Fru Hund. 4 år.


Tenk. I forrige uke ble ChaBlis hele 4 år! Det ble da servert Hunde – øl og Lakse – is på stubben i stua. Hun kalles og: Fru Hund, The Dyhr, The Bjeffert og innimellom også: ‘Nei, slutt med det der!’. Nå kan jeg ikke lenger si at – hun er jo så ung. Hun er voksen hund. Og det er ikke lenger kryss i taket uansett hva hun presterer. Men javisst er hun fremdeles flink, faktisk overordentlig kjempebra innimellom.

Klikk her for liten bursdagsfilm

Siden sist bursdag har hun pådratt seg tittel som Årets Bruks Airedale i Sverige, og vi har jo som kjent og fått redningshundgodkjenninga i NRH i boks. Vi har fått både 9,5 og 10 på B runderinger og flere 10’ere på felt i B. Vi har og stilt opp på et par uoffisielle feltkonkurranser og vi vant den ene og ble nr 2 i den andre. Veldig moro! Så vi er jo på vei. Nå må vi videre. Nå må vi få til. Komme oss til nbf A. Få det til i Challenge. Få vært med på flere redningsaksjoner.

Høres ut som DE tvangstankene jo. Men det er jo så gøy med mål og å ha en hund som er i stand til å innfri.

Også er det jo det at det er enda ikke en arbeidsgiver som har vært så heldig å signere meg og da blir fokusen litt annerledes for å si det mildt. Noe må man jo drive med…Noe må man jo gjøre for å føle at tilværelsen er viktig. Om det ikke virker veldig viktig for folk rundt, så er det det for meg og mine hunder.

Jeg sitter ikke bare i sofaen, som dama på NAV så sjarmerende uttalte heromdagen. For jeg fikk nemlig vite den dype hemmeligheten at det går ikke an å bare sitte i sofaen også spasere rett ut til Drømmejobben. Man må kanskje jobbe på laaaaager først. Lager en veldig i vinden nå, fikk jeg vite. At greia er den at jeg faktisk har hatt enslags Drømmejobb i en del år som jeg faktisk mot min vilje måtte slutte i, er en helt annen historie.

Jeg er så heldig å ha venner som er både trygdede, sykmeldte og som har fri sånn innimellom. Så i det siste har vi trent nesten like mye spor og rundering som om det skulle vært barmark. Det ligger kun et lite lag med snø og det er i grunn ingen hindring.

Vi har intensivert brukslydighetstreningene også. Har laget en liten gruppe som møtes innimellom og trener konkurranselikt. Også har vi leid inn alltid hjelpsomme og fantastisk flinke Tom Larsen som instruktør. Også er jeg ganske sikker på at skuddtreninga er i rute og jeg er ganske så sikker på at prosjekt ‘stillehund’ er kommet over i en annen fase. Den har lenge vært i fasen: ‘Mendetkommeraldritilågå’. Nå er vi i fasen: ‘Jøssdyretholdtjokjefti4skritt.’

Klikk her og snurr film: Liten filmsnutt med lydighet

…….og vi er en del på tur da må vite. Forsøker å bygge muskler på både mennesker og dyr. Men syns helt klart at dyremusklene vokser fortest. Kanskje jeg skulle handle inn en menneskekløv?

 

 

 

 

 

Legger grunnlag


Er mange derute som syns jeg gjør mye rart med hunden(e). Fått noen kommentarer som: ‘Herregud hvor mye forskjellig skal du drive med?’ og ‘Man blir ikke god om man driver med for mye rart’.

De som kjenner meg og de jeg trener med vet at det ikke bare er ‘mye rart’. Jeg har skrelt vekk de aktivitetene som lagde mest krysstrøbbel. Og sånn egentlig: Hvorfor skal jeg stå til rette for noen? Jeg driver sånn egentlig med det jeg vil – bruks på konkurransenivå og på ‘ordentlig’ – altså som operativ redningshund. Nå har det vært litt skjær i sjøen ift å stå på tjenesteliste for jeg manglet et rep kurs i førstehjelp som nå er i boks. Også har jeg vært syk deler av siste to måneder, ChaBlis har mista en tann, delt en klo i to og nå siste 5 døgn: bæsja no’ veldig… Alt skal klaffe lissom… Ikke så lett alltid.

Innenfor begrepet ‘bruks’ kommer jo lydighet,  spor, forskjellige typer søk etter folk og ting. I helgen leide jeg inn en flink instruktør – Jan Thunem – og trommet sammen 5 stk sånne som meg.

ChaBlis på Containersøk

 

 

Halvsøster Juno har funnet June i et bøttekott

 

I to dager til ende har vi holdt på i en nedlagt militærleir. Vi har fått masse gode tips på hvordan unngå trøbbel senere. Fått forståelsen av hvor viktig det er å variere ift melding / ikke melding. Hvordan lære hunden å følge nesen og ikke gamle oppfatninger. Og ikke minst har jeg sett ved selvsyn hvaforslags dum ide det var å trene utilgjengelig fig i høyden. Ja det er et moment på godkjenning, men det er ikke dermed sagt så lurt å trene på det og gi hunden for mange erfaringer. Om samme fertbilde kommer i en annen sammenheng så kan hun faktisk finne på å melde som om figuranten skulle vært i høyden. Og ikke under en lem på gulvet.

Deilig å trene inne når det er kaldt ute sier du? ‘Nei… det er ikke det. Bygg som har stått uten varme siden krigens dager er egentlig kaldere å være inne i enn det er å være ute.’

Men med bål ute og faktisk også sol, så hadde vi det helt fett!

Liten film: https://youtu.be/fhEURXnj6pw

 

 

 

 

Myke som smør inn i 2017!


I går var vi på dobbelt time hos CoolDog Katja Petrell. Begge hundene ble gjennomgått ordentlig og er nå myke som smør og klare for nye bravader i 2017. I tillegg ble Emil knekt opp hos kiropraktor Trine Fosser dagen før, så nå kan det ikke sitte mye uhumskheter i den lett korpulente Cairnkroppen. Emil har hatt en kjempefremgang med TPLO operasjonen sin som han greide å  knekke noen skruer etter. Mens ChaBlis har hatt mye trening i det siste – spesielt har runderingstreninger flere dager på rad tatt litt på. Vi kjører litt lengde på runderingene nå for å øve på det vi skal – og hun går jo på med full spik slag etter slag fremdeles.

20161019_095057

Først var det Emil sin tur på bordet. Han fikk knadd og strekt det som var og han fikk laserbehandling på bruddstedet og i nakken wp-image-399152250jpg.jpgder noe har knytt seg. Når en hund halter i så mange måneder så er det klart at det setter seg i kroppen. Han kan gå lengre turer nå, men løper likevel ikke løs så mye. Ting skjer så fort. Og jeg vil ikke ha en trebent hund. Rallylydigheten må nok også vente litt til av samme grunn.

