Emilsen: Går dette bra tro?


Nå vet jeg ikke helt om jeg er bekymra eller ei.. Endelig begynte jo Emil å bruke det reopererte benet etter at betennelsen hadde gitt seg. Det tok riktignok 2 uker. Men det var ikke så rart at det tok litt tid etter alt det som gikk galt. 

Vi startet så raskt med vanntredemølletrening sånn at han skulle få øvd seg i å få brukt det. Nå var han på to runder i forrige uke og gikk ganske fint da. I går var det mye knot. Han stressa og halta veldig og fikk egentlig aldri flyten. I går kveld derimot og i dag belastet han det som før på tur. Han gidder ikke gå på det hvis han skal komme seg fort frem, men om jeg holder han litt igjen så bruker han det.

Her er sammelikningsfilmen. Jeg vil jo så gjerne at det skal være bedring så kanskje ser jeg feil? Klikk under der det står filmen og se hva du syns….

Filmen

Sånn derre oppsummering..


Årets siste dag. Godt nyttår! Alle jeg kjenner! Er visst da man driver med sånn….oppsummering.. Det er da man skal si hvor fornøyd man er med dette og hint. Og nevne hva man har fått til osv. Det er fort gjort. Jeg har ikke fått til noe som helst. Jeg tror ikke jeg kan krysse av for en eneste fremgang. Sånn. Ferdig. Når det gjelder kun meg selv, altså. Hadde jeg ikke hatt hundene, så hadde det vært lite utvikling å spore og lite saker og ting som har vært stimulerende. Og i disse ‘Happy go Lucky’- dager så skal jeg faktisk skrive litt om begge deler her. For jeg har jo hundene og er de evig takknemlig! Og er så heldig å bo sånn til at jeg kan fortsette å ha de. Og det er jeg, om mulig, enda mer takknemlig for iår enn ifjor. De er mitt nord, øst, syd og vest.

20170712_171623346643181.jpg
Mitt nord, sør, øst og vest

De får meg ut, de får meg til ikke å gi opp og de gir meg en følelse av å være til nytte. De hjelper meg å møte folk jeg føler meg hjemme med og hver eneste dag lærer jeg nye ting om meg selv og om de. Så 1000 millioner takk for det.

Nedtur. Å feire 3 år som NAVer er noe jeg aldri trodde jeg skulle oppleve. Jeg har stanget i veggen og i systemet i hele år. Virkelig kjent på at jeg er blitt eldre og utdatert og ikke ønsket. Vært god inntekt for et karriereveilederfirma – eller skal jeg si villeder – faktisk i over et år. Nå helt på tampen ser det ut til å kunne bli en lysning utpå nyåret med arbeidstrening. Men det har jeg ordnet selv. Og uansett så er jo veien til fast, betalt jobb veldig, veldig lang. Det har vi jo lest i media og siste tiden. Prosenten av de som blir ansatt gjennom et sånt system er veldig lav.

Så jeg antar at jeg har greid å få meg et nytt slagord: Lowered Expectations. 2017-12-31-12-26-27-27540168.jpg

Det er ingenting som blir som man tror. Og det behøver ikke ha positiv klang. Jeg har likevel heller ikke fått til å leve med at jeg mistet lokførerjobben. Å først ha brukt så mye tid på den utdanninga også gått gjennom en tøff og urettferdig prosess som jeg endte med å tape. Også greie å få igjen både helsegodkjenning og førerbevis og en slags oppreisning, men likevel igjen ikke få brukt det til noe – det er et kjempenederlag. Når gamle ledere legger kjepper i systemet, så er jeg sjanseløs.

Å ikke greie å komme igang med trening og spise ordentlig, det er jeg og skuffa over. Jeg kan love at det gjør noe med fremtidsangsten og de knuste drømmene. Sånn, det var det. Så over til det som interesserer meg:

Opptur! Så derfor er jeg så utrolig glad for å kunne drukne meg i hundeaktiviteter. At Emil har trøbla med korsbåndskader har vært veldig strevsomt. Men jeg håper at 2018 blir et bedre år, også for han. Han skulle jo få gå litt mer spor og kanskje få starte på blodsporprøve. Men først blir det rehab på gutten. Slanking og vanntredemølle.

ChaBlis har greid seg uten store skader. Hun har hatt sin første lange løpetid, og ble ganske skrullete av det. Mye rare krumspring i konkurranser og i skogen den måneden gitt 🙂 Så er veldig spent på neste løpetid nå…

Så glad blir man for opprykk til elitsøk på Trollhettan!

