Hvem slo av lyset? Om å ikke bry seg om hva andre syns.


cofHjemme igjen. En uke etter at vi dro fulle av pågangsmot til Voss. Vi skulle på  re – godkjenning med NRH. Endelig skulle vi få vært med på leteaksjoner igjen! Det denne hunden egner seg så enormt godt til. Det som jeg i bunn og grunn kjøpte henne for. Men at jeg skulle ta for raske valg og kapitulere, se det hadde jeg faktisk ikke tenkt på i det hele tatt. Helvetes impulsivitet!

Negativt stress. Det er min aller største fiende. Bland det med usikkerhet, og rør oppi noen nederlag og tilsett en dæsj lite støtte, så har man satt meg ut grundig av spill. Det var kaos og null støtte hjemme ved avreise. Det førte til altfor sent oppmøte og magert med søvn natten før på Voss. Jeg burde ha innsett at jeg allerede da hadde tapt…

Nederlag 1: 800m runderingsprøve på søndag. Dette kan vi, tenkte jeg og rakk ikke bli nervøs engang, før jeg etter 400m, uten varsel, ble stoppa av dommer rett etter et flott funn. Meldingen lød: – Jeg stopper deg der. Du har strøket pga for korte slag. Nei, du kan ikke gå løypa ferdig, for da finner du sikkert de andre figgene også. Jeg vet jo hvor bra hund du har. Kaos 2: Tilbake i leiren er det duket for mer campingvognkaos. Den kan ikke stå der jeg satt den og det er ikke plass der den skulle være. Kvelden og deler av natten går etterhvert med til å flytte til campingplassen i byen. Enda en natt med lite søvn.

cof
Stamplass og treningsterreng med nye venner…

En liten opptur: Meldingsprøvene dagen etter gikk kjempebra! Med sau og alt! Og verden ble litt lysere. Nederlag 2: Solskinnstankene varte ikke lenger enn til jeg finner meg selv kravlende i en bratt og våt skifersteinrøys av en teig. Jeg har startet på min prøve: Stor teig. Den må bestås for å få godkjent. Vi har kravlet over et gedigent hogstfelt, også dukker det opp både stup og usedvanlig bratt og umulig terreng med kvist, kvast og 4 – 5 av våre brekende, ullne venner i. Jeg er sikker på at Fa(%&s Oldemor også lurer der inni i villnisset. Jeg har faktisk aldri sett maken til terreng å søke i. Dette er jo en prøve. Det er ikke alvor. Vi skal finne en som har gjemt seg med vilje faktisk. En som meldte fra på radioen rett før jeg skulle starte at: – Terrenget her er helt fryktelig. Jeg klarer nesten ikke komme meg fremover! Jeg ser for meg brukne hundenakker og tenker med gru på den gangen ChaBlis forsvant utfor et 5 meter stup. Jeg kjenner jeg blir tørr i munnen og virkelig ordentlig kald da ChaBlis styrter opp i det bratteste terrenget og kommer skliende ned igjen med melding… – Hallo! Det er noe oppi her. Med allerede forstuet høyrehånd drar jeg meg oppover steinrøysa. ChaBlis løper fortvilet opp og ned med melding. – Kommer du ikke? Jeg når opp altfor sent til å få til noe påvis på det som nok var en gjenstand. Hadde det vært folk, ville hun ha blitt der og bjeffet. For å gjøre en lang og fæl historie kort; Vi fant den gjemte figuranten helt nederst i teigen, innen tilmålt tid. 300m x 500m villniss gjennomsøkt på 2 timer. ChaBlis jobbet som en ekte fjellgeit og løp og løp og løp. Og nesten uten å ha flydd etter bjellende sauer. Kun en gang måtte jeg korrigere henne da hun rullet på ryggen i frustrasjon, rett ved et stup.

Det kom tydelig frem for meg der og da at vi som hundeførere ikke må overføre vår frustrasjon på bjeffertene våre. Det er ikke bra, for;

energi.jpg
Gullord rappet fra Monica Wickstrøm, en flink hundedame.

Nederlag 3: 3 km langspor på høyfjellet. Vind og lite vegetasjon. Små lette gjenstander som blåste bort. Påsett rett bak standplass og svært godt beferdet vei i umiddelbar nærhet. Saueflokker med tilhørende bæsj. Vi fant en gjenstand i et høl etter en kilometer, men ikke visste jeg om dette var riktig spor, for noe retningsanvisning fikk vi ikke. Der, oppe på høyden, ligger hele kuflokken og hviler middag. De skuler på oss som for å si; – Kom ikke hit. Vi var her først. Jeg forsøker å kjøre nytt oppsøk i flere retninger, men det er nytteløst. Etter 1.5 km har vi mista sporet! Det er først i ettertid jeg ser på loggen at sporet gikk rett gjennom den kugjengen! Bikkja mi er kjempegod, men ikke dum. Hun utfordrer ikke drøvtyggende vesener på et kvart tonn som driver å fordøyer middagen sin. Enda et nederlag. Jeg skjenker Ari Behn en vennlig tanke idet jeg tenker at tittelen ‘Trist som faen’ jammen var bra…

Alle gode ting er 4:  3 nederlag, 3 dager på rad. I grener vi sånn egentlig mestrer. Jeg tenkte det ville bli brukt litt skjønn og at hvertfall en av disse øvelsene ble bestått, omgivelsene tatt i betraktning. Men neida, instruktørkorpset er nådeløse; – du har strøket på både spor og teig! Og imorgen skal alle gå sporene på nytt i tillegg til det allerede fulle programmet. Det skal og være øvelse natten etter det. Og jeg skulle få ta opp igjen teigen. For all del. Jeg tolker det som at de hadde troa. Men jeg fikk vite at det sannsynligvis ble i samme beryktede terreng!

