Publisert i Airedale, BruksAiredale, Brukslydighet, Cairn, Cairn Terrier, ChaBlis, ChaBlis von Erikson, Emil, hund, konkurranse, lydighet, NBF, redningshund, rundering, skog, Skudd, Spor, terrier, Tysk Airedale, Working Airedale

The Challenge 2018


 

dav

The Challenge 2018 er over. Et av sesongens mål, og som alltid en stor opplevelse. Det er 1000m rundering, lydighet med apportering av ukjent gjenstand – i år en trekost.  Det er felt med alt fra strips til 10 liters bøtte, fellesdekk med skudd med alle 39 hunder og felles pinnefelt med 15 bittesmå pinnebiter som skal finnes på tid. De 15 beste får gå spor på rundt 5 kilometer i heftig terreng. Her er marginene små og mye kan skje på denne styrkeprøven for hund og menneske. Man kan vel si det ble Løve – Skinnfell – følelsen som gjorde seg gjeldende denne helgen for oss. 

 

Det var lydighet først. Idet jeg befant meg på banen, merket jeg den ugne følelsen komme snikende. Som om noen sitter på brystet. Tungt å puste. Vanskelig å tenke. Fri ved foten ble som vanlig preget av dette. Men vi kom oss gjennom og fikk nå en karakter… Det tar seg opp utover i programmet. Det går faktisk veldig bra! Dekk under marsj, innkalling, hals, og begge apporteringene gikk storveis. Også den mystiske, ukjent apport – gulvkosten. Så er det hinder. Jeg sier hopp. Og ChaBlis hopper. Men blir stående på andre siden. Jeg mitt nek, kunne jo bare sagt sitt… Men gjør jeg det? Nei, og vips er hun tilbake på andre siden… Så ble en null der. Gjett hva vi har trent på siden…

Vi haster videre til storfeltet. 8 gjenstander apporteres i en vill fart! Hun er virkelig i slaget her. Flott og systematisk søk og det hele er over på 6.20 min. En strips som lå i ytterste hjørne ble heller ingen utfordring. Det er mye plast. Små slangekoblinger, tannbørste, og noe annet ræl. Ræl – gjenstandene ble heftig tygd på. En smokk spratt rett ut av munnen hennes før jeg rakk å ta den imot. De mer vanlige gjenstandene ble ikke tygd på, så da har all treningen på å ikke tygge funket der hvertfall. 8 i karakter. Fikk vite etterpå at det kun var 2 – 3 stykker som hadde funnet alt… Humøret sitiger MYE!

Da er det utpå ettermiddagen duket for rundering. Øvelsen ChaBlis pleier å feie gjennom som en vind. Jeg får med det samme en påminnelse fra nedre regioner om at neste år skal jeg huske å ikke spise gammel skinkestek i campingvogna… For ti minutter før start annonserer lunsjen at den vil opp og ut. Og opp og ut kommer den. Men i Challenge kan man ikke vente eller ta en pause. Alle må møte opp når de skal. Så jeg gjør det og kjenner kvalmen herje i kroppen idet jeg sender henne ut på første slag. Og rett i funn!! Hurra jeg blir så glad. Et menneske ligger på startlinja, ca 30 meter ute i Guds Natur. Halleluja. Men som den pessimisten jeg er, så tenker jeg at – jaha, da har de vel lagt en gjenstand utenfor der å… Så det blir stress i hodet og tre sendinger i retning 50 meter rett ut fra start. Merker at det er vanskelig å sende ChaBlis dit. Er noe med vinden. Ikke vet jeg. Skinkesteken i nedre regioner fra i sommer rører på seg. Det annonseres at det er mer som vil opp og ut…

cofDet på tide å komme seg fremover. Det er langt til mål. ChaBlis går kjempefint! Flotte store buer, ligger i jakt der ute og kommer inn når jeg roper og løper fint ut på andre siden. Jeg gir henne mer frihet enn vanligvis og hun digger det. Jager som en gepard derute. Så skjer det noe. Vinden øker og hun skal plutselig ikke så langt ut på ene siden. Legger igjen store områder udekket. Jeg kjenner en uggen følelse. Å herregud skal det bli noe tull igjen? Jeg må sende tilbake. Blande meg i planen hennes. Legger henne ned og vanner.. Det er ekkelt varmt og det er tørt. Kjenner magesyra i halsen. Å det å være kvalm er en følelse som trumfer både tannlegen og operasjon altså.. Frøkna blir plutselig tung å be. Hun streiker! Æsj. Enda mer trøbbel. Har vært så mye trøbbel i det siste. De siste mislykkede stevnene og ukas arbeid på Voss spilles i revy foran øynene mine. Javisst ja, det var sånn det var. Vi kan jo ikke en dritt. Det er jo helt feil å tro at vi kan noesomhelst. Jeg kaster opp og kjenner meg svimmel. Forbanner verden.