Men for all del: Vi har greid to store mål: Opprykk til A, øverste klasse i begge grener i NBF! Og det er så absolutt noe å være veldig, veldig fornøyd med. Vi har faktisk og vært med på uoffisiell jaktkonkurranse og endte som nr 8 av 21. Ikke verst det heller for en som ikke er retriever. (Foto: Ann Chatrin Solbakken)

 

Tøffe tak. Vi har fått starta litt i A og fått til noen godkjente stevner. Men det er mye tøffere enn jeg trodde å konkurrere i A. Så himla mange flinke folk! Og så utrolig mye som skal klaffe på en gang. Nei asså: folk sier det er vanskelig å få til opprykket til A.. Men det er faktisk mye, mye vanskeligere å hevde seg i det selskapet som er der. Men vi jobber på! Vi vil ikke være listefyll!! Spor og felt. Sporet har gått overraskende bra. Når vi bare fikk orden på pinneplukkinga så har the Dyhr som oftest tatt oppsøk og 2 km spor på strak labb. At vedhenget bak i lina har fått føle hvor dårlig kondisen er, se det er en annen sak. Jeg ante virkelig ikke at A spor rett som det var gikk i et jæskla kupert terreng! Og jeg som trodde spor var en sånn koselig, rolig aktivitet!

At ChaBlis veldig ofte går veldig gode felt, er og noe som har kommet nesten av seg selv. Det ligger rett og slett i den fantastiske arven fra de tyske brukslinjene. A felt er mye vanskeligere å få topp karakter i, nettopp fordi at det skal jo plukkes helt rent. Og ja, avlevering er noe vi ikke er helt enige i hvordan skal foregå, men vi har gått fra å fått trekk for grovt tygg til nesten ikke trekk i år.

Rundering og lydighet. Noen OK konkurranserunderinger har vi fått til, men vi har og hatt konkurranser der det har gått helt ordentlig på tverke. På tross av at jeg ikke driver med frisøk i NRH mer, så er hun til tider en utfordring å styre. Men nå skal det sies at vi har trent for dårlig siste halvår, og jeg tror at finner jeg det rette treningsmiljøet og blir litt flinkere til å kjøre litt mer til Romerike for å trene, så har denne hunden et stort potensial også der. For hun finner stort sett alt hun skal, hun gir aldri opp, vi er bare litt uenige om hvordan det skal foregå.

Samme med lydigheten. Der har vi og hatt noen odde opptredener. Men heldigvis har vi fått litt hjelp nå på høsten og dermed så tror jeg oppriktig at det er håp også der. ChaBlis sin ubestridte force er at hun kan trene omtrent alltid, og veldig lenge av gangen også. Lydighetsøkter på over en time er peanuts. Men her er jo jeg en propp i systemet. D

(Foto lydighet: Finn Johansen)

Denne bikkja har tidvis tatt for mye Møllers Tran. Det er opp til meg å greie å styre maskinen!

Planer. I en sånn oppsummering skal jo og planer være med. Helt klart trener vi på for å greie oss bedre i NBF A. Det blir, som i fjor, sikkert noen turer til søta bror også. Men jeg tenker vi skal forsøke oss på IPO1 tittel i 2018. For å få litt variasjon, fordi skikkelige eksemplarer av denne rasen er avlet for bitearbeid og rett og slett fordi det er moro. Så får tiden vise hva som skjer på redningshundarenaen. Jeg har jo ikke helt slått vekk tanken om å bidra der. Og katastrofesøk er jo fantastisk gøy da.

Hva jeg skal gjøre med meg… nei, si det. Det blir som det blir..

 

Stingfjerning og framgang


15 dager etter operasjon nr to. Fjernet sting idag og blitt sjekket av veterinær. Og faktisk: det er fremgang å spore!

Litt betutta akkurat nå, men i forgårs tok Emil faktisk sjansen på å teste ut benet sitt. Han støtter seg, lett riktignok, på det når det blir litt snø å gå i. Hevelsen er gått ned og han blir ikke lenger illsint når vi tar på det. Så nå blir det vanntredemølle til uka og mer trening i snø. Det er faktisk mulig at jeg kan puste lettet ut og tenke at det værste nå er over.

