LIVET i LIER

Det er stupmørkt. Det er fredag kveld kl 23:30. Vanlige folk har forlengst konsumert Taco’n og kommet seg gjennom Gullruten. Jeg befinner meg på et ukjent svensk brukshundklubbområde, lettere panisk campingvognparkerende. Jeg forsøker febrilsk å huske det jeg lærte på B96 kurset ifjor – var det rattet som skulle til venstre når campingvogna skulle til høyre? Lyden av knust treverk lyder i ørene mine. Hm, omvendt ja… For en god idé det var å dra på to stevner i Elitsøk i Sverige. Og for en dum ide å dra hjemmefra bare litt før det ble mørkt.. 

Den natten var ikke soving det det ble mest av. Da jeg våknet første gangen, var det 7 grader ute og 4 grader inne. Andre gangen 28 inne og 8 ute. Tredje gangen knurret ChaBlis på døra. Dette med varmeregulering i den knøttlille Adria Aviva’n har jeg aldri skjønt noe av. Og dette med detaljer rundt villsvinutbredelsen i Sverige kjente jeg der og da at ikke var så lurt å huske.

Ny dag truer. Vel, det ble utvilsomt morgen og jeg tumlet ut av vogna for å se hvor vi var; En liten rødmalt hytte mrk Hammarø Brukshundklubb står faretruende nær. Jeg konstaterer at vogna har fått lett slagside og er flekkvis dekket av bladverk fra omkringstående trær. Og nøkkelen er søkk vekk. Jeg kjenner at hr. Astma har gjort sitt inntog og at følgesvennen Frk. Utslett også er i ferd med å innfinne seg. I skapet i vogna er det ikke kaffe og jeg har akkurat funnet ut at oppmøtested er på andre siden av Karlstad – en drøy halvtimes kjøring.

Du svenska, du fria!

Men bikkja er blid som en sol og styrter ut i Svenska skjærgården på lufteturen – eller det var visst en Svensk, svært møkkete myr.

Vi råkjører mot Elitsøkets oppmøtested. I bilen lukter det stramt av Wunderbaum. Ja, den har ligget på dashbordet i hele natt. Jeg kjenner astmaen får skikkelig tak i lungeregionen.

Vel fremme kl 07:58 ved oppmøtestedet på andre siden av Karlstad, blir vi møtt av en hektisk og effektiv runderingsansvarlig. I tråd med alt annet som har gått galt idag,  trekker jeg det fryktede startnummer 1 og blir forkynt at vi har årlig tid og må ‘kjappa på’. Mer råkjøring mot den svenske Elitløypa.

 

Den 1.90m høye, blonde og sylslanke runderingsansvarlige hiver seg ut av bilen og setter avgårde oppetter bakkene. Jeg blir brått minnet på at jeg veier dobbelt så mye som henne og i tillegg er Hr Astma temmelig plagsom. Jeg sier til henne at jeg ikke kan styrte av sted i sånt tempo, men hun sier bare ‘kjappa på, det er bråttom’.

 

Streeeesss!! Utfallet av dette stresset kan vel de som kjenner meg, tenke seg: Jeg ankommer starten et godt stykke tid etter henne. Jeg hiver etter pusten og er allerede ganske svett. Enda mer svett blir jeg da jeg ser terrenget! Det er virkelig svenske bakkar og berg, dette. Steiner, høl og kratt. Det er ingen vind. Og jeg visste det! Midtlinje uten sti. Med flere vindfall tvers over! Kun merkebånd. Og jeg kjenner at da blir jeg i tillegg sur. Er’e nødvendig lissom?! Stresse sånn – for dette.

Men herregud, bikkja drar ut hun, på noen flotte slag. På tross av at jeg snubler, puster og peser der inne på det de kaller midtlinja som jo ikke er noen linje men stort sett villniss. Hun finner fort en fig som var kjempegodt gjemt bak et stup, inne i en kasse. Jeg tryner skikkelig på veien ut på påvis, for det er jo i tillegg helsefarlig bratt. Et par nydelige, lange slag til og enda en melding! Jeg styrter etter med dommerne på slep. ChaBlis stopper gledestrålende ved et halvmeter høyt skilt av tre som angir: 100m! Åja det og. Det er satt ned idiotiske treskilt hver 100m! Hva skjedde med å henge opp merker på trær i naturen? Eller disse høye stålpinnene som brukes andre steder? Og jeg som har terpa melding på gjenstand. Jeg forklarer til dommer at hun er trent på å melde på gjenstander og får ikke engang et vennlig ‘så synd’ i retur. Han er stenansikt.  ChaBlis finner enda en grisegodt gjemt figurant og raser videre. Jeg kaver meg avsted på midtlinja. Forserer nedfalte trær og skråninger. Neste melding blir som fryktet, melding på 200m skiltet. Når jeg spør dommer om det da blir null pga feilmelding svarer han ja. Med samme stenansikt. Så det vil si at vi får null på hele søket, spør jeg. Ja, kommer det tilbake fra stenansiktet. Men da er vi jo ferdige , stønner jeg og hiver en ball til ChaBlis som faktisk har jobbet som en helt. ‘Det der VET du ikke er lov!, sier stenansiktdommeren. Nei, jeg vet ikke det sier jeg fordi at jeg har jo nulla og er ute av konkurransen. Det er ikke lov sier han, du må gå tilbake til start. Og dessuten, det dekkenet er heller ikke lov. Hva? Jeg har startet med det flere ganger før i Sverige sier jeg. Han mumler noe om Viltnemda og båndtvangsfritak. Men det er vel ikke båndtvang nå, sier jeg. Nei, sier han, men det der er altså ikke lov.