Det er rart med forsvarsmekanismer i mennesker. De kommer brått og er ikke alltid så lette å kjenne igjen. Freud har blandt annet sagt mye om dette.
Som en direkte følge av alt dette, så skjer det noe inni meg. Jeg merker det ikke egentlig så godt før om et par dager. Alt går i lås og jeg tenker at jeg må komme meg vekk herfra. Jeg har ingen støttespillere her og det har vært trist og leit helt siden jeg kom. Jeg tenker jeg fikk den verste teigen og et håpløst spor. Jeg tenker at det vil skje igjen og at jeg ikke kan ta sikkerhetsforanstaltninger på neste teig for da stryker jeg sikkert. Og det får alle vite og det blir det snakket om. Jeg vil ikke snakkes om. Jeg stoler ikke på noen mer og tar en altfor uoverveid avgjørelse om å trekke meg. Det er nok nå. Forsvarmekanismene mine sender feil signaler og jeg greier ikke fokusere på det riktige.

Det blir altså akutt Exit Hovedkurs på Den engang så Lovende Løken og Villterrier’n.

The Blues.. Det er utrolig trist å ikke ha noe å stå opp til dagen etter. Bikkja ligger og som et slakt helt til kl 11. Resten av dagen går hun rundt med hengeører og triste øyne. Hun forstår at det morsomme er slutt. Og hun skjønner nok at jeg er kjempelei og fortvila og jeg føler meg enda mer mislykka enn en isbjørn i Sahara.

cof

Etter et par dager i intens selvmedlidenhet letter tåka såpass at jeg skjønner at jeg må be om unnskyldning til instruktørene! Det er jo ikke de som har laget dette terrenget, de forsøkte faktisk å gjøre det beste ut av det ved å tilby meg en ny sjanse. Det ble de glade for. Det hjalp ikke meg så mye, som bare angret på at jeg ikke greide Bøygen. Jeg angret stort og ille på at jeg la vekt på andres bedømmelse av oss…..

Og jeg sier som Bridget Jones: Note to self: Det skal aldri, aldri skje igjen!

Jeg pakker stille sammen alt NRH utstyr. Legger det i en sort sekk bakerst i skapet. Der har det ligget før. Om det skal frem igjen kan jeg ikke svare på.

Ny note to self: Skal aldri være impulsiv igjen.

Det er så mye gøy som venter oss nå. Vi skal nå jobbe fremover mot høstens stevner og til høstens store greie: The Challenge. Igjen skal andre gi oss karakterer og mene noe om oss. Men fra nå av skal vi ikke bry oss om det! Det blir en opptur. Og det er lov å håpe at det blir en av de større.

 

 

 

Voss here we come


Lenge siden sist innlegg nå. Det må vi jo gjøre noe med! Så nå blir det mer fremover! Lover! Den siste tiden har vært preget av å forsøke å få tilbake gammel jobb, forsøke å finne ny. Begynne å trene har lenge stått høyt på ønskelista – og – yess! I’m on my way. Litt for mye babystep etter min smak, men det kommer seg på sikt vel.  Også var det bikkja da eller bikkjene.. Emil har tatt sin tredje operasjon på høyre benet og nå fjernet hele korsbåndet. Det var betent må vite. Ikke så lett å gå da. Jada vi holder på. I skrivende stund reiser vi til Voss for 1. regodkjenning hos NRH med ChaBlis. Emil skal på ferie hos Trine&Anette. Håper han oppfører seg pent. 

Det blir slitsomt, det blir vanskelig, men også veldig gøy på Voss. En hel uke med søksøvelser! Det er jo morro. Det som ikke er fullt så moro er å bli bedømt og gransket en hel uke. Men sånn er det og skal vi tilbake til den operative lista, så er det veldig greit med en skikkelig EU kontroll. Jeg er ganske sikker på at hun har et godt grunnlag, det er mer meg det står på. Sliter jo med dårlig selvtillit og sånn men tenker at herregud vi bør kunne klare dette! Så tenker jeg skriver litt mer underveis.

received_10153974459065980708083372.jpeg
Dette bildet er fra godkjenninga i 2016. Foto: Hilde Nordli

 

ChaBlis av beste årgang


Tenk igår ble ChaBlis 5 år! Det synes jeg kom litt brått på og jeg tenker at jøss, hun er jo enda ung. 5 år er jo ingen alder men likevel, nå er hun voksen hund. Og vi har også i året som har gått fått gjort mange ting og vi har planene klare for neste sesong.