Men ser en myr på høyre side. Der er det skog bak. Om jeg hadde laget denne løypa så ville det vært et perfekt sted å gjemme noe. Hun vil ikke over den myra. Kanskje fordi det er vind rett i mot. Hvor mange år siden var det jeg lærte at å sende hunden rett på vinden er helt dødfødt… Men etter en stund så får jeg viljen min. Hun løper mirakuløst ut! Fort! Full fokus mot et tre. Aha, de har gjemt i høyden iår, tenker jeg. Idet hun melder hører jeg en lyd. Er det pipeballer i treet, tenker jeg. Skulle jeg tatt det hintet fra hodet eller? Neida, jeg drar ut på påvis. Stol på hunden. Jommen sa jeg skogsfugl. En kjempestor skogsfugl flakser bortover…. Og lager en lyd som er helt lik en pipeball!!! Er det mulig da? Å ha sånn uflaks? Vi trener mye med ball i tre for å få fart ut i motvind. Den treningsmetoden kasseres der og da. 50 poeng flakset avsted med skogsfuglen.

Vi går videre. ChaBlis er pigg igjen. Håper vel på flere skogsfugler med tennisballyd. Hun jobber kjempebra og melder igjen. På en stubbe. Hva f… tenker jeg men så besinner jeg meg. Jeg stoler jo sånn egentlig på hunden min? Joda. Hun har funnet gjenstand nr 1. Den er godt trykket inn i en gammel trestubbe noe meter på venstre siden. Det er godt jobba å finne noe så nærme når hun har jobbet så langt ute så lenge.

cofMen så begynner tenkinga. Jeg MÅ seriøst slutte med det asså.. For hun har jo ikke vært ute bak der. Jeg må få sendt henne bak trestubben. Men da kommer hun jo til å melde på nytt. Og jeg vil ikke ha mer kaos nå. Jeg forsøker meg på en dialog med funksjonæren som ikke ser ut til å verken skjønne språket eller spørsmålet. Jeg blir sur. Og veldig kvalm igjen. Det er tomater også som vil opp fra magen.

Der og da ødelegger jeg for oss. Jeg tenker at blås i det, jeg sender på andre siden. Det kan da ikke ligge mer der nå.. Også glemmer jeg å dekke ordentlig opp på venstre siden…. Kjører høyre. Og ChaBlis stikker! Hun har noe! Hun jobber så utrolig fint. Ikke fint som i rundering men fint som i søk. Drar ut, jobber på vinden. Hun løper og løper!! Forsvinner. Og kommer tilbake med melding! Gjenstand 2 er funnet. Hurra. Påviset er rundt 350 meter vel… Og det tar tid. Idet jeg sender på venstre siden hopper hun til og stikker! I en vanvittig fart. Tilbake? Hva skjer ? Jeg ser hun hopper og danser langt der borte. Enda en tennisballfugl? Det får jeg aldri vite for jeg kaller henne tilbake og hun kommer. Uten melding. Vi går litt til og plutselig er det slutt. 1000m er et nådd. Vi har mista en gjenstand. Får vite at den er litt forbi det korte funnet. Akkurat der jeg ble sur og måtte spy. Kanskje var det den hun styrtet tilbake for å finne og som jeg kalte henne av?

For dere som ikke driver med dette så forstår dere sikkert ingenting. Men jeg kan fortelle at den nederlagsfølelsen der er så utrolig vond. Vi har misslykkes i The Challenge. Pådratt oss 130 poeng trekk! Og det er ikke pga dårlig hund eller uflaks. Det er på grunn av dårlig fører. Meg. Jeg var jo faktisk dårlig. Så jeg greide ikke skjerpe meg. Men det er ikke mulig å hevde seg da. Målet mitt var å komme til – eller nær finalen. Jeg tenkte jeg hadde en så bra hund at det var mulig. Jeg tenker fremdeles at det er riktig. Så jeg går inn i en spiral av nederlag der på mosen i Femundsmarka. ingenting skal vi få til! Alt skal mislykkes! Jeg rekker å følge tankerekka videre før jeg må kaste opp igjen. Æsj og æsj.

Men konkurransen går videre. Jeg må holde hunden oppe. Rose. Spille glad. Vi skal inn til den nye øvelsen Tapt Apport. Jeg blir hentet i bil og Inger som kjører bilen får litt av klagesangen min, stakars.

