Stup mørkt i skogen. På med hodelykt, refleks og lys på hund og tusle innover en smal sti. Jeg lyser ut på sidene av stien og skimter kun noen trær. Aner ikke hva slags terreng som ligger bak der. Aldri vært i området her, vet bare at det er beryktet for å være bratt. Borti der, i mørket venter en fyr med NRH vest. Han kan fortelle at der er starten. Midtlinja er 300m og det er gjemt to figuranter. Mørkesøksprøven i NRH er igang.
Jepp, dette har vi aldri gjort før, så det går sikkert bra, tenker jeg idet jeg stirrer ut i mørket med verdens største hodelykt. En stålampe, nesten. Sender ut på venstre side først, for der ser jeg det er mulig at det ikke er så bratt. Kjekt å få en god start. Og det får vi. Rett over og ut på høyre siden. Hun kommer altfor fort tilbake og jeg sender en gang til, for å statuere et eksempel ala – hallo jeg bestemmer faktisk hvor du skal løpe hen. Jaja, rett over til venstre igjen… og det løpes… ser ikke en dritt, men hører kvister som knekker. Tenker at her er det vel smart å ikke rope så mye så jeg lar henne holde på. Hun kommer inn igjen og jeg sender for tredje gang ut på høyre med nesten like vekslende hell som sist… Siden hun drar litt fram, så velger jeg å stole på at ingen er der og hun får gå ut igjen på den ‘spennende’ siden. Ojoj for noe løping! Hun kommer i 110 med blålys på ryggen og refleks på bringkobbelet med melding. Hurra tenker jeg i mitt stille sinn. Hun ‘virker’ altså, selv om hun er litt rar i mørket.
Påvis i mørket er noe annet enn i dagslys. Jeg henger på gjennom et fantastisk tett terreng med hodelykta i hånda av frykt for å blende bikkja. Blir veldig glad da jeg ser Carita liggende i en mosedott. På NRH – prøver er det litt mer morsomt enn i konkurranser, for figuranten kan belønne om jeg har med leke. Og det hadde jeg. Tjohei i skogen.
Det er adskillig mer fres i frøkna på høyresiden nå. Hun sendes ut i mørket, blir borte og kommer 
igjen – nesten der jeg hadde trodd. Jeg ser på henne at noe er uti der på høyre siden, men lar henne ikke gå dit på egenhånd med en gang. ChaBlis er en hund med utrolig høy søksmotivasjon og om jeg lar henne løpe som hun vil, så ..ja så gjør hun det. Visst er poenget å finne folk, men vi skal gjøre det sammen og det skal være et visst mønster i søket.
Kort fortalt: Etter endel slag til i faderlig fart, finner vi Lisa som står øverst på en liten ‘fjelltopp’ inntil et tre. Jeg peser meg opp dit, gir ballen til Lisa, som gir den til ChaBlis. Vips har vi funnet begge to også ble det Jul, påske og pinse på en gang!
Dommer’n lurer på hva jeg syntes om dekkinga av høyre siden. Nei, vi sleit jo litt med det, sier jeg.. Nå var det motvind ut der og det er veldig bratt ytterst, så det er ikke så veldig rart, sier han. Han ønsket at hun skulle gått litt lenger ut, men på den andre siden – så hadde hun full kontroll. I en konkurranse hadde nok det kostet endel poeng, men der er det faktisk dagslys og man har noenlunde peiling på hva som befinner seg bak det nærmeste treet. Hunden jobber kjempebra, dekker terreng og finner alt den skal i en faderlig fart. Fine meldinger og kjappe påvis. Hurra. En morsom kveld i Askers dypeste skoger. Takk til alle som var med.
LIVET i LIER 