ChaBlis og jeg har virkelig fått kjørt oss i helgen som var. På flere måter. Det var duket for søksstevne i Laholm og dagen etter, sporstevne i Væxjø. 115 mil og 15 timers kjøring. Bare det er jo litt i overkant. Særlig siden jeg fremdeles venter på operasjon av uklart høyre øye. Noe som gjør sterkt sollys og mørke utfordrende. Jeg kjører alene, for dette er enda en av mine interesser samboern ikke deler.
Nei, vi hadde ikke trent stort i skogen. Det har jo vært snø. Et par runderingstreninger og noen sportreninger på snø og gress. Men vi hadde ikke gått skogsspor heller. Vi ankom altfor sent på kvelden, det flotte anlegget til Laholm BHK. Det tar tid å kjøre 50 mil med vogn i påskeutfarten over Svinesund.
De hadde merket av hvor vogna skulle stå, med sporsløyfer. Greia var at jeg ikke så sporsløyfene i mørket bare… Så vi campa nederst på lydighetsbanen. De hadde og merket av uttaket for EL. Noe jeg da heller ikke så og valgte en annen kontakt. I det vi skulle sove, var det minus 3 grader i vogna og jeg måtte jo konstatere at det ikke var blitt særlig til oppvarming. Gass er bra! To flasker hadde jeg. Men den ene var tom. Så etter masse banning, fikk jeg kobla over. Hvorfor i all verden har man industrikobling på campingvogner!! Håpløst trangt og vanskelig. Så det ble som det pleier med denne vogna innimellom – sove to timer for så å våkne av at det er dritvarmt! Også skru ned varmen også er det dritkaldt. Og sånn gikk natta.
Sjarmerende oppmøtetid for søkstevlingen – kl 0700! Og det var ikke på klubben, men et annet sted jeg måtte finne i full fart etter å ha sovet nesten ingenting og da heller ikke våkna så tidlig som jeg burde. Ingen kaffe og ingen mat var med heller. Å hildrandre for en bra start.
Det viste seg at vi var bare tre stykker og jeg trakk nr to. Helt perfekt. Tid til å varme opp og skifte sko osv, men ikke tid nok til å bli nervøs og tenke. Det var et par plussgrader, jaggu sa jeg sydsverige! Åpen og fin løype, litt kupert, men dommerne kunne se hunden nesten hele tiden. Litt vind. Steingjerde på venstre side, som gikk parallelt med midtlinja et stykke. Det var også fra venstre vinden kom. Gudene veit hvorfor jeg sendte første slaget dit…. For det ble jo ganske kort og det viste seg at det lå en fig helt i starten på
motsatt side. Bikkja fikk den i nesa og styrtet over i en dundrende flyer. Gøy å ha en så god flyerhund i Sverige. Svenskene gjør ikke sånt. De stopper hunden på hvert slag. ChaBlis elsker flyer og dommerne gisper litt idet hun kommer. Flott funn og påvis. Men jeg får ikke til å sende henne over dette gjerdet på motsatt side i motvind, slik at venstresiden blir litt kort igjen. Jeg velger å ikke presse henne ut der. Noe jeg kunne (og skulle) ha gjort. Men jeg valgte å beholde det gode samarbeidsklimaet og ikke krangle med bikkja så tidlig.
Hun er skikkelig i slaget. Løper mega mega mega fort og vender når jeg roper. Helt nydelig. Viser seg at det ligger en fig lenger frem på venstresiden i et kratt. Jeg ser jo det at ChaBlis drar mot den på flere slag men jeg får likevel kalt henne over og ut på andre siden i flotte flyere. Så får hun ta figgen på venstre side. Det er en dame som sitter på en sten. Bikkja er svært gira på å leke nå. Klaprer med tenna og biter meg litt i låret, men finner seg i å gå bak helt inn til linja. Selv om jeg roser , merker jeg at misnøyen hennes vokser litt. Sender henne ut på motsatt side og hun stopper etter ti meter for liksom å statuere at hei, ingen leke er kommet enda!! Hun trenger bare en kommando til for å fortsette å gå og sånn går det et stykke til. Helt til jeg tar henne inn.. for å styre litt. Det burde jeg ha skjønt at jeg ikke skulle. For da får vi stopp nr to idet hun sendes ut. Og hun overtar styringa og drar på et flott søk og finner på egenhånd. Trodde det skulle koste oss poeng, men det gjør det ikke i det hele tatt. Dommerne likte initiativet og er dypt imponerte over ChaBlis sine søksevner. Har igrunn dekket resten av løypa, men jeg spør om jeg må sende en gang til på ene siden før jeg går over slutten. Det ble jo teit, for hun gadd selvsagt ikke å gå ut der enda en gang og stoppet litt. Likevel greide jeg å tvinge henne ut.
Vi fikk 8.5p. Noe som lett kunne vært 9 eller mer, om jeg hadde gjort mer rett. Men jeg er fornøyd, for det har alt i alt fungert fint og dommerne synes det var bra. Vi har noe å trene å nå.
Quinny kjedet seg ganske mye på denne ture men fikk lekt seg litt på planet da..
Feltet foregikk på samme sted. Her tygde ChaBlis litt, og fikk hhv 1 og 1.5 p trekk for det. Veldig strengt dette i Sverige for hun gikk et nydelig felt.
I lydighet får vi det sedvanlige trøbbelet med at idet vi kommer frem til dommerne så melder bikkja seg ut. Ingen hjemme. Men vi får poeng. På noe øvelser, litt lite da.. Vi får kun en null, fra en dommer og den kommer på kryp. Selv om krypen er blitt merkbart mye bedre! Men det var som jeg var redd for – mye rusk.
