LIVET i LIER

Fire ganger har noen rota med kneleddene til Emil. Jeg håper nå virkelig vi slipper et femte inngrep. Det tipper jeg forsikringsseskapet også håper på. Korsbåndsskade i seg selv er vel ingen uvanlig hendelse på hund. Men med han her, så har det vært maks surr altså. Det har vært alt fra uflaks til grov feilvurdering fra veterinær. Nå går han rundt uten korsbånd på tredje måneden. Jeg krysser fingre for hver dag.

Emil er igrunn ingen vilter Cairn terrier. Men han har vært med på mye. Tatt ferdselsprøve, flere mentaltester, masse løping i skog og fjell. Han har startet i både bruks, rally og lydighet. Aldri helt slått til som den lysende stjernen jeg i mitt ville sinn trodde han skulle bli. For greia med han, har alltid vært at han stort sett er en sindig kar som ikke hiver seg etter leker og sjeldent styrter avsted uten mål og mening. Men det skjer. Det kan dukke opp spennende tisper eller hannhunder han hater som pesten. Og da! Da går gardina ned og Emilsen blir gæren. To meter høye og mørke bikkjer nøler han ikke med å utfordre. Det har også gitt påkjenninger og nær døden opplevelser. Har et par ganger måttet fjerne illsinte hanner som har fått tak i halsskinnet hans og ristet i vei.

På tre ben ut av skogen. Ble derfor sånn passe overrasket da han for to år siden kom ut av skogen på tre ben. Vi dro sporenstreks til de beste i klassen ‘korsbånd’ og vips ble en TPLO utført, et halvt hundre tusen kroner byttet eier, og Emil stavret rundt med nyoperert venstreben. Ja, korsbåndet var revet tvers av. Sjansene for at det var en skade, er tilstede. Men jeg hører at faren har gjort det samme, så noe medfødt svakhet kan det og ha vært. Emilsen har aldri vært beskjeden i matfatet, så klart at litt mer enn kraftig kroppsbygning i 7 år kan ha spilt inn.

Det gikk to uker etter operasjonen med streng og kort lufting i bånd, men vips var Cairnterroren søkk vekk! Han rømte! Tok turen nabolaget rundt! En kontroll etter løpeturen med sitt nyopererte ben, viste at to av skruene som holdt stålplata på plass inni kneet, var brukket tvers av! Dr vet Håland og Jaerning hos Anicura Oslo hadde ikke sett på maken! Åssen var det mulig?

Men det førte til at ytterligere kronasjer skiftet eier, og at vi hver tredje uke måtte på røntgenkontroll for å se hvordan bruddet utviklet seg. En slik kontroll hos spesialist på den dyreste klinikken i mils omkrets, kostet nærmere kr 3000,- pr gang. Etter lang rekonvalesens, ble det stabilt – dog noe skjevt.

Dårlig ide for Emils høyre ben. Det ble sommer. Emil fikk den gode ideen å fly på en stor labradorhann. Labradoreier fikk, forståelig nok, panikk og sparket Emil. Og dermed haltet han på motsatt ben! Haltinga ga seg etterhvert. Men utpå høsten så røyk høyre korsbånd på flatmark! Denne gangen tenkte jeg å bruke lokal veterinær og en litt annen teknikk. Halvparten av prisen, kortere reisevei og lovnader fra veterinær som hadde gjort dette i 25 år gjorde valget tilsynelatende enkelt.

Sikkel og pes. Jeg fikk hjem en kjempestressa Emil som peste og siklet seg gjennom første natt som nyoperert. Han hadde fått Metadon visst. Jeg fikk allerede da en uggen følelse rundt hele opplegget. Han fikk ikke Metadon igjen, for å si det sånn. Det var satt inn en tråd i leddet, og denne Mini – tightrope’n så faktisk ut til å funke bra i noen uker. Han gjorde raske fremskritt. Helt til det ble mer halting…. Inn igjen for sjekk. Festet på utsiden av leddet hadde på mirakuløst vis forsvunnet inn i benet. Nok en veterinær uttalte at han aldri hadde sett på maken. Dette ble så reoperert. Ny kanal på ene siden ble borret og ny tråd tredd. Ny slitsom natt. Mindre sikling. Ikke Metadon denne gangen.

