Stevne Monsteret gjør comeback


En kjent, men ikke kjær venn var å hilste på forleden dag. Jeg hadde helt glemt å holde han unna og vips hadde han ødelagt nok en dag. Jeg snakker om Stevne Monsteret. Krapylet som dukker opp på konkurranser når man aller minst trenger det. Vi var i de Slitus’ke skoger. Det var tidlig morgen og det var lørdag og duket for A runderingsstevne. 

amonster

Jeg tenkte på det allerede dagen før, på 17.mai. Dagen hadde gått uten en eneste melding fra noen og jeg hadde tilbragt de obligatoriske timene på tur i skogen. Uten å se et menneske eller et flagg eller et korps. Jeg kom til å tenke på at – i det store og det hele så spilte ikke jeg store rollen. Gjorde jeg overhodet en forskjell noe sted? Var det noen som savna meg noen gang? Svaret på disse unyttige spørsmålene ble ikke overraskende: nei.

Tvilen melder seg. Når ble det sånn? Har det alltid vært sånn, kanskje? Det er jo sånn at noen er mer verdt enn andre og at noen er viktigere og flinkere enn andre. Og noen er ikke viktige. Jeg fortsatte den svært så unyttige tankerekka ved å tenke på dagen etter. Da skulle ChaBlis og jeg på årets første A runderingsstevne. Hvorfor skulle vi det igjen? Hadde vi noe der å gjøre da? Å herregud, nesten alle deltakerne var sånne som hadde vært på NM pallen minste et par ganger og. Jeg kunne jo bare la være å dra.

Men så var det noe som slo inn. Et lite glimt av lys og positivitet. Vi har jo trent så bra nå. Det gikk ganske så fint i Sverige sist. Vi må jo øve på å gjøre ting som er litt skremmende.

Så jeg dro. Men glemte å forberede meg. På at jeg trenger ro og fred og tid til å konsentrere meg. Så jeg dro for sent hjemmefra. Litt fordi jeg innerst inne sleit med det at jeg ikke hadde noe der å gjøre. Det ble et kjempestress og mye høy fart. Men vi rakk det. Vi var med som nr 7.

Fremme på åstedet. Å nei! Bilene ble parkert sånn at det ikke gikk an å kjøre seg en tur eller være noe annet sted. Jeg var på en måte stengt inne på en liten p – plass der alle de andre og var. Det var i beste fall 3 timer å vente til det ble oss som skulle inn. Jeg fikk rikelig med tid til å høre hva de andre fikk, hvor bra det hadde gått osv osv. Jeg synes faktisk så og si alle kom tilbake med karakteren 10. Full pott altså. Den karakteren som jeg aldri hadde fått i denne klassen. I mitt stille sinn dannet det seg et bilde. Av alle de andre flinke. Og meg. Ikke flink. I veien. På feil sted. Hører med til historien at ikke alle fikk 10. Men i mitt stevnemonsterinfiserte tankesett ble ting feil oppfattet.

Det blir vår tur. I det vi skulle starte kjente jeg på tvilen og på den helt feile følelsen. Kommer hun til å løpe dit jeg vil når vi starter og på alle 400 meterne vi skal gjennom? Kanskje vil hun feilmelde på sløyfa der nede? Den var jo utrolig mye større enn den pleier å være. Helt feil tanker! De var altså ikke spesielt nyttige.

ChaBlis dura ut, fint og rett og kom inn og jeg sendte henne over og hun løp og løp. Jeg var ikke noe glad. Jeg var bare overrasket og avventende. Noe skjer vel snart. Noe galt.

Og jada! Jeg fikk rett! Det kom en uventet sving på midtlinja og da måtte jeg tenke taktisk. Jeg måtte inn å styre. Det er ikke alltid en god ide på stevner med dette dyret. Og det var ikke det nå heller. Hun løp halvhjertet dit jeg sendte henne. Dalte i intensitet. Begynte ta over showet og søkte mer på egenhånd. Hun løp litt lenger enn jeg ville, med nesa litt mer ned.

