i bakken – men berget en 7,5 poenger her. Tid for hinder; – og da vet ikke dommeren hvor høyt det skal være.. Jævlig irriterende. Men jeg prøver da å ikke lage noe trøbbel eller bråk og godtar de 4 plankene som ligger der og tenker at hoppe kan han jo! Det var jo altfor høyt!! Herregud så han vegrer selvsagt og bare kommer tilbake til meg. Da mener dommeren at jeg ikke har flere sjanser på å prøve og jeg har jo uansett gitt opp forlengst.. Teit slutt, vi kunne dratt iland flere poeng om jeg ikke hadde blitt så oppgitt. Så det får være målet neste gang. Jobb like hardt med hver øvelse uansett om den forrige gikk skeis! Vi ender opp med 164,5p – men uansett en godkjent konkurranse da! En uke til neste offisielle start – det ER endel muligheter her altså om jeg bare kan beholde troen. Ups glemte nesten; han fikk 9 i fellesdekk! Det er flott! Litt treg neddekk, jeg måtte vel vente 20 sekunder før han bevilget seg ned i dekk, men han lå pal – selv om det ble luktet mye opp i lufta.