 

Det er et par uker siden ChaBlis fikk en gjennomgang av kroppen sin nå. Vi har – i tillegg til kløv og kjettingdrag – rundert en del i det siste, mye fordi at siden hun nå går en del frisøk, så vil jeg holde runderinga vedlike. Ja, hun skal være Redningshund, men jeg tenker ikke at vi skal ødelegge runderinga vår av den grunn. Planen for 2017 er jo å komme opp i A, tross alt. Redningsaksjoner får såklart førstepri, men vi kommer fremdeles til å trene mot konkurranser. Legger inn litt ekstra støt på lydighetsfronten nå også. Med en så bra hund, er det rett og slett TULL å ikke greie å mestre drifta hennes. Trening med flinke folk er Alfa Omega her og, som alle steder. Og en liten hemmelighet: Jeg har trua nå! Det har jeg faktisk ikke hatt på lenge…

 

Griiiiiseøre etter endt knaing hos kiropraktoren.

 

 

Dobbelaksjon


I forgårs fikk vi vårt første utkall til aksjon med Norske Redningshunder. Å si at blodet frøs til is når telefonen ringte, blir å ta i. Men det var ikke fritt for at man pusta litt fortere på sin vei mot Ytterste Romerike. Midt i rushen var det og. Og det skulle vise seg at jeg greide å lage merarbeid for meg selv slik at vi måtte rykke ut igjen til samme sted dagen etter – mobilen hadde nemlig blitt igjen i søksområdet. 

 

received_10153296837795872
Personene på bildet har ingenting med virkeligheten å gjøre eller.. bildet er fra et annet år….

Det var mørkt og det var regn og det var MYE skog å lete i. Vi fikk med oss folk fra Røde kors også og det var igrunn greit med selskap uti ‘mørten’. Jeg har vært spent på dette å dra på aksjon. Nå har vi jobbet i noen år for å nå dette målet og brått er det alvor. Denne mandagskvelden var det dags for å lete etter en som var blitt borte… Virker hunden? Virker jeg?

 

The Dyhr virker! ChaBlis jobbet utrolig flott og fint. Hun løp konsentrert rundt i over to timer og lette og lette. Uaffisert av at det gikk manngard andre steder rundt oss, at vi møtte andre hunder innimellom på veier etc. Hun  kom til meg når jeg ropte og hun løp stort sett ut igjen dit jeg pekte. Hun gir meg også tegn i underveis når jeg sender henne ut igjen på steder hun har vært og sjekka ut tidligere. Jeg kjenner igjen oppførselen hennes fra runderingen. Hun stopper opp og ser på meg, graver litt i bakken eller tygger litt gress. Akkurat som hun ber meg skjerpe meg: ‘Hallo? Det får da være grenser for løping. Hvorfor skal jeg ut igjen akkurat der jeg nettopp  sjekka? Det ER ingen der. ‘

Det svake ledd. Jeg virka litt dårligere. Og jeg er jo det svake ledd i vår relasjon. Trøbla litt med radioen – noe som var veldig flaut – men bortsett fra det, så fungerte søket over all forventning. Jeg syns vi fikk dekket vårt utdelte område bra. Og sender herved en stor takk til instruktørene PO og Kenneth for at vi ble så grundig kjørt på nettopp teigsøk på ukas arbeid i sommer.

At vi ikke fant andre enn Røde kors dama vi gjemte for motivasjon mot slutten av søket, er jo sånn det som oftest er. Vel, vi fant min Fisherman Friends pakke samt vanten til han fra Røde kors som var med.. Det er flest tomme søk. Men det er en god følelse å bidra med å lete etter noen! En god følelse å se pårørende som lettet takker for innsatsen og ser at så mange bryr seg om at nettopp deres kjære er savnet. Så dette skal vi nok fortsette med, tenker jeg.

‘Hjelper ikke med glidelås i jakka, når det er hull i lomma’, et gammelt jungelord. Det som ikke var så morro var at mobilen min med kort, penger og oversikt over resten av livet mitt ikke ble med oss inn igjen etter avsluttet søk….. Vi hadde trasket rundt i kupert og stedvis overgrodd terreng, og et eller annet sted der ute lå den enda. Jeg dro oppom skogen utpå natta da aksjonen var ferdig for å lete. Men der hadde mange tråkka – og dessuten var det nærmere midnatt – og MØRKT ! For første gang denne kvelden tenkte jeg på ulven som jo tusler rundt uti her. Nytteløst.

20161115_203910
Dette manglet  brått og plutselig.

 

Egenprodusert søk. Vi måtte altså dra tilbake dagen etter. Sporet der jeg hadde gått lå jo på GPS så jeg fulgte det sakte og stirret ned i bakken. Det er lettere sagt enn gjordt akkurat det, for gps er ikke helt nøyaktig og vi hadde tråkket litt frem og tilbake. Og teigen var i tillegg overtråkket av manngard fra Røde Kors. Og det hadde regnet.

20161116_100610
Den rosa streken er meg på telefonleit. Og 048 er ca der mobilen ble funnet..

Men; jeg har jo hund! En usannsynlig flink en også, viste det seg! Såpass mye kvist og kvast som det var, så orket jeg rett og slett ikke å gå med ChaBlis i line på spor så jeg lot henne søke løs. Jeg ser at hun følger sporet i perioder for så å dra ut på kryssinger og andre spor også drar hun tilbake til sporet sitt igjen. Jeg sendte henne også av sted på små feltsøk underveis der vi hadde tråkket mye rundt.

 

Vi nærmer oss der vi har parkert bilen og er, bortsett fra en liten sløyfe inn i terrenget, bokstavelig talt tilbake til start. Jeg er lettere nedstemt og konstaterer at jeg ikke aner hva jeg skal i morgen engang. Alt ligger på den telefonen. Faktisk er vi bare 100m fra der vi startet. Jeg sender the Bjeffert ut på siste sløyfa. Hun styrter av sted! Langt innover. Og kommer kjapt og gledestrålende hoppende ut av skogen med mobilen min dinglende i munnen! Utrolig!

wp-image-351679844jpg.jpgOg den virka! Takk til Samsung for vanntett mobil og takk til Kennel von Erikson for framifrå avla bruksterrier! Det ble ekstra lek med favorittbiteputa før vi heiv oss inn i bilen og kjørte 10 mil hjem igjen. Vel hjem ble det ekstra stort griseøre på The Dyhr!

 

 

 

Hvor langt løper en hund (min) i rundering?


Siden ChaBlis nå ble godkjent redningshund og vi om ikke lenge skal være med på aksjoner, så har vi kjøpt peilesele, slik at jeg kan logge alt hun gjør på GPS. Denne testet vi på Finnskogen i helgen. Vi var på en kjempefin tur med Norsk Beaucheronklubb, der jeg med Airedale og Hege med Schæfer var stand in som SkapBeaucheron. 
Her er bilde av ChaBlis sin rundering på søndag. Jeg gikk på midlinja, blå strek, som hadde en spiss vinkel omtrent midt i og hun ble da sendt ut på begge sider i rundering – rød strek. Der de tykke strekene kommer, er der vi hadde funn. Da må hun løpe 4 ganger; en for å finne, en inn til meg med melding, så ut på påvis med meg på slep og igjen inn til midtlinja med figurant. 

