Selv om jeg har mange diverse planer og ønsker for ChaBlis og meg fremover så er et stort ønske at hun kan bli redningshund. Dette krever mye tid, og folk er litt skeptiske til om vi rekker noe annet. Vel, det vil tiden vise. Siden jeg er litt sånn at – det er å trene hund er det jeg driver med det meste av tiden – så skal man aldri si aldri. Jeg har og Emil The Cairn som også skulle hatt litt å drive med. Vel, vi har hvertfall startet treninga i en brukshundklubb og litt privat. Mye grunnleggende trening som skal på plass. Så når hun blir eldre får vi eventuelt spesialisere oss mer ved å trene med et lag innad i NRH.
Vi trener sånn cirka to ganger i uka med laget, litt avhengig av jobben min. Som jo foregår på mange rare tidspunkter. Og vi trener mye på egenhånd. Mye kan skje på veien, kan hende passer ikke jeg, kan hende passer ikke hun – men vi går på med krum hals. Og jeg må jo si at det ser lovende ut så langt. Hun er en overraskende sanset frøken. I en alder av 6 mnd er hun lett å få kontakt med, hun vil veldig gjerne gjøre noe sammen med meg. Hun er lett å få i lek, hun søker fint og bærer rundt på alt som er av gjenstander og hun kan faktisk og roe seg når hun får beskjed om det.
En redningshund må gjennom et svært krevende godkjenningsprogram. Det skal runderes svært langt, det skal gåes spor og feltsøk, man skal søke av et spesielt område (teig), patruljegang, man skal mørkerundere. Og ja man må bevise at ekvipasjen kan jobbe lenge under dårlige forhold og det er litt lydighet inne i bildet. Og etter det starter den virkelige jobben med utrykning og søk.
Høres ut som en god og nyttig hobby, så nå er det bare bli opp til meg å disponere driftene og hunden på best mulig måte framover.
LIVET i LIER 