Jeg kjøpte jo ChaBlis for å oppnå forskjellige mål, ha det morro og lære mange ting på veien. Før tenkte jeg i den rekkefølgen. Nå har jeg heldigvis begynt å sette ‘ha det morro’ først. For det er jo det! Satans gøy med denne utrolig flinke bjefferten som hiver seg inn i enhver dag og bare gjør ting. Veldig, veldig ofte sånn som jeg vil – men noen ganger også på ‘egen labb’. Litt krangling har det vært i runderinga iår. Den flotte samarbeidsevnen hennes er innimellom erstattet med vilje til å finne eller som det egentlig er; ulydighet. En annen litt trøblete greie er at lydighet er så sinnsykt kult eller så sinnsykt vanskelig at hun syns at det å lage litt lyd innimellom er helt på sin plass.

Selv om jeg aldri har slitt med vanlige terriertrøbbel som å ikke ville, ville helt andre ting enn meg, heller grave opp hagen enn å trene lydighet osv, ja så har jeg jo fått noen ‘aha opplevelser’. Eller skal jeg si; ånei opplevelser’. Men det skulle da bare mangle! Noe må vi også ha.

I fjor tok jeg ChaBlis av den operative lista til Norske Redningshunder. Vi er altså fremdeles godkjente, men valgte å ikke bidra mer i 2017. Mange grunner til det, men den største grunnen var at det skortet på min motivasjon og jeg følte meg ensom og greide ikke motivere meg til en så stor oppgave alene. En annen grunn, og den som mange tror er hovedgrunnen, er at vi ville konkurrere og satse litt. Siste gang jeg sier dette nå – men jeg er drittlei av å høre folk si at ‘det kommer ikke til å gå det vet du, å konkurrere og ha redninghund. Det er ikke kompatibelt.’ De folka som har sagt det til meg er utelukkende de som aldri har prøvd begge deler og som bare har hørt det fra andre. Og jeg tror ikke på det og merker overhodet ingen forskjell fra 2016 til 2017. Sånn. Ferdig snakka.

I 2017 fikk vi nemlig opprykk til NBF bruks sin høyeste klasse i både spor og rundering! Det er et stort mål jeg satt meg tidlig med denne hunden. Og når jeg leser i statistikken til Norsk Brukshundsportsforbund at det kun er 9 stk som rykket opp fra B til A i rundering ifjor, så blir jeg jo litt stolt over dette maskineriet av en hund. Vi har fått startet litt, både i Sverige og Norge og kjent litt på åssen det er. Folkens; nivået er svimlende høyt derute! Jeg er ydmyk og imponert over å få være med å starte med disse sinnsykt flinke folka.

I The Challenge viser hun igjen hva hun er laget av ved å fyke gjennom 1000m rundering lett som bare det. En treningsfeil av meg førte til at lillehund kom gledestrålende løpende inn med en gjenstand. Det skal man ikke gjøre i The Challenge, men det visste jo ikke ChaBlis. Så den bommerten kostet oss 125 poeng og førte oss mye lenger ned på resultatlista enn vi kunne vært om jeg bare hadde terpa litt mer på akkurat det. Men vi rykket opp noen plasser sammenliknet med ifjor. Så iår! Da! Da skal vi hvertfall ikke gjøre sånne teite feil.

Planen framover ja. Den er mer styrt av hva som er morro enn hva som er lurt. Ja vi skal fortsette å starte i NBF i begge grener, men kanskje ikke på så mange stevner om ifjor. Målet denne sesongen er å sanke cert og allerhelst et BCh. Dette henger høyt og avhenger litt av utviklingen. Men jeg aner det å være innen rekkevidde. Hvertfall noen cert.

Det er slutt på å ha dårlig samvittighet for ikke å bidra i NRH. Vi skal på lista igjen. Vi har funnet et nystartet lag å trene med der jeg tror jeg ikke føler meg så alene. Vi skal regodkjenne. Og vi skal godkjenne katastrofe A.

En annen morsom ting som er på planen er å snuse mer på RIK. Målet er en IPO1 og å få starta litt i RRP. Og ta en RRP grad eller to. Eller tre. Får se hvordan det går med lydigheten.

lt dette tror jeg nok skal være innen rekkevidde, men har likevel laget en prioritert liste der NRH regodkjenning er først, så katastrofe – godkjenning. Etter der kommer cert i bruks, så IPO1, RRP 1,2,3 og tilslutt Bch. Bch er til slutt fordi det er veldig høyt mål og fordi jeg skal ha mye på plass for å få sanka inn det. Sjansene for at det målet overføres til neste år er tilstede.

Fru Hund. 4 år.


Tenk. I forrige uke ble ChaBlis hele 4 år! Det ble da servert Hunde – øl og Lakse – is på stubben i stua. Hun kalles og: Fru Hund, The Dyhr, The Bjeffert og innimellom også: ‘Nei, slutt med det der!’. Nå kan jeg ikke lenger si at – hun er jo så ung. Hun er voksen hund. Og det er ikke lenger kryss i taket uansett hva hun presterer. Men javisst er hun fremdeles flink, faktisk overordentlig kjempebra innimellom.

