Jeg digger programmet – En idiot på tur. En fyr blir sendt av sted på ting han ikke har det minste greie på og han føler seg like lost hver gang. Akkurat som jeg følte meg etter å ha vært på utstilling i helgen. Med Airedalevalp som faktisk er i ferd med å bli unghund med sine 56cm og 20 kg.
Tidligere har jeg ment at utstilling? Ha! Det er jo bare å ha en hund man har kontakt med, som kan gå ordentlig og kan kommandoen stå. Sånn bortsett fra at hunden bør være innenfor rasestandarden da. Jeg har og tenkt og sagt at utstilling ikke er særlig utfordrende verken for hund eller eier…
Øh..jadda.. Lørdag var dagen for Valpeshow i Kongsberghallen. Denne gangen med større og villere hundemateriale enn sist. Litt forberedt var jeg imidlertid. Hadde jobbet noen dager med å få justert nappinga og til og med vasket beinhår og bart. Hunden sine altså 😉 At det var regn på morgenturen med dertilhørende sølete jorder, var vel ikke helt med i beregningen. At hun burde gå i bånd strider mot min overbevisning, selv om pelsen skal vises fram – men jeg ser at jeg og blir nødt til å endre mening der. Ble litt hektisk på mårran der med andre ord og jeg fant ut at den store, tøffe brukshunden min faktisk hadde et snev av både dusj og hårfønerangst..
Lett råkjøring altså på veien til Kongsberg og vips! vi greide da å møte opp sånn cirka et kvarter før vi skulle i 
ringen. Uten trimmebord. Heldigvis var Reidar der – trimmekursinstruktøren vår – og han stilte bordet sitt til disp de 5 minuttene vi hadde før entreen. De små fjonene hun har som kalles beinhår og lekeskjegget ble børstet og de hvite fjonene fra pleddet i bilen diskret plukket vekk. Vi var klare!
Alene i ringen som nr 1. Omkranset av opptil flere utstillere som har levd et langt liv i slike miljøer og har hunder med hår og uten tyske navn. Jeg kjente det allerede hissige utslettet jeg hadde hatt en ukes tid bre seg til ansiktet. Dommer’n fra Slovenia hilste pent og myste ned på Frk Knurr som sto henslengt i enslags bananstå. Bakbeina greit og tilfeldig dandert i posisjon kalv, kroppen i bue og blikket intenst stirrende på meg. Han tok litt skeptisk etter tennene hennes som om hun skulle være et farlig rovdyr. Han fikk se på dem alle sammen og myknet betraktelig. ‘Nice temperament’ ble behørig diktert til skriveren. Så ble vi kommandert til å gå rundt og fram og tilbake. Dette gikk fint! Hun kan jo gå! Men på bildene ser jeg jo at hun ser mer ut som en schæfer i hodeføringa.. Ut og fram.
Så kom det vi VIRKELIG ikke kan. Stå i rett posisjon, leeenge…Med bakbeina tilstrekkelig langt bak, så ikke
krysset hennes og det lave halefestet synes så veldig godt. Jeg måtte snu henne hver gang dommer’n snudde seg til skriveren. Det var ymse posering altså. Han mumlet noe om at toplinja var bra foran og dårlig bak og at halefestet var for lavt.. 
Men ellers var det mange superlativer; well boned and well developed muscles for age, medium neck, nice feminin head og selvsagt noen superlativer om tennene hennes! ‘BIR!’ sa ringsekretæren. ‘Dere er videre og møter i valpegruppefinalen i den store ringen!’ ‘Hæ og takk’, sa jeg og balanserte sløyfer og dyr diskret ut av ringen..
Tiden gikk og vår tur kom. Det ble ropt at alle valper i gruppe 3 skulle møte i oppsamlingsringen. Der sto vi da i evigheter og prøvde å gjøre oss til for dommer’n. Det var ikke fullt så stor kalvefaktor på ChaBlis nå, men å si at hun sto stille hele tiden er vel å ta i…
Vips der var ringsekretæren og banket meg på skulderen. Airedale var først. Å hallo! Vi skulle gå ut i den store ringen, en runde og stoppe borti der et sted. Så skulle de andre stoppe bak oss igjen. Jeg rakk så vidt å registrere at utslettet var blitt til røde flammer i hele ansiktet før vi raste ut i ganske stort tempo. Jeg vet at ChaBlis har bra ganglag. Det jeg ikke så, var at de andre hang cirka en langside etter. Meningen var at vi skulle gå pent på rekke. Og ikke bare det, når jeg kom til enden av langsiden hadde jeg tre-fire hunder etter meg og fikk jeg se at dommeren og resten av hundene sto et helt annet sted. Jeg hadde glemt å stoppe! Hvad nuh? Jeg snudde og løp temmelig hektisk tilbake mot der de andre stod. Men da kom også halen av hunder og handlere etter, så vi endte opp i en skikkelig mølje av hunder akkurat der jeg og ChaBlis skulle stått for lang tid siden..
Etter å ha organisert en del og fått orden på mølja sa jeg stå til ChaBlis og jaggu stod dyret. Dommeren kikket nesten ikke på oss, bare vinket fram fire andre også ba ringsekretæren oss andre å forlate åstedet.
Jupp. Greit det. Men BIR er BIR.
Men ja. Jeg bøyer meg i støvet. Et stykke ned da. Jeg ser at det er en del som skal til for å lykkes på utstilling ;0 Hunden skal jo ikke bare stå, men stå med bena riktig og helst plassere seg sånn helt av seg selv. Og handleren skal hele tiden vite hvordan hunden viser seg best, samtidig mens man må holde øye med hvor dommeren er til enhver tid. Min hund er kjøpt for funksjon og ikke for utseende. Hun er blodavlet på bruksegenskaper gjennom mange generasjoner. Men oppdretteren har og krav til eksteriør så hun ser ut som en Airedale. Men såklart det er ikke en hund som håver inn Championater. Men likevel da, så skal jeg se å få til å vise henne skikkelig engang i fremtiden. Den fremtiden kan muligens vise seg å være lenger fram enn jeg trodde før helgen…
Det hører til historien at jeg tilbrakte 3 timer på Legevakta lørdag kveld for å få stoppet dette utslettet mitt…
LIVET i LIER 