LIVET i LIER

Endelig greide vi å overvinne det store, men usynlige Stevnemonsteret! Etter at det sedvanlige ‘ettellerannetrart’ skjedde også på stevne lørdag, freste vi avsted helt til Ringebu for å ta opp kampen med sabotøren Stevnemonsteret! – Nu jæklar, er tullet over! Og det var det. Vi greide vårt store mål denne våren: Opprykk til klasse B rundering. Men også det ble en thriller…

For å starte med begynnelsen; Jeg har en eksepsjonelt flink hund som er avlet for – kjøpt for og født til å jobbe og søke etter både folk og ting. Hun lærer og lydighet fort så vi føyk rett opp i klasse 3 på svært kort tid. Hun ble B godkjent i Norske Redningshunder allerede ifjor. Målet i år er stjerneklart; Opprykk til NBF klasse A rundering. Men før det måtte vi opp i B.

Opprykket fra D kom etter to konkurranser og vi fikk tre godkjente C stevner ifjor. Greit at B-opprykket røyk pga en skrullete fellesdekk i november i fjor, hun var jo bare barnet (19 mnd). Jeg tenkte at iår var det ‘bare’ å dra til Sandnes i mars og hente ‘gullet heim’. Her skulle det rykkes opp til B! Men sånn fungerer det visst ikke…

Stevnemonsteret dukka opp dette året. Allerede første helgen i Sandnes: ChaBlis går som en kule. Jeg drar henne av påviset og kasta bort åtte minutter der. Hun fortsatte med en strålende rundering etter det men vi røyk på tiden.

*Dagen etter i Sandnes: ChaBlis er enda bedre i runderinga. Dommern står klar med karakter 10 og vi har en 9 på feltet. Lydigheten gikk veldig bra. Jeg greier å overse en melding….

*Vi drar til Halden:  Bare litt krøll på lydigheten. Ingen nerver før runderinga, annet enn at bokstaven B kverner rundt i hodet. Får sjokk da jeg ser terrenget. Må klatre opp til starten uten sti. Må manøvrere etter merkebånd som skal være midtlinja som også er uten sti. Stevnemonsteret vokser og stresset mitt øker og jeg mister oversikten over hva Frk Hund driver med. Hun gjør jo akkurat det hun skal; løper, leter og finner. Hun går dritbra! Monsteret står i veien for at jeg skal se at min fantastiske fine hund kommer som et lyn og melder på andre figurant. Jeg sender henne bare videre! Strålende melding også på tredje fig og vi når 200m med god margin. 6 i karakter hjelper ikke i den store sammenhengen. Og hvorfor skulle jeg på død og liv ta fellesdekken? Ja, hun reiser seg når jeg oppfører meg som at på banen er det omtrent like farlig som på krigsfronten i Syria. En 10’er i feltet etter det blir bare såvidt registrert. Og sånn går no’ konkurransedagan…..Fin hund, men synd hun har fått den føreren.

Stevnemonsteret vokser for hver konkurranse.  Monsteret som forteller at jeg aldri kommer aldri til å greie det og i samme slengen minner meg på alt annet jeg heller ikke greier. Jeg burde slutte å få til noe som helst. Men jeg er sånn innerst inne at det er ikke mulig for meg. Moren min sa alltid når jeg var liten at jeg fikk til det jeg ville. Det var bare ikke så mye jeg ville… Men dette har jeg villet helt siden Emilsen The Cairn drev og sleit ut instruktører i sin spede barndom.

Det blir 20.6. Nannestad HK sin lydighetsbane ligger badet i sol. Og litt fluer. Det er fellesdekk. Jeg vet at The Dyhr ikke har ligget i en eneste konkurransedekk i år. Jeg ser for meg siste dekken hun lå i, enda så lenge siden det var.. (Ja, det har jeg lært av Monica Wikstrøm.) Fem  minutter går. Det er fluer, varmt og det er skyteøvelse og lavtflygende fly. Ikke en lyd fra lille brune og svarte, ikke en bevegelse. 10’ern er et faktum! Fantastisk.

Så blir jeg mast på. Det stresses rundt meg! Ånei! Stevnelederen/kommandanten snakker veldig høyt og veldig fort og mye. Monsteret rasler i buskene… Det kommanderes ‘fremad springmarsj’ og ‘helt om holdt’ under sakte marsj. Kommandoer som ikke har noe å gjøre i lineføring klasse C. Jeg blir irritert, faller ut og får 5 på lineføring. ChaBlis tisser så under andre stå under forangående i line!! Erremuuulig? Det blir sitt under marsj istedenfor dekk.. Skjer’a? Stevnemonsteret er framme igjen i størrelse Large og det skjærer seg skikkelig. Men hallo? Jeg skal blåse i om andre er stressa. Om andre gjør feil. Om hunden feiler littegrann. Men det kokte visst bort i kålen. Det også.

Jaaada så gjett hvem som drar ut i skauen og får 9 og 9,5? Til ingen nytte. Men det viser seg dagen etter at det var til nytte… For jeg fikk trygghet på at det er mulig å snu en dårlig trend. Det er mulig å glemme en tabbe eller to. Eller et Monster eller to…

21.6: Den vakre Gudbrandsdalen! Badet i deilig skygge. Ingen fluer. Vi fikk kikka litt på banen kvelden før. Kjørt noen morsomme funn. Jeg fikk flott tips av Gro S til kryp. Vi har sovet på befalsforlegning i dobbeltseng. Jeg og ChaBlis altså. Jeg har funnet ut hvem som er dommere og bestemt meg for at de er OK. Alt er så bra som det kan få blitt før lydigheten starter.