Klikk her for liten bursdagsfilm

Siden sist bursdag har hun pådratt seg tittel som Årets Bruks Airedale i Sverige, og vi har jo som kjent og fått redningshundgodkjenninga i NRH i boks. Vi har fått både 9,5 og 10 på B runderinger og flere 10’ere på felt i B. Vi har og stilt opp på et par uoffisielle feltkonkurranser og vi vant den ene og ble nr 2 i den andre. Veldig moro! Så vi er jo på vei. Nå må vi videre. Nå må vi få til. Komme oss til nbf A. Få det til i Challenge. Få vært med på flere redningsaksjoner.

Høres ut som DE tvangstankene jo. Men det er jo så gøy med mål og å ha en hund som er i stand til å innfri.

Også er det jo det at det er enda ikke en arbeidsgiver som har vært så heldig å signere meg og da blir fokusen litt annerledes for å si det mildt. Noe må man jo drive med…Noe må man jo gjøre for å føle at tilværelsen er viktig. Om det ikke virker veldig viktig for folk rundt, så er det det for meg og mine hunder.

Jeg sitter ikke bare i sofaen, som dama på NAV så sjarmerende uttalte heromdagen. For jeg fikk nemlig vite den dype hemmeligheten at det går ikke an å bare sitte i sofaen også spasere rett ut til Drømmejobben. Man må kanskje jobbe på laaaaager først. Lager en veldig i vinden nå, fikk jeg vite. At greia er den at jeg faktisk har hatt enslags Drømmejobb i en del år som jeg faktisk mot min vilje måtte slutte i, er en helt annen historie.

Jeg er så heldig å ha venner som er både trygdede, sykmeldte og som har fri sånn innimellom. Så i det siste har vi trent nesten like mye spor og rundering som om det skulle vært barmark. Det ligger kun et lite lag med snø og det er i grunn ingen hindring.

Vi har intensivert brukslydighetstreningene også. Har laget en liten gruppe som møtes innimellom og trener konkurranselikt. Også har vi leid inn alltid hjelpsomme og fantastisk flinke Tom Larsen som instruktør. Også er jeg ganske sikker på at skuddtreninga er i rute og jeg er ganske så sikker på at prosjekt ‘stillehund’ er kommet over i en annen fase. Den har lenge vært i fasen: ‘Mendetkommeraldritilågå’. Nå er vi i fasen: ‘Jøssdyretholdtjokjefti4skritt.’

Klikk her og snurr film: Liten filmsnutt med lydighet

…….og vi er en del på tur da må vite. Forsøker å bygge muskler på både mennesker og dyr. Men syns helt klart at dyremusklene vokser fortest. Kanskje jeg skulle handle inn en menneskekløv?

 

 

 

 

 

Legger grunnlag


Er mange derute som syns jeg gjør mye rart med hunden(e). Fått noen kommentarer som: ‘Herregud hvor mye forskjellig skal du drive med?’ og ‘Man blir ikke god om man driver med for mye rart’.

De som kjenner meg og de jeg trener med vet at det ikke bare er ‘mye rart’. Jeg har skrelt vekk de aktivitetene som lagde mest krysstrøbbel. Og sånn egentlig: Hvorfor skal jeg stå til rette for noen? Jeg driver sånn egentlig med det jeg vil – bruks på konkurransenivå og på ‘ordentlig’ – altså som operativ redningshund. Nå har det vært litt skjær i sjøen ift å stå på tjenesteliste for jeg manglet et rep kurs i førstehjelp som nå er i boks. Også har jeg vært syk deler av siste to måneder, ChaBlis har mista en tann, delt en klo i to og nå siste 5 døgn: bæsja no’ veldig… Alt skal klaffe lissom… Ikke så lett alltid.

Innenfor begrepet ‘bruks’ kommer jo lydighet,  spor, forskjellige typer søk etter folk og ting. I helgen leide jeg inn en flink instruktør – Jan Thunem – og trommet sammen 5 stk sånne som meg.

ChaBlis på Containersøk

 

 

Halvsøster Juno har funnet June i et bøttekott

 

I to dager til ende har vi holdt på i en nedlagt militærleir. Vi har fått masse gode tips på hvordan unngå trøbbel senere. Fått forståelsen av hvor viktig det er å variere ift melding / ikke melding. Hvordan lære hunden å følge nesen og ikke gamle oppfatninger. Og ikke minst har jeg sett ved selvsyn hvaforslags dum ide det var å trene utilgjengelig fig i høyden. Ja det er et moment på godkjenning, men det er ikke dermed sagt så lurt å trene på det og gi hunden for mange erfaringer. Om samme fertbilde kommer i en annen sammenheng så kan hun faktisk finne på å melde som om figuranten skulle vært i høyden. Og ikke under en lem på gulvet.

Deilig å trene inne når det er kaldt ute sier du? ‘Nei… det er ikke det. Bygg som har stått uten varme siden krigens dager er egentlig kaldere å være inne i enn det er å være ute.’

Men med bål ute og faktisk også sol, så hadde vi det helt fett!

Liten film: https://youtu.be/fhEURXnj6pw

 

 

 

 

Myke som smør inn i 2017!