Vi ender opp med nesten 500 poeng. Og jeg syns det er helt innafor, alt tatt i betraktning. Det er en tangering av persen vår i Sverige faktisk og det lover godt for fremtiden.
Væxjø Neste stopp Væxjø. Her bor storebror Zenit og mors bror til Quinny, Dante. Vi får campe innomhus hos Eva og det var veldig bra å slippe å fryse enda en natt! Sånn bortsett fra at Emil stresser rundt hele natten for å gjemme verdens beste tyggeben som han fikk av Eva, så ble det betydelig mer soving den natten.
Vi trekker spor nr 4 og blir plassert uti de svenske skoger i påvente av at dommerne skal komme. Nydelig flatt og litt åpent terreng. Men det er vind… Dommerne kommer såpass kjapt at jeg ikke engang rekker å venne meg til å ha på linse på ett øye. Det er nemlig en utfordring å gå spor med dårlig syn på høyre øye, for man har ikke helt følelsen av avstand og man ser ikke hull i bakken og sånn. Men idet vi skal starte oppsøket så ser jeg heller ikke hjørnesløyfene og må pent be om litt ekstra tid til å skifte til briller igjen.
Vi kommer oss avsted etter å ha dratt på det sedvanlige baksporet… Det er vind. Jeg burde forventet det. Men er stressa pga synet. ChaBlis går i fin fart og jeg er ikke i tvil om at det er rett det hun gjør. Men vi finner ingen pinner.. Og det i starten så åpne terrenget, blir mer og mer krattete. Jeg skjønner ikke helt at hun kan ha gått av på vilt eller noe, for tempoet er behersket og bra. Så ser jeg meg rundt. Det er masse små spor overalt rundt oss. Villsvin! Her å. Herregud. 
Siste sporstevnet vi var på ble og sabotert av disse livsfarlige grisene.. Jeg bestemmer meg for å gå tilbake i retning start og kjøre nytt oppsøk. Kommer oss ut av krattskogen og jeg ser jo det at hele bakken er dekket av villsvinspor! Ikke rart dette ble vanskelig. Siden det er så bra vind, finner ChaBlis en pinne veldig fort og så er vi på sporet. Hun går behersket og fint og plukker tre pinner til. Da blir det utfordrende igjen og hun går av og på og surrer rundt… Så møter vi dama fra sporet ved siden av oss. Hun mener vi er i henne spor.. Hm men.. åssen kan du egentlig vite det, tenker jeg. Og sier at vi får bare gå og se hva vi finner. Og vi finner en pinne. Vår pinne. En stund til, så er sluttpinnen funnet og vi er innafor tiden. Litt for lite poeng med to pinner i manko og jeg ser at nabodama finner sin pinne 25 meter fra vår og vurderer å klage på sporet. Men.. på den annen side så kom vi i mål og det var det 5 andre som ikke gjorde den dagen. Så jeg lar det ligge.
Tilbake på klubben og varmer opp til feltet. Klubben er og plaget av villsvin så de har gjerdet inn overalt med elstengsler. Jeg ser ikke de tynne metalltrådene med det dårlige synet mitt og hiver en ball altfor nærme, slik at ChaBlis løper rett i metalltråden. Hun piper! Og halter! Men jeg får strukket og dratt litt i det og vips så går hun normalt igjen.
Hvilket felt! Hun drar rett ut akkurat der jeg vil og bråsnur fordi det er en gjenstand der. Apporterer den og tre til lynkjapt. Tygger litt på en. Og er litt utålmodig og piper to pip idet hun må inn på plass. Dommerne trekker oss et poeng og vi får karakter 9 fra begge.
Etter nydelig varmmat er det dags for lydighet. Eva har kommet også og skal filme det hele. Vi varmer litt opp, og jaggu lander hun ikke i el stengslet enda en gang! Håpløst asså. Det er sol og motlys og jeg har ikke sjans til å se hvor disse gjerdene er! Men hun halter ikke, så vi fortsetter. Jeg skal prøve en annen inngang til dommerne. Skal løpe og leke inn også sette henne i sitt når vi kommer dit. Det fungerer ganske bra, helt til hun begynner å henge for alvor i foten. Hun setter seg ikke på holdter. Jeg tenker at OK da er det bare en ting som funker – en korreksjon. Så jeg er så teit at jeg tar så vidt i halsbåndet og korrigerer henne og legger henne ned i dekk. Tar en kalkulert null, tenker jeg. Dommerne blir stive i maska, men jeg får beskjed om å fortsette med neste øvelse. Det er jo ikke lov å ta i hunden sånn på stevne. Så de kunne igrunn hivd meg ut. Men det viser seg senere at vi må ut uansett av andre grunner. Innkallingen går tregt. Hun vil ikke dekke. Og på fremadsendingen ser jeg tydelig at hun halter.
Snakker med dommerne som også har sett det, så vi blir enige om at jeg skal bryte. Og da hjelper det ikke å ha slitt seg gjennom et flott spor og et flott felt og en dekk.. Det blir null poeng inkassert den dagen og gud veit hvor lenge det blir til vi kommer med på et sporstevne i Sverige igjen.
Ja, er det ikke villsvinspor, så er det villsvingjernder!! Helsike altså. Resultatlista viser at det kun er to ekvipasjer med mer enn 500p , dvs at vi fint kunne ha kommet et stykke opp på lista. Men neida. Isteden er det bare å ta fatt på de 55 milene det er hjem.
Etter en tur til Logreklinikken dagen etter, fikk vi løst opp i trøbbelet og hun er helt fin nå heldigvis. Takk til Kristin Halle for flott service!!
Men det ER grisens år dere……
LIVET i LIER 