Ånei! Jeg trekker nr 1! Ånei! Jeg ramler ut på lineføringa! Hvor blir det av min venn Stevnemonster? Jeg puster ut, kikker ikke på karakteren, glemmer hele greia og fokuserer på at kommandanten her i Gudbrandsdalen jaggu er ei flink jente. Nå kommer det vi kan: Forangående i line: Vi har trent mye på rolig tempo foran. Det går fint, men ble litt for rolig bare: 8,5p. Dekk under marsj: Flott fot, rask reaksjon. Trekkes kun for treg ned siste del av dekken: 9p. Innkalling: Kanonfart og kjapp start. Litt for stor bue ved innsitten: 9,5p (Fader og jeg har trent på at hun ikke skal bremse farta med kneet mitt..) Kryp: 10p!!!!! Dommeren mumlet at: ‘Dette var denna terriern jaggu god på!’ Takk til Gro for tips om å gå ordentlig men ikke løfte beina så mye. Apportering: 9,5p. Jadda, vi kan dette! 0,5p trekk for posisjon litt langt ut fra fører. Hinder: 55 cm er for ChaBlis som en terskel å regne og hun pleier kun å gidde å slepe seg over med touch og alt. Endelig skikkelig fart og høyt hopp. Men et bjeff. 9.5p! Også: Fellesdekken som alt står og faller på og som kun har fungert en gang før i konkurranse… ! Ups, feil tankegang – ref Monica Wikstrøm. Fokus ble da dagen før da hun lå som en prest og sånn ble det seendes ut idag og 🙂 Jaaaa vi har greid kravet i lydighet med margin på 29p!

Menatte – dommeren kommenterer at hun halter litt. Hun gjør faktisk det. Jeg masserer og sjekker og står i, og ser ikke mer til det. Vi drar opp i feltet og må vente i både votter og vinter. Ingen vet helt hvem som er hvor eller hva som skal skje neste gang. Jeg rekker å varme henne opp tre ganger før det blir vår tur. Hun halter og hun halter ikke. Er det det som skal skje nå, tenker jeg katastrofemessig. Nå er hun kanskje skadet da. Feltet blir endelig klart og hun løper som før og får en 9 er. Altså ett poeng trekk fordi hun avleverer en skikkelig bærsj uti der. Og det viser seg senere at også seieren røyk med den bæsjen. Det som skilte hun som vant fra oss, var nettopp at hun fikk 10p i feltet.

Rett i rundringsløypa. Øvelsen vi kan aller best. Jeg registrerer at hun halter når vi går nedover veien. Kjenner etter overalt, men finner ingen ‘feil’. I terrenget halter hun ikke så jeg tenker at det blir for dumt å trekke henne nå som vi er så nære målet vårt.

Og det er i runderinga den virkelige læringa foregår for min del! Før og under øvelsen gjør jeg så mange feil; Skulle jeg latt være å tenke opprykk nå så måtte jeg hatt veeeeldig sterke piller . Jeg vet at vi kan greie det, tilogmed om noe skjer. Men mister vi en fig så er løpet kjørt. Og blir det dårligere enn 8p så er det rett hjem. Og halter hun så må vi bryte. Og det er en tung løype. Og det er tørt i terrenget. Det er en vanskelig oppgave! Jeg starter med feil fokus. Starter med å tenke på det som ikke må skje.

Det første jeg ser er at det er et hus i starten! Dommeren sier at huset er med i runderinga.. Aha. Da må jo fig 1 være der! Da må hun gå rundt huset. Fillebikkja nekter å gå rundt huset, hun går foran. Jeg sender tre ganger på huset, men gir opp og sender andre veien. Sender så enda en gang litt bakover for å få sjekka dette huset. Glemmer at hun fortalte meg allerede første gangen at det ikke er noen der! Vi går altså på en liten konflikt og jeg får et dårlig slag på høyre siden som jeg også sender på nytt, selv om hun viser tydelig at hun gjerne skulle tatt en titt på andre siden litt høyere opp i terrenget. Jeg gjør som jeg har lært av ganske mange.. Tar en timeout. Setter hunden ned. Gir henne vann. Puster og tenker. Hvor ble det av rytmen og systemet? Hvorfor vil hun på andre siden? Hvorfor er vi ikke enige?

Stiller henne opp mot den ‘spennende siden’, puster og går henne igang. Wosj! Rett ut, fram…nei vent, hun bøyer av alt for tidlig… og kommer strålende inn med funn! Vanskelig fig som lå nær i en dump bak en kolle. Etter det blir det plankekjøring. Jeg blåser i å tenke hvor de neste figurantene kan være, jeg gjør oppgavene mine og jeg vet jo at hun alltid finner bare hun blir sendt sånn noenlunde i rett retning. Meldig på fig to! Easypeasy. Det varer og rekker før hun styrter inn med melding på fig 3. Han lå rett før en bred sti og et lite stup. Peanuts for min Maskin. Hun får ball! Og jeg får åtte!

**Peneste åtter (og dommer!) jeg har sett. Vi har greid opprykk med margin på 35p!**

 Og det har vi søren meg slitt for og lært veldig veldig mye av. Det er ikke sånn at har du en flink hund i skogen så vil du rase oppover i klassene. Teori og praksis henger ikke sammen i det hele tatt. Ikke bare skal man få trent inn alt, men man skal ha en hund og en fører som får til å skru seg av og på hele fire ganger i løpet av en dag. Lydighet, fellesdekk, felt og rundering. Man vet heller ikke helt hva som kommer når. Og vi er bare mennesker og hunden er tross alt et dyr.

Det var såååå spennende og jeg håper at vi er bedre rustet til å ta neste trinn på stigen opp til A. Og ja; vi har fått så mye hjelp fra så mange flinke folk underveis. Dere vet hvem jeg mener og jeg håper dere fortsetter å være der.