Ronja flyttet for noen uker siden til Fride. Hun ble dessverre altfor nedprioritert, noe en sånn hund ikke fortjener. Føles trist, men det er ikke mer enn en liten biltur avsted så kan vi hilse på. Hans Kongelige Cairnhet BH Emilsen er da offisielt single, så damehunder: nå er det sjanser for å bli kjent med en usedvanlig høy og mørk herre på rundt 30 cm, helt på middagshøyden. Han er som menn flest, trives diagonalt i solsteika mens hans vasker sine edlere deler og kanskje trøkker ut en rap nå og da.
Det han har igjen av selskap hjemme nå, er en dame han er ganske misfornøyd med. Hun er tysk, med et latterlig fransk navn. Langbeint og jævlig, og med skjegg! Hun er så høy at han får ikke gnagd på nakken eller ridd på henne. Om han prøver seg på litt løping, blir han meid ned. Får ikke brukt’a til noesomhelst. Om han er for tung i sæssen for denna dama? Næsj, han bare gidder ikke løpe etter en sånn frekk type.
Det har ikke vært så mange damer i Emilsen sitt liv. Han syns de er spennende å se på, men egentlig litt gufne når de kommer på nært hold. Han vet ikke helt om han skal løpe logrende mot dem, gå på tærne med halen brettet over ryggen eller skal han kanskje stramme ørene, sånn at det ser ut som at han bare har et oppå hodet der?
Løsningen blir da å stå stiv som en pinne og se hva den møtende gjør. Han løper ikke i utrengsmål, han Emil. Han ser dem ofte gjennom vinduet fra kjøkkenet. DA! vet han hva han skal. Han skal bjeffe og knurre langt inni seg. Gjerne også beinfly ut i hagen i tilfelle de kan ses derfra også. Uansett damehund eller mannehund, eller folk eller hester eller katter eller høner… De skal IKKE inn på hans område. Hans område er alt han kan se. Uansett hvor han er.
En gang i tiden var Emil en fryktet brukshund. Han trente nesten hele tiden. Fordi hu’ som eier’n syns det var moro. At Emil fint kunne tenkt seg noe annet enn gå lydighetskonkurranse i pøsende regn på en søndag, se det blåste kjerringa i.
Nei, da var det mer morro med brukstrening egentlig. Han lærte tidlig at i skogen ligger det spor. De er det mat i! En gang han var på Sølen hadde de gravd ned Vom Og hundemat under mosen! Han gikk som et lokomotiv foran der. Men så skulle kjerringa på død og liv konkurrere i spor også. Der var det jo ikke en brødsmule å finne. Bare noen tørre pinnebiter. Joa, så han rusla pliktskyldig rundt der. Han var altså en fryktet brukshund fordi at om han skulle være med på konkurranse, så var det mye å frykte… Det er nemlig lydighet i bruks også. Det er hunder utenfor på plassen. Det er hindere og apporter og. Hunder kan stirres senk, gjerne under øvelsen ‘dekk under marsj’, som da blir ‘stirr under marsj’. Det som er kjempegøy med hinder, er at man kan spurte mot dem og bråstoppe foran! Se da blir kjerringa gæren bak der.
Nå som Emilsen er singlecairn, er det godt mulig at han skal fortsette å få gå spor der det dukker opp mat av og til. Eller han skal kanskje få drive litt med favorittøvelsen – rundering. Der er det folk i skauen som er neddynget med godbiter. Det er bare å løpe vettet av seg ut i skogen, finne dem, rive en gul pinne ut av hendene deres, levere den på midlinja også storme ut tilbake igjen og vips: Dinnertime!
Lydighet skal han ikke drive med. Han kjenner han blir kvalm om han hører ordet LP1. Men rally kanskje? Der skjer det mer morsomme ting og det tar ikke så himla lang tid før godbiten blir servert. Greia der er at det hender noen bjeffer utenfor. Men han kan jo øvelsen ‘stirr i senk’, så saken er biff!
LIVET i LIER 