Emilsen: Mutt gutt


Stakars Emil. En uke etter reoperasjon. Fremdeles brukes ikke benet og fremdeles er han ikke den gode og glade gutten. Han har vært mye i senga si, vært mutt og tidvis gretten. Og mat er ikke så fristende heller. I dag er faktisk første dagen han har bjeffet når noen har kommet inn døra, og det er et lyspunkt, så absolutt. Vi kan kanskje ane bedring nå?

Jeg kjenner at jeg er lei av at veterinærer stadig vekk undrer seg over hvordan denna bikkja får til ting. Da vi opererte det andre benet i fjor, kunne de ikke skjønne hvordan han hadde greid å knekke to skruer i implantatet…

Etter reoperasjonen på det nye skadde benet forrige torsdag, uttalte veterinæren noe liknende: Han kunne ikke skjønne hvordan ankeret som festet det kunstige leddbåndet hadde greid å grave seg inn i kanalen i lårbeinet.  Operasjonen ble altså mer omfattende enn han hadde trodd, siden det oppsto teknisk trøbbel med å få pirket ankeret ut av kanalen i benet til Emil. Det måtte også da bores en ny kanal og halve leddbåndet måtte tres på nytt. En muskel måtte splittes og i det hele tatt…

Så det var kanskje ikke så rart at helgen ble hard. Han sov seg gjennom de to første døgnene og ville ikke ha mat eller noe. Jeg serverte det beste han visste og han bare la seg med ryggen til. Benet hang bare der og om jeg forsøkte å røre på det så ble han illsint.

 

20171214_22082797108341.jpg
Betutta type…

 

Sjekk hos veterinær  over helgen viste høy CRP, 100.. Men selve såret så ut til å gro bra. Den store frykten er da betennelse i leddet og inne i knoklene. Så han ble satt på antibiotika og fikk med sterk smertestillende hjem. Men da forsvant den gryende matlysten. Ny sjekk på onsdag viste noe nedgang i CRP verdier, med ikke så mye som vi håpet.

Vi byttet antibiotikatype og kjørte på med hyppigere medisinering. Og skal tilbake på sjekk fredag.

Som jeg skrev innledningsvis så kan det se ut som at noe løsner nå. Han er litt blidere, logrer litt og spiste faktisk en hel porsjon Vom og Hundemat med and til middag i dag.

 

20171217_145123937703710.jpg
Hva skjer med benet mitt? Jeg vil ut og løpe nå!

 

Korsbåndkongen var ikke i Paradis


Litt ekstra kos på Emil idag. I morgen må han atter en gang inn til operasjon. For snart to mnd siden røyk korsbånd på ben nr 2. Det ble operert og klok av skade fra et år siden og det andre benet, passet jeg på han som en smed. Det så ut til å gå ganske så bra. Helt til for noen uker siden..

Da oppdager de på Røyken Dyreklinikk at han går dårligere enn forventet i vanntredemølla. Røntgen hos Anicura Drammen viser at det inn- opererte korsbåndet er for slakt. Enten har det røket eller noe annet har skjedd.

Å erremulig? Etter å ha træla noe alvåårlig etter at to skruer røyk etter tplo ifjor, skulle det vel gå an at noe gikk knirkefritt iår? Oddsene for at en Tightrope ryker så fort er utrolig små. Men Emil The Cairn fikser hva det skal være han!

Korsbåndkongen strax klar for rehab


Emil beviser igjen hvilken konge han er. Allerede to dager etter operasjon, står han på det opererte benet og tisser. Han bruker benet og han jobber virkelig iherdig for å komme til hektene. 

Max uflaks med bakbeina denna der altså. Ifjor tok han venstre korsbånd med dertilhørende komplikasjoner. I forrige uke, en dag etter sin 8 års bursdag, kom han jaggu hinkende igjen. 

Jeg så ingen tegn til skadesituasjon etter en helt vanlig luftetur i skogen. Mest sannsynlig har noe skjedd tidligere iår slik at kneet er blitt svekket, også røyk vel siste rest den morgenen. Kirurgen fant en bit av menisken inni leddet, det styrker også teorien om at det har vært en kraftigere påkjenning som satte igang denne skaden.

Men hell i uhell, så har jeg maks dekning i Gjensidige, denne gangen også på rehab, så det skal nok gå bra å få han iorden igjen.

