Stakars Emil. En uke etter reoperasjon. Fremdeles brukes ikke benet og fremdeles er han ikke den gode og glade gutten. Han har vært mye i senga si, vært mutt og tidvis gretten. Og mat er ikke så fristende heller. I dag er faktisk første dagen han har bjeffet når noen har kommet inn døra, og det er et lyspunkt, så absolutt. Vi kan kanskje ane bedring nå? 
Jeg kjenner at jeg er lei av at veterinærer stadig vekk undrer seg over hvordan denna bikkja får til ting. Da vi opererte det andre benet i fjor, kunne de ikke skjønne hvordan han hadde greid å knekke to skruer i implantatet…
Etter reoperasjonen på det nye skadde benet forrige torsdag, uttalte veterinæren noe liknende: Han kunne ikke skjønne hvordan ankeret som festet det kunstige leddbåndet hadde greid å grave seg inn i kanalen i lårbeinet. Operasjonen ble altså mer omfattende enn han hadde trodd, siden det oppsto teknisk trøbbel med å få pirket ankeret ut av kanalen i benet til Emil. Det måtte også da bores en ny kanal og halve leddbåndet måtte tres på nytt. En muskel måtte splittes og i det hele tatt…
Så det var kanskje ikke så rart at helgen ble hard. Han sov seg gjennom de to første døgnene og ville ikke ha mat eller noe. Jeg serverte det beste han visste og han bare la seg med ryggen til. Benet hang bare der og om jeg forsøkte å røre på det så ble han illsint.
Sjekk hos veterinær over helgen viste høy CRP, 100.. Men selve såret så ut til å gro bra. Den store frykten er da betennelse i leddet og inne i knoklene. Så han ble satt på antibiotika og fikk med sterk smertestillende hjem. Men da forsvant den gryende matlysten. Ny sjekk på onsdag viste noe nedgang i CRP verdier, med ikke så mye som vi håpet.
Vi byttet antibiotikatype og kjørte på med hyppigere medisinering. Og skal tilbake på sjekk fredag.
Som jeg skrev innledningsvis så kan det se ut som at noe løsner nå. Han er litt blidere, logrer litt og spiste faktisk en hel porsjon Vom og Hundemat med and til middag i dag.
LIVET i LIER 