Jeg har begynt å jobbe. Og da kan man ikke fare rundt som man vil mer. Men jeg fikk nå hvertfall fri den uka jeg hadde planlagt å dra på Schæferhunduka på Sølen. Om jeg har Schæfer? Nei, men finnes ingen raseklubb i Norge som bryr seg om ferdighetsaktivitet og trening for ‘min’ rase. Så da er vi medlemmer av NSchklubb da. Hvert år har de en stor samling på Sølenstua. Og iår fikk vi endelig vært med på Joakim Bylund sin gruppe. En flink figurant som vi fikk trent både lydighet, gr C og litt spor med en hel uke til ende. Uka var detaljplanlagt med spennende innslag både helgen før og helgen på slutten……
Det ble en enormt begivenhetsrik og lang uke. Den startet på Maura med impulspåmeldt utstilling. Quinny har ikke vært på utstilling siden hun var junior og jeg synes det var interessant å sjekke leget. Se hva dommerstanden syntes om utseendet hennes. Nei, det er overhodet ikke noe vi prioriterer eller legger stor vekt på, men hun tilhører nå en rase og da er det kjekt at hun ser ut som hun skal.
Dommerne var ganske enige begge dager og sa dette:
3 and a half years, medium bitch, good format, nice head, good neck and topline, good ribcage, good movement.
Jeg tenker at Quinny skal parres på nyåret, og da er det og viktig med rett utseende. For det er jo ingen god ide å lage ‘feil’ hunder. Skal man oppdrette nye valper, så synes jeg at da må det tilføre rasen noe.
Så stabil, flink og kul som Quinny er, og så frisk og sunn hun er både i hodet og kroppen, så ville hun uansett tilført rasen noe om hun så var blå.. Men jeg tenker nå at titler er viktig. Meritter er viktig. Ting må dokumenteres for fremtiden. Og pr idag så er det faktisk ikke en eneste Airedale fra tyske brukslinjer som er norsk eller svensk utstillings Champion. Så jeg skal innrømme at det hadde vært stas å fått til det. En kuriositet er at det er heller ingen Airedale i Norge som er Champion som har bruksmeritter heller da. Så akkurat det er ganske så ille. I Sverige har Kennel Lisjø fått til dette innenfor blodspor. Gratulerer så mye!
Etter å ha henta inn et CERT pr dag og forøvrig blitt slått av de som alltid er på utstilling, så fresa vi opp til Sølen og Schæferhunduka og Joakim Bylund som instruktør. Trente en hel uke der, på lydighet, bitearbeid og en liten dag med spor. Fantastisk hyggelig gruppe og flott instruktør og du store min så mye vi fikk på plass på bare den uka.
Etter uka bar det rett til Trondheim og IGP prøver for begge to. ChaBlis skulle opp til IGP2, og ikke ante jeg at det var på sporet det skulle lugge.. Hun var superklar, det var fint og kort gress og litt for mye vind. Hun gikk ganske høyt ut og var nok altfor høyt i jaktdrift til å velge rett, da noe hadde krysset siste langside av sporet hennes. Så hun dura rett av sporet og ut i intet etter noe som var MYE mer spennende enn sporleggers sure tær. Dette har jeg sett før, men det er lenge siden. Jeg får ta det på kappen av dårlig planlegging. De siste vi gjorde på Sølen, var nemlig å surre det til ved å dra henne av et spor som hun gikk rett. Og det jeg gjorde før det, var å starte i to elitspor i Sverige. Selv om ChaBlis går i akkurat passe fart nå, så blir det mer jaktdrift i skogen på et såpass langt spor som elitspor er.. Så.. jævlar – neste gang er det masse fokus på spor rett før neste IGP2. For mitt aldrende Dyhr besto både lydighet og bitearbeid med bedre poeng enn på IGP2 i lydighet og ca 90 i gruppe C. Så det der får vi til neste gang. Uten tvil.
Men Quinny da! Quinny trasla seg gjennom sporet sitt i relativt høyt gress og heftig vind. Gikk over en gjenstand, men det holdt likevel til 78 poeng. I lydigheten var Quinny mer på enn sist, og drev kun med dekk øvelser et par ganger. Det har nemlig vært sånn at hun har lagt inn dekk rett som det er helt umotivert. Jeg aner ikke hvorfor, men tenker at det kommer an på trening da. I gruppe C var Quinny nesten like rå som sin tante som ikke er tante og kasserte inn hele 92 poeng. Og dermed ble Quinny Airedale nummer to med IGP1 tittel i Norge.
Her er filmen om Quinny i Trondheim:
LIVET i LIER 