Uglamorøs stevnestart.


Jeg har hatt noen ‘teststarter’ på forskjellige stevner nå.. Joda, det har vært offisielle stevner, men det er litt sånn at jeg har meldt på uten å være tipp topp klar. (Kan man noensinne bli det?) Litt fordi jeg er utålmodig, det er morro på stevner – men også litt for å teste hva som fungerer og hva som ikke fungerer. For i en konkurranse er mye annerledes enn på trening og det kommer ALLTID overraskelser! Og vi høster alltid viktig erfaringer! Så også nå – på vårt siste D-spor stevne – 25. april – arrangert av Hønefoss Hundeklubb på Prestmoen.

Dette var et kveldsstevne og det betyr stressing for å rekke oppmøtet kl 17. Det første jeg oppdager er at jeg har kjørt fra lommeboka og at det faktisk befinner seg fler biler på veien til Prestmoen på ettermiddagen enn ved titiden på formiddagen… Vel, vi ankommer heseblesende en kjempehyggelig gjeng og jeg får ikke kjeft for å ha glemt penger engang! NOTE: Reis hjemme fra i god tid. Prioriter helgestevner. Ta med det du trenger! ¨

Jadda og idet vi ankom sporområdet i kolonne åpnet himmelen sine sluser… Jeg HATER regnbukser, så det er ikke aktuelt å bruke. Det viste seg at de såkalte semi-vanntette buksene ikke var særlig mer vanntette enn olabukser..NOTE: Impregner ‘liksomvanntett’ tøy! Etter loddtrekning om startrekkefølgen og et lite møte med den hyggelige Dommer Oskarsen, også kjent som Kennel Vargfjell – oppdretter av flotte bruksschæfere gjennom svært mange år – var det bare å begi seg ventinga i vold. Nest siste startnummer ja… Fikk da hvertfall lufta terriern og øvd litt på pinneplukking med de gamle pinnene vi alltid har i bilen.. Emil fikk heftig belønning med V&H for hver eneste pinne han fant. For i spor er pinnene veldig viktig å få med seg. Det hjelper nesten ikke om man har en spormaskin om ikke pinnene blir med inn. Og sluttpinnen MÅ inn. Ellers blir det 0 og styk.

Vel, etterat den liksomregntette buksa mi hadde rukket å bli skikkelig klissvåt og en etter en av de andre deltakerne kom blide ut av skogen med karakterer som sa både 9 og 10 begynte også usikkerheten å melde seg hos fører Løken. Hva om han ikke går langt nok ut i starten? Hva om han surrer seg bort? Hva om dommern blir sinna? Heeeelt feil tanker når man skal prestere selvsagt. Men de sneik seg inn da…..NOTE: Stopp sånne tanker neste gang…

SPORET:

Ros og klapp? Neitakk! Mat til meg!

Men – starten gikk som bare det! Emil satte nesa rett i bakken og spant ut de 10 meterne jeg trengte for å kunne gå etter. Han heiv seg over første pinnen og satt pal og ventet med pinnen i munnen… på belønningen… V&H… Mat som belønning er ikke lov i konkurranser, og det at jeg forteller at han er flink holder ikke for Matvraket. Han satt. Og satt. Og ventet. Den som har forsøkt å utfordre tålmodigheten til en Terrier vet muligens hva jeg snakker om. Veldig mye kjeft er ikke så smart når dommern ser på heller, så jeg fikk innstendig forklart at nå går du videre…ellers! Etter å demonstrativt ha rulla seg lenge og vel i reinmosen, tok han mirakuløst nok opp sporet. Han tenkte vel at belønningen kom på neste pinne :O Men da heller ikke et flott pinnefunn til utløste godbitservering gikk terriertassen rett tilbake til trassalderen. Det ble rullet lenge og vel, før han surret videre i sin egen verden. Han fulgte utrolig nok sporet, litt avbrutt av noen avstikkere her og der og det å utrede den siste vinkelen tok tiiiiid. Han gikk rett på sluttpinnen og jeg måtte ha utrolig stram line for å få han til å stoppe opp.. Og daaa var det virkelig V&H tid. Jeg heiv hele snusboksen som var full til randen og hadde det ikke regnet kattunger så kunne jeg nok sett at han ble blank i øynene… Vi fikk en 6 er på sporet. Og det er veeeeldig dårlig når vi atpåtil har med alle pinnene inn. Men grunnen var jo at han ikke startet etter pinnefunn, at han drev med andre ting enn sporing i sporet og ja, kort sagt – han var jo ikke i spordrift. En helt rettferdig karakter altså.

NOTE: Stor tabbe ble begått med pinnetrening her… Idiotisk av meg å belønne alltid for alle funn. Så nå trener vi på å ta vekk belønningen på noen av pinnene i sporet. Ikke så morro synes Emil, men han får jo desto mer på slutten så…. Målet mitt – eller kanskje jeg skal si ønsketanken – er at jeg kan belønne med lek. For da vil han mye lettere komme i rett drift  og vil muligens ha mindre sjans for å falle av lasset underveis. Men å få Emil over i jaktdrift er ikke gjordt ved å knipse i fingrene….Og jeg kan ikke ha med små, rasktløpende gnagere som belønning verken på trening eller på stevner..

LYDIGHET:

Brukskonkurranser er ikke bare spor. Det er også en lydighetsdel som ikke teller så rent lite. Nå regnet det skikkelig! Jeg vurderte å bruke hette – men da ser jeg jo ikke bikkja så da fikk man heller bli enda mer våt.

