LIVET i LIER

Ja, litt på etterskudd. Tok en tur til Bardufoss i romjula. Flink hundedame som bor der og som hadde fått besøk av hundemannen sin. Siden jeg ikke er en fullt så flink hundedame så tok jeg med noen ‘problemområder’ (les; ChaBlis) oppover til Gunn Anita og Armin. 

Jeg hater å fly. De første 40 minuttene av flyturen tenkte jeg seriøst på å gå av. ‘Hvordan kunne jeg finne på å sette meg inn i denne blikkboksen?’ Alle vet jo hva som skjer om et fly ikke virker. Ikke? Vel, en buss blir stående på veien. Et tog står på skinnene og en båt er det litt verre med for den k a n  synke og få lyst til å stå på bunnen. Men felles for alle er at de vil stoppe og bli stående et sted. Men fly? Hallo? Hos fly oppstår sannsynligvis og trangen til å stå på bakken. Uhorvelig dårlig ide. I veldig store deler av flyreisen driver fly med det de skal – de flyr. Jævlig  høyt. Men om (dvs da, som jeg var overbevist om) flyet ikke virker mer, motoren stopper, bensintanken lekker eller vingene brekker eller kanskje alle vinduene faller av; da styrter vi folkens. Slike oppløftende tanker gikk altså gjennom hodet mitt mens jeg febrilsk forsøkte å overse ‘Safety onboard’ brosjyren. Jeg ble sittende og fundere på hvordan jeg skulle få den pustemasken på ChaBlis om (eller, jeg var jo i katastrofemodus og tenkte når) vi styrter. Burde jeg sikre meg en taperull før de gule pustemaskene kommer tilsyne, tro?

Ja, ChaBlis med i kabinen. Vi hadde fått tre seter for oss selv, og urettferdig nok så måtte hunder ligge på

gulvet. Flyarbeiderne, crewet eller kabinpersonalet eller hva det nå heter, tok seg tid til å komme og hilse på og snakke med oss. Og vips var igrunn fly ikke så ille. Jeg konstaterte særdeles overrasket at vi hadde faktisk landet og alt var jo i den skjønneste orden!ET mirakel! Hvordan kunne det skje? Skjenket høyere makter en bitteliten tanke og tuslet ut av flyet i Winter Wonderland! Det hadde snødd i Bardufoss og det var – eh..bikkjekaldt.

Mange mange år siden jeg har vært i Nord Norge. Og selv om det var mørkt, så er det sinnsykt fint oppi der. Bagasjen var borte. Gunn Anita og Armin som skulle hente meg var snødd inne. Ingen drosje ville ha en livsfarlig hund i bilen i 10 minutter bort til hotellet. Jeg hadde tynne, våte sokker så å gå den timen det ville ta til hotellet var utelukket. Venta litt da. Ble lokalkjent på flyplassen og fikk sokker! av en tollerdame der.

Jeg ble tatt godt imot og installert på en nyoppusset åttemanns hytte istedenfor det lille hotellrommet jeg hadde bestilt. Var eneste gjest, så da. Kofferten kom kjørenes 5 timer etterpå. Det viste seg at den var stoppet av Politiet fordi den inneholdt våpen. Vi skulle jo drive med skuddtrening. Det var signalpistol. Kunne ikke ramla meg inn å sjekke den inn som våpen.

Resten av dagene ble jeg gjestmildt behandlet av vertskapet. Vi kjørte både hit og dit og kikka på fjell og gamle setere. Jeg bodde rett ved de mest fantastiske skiløyper man kan tenke seg. Men hadde ikke ski, og var heller et sånt plagsomt objekt der vi tuslet morgentur. Sola gikk aldri opp, og da heller ikke ned… men etter at den hos oss ‘søringa’ ville ha gått ned, ble vi kjørt til en kjeller. I bilen var to Doberman og to Airedale. Armin og Gunn Anita har kjøpt seg Sepperl fra verdens beste kennel: Von Erikson. Morro å se en hannhund fra Tyskland. De jeg har sett, har vært tisper.

I kjelleren så vi på dette med å gå fot uten å hyle og pistre, vi så på slipp og ChaBlis fikk leke litt med Armin. Han driver skyddshundsenter og trener opp politi-, forsvar- og konkurransehunder i USA og er en svært dyktig figurant. ChaBlis var veldig fornøyd med å få tygge litt på han. Og, jeg blir litt oppgitt altså; Ti minutter med han, og ChaBlis går en fot som ville fått dugelig med poeng i en konkurranse. Erremulig, Hvilken hund er det?, tenkte jeg.

Det lå og ulmet i bakhodet at; snart skal jeg hjem igjen. Med den hersens blikkboksen. Men vi fikk så mye å drive med på dagen der at jeg glemte å gire meg opp på hvor fælt det kom til å bli. At flyet ikke kom til å virke. Men vi landet og det var ikke så verst.

Jeg tok kofferten og dro den mot utgangen. Føltes tung. Men drar den likevel langt ut på p plassen.  Ser at den er merket med ‘Heavy’. Og at den er annerledes enn sist jeg så den. Ikke min, nei. Okei, inn igjen. Fram og tilbake til de som åpner dørene også snek jeg det blytunge monsteret opp på båndet igjen. Står og venter ved bånd 2. ChaBlis er med. Ufordragelige unger maser om å klappe osv. Så blir det tomt på båndet. Ingen koffert. Ser plutselig at bånd 3 er merket med Bardufoss. Smyger meg diskre bort der. Står der 15 minutter, vel, Båndet er tomt. Ingen koffert til meg. Da får jeg etter mye research vite at den ble sendt som spesialbagasje fordi det var våpen i den. Kan hentes sånn cirka i andre enden. Dett var dett. Hund, ann og mus endelig i bilen på vei tilbake til kjedelige Kjellstad.