 

 

Nede hos de andre deltakerne får jeg beskjed om at jeg har møtt en av de fryktede Værmlandsdommerne… Ikke bry deg om det, trøster de.

Videre! Men jeg er nå blitt litt Ari Behn. Trist som Faen. Vi må videre! Neste stopp er Nora Brukshundklubb, 1.5 times kjøring østover. Der er det stevne dagen etter. Og jeg er såååå sliten at jeg seriøst vurderer å snu og kanskje heller rekke lørdagstacoen hjemme. Jeg tenker på det hele veien at herregud så tullete. Alt det stresset bare for å få feilmelding på to tullete skilt! Mye pga av at jeg ikke er på nett der inne på midtlinja. Nei, nå skal det slankes og trenes. Så dårlig form går det ikke an å være i.

Det ble en ny dag! For å gjøre en lang historie kort og leservennlig: Søndag morgen våknet jeg kl 5:30 på en idyllisk camping i Nora, rett ved vannet. Etter å ha sovet i over åtte timer. Ny dag, nye muligheter.

Vi fant frem til Nora BHK sin klubbhytte uten problemer og fikk kaffe og tilbud om smørgåser når vi kom. Her var det sånn det skulle være: Hyggelige folk, kjempesnille dommere – som godkjente dekkenet mitt, jeg trakk startnummer 4 og ble kjørt ut i et terreng som var utrolig mye finere enn det i går.

 

Rundering først. The Dyhr stakk 100m på første slaget og meldte om funn. Hun dro så rett ut på starten på andre slaget og fant en fyr uti der. Her blir det tomslag, tenkte jeg og det ble det helt til siste slag på høyre side, der var det også en bortgått kar gitt. Klart at med en sånn dag som den på lørdag da jeg svikta og ikke greide å styre hunden min, vil hun være i form til å overta styringa dagen etter. Og litt sånn ble det.

 

 

 

Hun gikk ikke helt der jeg hadde tenkt og valgte frekt å kutte noen slag på motvindssiden. Men freste gjennom og fant alt på 9 minutter. (I Sverige stoppes klokka ved påvis.) Så det er grei skuring egentlig. Karakter 8 fra den ene dommern og 8.5 fra den andre. Helt greit.

Feltet – eller Uppletande – i Sverige har kun 4 gjenstander og de skal finnes på 5 min. Det er ikke mye! Bare en av de andre deltakerne hadde funnet alle, men ChaBlis viste hvilken felthund hun er og freste inn med alle fire på underkant av 3 minutter. Litt tygg og litt draing i en gjenstand og vi fikk 9. Også helt greit.

 

Det bar så ned til den fryktede lydnaden! Fellesdekk først. Vel i skjul fikk jeg vite at to av de tre hundene vi lå sammen med var skuddredde! Nervøse eiere i 5 minutt, for det smalt jo noe infernalsk, men det gikk så fint som helst og alle fikk 10.

Lydighet med The Dyhr er noe jeg ikke har jobbet nok med. Jeg har slitt litt med lyd og stress og mitt eget stress. Men i oppvarmingen virket hun veldig fin. Gikk inn på banen med god kontakt….. for så å.. .falle TOTALT ut! Hun satt ikke på første holdten og hun hang etter meg eller forsøkte å finne baller i lommene mine. Hun dro til og med bort til den ene dommeren og snuste på støvlene hennes! I Sverige er det mange folk på banen. Det er to dommere med hver sin skriver og det er en kommandant. Og disse står på forskjellige steder og ikke samlet som her i landet. Vi hanglet oss gjennom og vi fikk litt bedre til på slutten. Stegforflytning bakover har vi jo aldri greid uten lyd, men det gikk mirakuløst nok denne gangen. En karakter 5 og en 6 fikk vi! Jaja. Dette er ikke noe nytt. Resten av øvelsene gikk ganske bra og noen av dem veldig bra. 10 på tungapport! 9 på hals og 9 på stige. Hadde vi ikke nulla på kryp så ville poengene vært adskillig høyere, men det ble en pers! 495.5p. I Sverige får man dårligere betalt i lydighet i elitsøk enn her så litt mer ville det gitt her hjemme.

Det var egentlig ikke så verst og det ble litt stang ut her og der. Det er forbedringspotensiale i flere ting, og det er ikke så mye som skal til, så vi gleder oss til å få trent litt lydighet nå, kjenner jeg…..