Men det var ikke fordet det ikke er mulig å styre henne på stevner, slik jeg tenkte i hodet mitt. Det var fordi min usikkerhet smittet over på henne. Når leder’n ikke er helt med, må Dyret ta over! Så lojal og samarbeidsinnstilt er ChaBlis. Hun tar ansvar og ordner oppgaven som hun kan så godt. Og jeg fulgte med på nedturen. Ånei! Nå går det galt, tenke jeg. Istedenfor å gå inn med tiltak og ta kommandoen.

Hun stakk! Langt! Men kom tilbake uten melding heldigvis. Hun ble sendt ut og kom løpende inn med melding og vi fikk vårt første funn. For et mirakel tenkte jeg. Helt feil tenkt.

Skal så sende ut på andre siden. Det er jo da det pleier å gå galt. Jeg tenkte på hva som kunne skje nå. Og det gjorde det. Ting skjedde. Hun dro 20 meter ut og fremover. Jeg fikk henne inn igjen. Satte henne opp og sendte ut dit vi ikke hadde vært. Hun ville ikke gå dit. Kanskje pga  at jeg sendte feil ift vinden. Men mest sannsynlig fordi det var noe annet hun hadde fått info om i nesa. Og siden jeg jo hadde besøk av Stevne Monsteret og var så sykt opptatt med det, så velger  Terriern å ta over showet. For jeg var jo ute av spill. Hun stikker! Hun løper og søker i vill fart. Stuper inn i et kratt og nedi en bekk. Jeg blir sur og roper sint – kom hit!! Og hun kommer, Med melding jo……. Det var folk der gitt, Og det er det hun har jobbet med hele tiden mens jeg ikke har vært nok på til å skjønne det. Men jeg ble ikke noe glad. For jeg var jo misslykka.

Denne oppgaven var ganske smart. Det var en figurant på hver sin side av midtlinjen, rett ovenfor hverandre. Jeg så jo det at det terrenget ikke ble dekket, men var så usikker og sløv at jeg ikke orket, gadd eller turte å ta styringa å få sendt hunden dit. Og ikke nok med det. Det å legge en et lite stykke fremover og, veldig nær midlinja, var og en festlig vri.

Slike figuranter er ChaBlis kjempegod på. Det er vel en av de få fordelene vi har etter all redningshundtreningen som til daglig har vært til ingen nytte. Som vi ikke bruker til noenting fordi vi ikke har noen som vil ha oss med på laget sitt. Hun finner alltid de korte og overraskende figurantene! Men – hun får dem tidlig i nesa og det er min oppgave å bestemme når hun skal få løpe dit. Jeg gjorde ikke det denne lørdagen på Slitu. Jeg resignerte. Jeg ‘fant ut’ at – jeg hadde jo ikke noe der å gjøre i det selskapet med alle de flinke. Burde ikke vært der, skulle ikke dratt.

Stevne Monsteret virket å ha alliert seg med Styggen på ryggen og jeg tenkte i mitt stille sinn at –  ‘Styggen på ryggen er blitt en av mine nærmeste. Oppå skuldern min å minner meg på at jeg kommer ingen vei her i livet….’

Litt sånn som Onkl P sier det i Styggen på ryggen

Men det er jo ikke sånn! Men asså! Hallo? Dette kan jo ikke fortsette. Jeg kan ikke dra på konkurranser med en sånn innstilling!! Og nei, det skal jeg heller ikke. Eller altså – visst skal vi dra på konkurranser! ChaBlis er kanskje i sitt livs form og det må jeg se å få utnyttet. At jeg er nede for telling etter at resten av livet har vært så kronglete så altfor lenge, se det må jeg faktisk håndtere. Og det skal vi. Vent å se!

DSC_0085 1
ChaBlis med NKK gullmerke med emalje. Null nuller i LP3. En merkedag da Stevnemonsteret ikke enda hadde begynt å egle seg innpå. Sånn skal vi ha det igjen. Stevne Monster skal beseires atter en gang.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s