LIVET i LIER

Siden Quinny etterhvert skal bli mor, så tenker jeg at hun skal ta en MT – mentaltest. Det er en mer omfattende test enn den mer vanlige MH – mentalbeskrivelse. Den sier mer om grep og belastbarhet. Og den gir en mer inngående beskrivelse av hvaslags hund testleder/dommer har sett. Ikke bare hva hunden har gjort på testen. Men det viste seg at det ikke bare var å melde seg på i Sverige, gitt. Neida, man må ta en offisiell MH først. Siden Quinny er testa uoffisielt hos Terje Østlie har jeg ikke sett behovet for MH før.

Men det blir jo litt som om jeg skulle tatt ungdomsskolen om igjen.. En MH er beregnet og tilpasset unge hunder, vanlig testalder er 1 – 1.5 år. I den alderen er ikke alle ‘tyngre’ drifter som aggresjon og forsvar og skarphet ordentlig utviklet.

Så Quinny viste oss igrunn det vi så på testen hos Terje Østlie, men mer i bøtter og spann, for å si det sånn.

Første del av testen er de ‘kuleste’ tingene. Her herjet Quinny som hun ville i lek med testleder, løping etter lite bytte og avstandsleken ! Den var såå kul den, at hun fortsatte gjennom resten av testen å kikke etter figuranten og også å besøke henne litt – for hun gikk jo sammen med oss.

Da en kjeledress smalt opp rett foran henne, fortalte hun høyt å tydelig at den kunne bare dr*»## i det! Kjefta skikkelig og sto foran i stramt bånd. men så ble det litt i tøffeste laget da. For det hjalp jo ikke. Den sto der like forbanna den! Quinny er jo ingen dum hund, som risikerer lemmer og liv, så hun valgte å backe.. og fikk øye på figgen fra avstandsleken i forrige moment! Så hun satte seg der litt. Når jeg ropte kom hun imidlertid tilbake for å sjekke ut dette frekke tøystykket som spratt opp i hennes skog!

I denne skogen var det og skrammel som helt plutselig bråkte fra intet. Det gadd ikke Quinny bli sint på, men hun hoppa et godt stykke unna lyden. Og raste noen meter bakover, for igjen se om ikke figgen fra avstandsleken var baki der et sted. Kom greit tilbake og sjekka ut, men gjorde noen svinger da vi skulle spasere forbi det igjen.

Videre på turen dukket det opp et jævla Spøkelse! Eller som svenskene sier: ‘Spøken’. Nå fikk det jaggu være nok tull, kunne det se ut som at Quinny mente – så hun kastet seg ut båndet og kjefta noe innihampen. Idiotspøkelset i hvite klær stoppet litt, men fortsatte jaggu uten nevneverdig respekt for denne lagom størrelse – terriern som forsøkte å gjøre seg to meter høy.

Hun gjorde flere utfall, snerret og bjeffet, sto i stramt bånd foran meg og jobbet virkelig for å få en slutt på dette som hun nok ikke helt hadde lyst til at skulle komme bort til oss. At det var et spøken til som kom fra høyre, det anså hun ikke som en trussel. Det var mye sol på det fra venstre, det høyre var i skyggen. Men når de endelig stoppet og snudde seg rundt, da var det bare gøy! Voldsomt gøy. For hun ble temmelig banan i kroppen og logret og hoppet for liksom å vise sin glede over at det likevel ikke VAR gjenferd i de dype svenske skoger. Rappa hetta til det ene ‘spøket’ og hadde det igjen ganske gøy på denne svært spesielle skogsturen.

‘Spøkene’ var nøytraliserte og kledd av og følget tuslet videre ned til en ny plass. Igjen skulle det lekes med den kule testlederen. Men på veien dit, drev Quinny og sjekka ut hvor i all verden det idiotiske gjenferdet hadde tatt veien. Som den fantastiske søkshunden hun er, så tenkte hun nok at – bare jeg får kommet løs fra dette båndet, så skal jeg jaggu meg søke opp disse som har gjennoppstått……

Quinny var ganske sliten nå. Testen er tilpasset yngre hunder med ikke så utviklede drifter som Quinny har som voksen hund, så kanskje er litt av forklaringen der på at dette tok jaggu på.

Quinny hadde hilst så mye hun orket på testleder, lekt av all kraft, herjet noe veldig med avstandlek figgen og ikke gitt seg før leken ble pakket ned. Hun hadde så vært langt inne i dritsinna modus og hun hadde flere ganger forsvart meg mot flere trusler.

Men leke litt mer – det kunne hun. Når det så kom to SINNSYKT høye skudd, fra et helt annet sted enn der vi sist var, så måtte hun slippe leka og sjekke hva i all verden som skjedde! Hun behøvde ikke løpe opp dit, men slapp leken litt og var plutselig så enormt sliten! At å leke så veldig mye mer nå, det orket hun ikke helt. Så var også leken borte og Quinny skulle bare stå sammen med meg og gjøre ingenting. Det var veeeeldig kjekt! To SINNSYKT høye skudd til kom, men det brydde hun seg ikke om igrunn. Hun sto og luktet og hørte og var igrunn ganske rolig.

Men – for at vi menneskene skulle kunne sette et 3 – tall og ikke et 4 – tall på et skjema som Quinny ga beng i , så måtte hun leke enda en gang! Å, nei ‘a.. Nå ORKET ikke Quinny mere leking. Så hun hoppet litt rundt etter leken, men eieren surra det og til ved å løpe feil vei og kræsje i Quinny. Så da var testen slutt gitt. Og hun endte opp med en firer på moment nummer 9.

Men det betyr ikke skuddredd. Jeg har trodd at jo høyere tall på skudd, jo mer skuddredd. Men det er det ikke. Det er varianter av hvordan hunden reagerer. Men hadde hun fått 5, så hadde hun vært skuddredd. Men det er hun heldigvis ikke.

Vi fikk en fin gjennomgang av dommer etterpå, som forklarer at hun er en ‘mycke fin hund’ . At hun går all in på alt og tilslutt blir litt for utslitt til å bli ferdig med alle intrykkene. Slik at når det da skytes oppå alt dette, så velger hun vekk å leke skikkelig.

Jeg var redd det var ‘nåt fel på min hund…’ Men det er det absolutt ikke. Hun viser store driftsanlegg og høy drift. Slik det er her hjemme, så er jo Quinny en evig nummer to. For hun kom jo inn i skyggen av ChaBlis. Så hva jeg har lært av dette, er at hun må taes mer med på ting alene. Lære seg å løse ting på egenhånd. Det er ikke bare bare å ha en storetante som tar av alle støyter.

Så det skal vi gjøre før vi tar MT til høsten en gang. Imens skal vi få tatt endel brukstitler og annet morro som er viktig for en brukshund som skal bli mor.