Lengden på midtlinja, der jeg går, er rundt 400 meter og ChaBlis har totalt løpt nesten 5 km. Toppfart 26 km/t. Snittfart 8km//t men det blir ikke reelt da det jo ble endel pauser underveis.

Takk for en flott og lærerik tur, Annica, Marie, Eva, Hege, Jenny og Hilde. 

 

 

ChaBlis godkjenner: Redningshund!


Allerede før jeg hentet ChaBlis hos oppdretter, hadde jeg kontaktet et treningslag i NRH og besøkt dem på trening. Hun ble importert med et hovedmål og det var å bli redningshund. ‘Bestillingen’ til oppdretter Harriet Rosenthal hos Kennel von Erikson lød på følgende: En driftig hund med gode søksevner og som likevel er førbar og lærevillig. Jeg fikk som bestilt og mere til… At vi på veien mot denne godkjenningen har tatt noen avstikkere og funnet ut at også  lydighet og brukskonkurranser er noe å drive med, skyldes at hun jo egner seg så godt til så mye at jeg bare ikke har greid å la være… Søndag fikk vi endelig gullmedaljen og godkjenningen som redningshund NRH ettersøk klasse A.

20161016_170945-1

 Det er et langt lerret å bleke å godkjenne en redningshund. Ikke bare skal man ha et hundeemne med nok drifter og som er iorden i kroppen, man må også selv være egnet. Være i form og være villig til å trene mye og svært ofte. Også det kanskje aller viktigste; ha et miljø å trene i, tilgang på kunnskapsrike folk og ikke minst ha tid og tålmodighet til å ikke gi opp.

Flinke hjelpere. Jeg har vært så heldig å ha fått hjelp av svært flinke folk tidlig. Jeg er sikker på at uten uvurderlig hjelp fra Østlie Hundesenter og fra andre flinke bruksfolk, spesielt Hilde Nordli, ville ikke dette gått så knirkefritt. Treningen med Asker Hundeklubb er kjempeverdifull. Underveis hospiterte jeg litt hos Nrh Vestfold med Terje Johansen i spissen. Der ble mye grunnleggende trening før B gjort. Og jeg har tilogmed vært med NRO (en annen redningsorganisasjon) tidlig i ChaBlis sitt unge liv. Ja og for ikke å glemme de flotte HK ene og samlingene i NRH regi vi har vært med på! Kjempespennende.

Uvurderlig er og behandlingen hos Katja Petrell CoolDog ift å vedlikeholde kroppen til ChaBlis.

lebilde

Jeg har vært treningslagløs store deler av ChaBlis sin opptreningsperiode og det har plaget meg mye at jeg ikke har kommet inn noe sted. Det som nå er veldig gledelig er at jeg har fått være med på noen treninger med et nyoppstartet treningslag under Drammen lag. I tillegg har jeg fått masse hjelp av erfarne folk i mandagsklubben – et privat initiativ med hundeførere og ‘sånne som meg’.  Disse to tingene har vært helt utslagsgivende for at vi nå står der som godkjent ekvipasje. Takk til dere – dere vet hvem dere er!

Veien fram. Det er ganske mange prøver man skal gjennom som ny hundefører – fra

10556259_771298156291091_1926818549344362885_n1
B ukas arbeid oktober 2014. To år siden!

grunnkurs med utmarsj, førstehjelp, apellprøve, sporprøve B og runderingsprøve B og ukas arbeid B. Vi sto som B godkjente høsten 2014. Så tok vi litt pause fra NRH da det var vanskelig å finne et lag å trene i og fordi at brukskonkurranser også var rasende festlig…ChaBlis med dessuten B godkjent i en alder av 18 mnd og jeg ville gjerne at hun skulle få mer erfaring før vi gikk på de alvorlige prøvene. På’n igjen i fjorhøst med mørkesøksprøve,  og da var det duket for finalen iår med: orienteringsprøve, feltprøve og ukas arbeid A og runderingsprøve  A. Plutselig sto vi igjen med kun sporprøven. Vi hadde litt uflaks sånn at vi brukte opp to sjanser og dermed sto igjen med ett forsøk. Siste sjanse altså. Bommet vi på sporet nå, måtte hele godkjenningen utsettes til neste år og flere prøver måtte taes på nytt.

10483941_10152333091531638_8106145967708411148_o-2

En enslig sløyfe skiller oss… 

-Er vel unødvendig å si at det suste i hodet idet vi kjørte inn til avtalt oppmøtested for siste og avgjørende sporprøve på Romerike sist søndag. Klokka var nesten ikkeno’. En av sporleggerne kunne fortelle at han hadde møtt kona i døra på sin vei ut for å legge spor. Hun var kommet hjem fra tur på byen.. Vi var ca ti ekvipasjer som skulle opp til prøve denne dagen og med min flaks så var jeg jaggu en av de første som skulle i ilden.

Tåka la seg rundt hjernebarken og knotinga begynte. Jeg fant ikke batteri til GPS, jeg lette febrilsk etter sporselen.. og hanskene! hvor var nå de? Jeg kom plutselig på at bikkja skulle ha løpt litt fra seg også. Planen var en skikkelig tur før start for å få roet hundehjernen noenlunde. Jeg kapitulerte og skrinla planene.

Brått sto vi der og en enslig oransj sløyfe skilte oss fra 1 km spor og 5 gjenstander som skulle finnes innen de nærmeste 40 minuttene. Det ville være blank løgn å si at ikke jeg kjente på nervene der. Jeg var svært klar over det faktum at stryker vi nå, så blir godkjenninga utsatt med veldig mange måneder. Og vi må gjøre mye på nytt til neste år.

Jeg hev meg uti det og satte hunden på sporoppsøk. Sporet må nemlig også finnes før det kan gåes. ChaBlis var kjempeivrig. Hun lette og lette og kjapt, altfor kjapt, dro hun avsted ut på et spor, bare 10 meter fra startsløyfa. Det var helt usannsynlig at sporet skulle gå der, men – jeg tenkte at når hun er så tydelig i sin sak, så må jeg bare melde spor til dommer. Dommeren svarte som fryktet, ‘feil’…. Klart at det var et spor, noe hadde gått der, men det var ikke vår sporlegger. ChaBlis måtte skuffet snu og fortsette letingen etter et annet spor. Snart har hun funnet et til! Og drar avsted. Jeg blir veldig usikker.. for jeg vet at om jeg melder spor nå og om det er feil, så har jeg kun en sjanse igjen for ikke å stryke. Jeg hører på magefølelsen og rett og slett kaller henne inn uten å melde noesomhelst. Jeg tenker at vi evt får ta det på tilbakeveien om ikke noe annet dukker opp. Og, helt utrolig – men det viste seg å være en usannsynlig god ide, for når hunden får søkt av noen og tyvemeter til – så freser hun atter gang ut i retning Moder Natur. Jeg er ikke i tvil og melder spor og får en ‘God tur!’ i retur fra dommern. Puh! Her kunne alt gått galt. Med flere sånne tilbakekall og mitt stress, så er det jaggu godt at bikkja ikke blir frustrert og gir opp. Å! Hun er så usannsynlig flink dette brunsorte bartedyret! 10483941_10152333091531638_8106145967708411148_o-4