I går var vi på dobbelt time hos CoolDog Katja Petrell. Begge hundene ble gjennomgått ordentlig og er nå myke som smør og klare for nye bravader i 2017. I tillegg ble Emil knekt opp hos kiropraktor Trine Fosser dagen før, så nå kan det ikke sitte mye uhumskheter i den lett korpulente Cairnkroppen. Emil har hatt en kjempefremgang med TPLO operasjonen sin som han greide å  knekke noen skruer etter. Mens ChaBlis har hatt mye trening i det siste – spesielt har runderingstreninger flere dager på rad tatt litt på. Vi kjører litt lengde på runderingene nå for å øve på det vi skal – og hun går jo på med full spik slag etter slag fremdeles.

20161019_095057

Først var det Emil sin tur på bordet. Han fikk knadd og strekt det som var og han fikk laserbehandling på bruddstedet og i nakken wp-image-399152250jpg.jpgder noe har knytt seg. Når en hund halter i så mange måneder så er det klart at det setter seg i kroppen. Han kan gå lengre turer nå, men løper likevel ikke løs så mye. Ting skjer så fort. Og jeg vil ikke ha en trebent hund. Rallylydigheten må nok også vente litt til av samme grunn.

 

Det er et par uker siden ChaBlis fikk en gjennomgang av kroppen sin nå. Vi har – i tillegg til kløv og kjettingdrag – rundert en del i det siste, mye fordi at siden hun nå går en del frisøk, så vil jeg holde runderinga vedlike. Ja, hun skal være Redningshund, men jeg tenker ikke at vi skal ødelegge runderinga vår av den grunn. Planen for 2017 er jo å komme opp i A, tross alt. Redningsaksjoner får såklart førstepri, men vi kommer fremdeles til å trene mot konkurranser. Legger inn litt ekstra støt på lydighetsfronten nå også. Med en så bra hund, er det rett og slett TULL å ikke greie å mestre drifta hennes. Trening med flinke folk er Alfa Omega her og, som alle steder. Og en liten hemmelighet: Jeg har trua nå! Det har jeg faktisk ikke hatt på lenge…

 

Griiiiiseøre etter endt knaing hos kiropraktoren.

 

 

Dobbelaksjon


I forgårs fikk vi vårt første utkall til aksjon med Norske Redningshunder. Å si at blodet frøs til is når telefonen ringte, blir å ta i. Men det var ikke fritt for at man pusta litt fortere på sin vei mot Ytterste Romerike. Midt i rushen var det og. Og det skulle vise seg at jeg greide å lage merarbeid for meg selv slik at vi måtte rykke ut igjen til samme sted dagen etter – mobilen hadde nemlig blitt igjen i søksområdet. 

 

received_10153296837795872
Personene på bildet har ingenting med virkeligheten å gjøre eller.. bildet er fra et annet år….

Det var mørkt og det var regn og det var MYE skog å lete i. Vi fikk med oss folk fra Røde kors også og det var igrunn greit med selskap uti ‘mørten’. Jeg har vært spent på dette å dra på aksjon. Nå har vi jobbet i noen år for å nå dette målet og brått er det alvor. Denne mandagskvelden var det dags for å lete etter en som var blitt borte… Virker hunden? Virker jeg?

 

The Dyhr virker! ChaBlis jobbet utrolig flott og fint. Hun løp konsentrert rundt i over to timer og lette og lette. Uaffisert av at det gikk manngard andre steder rundt oss, at vi møtte andre hunder innimellom på veier etc. Hun  kom til meg når jeg ropte og hun løp stort sett ut igjen dit jeg pekte. Hun gir meg også tegn i underveis når jeg sender henne ut igjen på steder hun har vært og sjekka ut tidligere. Jeg kjenner igjen oppførselen hennes fra runderingen. Hun stopper opp og ser på meg, graver litt i bakken eller tygger litt gress. Akkurat som hun ber meg skjerpe meg: ‘Hallo? Det får da være grenser for løping. Hvorfor skal jeg ut igjen akkurat der jeg nettopp  sjekka? Det ER ingen der. ‘

Det svake ledd. Jeg virka litt dårligere. Og jeg er jo det svake ledd i vår relasjon. Trøbla litt med radioen – noe som var veldig flaut – men bortsett fra det, så fungerte søket over all forventning. Jeg syns vi fikk dekket vårt utdelte område bra. Og sender herved en stor takk til instruktørene PO og Kenneth for at vi ble så grundig kjørt på nettopp teigsøk på ukas arbeid i sommer.

At vi ikke fant andre enn Røde kors dama vi gjemte for motivasjon mot slutten av søket, er jo sånn det som oftest er. Vel, vi fant min Fisherman Friends pakke samt vanten til han fra Røde kors som var med.. Det er flest tomme søk. Men det er en god følelse å bidra med å lete etter noen! En god følelse å se pårørende som lettet takker for innsatsen og ser at så mange bryr seg om at nettopp deres kjære er savnet. Så dette skal vi nok fortsette med, tenker jeg.

