LIVET i LIER

For første gang på åtte år, er vi ikke med på resultatlista i The Challenge. Det er mye som tilsier at ChaBlis nok har startet der for siste gang. Det var liksom det vi skulle gjøre sammen. I år var hun 10.5 år og hadde slitt med et stivt kne. Men med masse hjelp fra Cooldog Katja Petrell og ganske så mye trening, var hun i fin form uka før.

På vei hjem fra mentaltest på Finnskogen helga før, skulle hunder luftes. Det var Quinny og ChaBlis og valpene Agenda, Ayna og Scott. Nydelig terreng der alle løp og koste seg. Plutselig stakk både Quinny og ChaBlis og ble borte. Det var helt stille lenge. Så hørte vi et leven et godt stykke unna. Omtrent samtidig så vi umiskjennelig bjørnebæsj! Det var søren meg bjørn her!!

3 bein! mine har aldri vært borte lenge, og som alltid, så kom de tilbake. Quinny med tunga ned på sjette knappehull. ChaBlis – på tre bein! Hun var skadet! Å herregud, det er en uke til The Challenge.. Jeg skjønte vel der og da, at det nok ble Quinny som måtte starte, om vi i det hele tatt skulle være med.

Forstyrra trening. Quinny fikk trene litt på Sølen. Det viste seg at runderinga hennes var ganske så bra. Denne dama finner omtrent hva de skal være, men det skorter vel litt på måten. Ikke alltid hun har tid til å ta de store fine buede slagene. Plutselig kommer hun tilbake etter et 15 m slag – nope! ingen der! Dette holder ikke i konkurransesammenheng, men er veldig virksomt på nettopp søksoppgaver som i The Challenge, der 1000 x 100 m skal søkes av.

Treningsuka på Sølen ble da stort sett bare stress – amputert av veterinærbesøk. Veterinærene på Drevsjø kunne ikke si sikkert hva som hadde skjedd med ChaBlis. De var ikke sikre på at korsbåndet var røket, men at det kanskje var en strekk eller en større rift. Så nå går ChaBlis på smertestillende og tar det med ro. – Dritkjedelig, sier prinsessa som hopper inn og ut av bilen som før og gjerne vil leke på tur.

Diare. Ikke nok med det, men etter et døgn på Oncior smertestillende, kom jeg ut fra butikken, til noe jeg trodde var Quinny med sprutbæsj. Burmadrassen hennes og deler av bena var fulle av tyntflytende avføring. Ved nærmere sjekk, så viste det seg at ChaBlis hadde fått akutt diare og ‘sendt’ ladningen inn i buret til Quinny. Griseri.. Det ble sporenstreks badetur. Og ny tur til veterinær for å skifte medisin.

De siste nettene før starten i The Challenge, var det lite søvn. ChaBlis måtte ut flere ganger om natta. Og på selve konkurransedagen, ble ‘ladninger’ levert på teppet i campingvogna. Det var utrolig slitsomt å få dette i tillegg til den ganske så store oppgaven det var å hjelpe Quinny med sin første start i denne superkule konkurransen. Jeg burde jo ha trekt oss.

Heldigvis har jeg noe rutine på rundering. Vi var startnr 7 og klokka 0900 var vi i gang i løype nr 1. Den våteste løypa. Det var mye mer vann enn vanlig og midtlinja var litt som et glatt skispor. Men Quinny var på! Så til de grader! Hun jakta fra første sending. Satte avsted i en faderlig fart.

Siden forberedelsene denne gang har vært dårlige, så visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle føre henne eller hva hun kom til å foreta seg. Hun er en kjempegod frisøkshund og beina avsted på jakt etter spor etter de fire gjenstandene. Siden noen hadde gått før oss, og noen hadde lagt dem ut, så måtte det naurligvis gå ut spor fra midtlinja. Så jeg lot henne styre det litt selv. Hun herja ute i myra og beinfløy langs midten endel. Helt til hun ble søkk vekk. En stund. Og kom tilbake med melding. Det ble et superlangt påvis. Men hun viste meg en jakke som var surra rundt et tre. Mange hundre meter fram. Det tar lang tid å gå på sånne påvis. Så etter dette så forsøkte jeg å ha litt kontroll. Kalte henne inn når hun dro for langt. Likevel forsvant bikkja jaggu igjen. Ny melding. Men denne gangen var det ikke så lett for Quinny å vise meg hva og hvor hun hadde funnet. Det var mye vind, og hun hadde nok vært langt avsted. Så vi brukte mye tid på påviset som resulterte i ingenting og 50p trekk. Etter dette var jeg mer streng og hun holdt seg nærmere meg. De to andre gjenstandene ble meldt på og påvist ganske enkelt.

Men da vi kom til slutten, manglet det altså en gjenstand…. Jeg kunne jo ikke være sikker på at det var den hun hadde meldt på tidligere i løypa. Den kunne jo og ligge på slutten. Noe den jo faktisk aldri har gjort i The Challenge. Lettere frenetisk sendte jeg henne på tette slag på slutten helt til hun ikke ville gå mer… Uff altså. Jeg burde ha stoppa. Og stolt på at hun ville ha gått om det var noe der. Tilslutt ble Quinny lei og snappa bittet som for å si at hallo. Her er det ingenting!

Så da endte vi opp med 100p trekk hvorav 50 av dem var min egen skyld.

Resten av komkurransen gikk dårlig assa..

På tapt apport må det jo skje noe hver eneste gang. Som alltid min feil. Men denne gangen så FANT jeg ikke dommeren! Det var en sparsomt merka løype, der jeg – med mitt litt dårlige syn – overså en sving til høyre. Hurra. Vi fikk heller ikke en second chanse der. Så det ble null uten at bikkja engang fikk forsøkt å finne. Trist.

Så var det lydighet. Vi hadde jo trent. På inngang og på dette med dommer osv. Og det hadde jo gått så bra. Det som har skjedd noen ganger før, skjedde igjen.

Idet vi kom inn på banen og ble kommandert, sa Quinny takk for seg. Gikk rett i streik. Det startet med to skritt høyre og to skritt venstre osv … Og det kan jo strengt tatt ikke Quinny. Jeg hopper da over fri ved fot og vil ta neste øvelse. Heller ikke her vil hun være med, og jeg må innrømme at jeg jo blir superstressa og drar henne med i halsbåndet. Vel – det er ikke lov og med det var The Challenge over for oss.

Misslykka og trist dro jeg hjem og følte meg som verdens dummeste og teiteste person. Tok opp igjen trøstespisinga og greier. Nei asså. Uff. Nå må jeg seriøst finne ut av hvorfor bikkja går i full nedstengning når det gjelder som mest. Håper virkelig ikke jeg finner ut at jeg ikke bør ha hund..For hva skal jeg da gjøre?