Så vi er mirakuløst nok igang!  Hun drar meg målbevisst avsted. Jeg stusser idet vi passerer en temmelig våt myr og syns nå det var i overkant unødvendig av sporlegger å gå der og tenker i mitt ikke så stille sinn – at vi allerede er på ville veier. Jeg mener at når hun allerede hadde to andre spor i nesa på oppsøket så er jo sjansene der for at vi støter på de igjen. I det hun gledesstrålende plukker opp en bit av en sokk, så må jeg medgi at jo da vi er muligens på rett vei. Jeg er jo ikke i vater selv der jeg henger  i lina. Ikke store støtten for min fantastiske arbeidsmaskin av en hund som skråsikkert turer videre. Jeg tenker at vi har nå startet på endel prøver og konkurranser og jeg burde være vant til det nå. Men dette er annerledes. Det er store ting på spill!                                                                                                                      Hun har ikke det frenetiske draget hun pleier å ha men sporer konsentrert og avbalansert. Plukker opp en liten gjenstand til. Hurra! Også går det et godt stykke med henging i lina uten gjenstand å finne. Jeg dras gjennom tett kratt og hun tar noen krappe svinger både hit og dit og jeg mister motet.. Nå er vi hvertfall av sporet. Sånn kan da ikke en  sporlegger gå vel?                                                                                                                                                        Jeg får ikke gjort noe særlig med det og følger mismodig på. Men se der! En tom snusboks! Kan det være..? Nei, det er sikkert bare noe som har ligget der lenge… Jeg er ordentlig i feil modus nå. The Bulldozer blåser i meg og snøfter seg videre mellom mose, tett granskog og små traktorveier. Dette sporet SKAL hun ikke miste! Og der! enda en gjenstand! En bit av den samme sokken vi fant først! Hurra vi er fremdeles på rett spor. Jeg sjekker med GPS og ser vi har gått nærmere en km. Og ikke brukt mer enn 20 minutter. Kan det gå likevel da? Masse tid igjen.                                                                                                                             Jeg er nå svært mye gladere til sinns og øyner et håp. Jeg dras videre. Men denne gangen rett ut på en grusvei.. Hmmm.. her kan rett og slett ikke sporet gå. Her MÅ enten sporlegger ha gått før hun la ut sporet eller så er det et av de andre turgåersporene fra starten hun har støtt på. Greit at jeg har trodd hele tiden at vi har vært av, men det har vært nerver. Nå er vi av på ordentlig. Aner ikke hvordan det har skjedd. Og det er så nærme slutten nå!  Jeg får utrolig nok ikke panikk, men tar en sjefsavgjørelse og  velger å gå tilbake til der vi fant den siste gjenstanden. Hun tar opp igjen sporet sitt der hun gikk for en god stund siden. Jeg holder hardt igjen i lina. Hun sniffer og puster noe veldig og – velger en annen vei! Drar på med høyt tempo! Hurra hun har funnet det igjen! Hun stuper inn under noe lyng. Der! ligger det en treningsjakke godt gjemt. Det må jo være slutten! Det er sørenmeg sant, vi er i mål og tidtakeren kan forkynne at vi har brukt 31 minutter og dermed er godt innafor tidskravet som er på 40 minutter.

facebook_1476656204025

Dett var dett sa Fleksnes! En enorm lettelse! Resten av dagen går til å kikke litt på noen runderingsprøver og sitte å skravle og spise hamburger foran bålet. Det blir mye facebook knotting! For du verden så mange som er ute med gratuleringen. Det er søren meg mange som følger med oss. Runderingsmentoren min Hilde kommer brått på besøk der og!

Her sitter sporleggerne som har vært oppe i grålysningen og figurantene som tar seg en hvil mellom ‘ligginga’. Masse mennesker har møtt opp denne dagen for at jeg og vi andre som er oppe til prøve, skal lykkes. Det er ordnet med brus, skikkelige burgere, briochebrød….

Dagen avsluttes med utdeling av vest og diplom og medalje og diverse annet stæsj.

Men, som de garva typene jeg kjenner sier; det er nå jobben begynner! Vi skal settes på lista. Vi må ha telefonen på hele døgnet og orden i sakene våre i bilen slik at vi bare kan dra avsted om utkallsalarmen går.. ChaBlis har blitt tjenestehund! Jeg frivillig hjelpemannskap. En ny epoke starter nå og jeg er kjempespent på hva som møter oss. Og glad for å endelig kunne bidra med noe nyttig i samfunnet.

facebook_1476816774169
Glade godkjente/re-godkjente fører denne flotte søndagen på Romerike. Sjur Haugen, Bjørn Olsrud, Lasse Rossing, Sara Berglund, Tina Treu Os, Roar Holenbakken og meg.

 

 

 

ChaBlis godkjenner: Fått en bokstav til!


Denne gangen en B… Katastrofesøk B. Vi har vært på Hovedkurs Katastrofesøk med Norske Redningshunder i fire dager. Planen var å se hvordan ChaBlis jobbet i nedraste plankehauger, gamle hus og ja, generelt vanskelige miljøer. Vi tok en sjans og meldte oss rett og slett på B kurs. Da fikk vi testa oss, vi fikk lært mye og vi fikk en pekepinn om vi skal satse på en sånn tilleggsutdannelse innen Norske Redningshunder.

Og det! Tror jeg jaggu vi skal. De av dere som kjenner ChaBlis vet at hun er av type ‘gæren’. Hiver seg utfor ting og virkelig går på om det er noe fristende i den andre enden. Vel, slike egenskaper KAN være skumle om det vi skal jobbe i er bevegelige plankehauger med spiker, gulv med store hull i, digre stener..

Jeg bøyer meg i støvet for denne hunden. Hun har svært liten erfaring med så vanskelige miljøer vi var i denne uka og hun løser alt sammen uten å få så mye som en skramme. Jeg så til og med at hun var litt forsiktig med noen digre stener som hun skulle løpe rundt i for å finne folk. Da tok hun rett og slett en annen vei rundt og fant figuranten lett som bare det.

Vi møtte en utrolig dedikert gjeng på åpningen. I løpet av uka fikk vi oppleve at her holdt instruktørene et svært høyt nivå. Her var mange av de som var med å lette etter folk i jordskjelvet i Nepal. De hadde og vært med å hjelpe til under andre store humanitære katastrofer. Det legger en alvorlig ramme rundt dette som jo er kjempespennende trening.

