Quinny’s valpeprosjekt skrider fram. I dag er det sånn cirka tre uker igjen. Kanskje litt mer. Det er foreløpig ikke så lett å si akkurat når det skal fødes eller hvor mange det blir. Quinny ble paret tre dager på rad, så når det klaffa – det vet vi jo ikke. Også er det slik med hund at sperma kan svømme rundt derinne i påvente av å bli befrukta i hele ti dager. Så jeg er glad det kommer en lengre påske akkurat i starten av april for å si det sånn. Om det skulle drøye.
Link til info om kullet her: https://kristinloken.com/airedale-terrier-med-dokumenterte-bruksegenskaper/
I rute. Men alt virker å være i rute. På ultralyden så vi at de små ‘boblene’ inneholdt noe, og vi så at de var litt mer avlange enn runde. Noe som tyder på at hun er akkurat der hun skal være i utviklingen. Formen er helt topp! Litt mer mageomfang, mye mer sulten – men hun har enda lyst til å løpe og trene. Og har blitt enda mer ‘stalker’ enn før når vi er inne sammen. Det tasses etter meg overalt og hun vil gjerne ligge nesten på fanget.
Flotte valpekjøpere. Det som er hyggelig, er at det kommer til interesserte valpekjøpere. Jeg har allerede sikker avkastning på over halvparten av et gjennomsnittskull, og hadde jeg ikke hatt det, så hadde jeg ikke paret henne. Det er flinke folk, som er klar over hva som kreves for å trene en slik hund. Og det er for det meste folk med høye mål. Og jeg synes det er viktig å få vist fram hva disse fantastiske hundene duger til.
For å sette valper til verden som ingen vil ha – huff, jeg tror ikke det finnes så mye tristere enn det. Og jeg tenker og på den overordnede meningen med å avle noe – det må tilføre rasen noe. Det må lages noe bedre og noe man behøver. Jeg parrer ikke for å tjene penger eller fordi jeg tror at Quinny ‘trenger’ et kull. Klart det blir spennende og klart at jeg lærer masse av dette. Og kanskje lager jeg og en ny hund til meg selv. For det å importere fra Tyskland er jammen meg et styr og en svært dyr affære.
Rakk ikke alt. Quinny er en svært god hund på alle måter. Hun er gjennomtesta og trent mye med. Jeg rakk ikke alle de titlene jeg egentlig ville hatt før parring, men skylder litt på pandemien, litt på jobben i SJ Hamar som ødela omtrent et år av livet mitt og et år der hundene ikke fikk trent noe særlig i det hele tatt. Jeg rota meg også inn på et blindspor med å tro at vi skulle være i Norske Redningshunder. Så Quinny er trent helt fram til at kun avsluttende eksamen sto igjen. Men der skulle vi visst ikke være, gitt. Dette er kun en liten del av Quinny sitt liv. Det er mye igjen av sommeren når dette er over.
Det er ikke jeg som har valgt hannhunden, det er en anbefaling fra oppdretter Harriet Rosenthal i Airedale von Erikson. Og med så mye fint som hun har laget, så lytter man når hun anbefaler.
Setter tilslutt inn en artikkel fra det danske Politihundbladet. Skrevet av Quinny sin første karantenefostermor i Danmark Dorte Calmann- Hinke. Den forklarer så godt det mange ikke forstår eller tror på. Hvorfor dette heter brukslinjer. Hvorfor det fungerer.
LIVET i LIER 