IGP er vel den sporten innen hundeverdenen som har fascinert meg mest og det jeg har skjønt minst av. Det er jo en komplett sport som tester alle hundens drifter – og jeg tror ikke man finner noen hundesport der man får såpass klart for seg hvordan det står til under topplokket på hunden. Det måtte isåfall være mondioring. Men det har man jo ikke i Norge. Har alltid hatt lyst til å drive med dette, og jeg har jo i tillegg hunder som er som støpt i IGP skjea, med sine lange stamtavler proppfulle av RIK titler og meritter.
Varierende trening. Det har vært noen perioder der jeg har funnet treningsmiljø og fått trent litt metodisk og vi var vel nesten klare i 2017. Men så fikk vi opprykk til NBF A og elit og greier. Også skulle det drives med redning. Også kom Corona og arbeidsledighet og sykmelding. Også mista jeg piffen og troa på at jeg i det hele tatt kunne noesomhelst. Også måtte vi flytte fordi jeg fikk jobb. Men der var de jammenmeg slemme, så jeg hadde plutselig ikke jobb igjen. Osv osv. Du vet. Livet skjer.
Heading for Trøndelag. Men i helgen! Da fikk vi til å dra til Trøndelag og gå IGP prøve! Har trent ganske jevnt tidligere år, men ikke så mye med ChaBlis. Det var liksom ingen som trodde at hun var noe å satse på, så Quinny har fått førstepri. Men så havna vi hos NSchkl på Romerike – eller Hiet som det kalles. Og der var det jammen meg fantastisk fint! Også så mye tid og interesse folk orket å legge ned i hundene der. Og der ble de sett på som individ og ikke overtente og bråkete terriere. Begge to har fått trene minst et par økter med bitearbeid to ganger i uka den siste tiden! Og vi fikk jobba systematisk med å få litt mer kontroll på fyrverkeriet som braker løs bare jeg puster litt for fort… Og det ble jobba litt med mitt hode også, for det er såklart oppbyggelig at noen sier at det er ikke mye igjen til de er startklare.
Jeg valgte å vente litt med Quinny, og meldte henne på SL2, som er spor og lydighet.
Men assa.. IGP1 på ChaBlis. Det har jo vært en lysende og uoppnåelig stjerne lenge. Og hun blir ikke yngre og hun har litt slitasje og hun mangler faktisk åtte tenner.
Jeg grua meg max dagen før prøven og utsatte avreisen og de 7.5 timene i bil med campingvogn litt for lenge. Sånn at klokka ble 23 når vi ankom det flotte anlegget til NSchkl Nordenfjeldske i Trondheim. Men der ble vi møtt med åpne armer og bålpanne og ble geleidet bort til parkeringa for The Terrible Terriers sin vogn. Og noe er det dæggern meg ALLTID med den vogna ass.. Denne kvelden ville ikke sveiva virke, så det var mye lirking for å få den av henger festet. Men kl 23.45 var vi klare til å trene litt på banen, må vite. Gikk litt fot og hoppa litt hinder og møne osv. Bikkjene var kjempeklare og gresset var nyklipt.
Stevnedag. En IGP prøve består av tre grupper – Gruppe A som er spor, B som er lydighet og C som er bitearbeid. Så det tar sin tid og mye skal klaffe på en lang dag. SL2 er gruppa A og B.
Spormarks! Here we come! Det ble heller lite soving. Klokka 9.15 dro vi avsted til spormarkene. Jeg stussa litt på at dommern var bekymra da hun så hundene mine. – Jøss, de var lave, sa hun ettertenksomt.. Det viste seg at det hadde vært vanskelig å finne spormarker i Trøndelag nå. Pga kornprisene så dyrket bøndene alle jordlapper. Så der vi skulle gå spor, var det høøøøøyt gress. Gress med tistler. Og det begynte å bli varmt.
Quinny var først i ilden, da det er 400m fremmedspor i SL2. Tre gjenstander skal markeres og jeg har ikke lov å si noesomhelst til hunden. Og det skal gåes nøyaktig og med dyp nese. Quinny formelig ‘datt’ nedi sporet og ble borte i gresset. Om hun lå eller satt eller tissa.. det så jeg ikke. Tidvis fikk vi kontakt og jeg skjønte at hun gikk veldig fint. Så ble hun helt stille. Dommern og jeg tusla bort for å se – og der lå hun! Med en gjenstand mellom labbene. Perfekt markering. Gjenstand nr to ble rett og slett gitt beng i og nr 3, den valgte hun å stå forholdsvis stille ved å surre for å få vekk gress og tistler som lå rundt. Jeg rakk bort før hun fortsatte og dermed var vi ferdige med gr A. Bestått med 78 poeng. Ikke glitrende meg greit nok, forholdene tatt i betraktning.