14689866_10153965050490980_1917017732_o

Hver dag var det to forskjellige objekter vi skulle på. Vi var i noen gamle låver. Låver har hull i gulvet og i taket, slik at vi  kan gjemme figuranter i uvante vinkler. Har sjeldent sett en mer gira hund enn ChaBlis som plutselig skjønte at det var folk i taket! Og det var folk i små hull i gulvet! Det kom ball opp av hull om hun bjeffet litt! Fantastisk! Etter en dag med påminnelse om at hun skulle bjeffe når hun fant folk, så gjorde hun det av seg selv!

Det er litt klønete med bringkobbelmelding i sånne miljøer, litt fordi at gjenstander skal ikke meldes på og litt fordi at hunden må gå fire turer frem og tilbake for å først søke opp, så varsle fører også påvise. Så vi kjører halsmelding i den type søk. Dvs at hun skal bjeffe til jeg kommer meg dit hun er.

Det værste stedet jeg var figurant, var vel i kjelleren på Lecafabrikken. Her pleide de å brenne Leca, så aske og støv virvlet opp hvor hen vi kom. At støvmaska lå i bilen var kanskje litt dumt, tenkte jeg mens jeg forsøkte alt jeg kunne å ikke hoste der jeg satt i det støvete mørket og ventet på neste hund. Her ble hundene heist ned et par meter med vinsj for så å søke i mørket, noe som utfordrer det mentale hos hundene våre.

14678061_10153965049280980_1264310573_oEn morgen hadde vi oppmøte på Oslo Kommune, vann og avløpsetaten på Økern. Da var det duket for øvelse og vi fikk beskjed om at her hadde det eksplodert ordentlig og de manglet et par folk. ChaBlis søkte kjapt over et område med mange rør, bokser og kabler og anna stæsj og bestemte straks at ja, det var en dame i et rør! Lokket var på men hun bjeffet iherdig til lokket ble tatt av og navnesøster Kristin krabbet døvhørt ut.

En annen morgen var det duket for oppmøte på søpledynga på Alnabru. Her ble vi møtt av en anselig mengde fugler og en svært eksotisk lukt. Det var duket for avgjørende prøve! Merete instruktør synes nemlig at ChaBlis og et par andre av hundene fikk vise litt mer i forskjellig type underlag, siden hun hadde tatt en unnamanøver i de digre steinene i steinbruddet dagen før. Bikkja valgte der å gå snarveien inn bak og sjekke området fra baksiden, mens vi ville se at hun gikk ut akkurat der hun fikk beskjed… Vet ikke om det var terrier’n dypt inne i ChaBlis som våknet der, men rett ut der jeg hadde tenkt hun skulle, var ikke et sted hun fant det hensiktsmessig å gå gitt.

Vi fikk beskjed om å vente rundt hjørnet til hun fikk gjemt en stakkar som skulle finnes. Da vi fikk beskjed om at det var klart og jeg så hva som ventet oss, sank jeg to meter! En diiiger haug med planker, paller og søppel! Det var spiker i plankene og knekte pinner og annet stakk opp. Det var mange meter til toppen og jeg kunne ikke skjønne hvordan det skulle være mulig å bevege seg oppi der og til og med søke. Og for en stank… Jeg datt mentalt ned i det berømte sorte hullet og så for meg at Katastrofesøksekvipasje, det kom vi ikke til å bli….

 

14650615_10153954992920980_7846279850898082452_n
ChaBlis skrider til verket med å overbevise instruktør Merete Hauge om at jadda, hun kan gå i guffent terreng gitt!

 

Vel, jeg måper ennå. ChaBlis rett og slett bare startet på klatreetappen og forserte alt det ekle i sin iver etter å finne. Ålte seg under planker og hang i armhulene mens bena fant feste. Hun balanserte på plankebiter og la seg ned for å komme dit hun syntes det lukta menneske. Og ball! Og ja så klart fant hun! Og hun hadde ikke en skramme etterpå. Bikkja mi, som stadig vekk kommer hjem fra skogstreninger med skrubbsår både her og der, var altså såååå forsiktig i dette miljøet. Hun forstod sikkert at det var farlig og tok ingen sjanser.

Siste punkt på kursagendaen var løfting av hund. Symbolsk nok hadde Sonja forsvunnet i en container.. Så hundene måtte først lokalisere containeren for så å bli løftet inn også der fortsette frem til figuranten og markere der. Jeg ser at jeg har et stort forbedringspotensiale i idretten ‘løft av hund’. For å ta tak i henne som en pølse og manøvrere henne i rett retning med hodet først, førte til både skallekræsj og hoven leppe, men bikkja kom da opp og halset gledestrålende på sitt funn.

En skikkelig dusj måtte til da vi kom hjem, men plaster og Pyrisept var overhodet ikke nødvendig. Tenker at vi neste år skal forsøke oss på A godkjenning Katastrofe, men før det så må vi se å få bestått det siste avgjørende sporet til søndag og bli godkjent Redningshund barmark.

14724048_10153965051895980_1815263948_o

 

 

 

 

 

En stor bøyg er forsert


På hundeområdet har vi to store mål iår: 1) Å bli godkjent redningshund -ekvipasje i Norske Redningshunder og 2) Å komme blant de 25 beste i The Challenge – verdens tøffeste brukshundprøve. Første uka i august tok vi et langt steg mot godkjenningen i NRH!

Ukas arbeid A er en intensiv uke med Norske Redningshunder der målet er å sjekke om hund og eier er på nivå til å kunne bli godkjent som redningshund ekvipasje. Vi var seks ekvipasjer og to svært erfarne instruktører i en hel uke i de Kongsvingerske skoger, så det sier seg selv at vi ble skikkelig gjennomanalysert.

Jeg vet at jeg har en veldig god hund, men jeg som fører skal også henge med… Og jeg synes det er en stor påkjenning å bli testet og vurdert konstant så lenge. Jeg var litt spent, nettopp fordi jeg har trent ganske lite med NRH – treningslag og enda mindre med NRH –  instruktør. Men siste halvåret har jeg fått mye ekstra hjelp fra et par gode venner som enten har eller har hatt redningshund. Og det har vært helt utslagsgivende ift den nivåhevingen vi har hatt i år.

Ukas arbeid er brutt opp i enkeltøvelser dag for dag og det er en hel dag med ‘ordentlige øvelser’.