Emil ble syk. Vondt i benet og høy crp. Infeksjon i benet! Veterinær uttaler at det er ikke vanlig, men at riktig antibiotika vil ta knekken på det kjapt. Crp sank raskt og han sa at faren var over. En annen veterinær på samme sted spurte om ikke implantatet (tightropen) burde vært fjernet. Men dette ble avfeid av operasjonsveterinæren. Han mente at infeksjonen ikke var der implantatet var satt inn. Hadde jeg bare fulgt intuisjonen min da. For hvor skulle ellers infeksjonen være? Det var i leddet det var vondt. Men jeg ble dessverre aldri veterinær og jeg, mitt nek, valgte å stole på den antatte ekspertisen.

As good as it gets. Vi startet etterhvert opptrening. Han ble svært sakte noe bedre. Vi var tilbake på kontroll da han viste smerter. Veterinæren innrømmet at han ikke var så stolt av denne operasjonen, men sa at sånn går det noen ganger. Han mente altså at det var ‘As good as it gets’, og at det bare kom til å ta mer tid med opptreningen pga komplikasjonene.

Her ser man forskjellene på de beste i klassen og den lokale helten; Mens Jaerning og Håland hos Anicura Oslo valgte å kalle meg inn til undersøkelse hver tredje uke når noe var galt, valgte altså denne lokalhelten å resignere og si setningen jeg misliker mest av alt i alle sammenhenger; – Sånn ble det bare. As good as it gets der altså.

Etter flere måneder, sa Katja Petrell hos CoolDog under opptrening, at en hund som ikke belaster benet ordentlig, har vondt i det! Hun anbefalte meg å gå tilbake til de beste i klassen ‘korsbånd’ og få det ordentlig sjekket.

Og jeg er så sinnsykt takknemlig for de ordene.

Dr vet Håland og Jaerning var ikke i tvil idet de så hvordan han beveget seg; her var det bakterier på ferde! Antibiotika som gies under infeksjon, vil ikke knekke bakterier i implantat uten blodgjennomstrømming! Dette er barnelærdom. Dette burde også jeg ha skjønt. Når skjedde det at jeg begynte å stole på fremmede? Jeg gjør jo sjeldent det. Strax hadde enda flere kroner skiftet eier og Emilsen fått fjernet sitt falske korsbånd. Det var som antatt, fullt av bakterier av typen E.Coli. Slike bakterier kommer ikke inn i operasjonsflaten etter operasjon ved slikking. Dette fordi at sårhelingen starter temmelig raskt etter operasjon og hunden hadde ikke vært under bandasjen og slikket overhodet. Så det må ha kommet inn i operasjonsøyeblikket og tyder på dårlige rutiner ift desinfisering. Det også. Ikke bare en grov feilvurdering, men dårlige rutiner!

Stakkars Emil! Er det mulig å ha sånn uflaks da?

Kort etter fjerningen av det falske korsbåndet, gikk Emil bedre på bena enn han hadde gjort på lenge. Og det gjør han enda! Men han viser noe stivhet og han halter litt etter lengre turer. Så jeg holder alt krysset for at det er forbigående. Men sjansene for at han må inn til en ny halvthundretusenkroners operasjon er nok tilstede.

Det hører med til historien at den lokale hjemmefavorittveterinæren har innrømmet skyld og er veldig lei seg. Og det er derfor jeg ikke opplyser navn og sted her. Vi er i disse dager i dialog om erstatningssum. Og det er bra.

Men likevel – dette har tatt mye livskvalitet fra Emilsen og jeg sier til dere som er ute og undersøker priser og tilbud; Ikke velg de billigste! Eller de kjekkeste. Eller de med best kaffe på venteværelset. Velg de beste i klassen. Korsbåndoperasjoner er ganske vanlige, men er ikke noe et veterinær lærer på brevkurs! Det krevs endel erfaring og masse kompetanse. Spesielt når uhellet er ute.