‘Hjelper ikke med glidelås i jakka, når det er hull i lomma’, et gammelt jungelord. Det som ikke var så morro var at mobilen min med kort, penger og oversikt over resten av livet mitt ikke ble med oss inn igjen etter avsluttet søk….. Vi hadde trasket rundt i kupert og stedvis overgrodd terreng, og et eller annet sted der ute lå den enda. Jeg dro oppom skogen utpå natta da aksjonen var ferdig for å lete. Men der hadde mange tråkka – og dessuten var det nærmere midnatt – og MØRKT ! For første gang denne kvelden tenkte jeg på ulven som jo tusler rundt uti her. Nytteløst.

20161115_203910
Dette manglet  brått og plutselig.

 

Egenprodusert søk. Vi måtte altså dra tilbake dagen etter. Sporet der jeg hadde gått lå jo på GPS så jeg fulgte det sakte og stirret ned i bakken. Det er lettere sagt enn gjordt akkurat det, for gps er ikke helt nøyaktig og vi hadde tråkket litt frem og tilbake. Og teigen var i tillegg overtråkket av manngard fra Røde Kors. Og det hadde regnet.

20161116_100610
Den rosa streken er meg på telefonleit. Og 048 er ca der mobilen ble funnet..

Men; jeg har jo hund! En usannsynlig flink en også, viste det seg! Såpass mye kvist og kvast som det var, så orket jeg rett og slett ikke å gå med ChaBlis i line på spor så jeg lot henne søke løs. Jeg ser at hun følger sporet i perioder for så å dra ut på kryssinger og andre spor også drar hun tilbake til sporet sitt igjen. Jeg sendte henne også av sted på små feltsøk underveis der vi hadde tråkket mye rundt.

 

Vi nærmer oss der vi har parkert bilen og er, bortsett fra en liten sløyfe inn i terrenget, bokstavelig talt tilbake til start. Jeg er lettere nedstemt og konstaterer at jeg ikke aner hva jeg skal i morgen engang. Alt ligger på den telefonen. Faktisk er vi bare 100m fra der vi startet. Jeg sender the Bjeffert ut på siste sløyfa. Hun styrter av sted! Langt innover. Og kommer kjapt og gledestrålende hoppende ut av skogen med mobilen min dinglende i munnen! Utrolig!

wp-image-351679844jpg.jpgOg den virka! Takk til Samsung for vanntett mobil og takk til Kennel von Erikson for framifrå avla bruksterrier! Det ble ekstra lek med favorittbiteputa før vi heiv oss inn i bilen og kjørte 10 mil hjem igjen. Vel hjem ble det ekstra stort griseøre på The Dyhr!

 

 

 

Hvor langt løper en hund (min) i rundering?


Siden ChaBlis nå ble godkjent redningshund og vi om ikke lenge skal være med på aksjoner, så har vi kjøpt peilesele, slik at jeg kan logge alt hun gjør på GPS. Denne testet vi på Finnskogen i helgen. Vi var på en kjempefin tur med Norsk Beaucheronklubb, der jeg med Airedale og Hege med Schæfer var stand in som SkapBeaucheron. 
Her er bilde av ChaBlis sin rundering på søndag. Jeg gikk på midlinja, blå strek, som hadde en spiss vinkel omtrent midt i og hun ble da sendt ut på begge sider i rundering – rød strek. Der de tykke strekene kommer, er der vi hadde funn. Da må hun løpe 4 ganger; en for å finne, en inn til meg med melding, så ut på påvis med meg på slep og igjen inn til midtlinja med figurant. 

Lengden på midtlinja, der jeg går, er rundt 400 meter og ChaBlis har totalt løpt nesten 5 km. Toppfart 26 km/t. Snittfart 8km//t men det blir ikke reelt da det jo ble endel pauser underveis.

Takk for en flott og lærerik tur, Annica, Marie, Eva, Hege, Jenny og Hilde. 

 

 

ChaBlis godkjenner: Redningshund!


Allerede før jeg hentet ChaBlis hos oppdretter, hadde jeg kontaktet et treningslag i NRH og besøkt dem på trening. Hun ble importert med et hovedmål og det var å bli redningshund. ‘Bestillingen’ til oppdretter Harriet Rosenthal hos Kennel von Erikson lød på følgende: En driftig hund med gode søksevner og som likevel er førbar og lærevillig. Jeg fikk som bestilt og mere til… At vi på veien mot denne godkjenningen har tatt noen avstikkere og funnet ut at også  lydighet og brukskonkurranser er noe å drive med, skyldes at hun jo egner seg så godt til så mye at jeg bare ikke har greid å la være… Søndag fikk vi endelig gullmedaljen og godkjenningen som redningshund NRH ettersøk klasse A.

20161016_170945-1

 Det er et langt lerret å bleke å godkjenne en redningshund. Ikke bare skal man ha et hundeemne med nok drifter og som er iorden i kroppen, man må også selv være egnet. Være i form og være villig til å trene mye og svært ofte. Også det kanskje aller viktigste; ha et miljø å trene i, tilgang på kunnskapsrike folk og ikke minst ha tid og tålmodighet til å ikke gi opp.