Første dag var verst. Vi startet aller første dagen med å sjekke at hundene meldte korrekt på hva det nå skulle være de fant uti skogen der. Vi ble sendt inn i en løype med forskjellige typer funn – alt fra gjenstand, gående figurant, figurant i tre til helt skjult figurant. Her gikk det kjempebra med oss, jeg var heller ikke i tvil om det på forhånd. Øvelse nummer 2 den dagen var teigsøk. Her fikk vi lagt ut et område på GPS som var ca 300m x 500m og inni der fantes det et ukjent antall folk og gjenstander. I starten på teigen skulle det stå en hund. Dette for å luke ut redningshunder som ikke kan jobbe samtidig med andre hunder. ChaBlis gir sånn rimelig blaffen i om det er andre hunder der, siden det for henne er viktigere å søke og finne enn å drive på med andre hunder. Det jeg ikke var så forberedt på, var at den ene instruktøren skulle gå sammen med oss i hele teigen… Jeg takler ikke så godt å bli vurdert på så nært hold og ble veldig stressa. Noe som førte til at jeg gjorde noen bommerter;

Jeg planla å starte å gå teigen rundt i kantene, siden det gikk en vei nesten rundt. Men å gå på veien var ikke så smart for der hadde mange gått iløpet av dagen. Så da måtte vi litt inn i terrenget. Og terrenget her liknet svært lite på det mosedekte  jeg sist trente teig i på Kløftefoss… Her var det temmelig mye vegetasjon og det var områder med hogstfelt. Så det som så ut som en god ide i teorien, var igrunn ganske dumt i virkeligheten. Jeg hadde og maks uflaks for jeg startet i den enden figuranten lå, men vinden var sånn at vi måtte gå nesten rundt for å få ferten…. Vel, ChaBlis er en hund som løper mye og langt og gjerne er selvstendig. Jeg lot henne gå ganske fritt, for jeg hadde en tidsfrist på to timer som jeg ikke ante hva innebar. Så hun drar avsted og kommer kjempefornøyd tilbake med en liten regnfrakk som er pent pakket inn. Ånei…. I teig skal ikke hundene apportere gjenstander! De skal meldes på. Greia er at vi skal vite hvor de ligger for å kunne ta spor derfra. Denne var mindre enn et a5 ark og det er ikke så rart at hun hentet en så liten ting. ‘Vel vel’, sier jeg kjekt til instruktøren, jeg bare sender henne ut på påvis så vil hun vise meg hvor hun fant den.’ Men jeg er stressa og glemmer å sette på line.. Og ChaBlis drar avsted – ut til der hun fant den – men…. det er klart at hun ikke stopper der når det verken er gjenstand der eller hun har line på.. Så hun forsvinner temmelig langt.

Nå merker jeg virkelig stresset, og begynner å få tanker om at vi kommer til å stryke allerede første dag :0  For jeg eier jo ikke selvtillit og jeg er en mester i å gjøre ting større enn de er…. Men jeg biter det i meg og trasker ufortrødent videre..Skal vi tråkke ramma så skal vi det, selv om det ble mer og mer irriterende furuskog og ulendt terreng. Jeg får noen oppkall på radioen med spørsmål om hvor jeg er. Jeg fikk siden vite det at svaret ‘Nede ved veien der jeg var istad’, er veldig feil svar. De ville ha himmelretninger og oversikt over hvilken retning vi beveget oss i. For å være helt ærlig så var jeg veldig i tvil om det akkurat der og da. Med denne granskende instruktøren på nakken langt inni granskauen så sto det overhodet ikke klart for meg hvor Nord var. Det hjalp ikke å si til meg selv at han skal jo bare gjøre jobben sin…. Han kunne finne på å stryke meg! Stoppe hele karrieren vår med et pennestrøk. Jeg malte det frem i hjernebrasken der vi kavet rundt i vilnisset uten så mye som et bittelite funn eller spor.

Der! Hun drar på et spor! Jeg løper etter og kobler på lina. Nå skal det spores! Ja og du og du som hun løp på det sporet og du og du så snirklete det ble og så veldig tett skog det ble! Jeg måtte vel innse at det var ytterst tvilsomt at et menneske hadde gått det sporet. En haug med harebæsj bekreftet den mistanken. Å! Enda et oppkall fra KO. Hvor er du? Hva er planen? Sit rap. Da! Stikker min fantastiske hund avsted i stooooore hopp oppover lia. Og kommer gledesstrålende igjen med melding! Og jeg styrter etter. Bak en stein sitter en ‘dame som har hjertefeil’ som jeg jo gjenkjenner som Mari på laget.. Hun har mista pillene sine et sted i nærheten. No probs. Bikkja mi er en racer på feltsøk. Men feltsøkhunden har annen agenda og forsvinner laaaangt nedover lia og bryr seg katta om ‘hjertesyke damer…’ Jeg blir superstreng og kommanderer henne tilbake og heldigvis så kommer hun som et lyn! Plukker med seg pilleglasset i en fei og leverer det pent og vips er vi på vei videre på overværssøk etter en genser som denne ‘hjertesyke damen’ hadde mistet.

Det viste seg senere at det var genseren hun hadde stukket avsted på da jeg ble så streng og brølte henne tilbake. Summasummarum: Hun jobbet som en helt, men jeg ble altfor stressa og følte at hele verden raste sammen allerede første dagen.

Men – good news! den gjorde ikke det! Alle er med videre, sa instruktørene etter dag 1. De hadde sett litt diverse som de måtte sjekke nærmere, men ingen hjemsendingspass var skrevet.

Etter samtale med en som hadde vært med på dette før og som er særdeles flink til å si de rette tingene, greide jeg å roe meg ned og gå på dag 2 med nytt mot.

Ta en ting om gangen, ikke tenk bare gjør. Dagene som fulgte føltes ikke så dramatiske selv om det var mye vi skulle gjennom hver dag . Det var avogtil lagsmøte på kvelden kl 22 og det var endel forelesninger også. Så slappe av en hel kveld det ble ikke aktuelt. Vi gikk flankesøk langs vei. Sånn ca over 1 km. Her fant trollet mitt en fyr i 12’te time.. Vi gikk stisøk med flotte meldinger på gjenstander. Her lå figuranten å jamra seg oppi lia… ChaBlis ga igrunn direkte beng i å følge opp kun på lyden, men fant han på ‘vanlig måte’ etterpå. Dog syns hun det var INMARI mystisk med en figurant som jamra seg sånn mens hun skulle melde så hun sto å kikka litt før hun meldte. 500 meter oppsøk fungerte og sånn rimelig bra. Tidlig en morgen skulle vi gå spor som hadde ligget over natta i 18 timer. Det gikk som fot i hose!

Også kom dagen da det var det duket for min største skrekk: 3 km sporet! Vi hadde aldri gått et så langt ukjent spor før. Og jeg takker sporlegger for at han ikke nevnte før jeg startet at dette sporet gikk i det desidert jævligste terrenget jeg noengang har trent hund i. Det steg jevnt oppover og var dekket av småhogst. Småtrær som lå på tvers overalt og gjorde det utrolig vanskelig å komme frem. I perioder måtte jeg krabbe over hindringer. Og det var myrhull. Og med sånne kraftige stigninger,så merket jeg godt at kroppen sleit. Jeg lurte litt på om jeg kom til å miste pusten eller få hjerteinfart – men kroppen er kanskje bedre i stand enn jeg tror…. ChaBlis sleit også, men holdt likevel et imponerende tempo. Hun plukket også gjenstander underveis,så jeg var igrunn aldri i tvil om at vi var på rett spor. Men jeg tenkte for meg selv at om vi skulle gå av sporet her, så ville det bli nærmest umulig å søke det opp igjen.  Jeg tenkte at det bare var en kneik sånn i starten… Men – det ble igrunn bare værre jo lenger vi kom! Og brått gikk det nedover og. Det var rullestein og det var løs jord. Eller høyt ormegress. Jeg måtte dekke bikkja for å fire meg ned etter henne. Et om mulig enda værre hogstfelt dukka opp, og det var tilfeller der hvor ChaBlis satt fast i hull av stammer og kvist. Og det var små stabler med felte trær vi måtte over. Vi kom så inn i et digert område med masse strå! Ikke veldig overraskende så var det veldig bratt oppover også. Stråene var kjempehøye og jeg så ikke hunden min i det hele tatt! Så på det punktet bare hang jeg i lina mens hun peste seg oppover. Midt i dette stråkaoset bråsnuddde hun og kom med en gjenstand. Måtte levere vettu! Jada og det begynte å regne og jeg ventet igrunn bare på tordenværet. Eller et beinbrudd. Eller et astmaanfall.