Vi valgte en annen operasjonsteknikk enn sist, da TPLO som ble brukt da, jo er veldig omfattende og dyrt. Kirurgen målte og vinkelen i leddet til å være veldig god sånn at denne gangen valgte vi Tightrope – teknikken. Kort forklart så borres det hull i benet hans og tres inn tråd til erstatning for det ødelagte korsbåndet. Et litt mindre inngrep enn TPLO der man jo sager av en bit av leggbenet og flytter dette slik at hele vinkelen i leddet endres.

Det ser pr idag ut som at leddet er mye mer stabilt enn sist. Om vi ser bort fra det første døgnet, der Emilsen sleit seriøst og hadde veldig veldig vondt, så gjør han store fremskritt hver dag nå. Han fikk laser rett etter operasjonen og igår, og igår tok vi også av smerteplasteret. Han går nå kun på Metacam og det ser ut til å holde. Ikke har han spist på bandasjen heller, så han har kun på den forhatte skjermen når vi ikke er hjemme.

Til uka skal stingene fjernes og en ny hverdag starter for Emil. Da blir det vanntredemølle  og gradvis mer fysisk trening.

Alt i alt så går det veldig bra. Han har fått skryt på klinikken for å ha vært veldig snill og jeg ser han jobber veldig målbevisst for å røre på benet. Han ligger ikke bare der og synes synd på seg selv.

Kongen av Korsbånd må slappe mer av nå enn før 🙂

 

l

The Challenge: Hundekropp i topptrim – skranten hundefører


Årets styrkeprøve – The Challenge – er over. Det flotteste hundearrangementet jeg noensinne har vært med på. Ikke en forsinkelse, ikke en misforståelse. Alt gikk på skinner.

Iår var 40 blodtrimma hunder med. Konkurransen går over to dager og består av 1000m rundering, 50×50 felt med 8 ukurante gjenstander, litt lydighet, felles pinnefelt og Norges største fellesdekk med skudd. De 15 beste kommer til sporfinalen, der et 3 – 6 km spor med 20 bittesmå gjenstander ligger og venter.

Sleit med form. Både ChaBlis og jeg sleit litt med formen ukene før. Jeg med generelt elendig form og ChaBlis med en småstrekk i låret. Men jeg har en såpass bra hund at jeg tenkte likevel det var realistisk å komme til sporfinalen iår… Men der ble lista lagt for høyt gitt og skuffelsen over å ikke greie det ble veldig stor, Men jeg sto selv for feilen.

Etter en krampe i låret etter en runderingsøkt, tok vi en helsjekk hos hos Katja på  CoolDog 

Det viste seg at frøkna hadde pådratt seg strekk i selveste Musculus Gracilus må vite. Litt laser og litt massasje og tilpassede treningsråd og vips var ChaBlis i kanonform til The Challenge. Dette kunne lett ha gått galt om jeg ikke hadde tatt denne sjekken. For jeg merket jo ingenting rett før. Takk så mye til Katja Petrell og CoolDog som passer så godt på ChaBlis sin kropp!

For de som ikke er så stødig i muskelviteskap så kan Katja fortelle at nettopp denne muskelen har satt selv svære, tøffe politihunder ut av spill. Den kan nemlig knyte seg så hardt at det er nær umulig å få den opp igjen. Så den er viktig å holde fleksibel og ikke å overbelaste.

Hvor den er? Den sitter innerst og ganske øverst på låret. Den er lett å se på muskuløse hunder som en kul mellom lårene – feks Staffordshire Bullterrier. Hva den gjør? Noen kaller den hoppemuskelen… Det er den muskelen som brukes ved eksplosive hopp og kraftige fraspark. Det er vel den muskelen jeg tipper ChaBlis bruker mest av alle. Hun gjør jo ikke så mye annet enn å hoppe og sparke fra…. Frem og opp skal vi. Jadda.

Ikke ønskelig.. Som en kuriositet hørte jeg en gang jeg forvillet meg inn på en utstilling, at det ikke er ‘ønskelig’ med kulemuskler på Airedale… Om noen har sett en skikkelig Airedale bevege seg fort i skog og mark, så er det vha store hopp og imponerende galopp. Tipper at eksplosive muskler er det som er funksjonelt og greit å ha da. Men det ser altså ikke bra ut i dommerens øyne så Gud forby. Enda en idiotisk utstillingsfloskel – like dum som den at Airedale skal ha fluffy pels på bena. Ja for det er lurt i tett kratt og kram snø…