Kort fortalt så får vi ikke til tapt apport heller… 100 poeng til down the drain og kvalmen øker til påtagelig styrke. Ingen bombe og jeg er langtfra alene om det men likevel så blir det enda et slag i trynet.  Jeg drar hjem. Henter Emil og går en lang tur på den fineste stranda jeg vet. Tar endel flotte bilder.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Får tilbud om å ta en øl med en venninne som har hatt en kjempedag i skogen og gjort sitt livs beste konkurranse. Jeg greier det ikke. Vil bare sove. Tanken om å glede seg på andres vegne virket med helt totalt fremmed. Jeg gjemmer meg i Camp Livredd, der er fortet vårt, vi tre som har vært her og trent litt ekstra og som driver å heier på hverandre. Det er jo en dag til av denne konkurransen.

40580903_10155834698055773_6482070801829855232_n
Camp Livredd. Der alle sorger slukkes 🙂

Dagen etter greier jeg å tenke tanken om at vi må redde stumpene. Det er fellesdekk idag og det er felles pinnefelt. Dette er øvelser som ChaBlis er god på. Vi har ikke sjans til å komme på finaleplass etter å ha rota vekk 230 poeng i skogen.

dav
Jeg lå som en prest. Uten å røre på et eneste skjeggstrå..

Hun ligger som en prest på dekken sammen med 38 andre hunder. Fire skudd fyres hun leer ikke på en bart.

Felles pinnefelt er en seanse altså! Da skal alle deltakende hunder ut i skogen og få hvert sitt 30×30 meter felt med  15 mikroskopiske pinner i. Vi måtte ligge stille og vente  i 10 minutter! Alt startes med et skudd. Det jobber en hund bak og en på hver side. Chablis bryr seg nada og løper ut og finner og finner.. Også her daler hun litt på slutten. Jeg får litt panikk for hvor ble det av venstresløyfa ? Å var den såååå mye til venstre.  Vet ikke om det har noe å si, men hun finner bare 7 pinner. Det er dårligere enn ifjor. Men jeg kjenner at jeg er lei av å deppe nå og bestemmer meg for å være glad. Bygge hund til fremtidige konkurranser. For neste år! Da!!

Vi ender opp på 26 plass. Sånn cirka på midten. Det er ikke dårlig i det hele tatt. Og jeg tenker at OK da var vi ikke bedre denne helgen. Men det er lov å være skuffa. For dette betyr såpass mye for meg og dette har jeg trent så lenge til at jeg er fremdeles nå – flere dager etter – er litt sur. Mest på meg selv, men også på skinkesteken som hadde vært så frekk å gjemt seg i kjøleskapet helt siden i sommer… Jeg skal ALDRI spise noe skummelt rett før konkurranse igjen. Det har jeg lært.

rhdr

Ettertanke..

Jeg har blitt så sabla voksen nå og forsøker å tenke konstruktivt; Jeg har snakket med mange oppegående folk i helgen. De sier at det er ganske typisk at når det ser ut til å gå bra, så møter man en vegg. Den veggen ble vel snekra i våres. På Klepp. Da vi fikk null på rundering to dager på rad. Nedturen fortsatte utover noen stevner på våren med teite feil og flere nuller. Jeg tenkte jeg skulle gi opp. Bytte gren til IPO. Men var på en fin gruppe med fineste instruktøren på Sølen i sommer. Mange på gruppa der spurte om jeg var sinnsyk som ga opp en så bra hund. Og vi er jo i A! Det er ikke så mange som er det. Fikk nok et  slag i trynet på hovedkurs på Voss der jeg brått og plutselig ble stoppet og strøket på 1.re prøven min i rundering. Den uka toppa seg med at jeg valgte å dra hjem da jeg ikke ville sende hunden min ut i terreng jeg anså faren for heftige skader i.

Ja så det har vært mye. Men er det nok nå kanskje? Skal vi oppover nå? Ja se det! Kanskje det er det vi skal… Trene på tenker jeg. Oppgaven å velge vekk det vi ikke skal drive med er startet.. Kanskje står vi bare igjen med NBF bruks. Kanskje blir det redning uti neste år….. Men det er bare kanskje.

Summasummarum så lærte vi en lekse av dette også. Det er en trøst, dog er den mager.

Men vi har hatt en utrolig helg og sett utrolig fantastiske hunder og folk og jeg har og sett venner lykkes. Det er en liten seier det å tenker jeg.

Men jeg sier det igjen ; Nest år…

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s