Jeg så en grusvei! Jeg tenkte at der må jo slutten være! Men neida, sporet gikk rett over veien og fortsatte opp enda en skråning. Og det var bekk og.. Jeg fant opp ganske mange banneord på denne turen… Da vi atter en gang, etter en evighet, styrtet nedover mot en vei, var jeg så sliten at jeg ikke engang tenkte på at dette sporet hadde en slutt…..Jeg var kanskje forberedt på å vase rundt der ut uka. Helt plutselig stoppet min fantastiske sporhund ved en treningsbukse! Det var slutten! Erre muulig??? Vi hadde greid det! Så glad og fornøyd har jeg ikke vært på det jeg kan huske. Det ser ut som at ChaBlis gasser på enda mer jo vanskeligere det blir. Tipper kanskje at vi ser terriern sin kamplyst glitre da. Utvilsomt en grei egenskap hos en brukshund. Ja og når vi ble kjørt tilbake til starten av sporet der bilen sto, så stakk jaggu bikkja avsted til starten av sporet igjen!

Dagen var ikke over med dette og vi dro rett igang med å lete etter en dame som hadde forsvunnet fra sykkelen sin… Oppsøk fra gjenstand har alltid gått bra og det gjorde det også nå.

En skikkelig oppturdag det der! Og vi var klare for torsdagen med ‘Ordentlige øvelser’

Ventet på utkall. Vi var ganske så spente hele laget der vi satt og ventet på utkall som20160804_224612 skulle komme på telefon via Telemeny. Idet vi kjørte av sted på første ‘aksjon’ skal jeg ikke nekte for at alvoret tok oss litt.Vi ble fort enige innad i laget om å sende ut Mona K på oppsøk fra bilen til savnede. Hun har en helt rå sporhund! Selv fikk jeg teigen like bak bilen. Jeg kjente veeeeeldig på følelsen av å være redd for å ha gått over i det jeg meldte fra til ‘Leder NRH’ om at vi ikke kunne finne noen i vår teig. ‘Savnede’blir ikke funnet av noen her faktisk, så vi fikk også kjenne litt på den følelsen av å føle seg mislykket… Neste øvelse var annerledes lagt opp. Her fikk vi i oppgave å gå flankesøk nedover en vei mot et vann. Her støtte vi på mange vanskeligheter og lærte mye. Spesielt det at det var en god ide å be om forsterkninger når skogen er kjempetett og det som ser ut som vann på kartet , viser seg å ha store myrområder. Siste øvelsen var vel den vi som lag taklet best. Her var det en i laget som fikk ansvaret for å styre øvelsen til KO kom. Og sammen fant vi ganske så mange bortgåtte på kort tid. ChaBlis viste og hvor gira hun er på å finne. Dette var søk i line og lina satte seg fast i et kumlokk da ChaBlis ville styrte inn i buskene bak et fabrikkbygg. Hun regelrett røsket seg løs så hempa ble dratt av dekkenet! En lang lang dag som endte med debrief kl 22….

D dagen opprinner. Fredagen var på en måte den verste dagen – for det var dagen da vi skulle prøves i det som instruktørene synes de måtte se mer av. For meg ganske fryktelig, for da visste jeg at de oppgavene vi kom til å få, var oppgaver der vi måtte overbevise instruktørene om at vi var gode nok. Jeg begynte å kjenne at uka hadde tatt på og var fryktelig sliten da jeg satt i bilen og ventet på oppkall i pøsregn.

Javisst, vi fikk enda en teig. Hjertet sank. Det var altså ikke bra nok det vi gjorde på øvelsen. Jeg skulle redegjøre for taktikken før jeg gikk bort til teigen også skulle jeg gjennomføre mens instruktøren skulle følge med. Han sa at han kunne se meg fra veien og at han kom til å dukke opp underveis i teigen og at jeg måtte regne med å bli påført stress underveis. Greit. Sånn er også livet på aksjon.

Jeg hadde motvind. Det var en vei på østsiden som jeg helt klart burde starte å sjekke ut. For her kunne det gå ut spor. Og det gjorde det ! Og vi fant første figurant på rekordtid! Det ble endel stress likevel da jeg glemte å holde igjen ChaBlis til hun hadde kommet seg ut av teigen igjen, så bikkja dro jo å fant henne enda en par ganger.. Men jeg holdt likevel hodet ganske kaldt. En stund. Helt til jeg var i andre enden og fikk et oppkall med beskjed om at den savnede kunne være i dårlig forfatning og spørsmål om jeg ikke snart var ferdig. Jada jeg kjente stresset! Begynte å kikke opp i trærne…. Og får en melding fra ChaBlis som jeg tydet som at var nettopp oppi trærne. Men hvordan skulle jeg få noe (n) ned derfra? Jeg så jo ingen… Hadde de virkelig lagt noe så høyt opp? Heldigvis valgte jeg å gå videre oppover langs grensen i håp om å ta opp noe fert de og da melder ChaBlis om funn av et håndkle! Hurra! Vi følger sporet nedover og hurra igjen! Der er jo Mari fra laget igjen 🙂 Jeg greier ikke helt å glemme meldingen i trærne å melder det inn til Leder NRH… Han mener at bikkja mi har meldt på et ekorn… Men jeg er helt sikker på at ettellerannet var oppi der. Glem det sier instruktøren, du er ferdig med øvelsen. Jeg kjenner at tvilen tar meg igjen. Hva mener han? Har jeg strøket? Ingen svar kommer, bare beskjed om å møte opp et annet sted….

Er’remulig å være så uttafor pga dette? Tenk om jeg hadde vært nær på å stå også stryke pga noe surr med noen trær.. Jaja, vi måtte uansett videre. Men neida. Nå vil ikke bilen gå mer. Og mobilen er søkk vekk. Streeeesss! Løser et problem av gangen. Kort fortalt så kom vi oss avsted etterhvert og ble sendt rett ut på asfaltspor med innlagt gress. Dette gikk kjempebra! Tommel opp fra instruktør. Også var det duket for søk i industriområde. Dette trodde jeg bare skulle være for morro skyld så jeg tok det ikke så seriøst, men vups! det var og en bedømt øvelse og jeg fikk meg et par tette og en badehette der…. Neida – ingen sinte folk, bare velmente råd.