Ikke min beste dag. Det ble dessverre ikke helt vår konkurranse dette.. Endte et godt stykke ned på lista… Vi var først ute i runderingen og der hadde de som den første gjenstanden, lagt ut en sammenrullet teltduk. Den var ikke særlig stor. Og den lå der helt løs, kun med en sten oppå seg. Og vi hadde jo terpet mye på at ChaBlis skulle apportere større gjenstander i det siste… Når de hadde laget en oppgave der det ikke var noe å finne før etter 400 meter, så er det forståelig at ChaBlis kom gledesstrålende galopperende med denne teltduken i munnen når hun endelig fant noe. Det er stort fy i Challenge sammenheng. Slike ting skal meldes på, ikke hentes og dermed mistet vi 125 poeng. Og vi var i realiteten ute av dansen – eller ute av konkurransen om å komme til sporfinalen. Hun gikk en gnistrende rundering resten av løypa. Løp enormt lange slag og var lekende lett å styre. Og hun var heller ikke nevneverdig gåen etter all denne løpingen. Men jeg hadde gjort den tabben å ikke terpe på melding på løse gjenstander før vi startet. Hun var jo i apporteringsmodus.. En tabbe jeg fant det vondt å fordøye. Og som jeg dro med meg resten av den dagen og aldri helt greide å riste av meg, sånn at jeg fikk vist frem hunden min fra en bedre side.

Ny dag. Nye fargestifter. Dagen etter gikk alt så mye bedre. Det var fellesdekk m. skudd med 43 andre hunder og det var utrolig lang tid å vente utpå der når jeg var nummer 7 og alle de andre skulle inn og legge seg etter oss. Jeg var såpass fjern at jeg roste henne etter at hun hadde lagt seg ned. Det er jo ikke lov og vi fikk dermed et poeng i trekk. Jaja det spiller ingen rolle. Det ble hyggeligere for henne. Og etter det var det felles pinnefelt. Da hadde vi en ved siden av oss som ropte veldig høyt og  mye til hunden sin, men ChaBlis kunne ikke bry seg mindre Hun jobbet fint og konsentrert og fikk inn hele 9 mikroskopiske pinner fra reinmosen. Til neste år skal vi øve på å få de levert rett i hånda, for jeg tror en ble borte på veien faktisk.

Men lærdommen etter årets The Challenge blir: Husk forberedelser før øvelsene slik at hunden er i rett modus, tren inn levering i hånd og – husk at bikkja er mer enn bra nok. Jeg er det svake ledd.

Vi gikk en lang tur for å riste av oss skuffelsen og det ble ganske så fine bilder av flott natur:

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Leavin’ Sølen. Will Be Back!

Kjempedag hos CoolDog


Porten inn til himmelriket er på fullt gap!

Eller; Inngangsdøra til CoolDog og Katja Petrell er åpen! 

 

Endelig er det høst. Det er slutt på at folk er bortreist og at ting og steder er stengte. Endelig er også favoritt SPA dama – Katja Petrell tilbake på CoolDog, mine hunders velvære – og skadeforebyggingssalong nr 1!

 

‘Du store min! Det var jammen på tide at ChaBlis fikk kommet hit’. Katja er ganske overrasket over hvor støl og stiv ChaBlis er i muskulaturen. Dagen før har vi vært hos Logreklinikken og knukket opp litt låsninger i ryggen.

Nå har vi jo trappet opp styrketreninga siste tiden, så litt kan nok skyldes det, men uansett – jeg fikk en påminnelse om at det er viktig med vedlikehold! Og stretching!

‘Husk på det at så høydriftige arbeidshunder som ChaBlis overhodet ikke er vedlikeholdsfrie.’ Katja poengterer bare det jeg så lenge har visst. ChaBlis er ingen hund som lunter rolig rundt på stien når vi er i skogen. Hun tusler heller ikke ut i terrenget når vi trener eller konkurrerer. Det er full spik! 110%! Hele tiden. Denne frøkna leker ikke butikk, eller; hun leker ikke arbeidshund. Hun gjør sitt aller beste. Hele tiden.