Flinke hjelpere. Jeg har vært så heldig å ha fått hjelp av svært flinke folk tidlig. Jeg er sikker på at uten uvurderlig hjelp fra Østlie Hundesenter og fra andre flinke bruksfolk, spesielt Hilde Nordli, ville ikke dette gått så knirkefritt. Treningen med Asker Hundeklubb er kjempeverdifull. Underveis hospiterte jeg litt hos Nrh Vestfold med Terje Johansen i spissen. Der ble mye grunnleggende trening før B gjort. Og jeg har tilogmed vært med NRO (en annen redningsorganisasjon) tidlig i ChaBlis sitt unge liv. Ja og for ikke å glemme de flotte HK ene og samlingene i NRH regi vi har vært med på! Kjempespennende.

Uvurderlig er og behandlingen hos Katja Petrell CoolDog ift å vedlikeholde kroppen til ChaBlis.

lebilde

Jeg har vært treningslagløs store deler av ChaBlis sin opptreningsperiode og det har plaget meg mye at jeg ikke har kommet inn noe sted. Det som nå er veldig gledelig er at jeg har fått være med på noen treninger med et nyoppstartet treningslag under Drammen lag. I tillegg har jeg fått masse hjelp av erfarne folk i mandagsklubben – et privat initiativ med hundeførere og ‘sånne som meg’.  Disse to tingene har vært helt utslagsgivende for at vi nå står der som godkjent ekvipasje. Takk til dere – dere vet hvem dere er!

Veien fram. Det er ganske mange prøver man skal gjennom som ny hundefører – fra

10556259_771298156291091_1926818549344362885_n1
B ukas arbeid oktober 2014. To år siden!

grunnkurs med utmarsj, førstehjelp, apellprøve, sporprøve B og runderingsprøve B og ukas arbeid B. Vi sto som B godkjente høsten 2014. Så tok vi litt pause fra NRH da det var vanskelig å finne et lag å trene i og fordi at brukskonkurranser også var rasende festlig…ChaBlis med dessuten B godkjent i en alder av 18 mnd og jeg ville gjerne at hun skulle få mer erfaring før vi gikk på de alvorlige prøvene. På’n igjen i fjorhøst med mørkesøksprøve,  og da var det duket for finalen iår med: orienteringsprøve, feltprøve og ukas arbeid A og runderingsprøve  A. Plutselig sto vi igjen med kun sporprøven. Vi hadde litt uflaks sånn at vi brukte opp to sjanser og dermed sto igjen med ett forsøk. Siste sjanse altså. Bommet vi på sporet nå, måtte hele godkjenningen utsettes til neste år og flere prøver måtte taes på nytt.

10483941_10152333091531638_8106145967708411148_o-2

En enslig sløyfe skiller oss… 

-Er vel unødvendig å si at det suste i hodet idet vi kjørte inn til avtalt oppmøtested for siste og avgjørende sporprøve på Romerike sist søndag. Klokka var nesten ikkeno’. En av sporleggerne kunne fortelle at han hadde møtt kona i døra på sin vei ut for å legge spor. Hun var kommet hjem fra tur på byen.. Vi var ca ti ekvipasjer som skulle opp til prøve denne dagen og med min flaks så var jeg jaggu en av de første som skulle i ilden.

Tåka la seg rundt hjernebarken og knotinga begynte. Jeg fant ikke batteri til GPS, jeg lette febrilsk etter sporselen.. og hanskene! hvor var nå de? Jeg kom plutselig på at bikkja skulle ha løpt litt fra seg også. Planen var en skikkelig tur før start for å få roet hundehjernen noenlunde. Jeg kapitulerte og skrinla planene.

Brått sto vi der og en enslig oransj sløyfe skilte oss fra 1 km spor og 5 gjenstander som skulle finnes innen de nærmeste 40 minuttene. Det ville være blank løgn å si at ikke jeg kjente på nervene der. Jeg var svært klar over det faktum at stryker vi nå, så blir godkjenninga utsatt med veldig mange måneder. Og vi må gjøre mye på nytt til neste år.

Jeg hev meg uti det og satte hunden på sporoppsøk. Sporet må nemlig også finnes før det kan gåes. ChaBlis var kjempeivrig. Hun lette og lette og kjapt, altfor kjapt, dro hun avsted ut på et spor, bare 10 meter fra startsløyfa. Det var helt usannsynlig at sporet skulle gå der, men – jeg tenkte at når hun er så tydelig i sin sak, så må jeg bare melde spor til dommer. Dommeren svarte som fryktet, ‘feil’…. Klart at det var et spor, noe hadde gått der, men det var ikke vår sporlegger. ChaBlis måtte skuffet snu og fortsette letingen etter et annet spor. Snart har hun funnet et til! Og drar avsted. Jeg blir veldig usikker.. for jeg vet at om jeg melder spor nå og om det er feil, så har jeg kun en sjanse igjen for ikke å stryke. Jeg hører på magefølelsen og rett og slett kaller henne inn uten å melde noesomhelst. Jeg tenker at vi evt får ta det på tilbakeveien om ikke noe annet dukker opp. Og, helt utrolig – men det viste seg å være en usannsynlig god ide, for når hunden får søkt av noen og tyvemeter til – så freser hun atter gang ut i retning Moder Natur. Jeg er ikke i tvil og melder spor og får en ‘God tur!’ i retur fra dommern. Puh! Her kunne alt gått galt. Med flere sånne tilbakekall og mitt stress, så er det jaggu godt at bikkja ikke blir frustrert og gir opp. Å! Hun er så usannsynlig flink dette brunsorte bartedyret! 10483941_10152333091531638_8106145967708411148_o-4