13882373_10153795343400980_8315962493508043204_n
Hallo? Det er en mann oppå her!!

Men – denne fantastiske hunden leverer igjen! Finner en mann som ligger oppå en plankehaug, en gjenstand som var laget mystisk og som noen andre hunder syns var skummel og en godt skjult figurant. Etter det var det masse prating og for første gang denne uka så satt vi i stolene våre å drakk kaffe! Ingen fikk vite noe denne dagen heller, men instruktørene sa de hadde sett det de ville se og ikke fått noen store overraskelser. Vi i laget begynte å ane håp. Hadde alle stått kanskje? Rett og slett?

13895371_10153795344205980_1012925514836751638_n
Har vi rett og slett bestått???

Lørdag var D dagen. Dagen da vi skulle få vite om vi hadde bestått ukas Arbeid. Vi møttes på stranda ved et vann og ble høytidelig kalt bort til instruktørene en etter en. Og de dro dette veeeeldig ut med å snakke og snakke….Gikk gjennom sterke og svake sider. Vi hadde hatt en kjempegod utvikling, jeg ble nok lett stressa, men på tross av det så greide vi oss likevel bra. Og sånn i en bisetning så sa de: ja, dere har bestått!!

Fantastisk moro! Og så utrolig mye som vi lærte denne uka! Nå gjenstår ‘bare’ søksprøvene: 800m rundering og 1 km spor med 100m oppsøk. Vi skal klare det. Helt klart.

Det var høytidelig utlevering av kursbevis der alle deltakerne ble ropt opp en og en. Og det rare var det at jeg aldri greide å være med på noe fest eller noe hæla i taket på kvelden. Spiste kjempegod festmiddag og heiv nedpå sånn cirka 5 glass vin. Da var’e natta gitt.

20160804_230632
Tidlig kvelden for både mennesker og dyr! En flott uke er over 🙂

 

 

 

 

 

En laser i uka…


…keeps the doctor away.. eller noe sånt. 20160526_175922Mirakelmaskinen laser har vært i aksjon på ChaBlis sine lår nok en gang. Etter en uke med Norske Redningshunder i Kongsvinger dro vi innom CoolDog Katja Petrell for å sjekke kroppen til The Dyhr.

20160810_185116Denne uka hadde vi bestått ‘ukas Arbeid A’, en omfattende test på om ChaBlis og jeg egner oss i redningstjenesten. (Mer om det i en senere blogg.) Det har vært mye løping, frisøk og spor og det har vært generelt press på oss hele uka. Så det er ikke rart at ChaBlis var litt stiv i låra.

Men det fikser lasermaskinen til Katja på et blunk! Den reparerer små skader og myker opp muskulaturen, slik at hun ikke pådrar seg verre ting fremover. Denne gangen var Katja svært fornøyd med både vekta, muskelsettingen og fettprosenten på bikkja mi. Musklene var heller ikke så stive som de pleier å være og ryggen var fin og ganske rett.

Katjaplakat

Om å prøve og feile…


A prøve NRH er 1 km spor med 100m oppsøk og 800m rundering. Disse to prøvene må vi bestå sammen med en ukes test for å bli godkjente som redningshundekvipasje i Norske Redningshunder. Jeg pressa inn en sånn prøve på Røros rett før vår tidligere omtalte roadtrip 1. Kort fortalt; vi strøyk! Det er ikke så kritisk som det høres ut til for det var små marginer som skilte fiasko fra success;

sketch-1438361464909Sporet ble lite spennende. På en sånn prøve er det tre forsøk på oppsøket – også strykes sporet om man ikke finner det. Det er ikke som i konkurransespor at du får en helt OK karakter selv om hunden går feil vei. Man får bare beskjed om at det er feil og ikke om det er feil vei. Så om man får feil på et oppsøk så er det en ide å snu hunden og se om det var feil vei bare. Bikkja fant likesågodt et annet spor i løpet av oppsøkstrekninga og da brukte vi opp to forsøk på den måten. Når hun tilslutt snublet over det riktige sporet, valgte hun feil vei av seg selv! Jeg var nok mer nervøs enn jeg trodde og er helt sikker på at det smittet over på henne. Sporet fikk vi gå likevel og det gikk kjempefint. Men det teller altså ikke når man har valgt feil vei i oppsøket….

Runderinga derimot ble veldig spennende! Det var varmt, lite vind og det var en løype av en vanskelighetsgrad jeg vel ikke har sett i runderingssammenheng før. Det var dvergbjørk og lyng og middels store tuer hele veien. Delvis krattete og kvistete. På høyre siden var det en kraftig helling oppover og på venstre siden en tilsvarende kraftig helling nedover. Det vil si at på hvert annet slag fikk hunden 100 m ulendt stigning å forsere. Midtlinja var bred og fin, men det gikk en bekk langs høyre siden og det var et område med et par meter med fin sand/leire hunden måtte løpe over hver gang den gikk ut på høyre siden. Kun en hund besto denne dagen og et par måtte sågar bryte. ChaBlis overrasket dommerne med sin drift og fart og kondis. Jeg møter alltid skepsis når jeg kommer med Airedale i konkurranse eller prøvesammenheng, for få bruksfolk har jo sett disse bikkjene på utrolig mange år. Og de man ser nå fortiden, er som oftest stylet og gredd og går bedagelig rundt i en utstillingsring. Dommerne var oppriktig interesserte og ble svært imponert over denne gærne terrier’n som sto distansen og mer til. På tilbakeveien hadde ChaBlis drakamp med dommeren! Hun viste ingen store tegn til å være sliten overhodet.

Den siste figuranten lå på 800 meter, langt ut. ChaBlis var svært nærme, men det var ikke et vindpust å kjenne og dermed måtte hun ha snublet over figuranten om hun skulle ha funnet han. Dommerne lot oss gå 150 m lenger i håp om at hun skulle få mer vind, siden resten av runderinga hadde vært så bra, men – akk nei, ingen vind kom  og da strøyk vi på vårt første forsøk.

received_1151491104881867

Men det er ingen krise. Dette fikser vi på neste forsøk. Det var et hyggelig møte med to dommere, en dommerelev, FTU representant og et par skuelystne til. Vi fikk mange flotte tilbakemeldinger og gode råd til neste gang.

Jeg trener ikke så langt , for jeg har ikke troa på at det er nødvendig all den tid rundering handler om motivasjon, holde hunden i jaktfunksjon og ha god kondisjon. Men for min egen del så skal jeg ta et par lange runderinger før neste prøve for å få litt øvelse i hvor langt 800 meter virkelig er.

For igjen er det jeg som er det svake leddet i vår relasjon. Det er jeg som blir usikker når jeg ikke vet hvor langt det er igjen. Og det er jeg som faller sammen og mister troa underveis. Det skylder jeg hunden min å ikke gjøre.