ChaBlis skulle gå et 300m spor som jeg gikk ut selv. Litt mindre gress der, men mer enn nok til at hun ikke skulle fryse på knærne hvertfall. Kjempekort liggetid gjør det svært vanskelig å holde tempoet nede, for dette er altfor lett for redningshunden som går 3 km nesten uten å puste. Så hun dura selvsikkert avsted…og raste forbi gjenstand nr 1 gitt. Nydelig vinkel og flott andre strekk. På vei inn i tredjestrekket ble det litt hopp og tjo og hei og jeg kom plutselig på at 6 unger i snørrungealder hadde lekt sisten i sporet hennes akkurat der rett etter at jeg la det ut. Men – hun tar seg så fint inn.. Men går med litt høy nese og litt for slurvete.. Stopper ved gjenstand nr 2, men den finner vi rett og slett ikke i gresset. Og det er ikke godt nok. Da blie null poeng på den. Den siste gjenstanden ble hun stående ved, for den var av treverk og det er det hun liker aller best.
Markeringene er langtfra bra nok.. og det på tross av at vi har jobba mye med dette. Men jeg skylder litt på det høye gresset altså. Og litt på at det må trenes mer, rett og slett. 78 poeng på henne også og derme bestått første gruppe på sin ferd mot IGP tittel.
Ly Ly Lydighet! Gruppe B i RIK er en viktig del av en IGP tittel og den er litt annerledes enn brukslydighet. Det er høyere drift og alt går liksom litt fortere! Det er kulere!! Juhu! Veeeel, ChaBlis og jeg har slitt mye med å prestere bra i lydighet på tidligere stevner. Det er litt sånn at hun skjønner at stevne er kjedelig for der kommer det ikke noe belønning. Også er det ikke lov å være streng, også nytter det ikke å be pent. For denna tanksen tar lar seg ikke be om hun er blitt sur. Så… litt sur ble hun under fri ved fot, men det var såpass at hun holdt følge og hun satte seg når hun skulle osv. Så den ble bedømt til tilfredstillende. Men sitt under marsj gikk fint. Og da var det tid for dekk under marsj med innkalling. Idet jeg gikk ifra, begynte publikum å le. De lo mer og mer.. Og jeg måtte kikke litt; Der lå mitt ville Dyhr å RULLA seg i det nyklipte gresset. Sprella med beina som en baby og kastet seg brått rundt – og endte dermed opp med rompa mot meg og stirret rett inn i dommern. Jeg hylte ‘HIT!’ og hun kom i en fantastisk fart! Resten av programmet inkl. langdekk gikk bra, med fremragende møne og fremadsending.. Men ikke så fremragende hinder, for det gadd hun rett og slett ikke å hoppe over , for apporten kunne jo fint hentes uten det dustete hoppet som faktisk er en hel meter. Aaaaltfor høyt for eldre damer. Vi endte på 75p og hadde da bestått og det var klart for gruppe C!! Og jeg ble skikkelig tørr i munn.
Quinny gikk sin lydighet etter det. Og også hun sleit med foten. Jeg vet ikke hva det kom av, men hun som vanligvis er kjempeflink i fot, ramla litt ut. Tok seg fint opp utover i programmet, men fikk seg en hangup på å dekke. Ja, jeg ble litt sur for den foten og da ville hun vel slenge på noen dekker her og der da, for at jeg skulle bli blid. Vel, det ble jeg ikke.. Men hun fikk 70p og bestått og dermed hadde hun sin SL2 tittel.
Det var en liten pause før gruppe C. Programmet er nylig endret slik at man fikk lov å bruke line ved enkelte momenter. Det hadde vi ikke trent på, for jeg synes det ser teit ut. Men innså plutselig at det nok var en svært så god ide. Da det vi har slitt mest med på trening, er lydigheten vekk fra figuranten.
Det var såååå gøy! Og det gikk sååå bra! Jeg lar filmen tale for seg. Men minner om at ChaBlis nå er Norges første Airedale med IGP1! Og vi har ganske så mange å takke for det! Tror ikke jeg skal prøve meg på en liste her, men dere vet hvem dere er. Og det blir nok ikke den siste IGP tittelen her i huset. Det er allerede planer.. Det hører forresten med til historien at da vi skulle kjøre hjem med campingvogn og alt – så kikket jeg ut av vinduet litt sånn tilfeldig.. Og fikk jo da litt sjokk når jeg så min egen vogn passere meg, med stø retning det Nordenfjeldske banegjerdet… Vogna stoppet en nytrimmet terrier-avstand fra gjerdet og raserte ingenting. Og ut fra klubbhuset stormet 4 -5 superhygge trøndere og de resolutt løfta vogna tilbake til bilen og hekta den på. – Er sånt som skjer det sjø sa de. Rett som det er i Trøndelag.
LIVET i LIER 