Så vi er mirakuløst nok igang!  Hun drar meg målbevisst avsted. Jeg stusser idet vi passerer en temmelig våt myr og syns nå det var i overkant unødvendig av sporlegger å gå der og tenker i mitt ikke så stille sinn – at vi allerede er på ville veier. Jeg mener at når hun allerede hadde to andre spor i nesa på oppsøket så er jo sjansene der for at vi støter på de igjen. I det hun gledesstrålende plukker opp en bit av en sokk, så må jeg medgi at jo da vi er muligens på rett vei. Jeg er jo ikke i vater selv der jeg henger  i lina. Ikke store støtten for min fantastiske arbeidsmaskin av en hund som skråsikkert turer videre. Jeg tenker at vi har nå startet på endel prøver og konkurranser og jeg burde være vant til det nå. Men dette er annerledes. Det er store ting på spill!                                                                                                                      Hun har ikke det frenetiske draget hun pleier å ha men sporer konsentrert og avbalansert. Plukker opp en liten gjenstand til. Hurra! Også går det et godt stykke med henging i lina uten gjenstand å finne. Jeg dras gjennom tett kratt og hun tar noen krappe svinger både hit og dit og jeg mister motet.. Nå er vi hvertfall av sporet. Sånn kan da ikke en  sporlegger gå vel?                                                                                                                                                        Jeg får ikke gjort noe særlig med det og følger mismodig på. Men se der! En tom snusboks! Kan det være..? Nei, det er sikkert bare noe som har ligget der lenge… Jeg er ordentlig i feil modus nå. The Bulldozer blåser i meg og snøfter seg videre mellom mose, tett granskog og små traktorveier. Dette sporet SKAL hun ikke miste! Og der! enda en gjenstand! En bit av den samme sokken vi fant først! Hurra vi er fremdeles på rett spor. Jeg sjekker med GPS og ser vi har gått nærmere en km. Og ikke brukt mer enn 20 minutter. Kan det gå likevel da? Masse tid igjen.                                                                                                                             Jeg er nå svært mye gladere til sinns og øyner et håp. Jeg dras videre. Men denne gangen rett ut på en grusvei.. Hmmm.. her kan rett og slett ikke sporet gå. Her MÅ enten sporlegger ha gått før hun la ut sporet eller så er det et av de andre turgåersporene fra starten hun har støtt på. Greit at jeg har trodd hele tiden at vi har vært av, men det har vært nerver. Nå er vi av på ordentlig. Aner ikke hvordan det har skjedd. Og det er så nærme slutten nå!  Jeg får utrolig nok ikke panikk, men tar en sjefsavgjørelse og  velger å gå tilbake til der vi fant den siste gjenstanden. Hun tar opp igjen sporet sitt der hun gikk for en god stund siden. Jeg holder hardt igjen i lina. Hun sniffer og puster noe veldig og – velger en annen vei! Drar på med høyt tempo! Hurra hun har funnet det igjen! Hun stuper inn under noe lyng. Der! ligger det en treningsjakke godt gjemt. Det må jo være slutten! Det er sørenmeg sant, vi er i mål og tidtakeren kan forkynne at vi har brukt 31 minutter og dermed er godt innafor tidskravet som er på 40 minutter.

facebook_1476656204025

Dett var dett sa Fleksnes! En enorm lettelse! Resten av dagen går til å kikke litt på noen runderingsprøver og sitte å skravle og spise hamburger foran bålet. Det blir mye facebook knotting! For du verden så mange som er ute med gratuleringen. Det er søren meg mange som følger med oss. Runderingsmentoren min Hilde kommer brått på besøk der og!

Her sitter sporleggerne som har vært oppe i grålysningen og figurantene som tar seg en hvil mellom ‘ligginga’. Masse mennesker har møtt opp denne dagen for at jeg og vi andre som er oppe til prøve, skal lykkes. Det er ordnet med brus, skikkelige burgere, briochebrød….

Dagen avsluttes med utdeling av vest og diplom og medalje og diverse annet stæsj.

Men, som de garva typene jeg kjenner sier; det er nå jobben begynner! Vi skal settes på lista. Vi må ha telefonen på hele døgnet og orden i sakene våre i bilen slik at vi bare kan dra avsted om utkallsalarmen går.. ChaBlis har blitt tjenestehund! Jeg frivillig hjelpemannskap. En ny epoke starter nå og jeg er kjempespent på hva som møter oss. Og glad for å endelig kunne bidra med noe nyttig i samfunnet.

facebook_1476816774169
Glade godkjente/re-godkjente fører denne flotte søndagen på Romerike. Sjur Haugen, Bjørn Olsrud, Lasse Rossing, Sara Berglund, Tina Treu Os, Roar Holenbakken og meg.

 

 

 

Blogg på WordPress.com.

opp ↑