Kort fortalt: * Lineføring: 6,5p. Faller ut innimellom og går dødsbra! innimellom. Trestammer var i perioder mer spennende enn å følge meg.. * Forangående i line: 0. Emil skjønte ikke bæret. Gikk foran men stoppa lenge før han skulle – så det ble til at jeg gikk bak og dyttet han fremover. En teknikk ikke dommern synes var så bra som jeg synes :/ * Innkalling: 9! Dagens beste! Jeg skjerper meg og gir det søkkvåte Dyret klar beskjed om å bli sittende. På kommando fra meg kommer han løpende i bra fart.:) Fliiiink! * Apport: 8! Dagens nest beste, men denneøvelsen teller mye mer enn innkalling…Jeg begynner å like hunden min kjenner jeg. Vet ikke hva dommern trakk på, men det kan ha vært opptaket. Alt går smertefritt hvertfall. Ikke så værst fart heller. * Hinder: Blæ! Her stryker vi helt unødvendig..og det er MIN feil. /%&! Emil hopper fint fram, jeg er for treg med sitt-kommandoen og han setter seg med hele terrierkroppen klint inntil hinderet. Uansett hvor mye han vil hoppe tilbake så ender det med hinderklatring.. Og DET er jo en annen øvelse…Men tilskuerne synes det var morro da.

Så er det klart for FELLESDEKK 3 min i pøsregn med klissvått gress. For å ha sagt det, så har vi lykkes med denne øvelsen kun en gang i konkurranse og det var en uke siden. Jeg har nitrent på ligging både her og der. Utenfor Liertoppen sine svingdører, ved rådhuset, utenfor biler der ukjente folk og hunder spretter ut…. Og det har gått så bra så jeg var kjempepositiv. Så positiv at jeg glemmer å gi han tid til å veksle fra å nistirre ut i skogen til å komme i lydighetsmodus. Jeg gir kommandoen dekk altfor tidlig og han spiller døvstum og lam terrier. Dekk! Dekk! Dekk! ‘Hvem er det ‘a du?’ Jeg må gå en meter unna og bruke håndtegn for å få Cairnterroren til å legge seg. Aaargh. Og det er igjen MIN skyld. Men da – ligger han pal i 3 minutter blandt digre ukjente hannhunder og tilogmed en Sheltie! (For uinnvidde; Emil har en greie på Sheltie. Han hater dem. Han er sikker på at de er livsfarlige. Aner ikke hvorfor.) Selvom han tilslutt er kjempeflink så hjelper ikke det når man har brukt en dobbeltkommando og fire enkeltkommandoer i forkant.

BUDFØRING: Siste øvelsen. Jeg hadde lite illusjoner om at dette skulle lykkes egentlig. Men hadde jo panikktrent kvelden før på plenen hos Elin med Erik som figurant. Jeg fulgte alle rådene (1000 takk til Erik og Elin!) og det var såvidt jeg greide å la vær å legge merke til at figuranten hadde skyggelue. (I Emilsen sin verden er skyggeluer enda værre en Shelti og hakkespett til sammen. Aner heller ikke hvorfor det.) Jeg sa ‘GÅ BUD!’ og han beinfløy de 50 meterne mot skyggeluedamen. Litt i ivrigste laget var han og reiste seg før han fikk beskjed om å returnere til meg. Vel, han beinfløy tilbake men…… på vei mot folka i veikanten. Jeg fikk kalt han inn i rett tid, så vi berget en 6,5  poenger her også. Det synes jeg var bra rett og slett!

Oppsummering… De feilene som skjedde kom av meg og ikke Emil. Er det ikke ofte sånn? SÅ jeg var igrunn inmari skuffa over meg selv, spesielt fordi at om vi hadde fått til fellesdekken ville det betydd 50 poeng ekstra og i det minste en godkjent konkurranse. Og hadde de andre slurvefeilen vært unngått så ville vi heller ikka ha manglet så veldig mye på opprykket. Men det positive er jo at det letteste er å gjøre noe med seg selv. Det står faktisk ikke på han, men på meg.

Så var det utrolig hyggelig at lydighetsdommeren sa at han synes jeg hadde en dødskul hund! DET har jeg aldri hørt fra noen dommere altså! Så det løftet dagen. Men han sa også at han skjønte utfordringen mine og at han hadde sett andre Cairn før og at de alle sammen sleit med dette å falle ut og å fokusere på ‘viktige-terrier-ting’ som andre bikkjer, kongler, ekorn eller for Emil sin del; trestammer……Og – det er ikke fordi at Cairn er en ulydig hund eller veldig dum eller noe sånt, det er som i dette tilfellet fordi at eieren gir kommandoen uten at hunden er klar for å motta den. Når Emil er i feil driftsmodus, ‘virker ikke’ lydighetskommandoer. Han er klar til å jakte på noe i skauen, da skal det litt til å veksle til å høre på meg. Det var en veldig nyttig erfaring, for det førte til at jeg begynte å skjønne at jeg måtte hente råd hos noen som vet mye om driftsvekslinger. For deeet har jammen både jeg og Emil tungt for. Så tiden var inne til å søke hjelp i IPO-leiren. Så det kommer snart et blogginnlegg om LP seminar med Odd Jøran Eide. (En av IPO-folket.)

One thought on “Uglamorøs stevnestart.

  1. Hahahhaha, herlig beskrivelse altså :D. Sikkert ikke dumt med et kurs med slik IPO-kar – de har mye smart for seg, de der altså :D.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s