Viktig med opp og ned varming

Når vi trener rundering så er det ofte hastverk å komme seg tilbake til treningslaget etter at hunden er ferdig med sin økt. Vi trenger jo figuranter til de neste hundene… Men nå har jeg fått se at dette hastverket ikke er noe vi kan fortsette med. Man kan ikke hive en hund som har løpt alt den orker i runderingsløypa rett i bilen! Jeg kan heller ikke ta henne rett ut av bilden og hive henne i løypa. Heretter må det varmes opp og gåes ned.. Og helst også strekkes litt før hun puttes i bilen. Back On Track dekken bruker vi alltid. Så får vi heller forsøke å være litt fler på trening eller sørge for at folk smører seg med tålmodighet.

wp-image-1585116658

Behandlingen på fredag besto av grundig massasje og strekking av alle muskler i hele kroppen og oppløsning av muskelknuter. I tillegg brukte Katja laser på problemområdene for at små rifter i musklene der skulle leges raskest mulig.

 

Deilig å få løst opp i stive muskelknuter…

 

‘Ikke rart han her er i god form, han bærer jo rundt på en permanent kløv.’ Katja får sagt at Emilsen må slanke seg på en positiv måte.
Mens Cairnbrodern er på bordet har ChaBlis fritt utsyn til CoolDog sin katt!

Det er snart et år siden Emil røyk begge korsbånd i venstre kne. Det har vært en lang rekonvalesens, spesielt fordi jeg som eier svikta totalt og mistet han ut av hageporten, som på mystisk vis sto oppe.  Resultatet ble to knekte skruer i benet og vi lurte lenge på på om Emilsen kom til å ende opp som trebent eremitt.

Men neida, alt har grodd. Men han har fått en spesiell og gyngende gange stakars.. Noe som også krever litt massasje og oppmykning innimellom.

Veldig fint for begge å få løst opp hos CoolDog slik at det ikke setter seg.

 

 

 

 

Svømmetisvøm med innlagt lydighet


Trøtt terrierfrøken.. To terriere var så heldige å få være med en tredje terrier til badeland på Kløfta. Emil opererte jo korsbåndet med litt kompikasjoner ifjor og er på konstant slankekur, så for han er det gull verdt å bygge kondis og styrke med svømming. Alltid hygg å dele Badeland med Kristin G. og Eros, the Kerry blue! 

Underveis hadde vi en fin lydighetsøkt med ChaBlis, der jeg fikk masse hjelp til å trene de lange øvelsene som fremadsending og innkalling med stå. Disse øvelsene er det kjekt med en hjelper til, for det er lange avstander og mye gåing og det er kommandering.

Start i klasse A nærmer seg og det er mye der som er litt verre enn i B. Blant annet innkalling med stå og dekk fra dekk. Ikke såååå vanskelig, tenker du kanskje.. Men avstanden er 70 meter. På så lang avstand øker farta og lysta til å komme til meg dramatisk og det er mye vanskeligere å få til en bra stå.

Her opplever jeg noe som likner det vi ser i sporet – at det hjelper nesten ikke hva jeg legger bak henne. Gjenstandsinteressen minsker i takt med at jaktlysten (om man kan kalle det det) øker. I sporet er det å leke med ting hun vanligvis er gal etter, ganske lavt prioritert. Ser noe av det samme på lang innkalling: Jeg legger hunden, legger favorittball bak og det er bare så vidt hun stopper. Bitepute bak gjør vei i vellinga. Men så skal ikke farten blir for lav heller. Nå jobber vi med kortere avstand i starten og da går det bedre – så det er lys i enden av tunellen. Helt klart.

11006092_521632111313053_1746100353_n

20170503_163636
‘Jeg som løper så fort og så mye, må ha musklene mine iorden. Derfor svømmer jeg med motstandsmansjetter fra Seleverkstedet. Det gjør svømminga mye mer effektiv og gjør at jeg bygger muskler samtidig med kondisjon. Og samtidig med at jeg har det gøy!’ Hilsen ChaBlis, Airedale Terrier, 4 år.

Emil svømmer veldig bra, men vil ikke uti, så han må rett og slett settes uti vannet. Han nekter å gå ut frivillig. Og han er ikke interessert i leker. Her er et eksempel på at habituering ikke fungerer i alle tilfeller. Han har en historie med vannskrekk. Skulle jeg drevet med lokking og frivillighet så hadde Emilsen ALDRI fått svømt.

Her ser man (om man ser godt etter) hvor effektivt det er med svømmemansjetter. Hun jobber mye mer med disse enn uten. Og uten vest så synker bakparten nedover og gjør at hun ikke får jobbet ordentlig med bakbeina. ChaBlis er litt understilt i bakbena og behøver å trene på å strekke dem ut.

 

Blogg på WordPress.com.

opp ↑