LIVET i LIER

Årets siste dag. Godt nyttår! Alle jeg kjenner! Er visst da man driver med sånn….oppsummering.. Det er da man skal si hvor fornøyd man er med dette og hint. Og nevne hva man har fått til osv. Det er fort gjort. Jeg har ikke fått til noe som helst. Jeg tror ikke jeg kan krysse av for en eneste fremgang. Sånn. Ferdig. Når det gjelder kun meg selv, altså. Hadde jeg ikke hatt hundene, så hadde det vært lite utvikling å spore og lite saker og ting som har vært stimulerende. Og i disse ‘Happy go Lucky’- dager så skal jeg faktisk skrive litt om begge deler her. For jeg har jo hundene og er de evig takknemlig! Og er så heldig å bo sånn til at jeg kan fortsette å ha de. Og det er jeg, om mulig, enda mer takknemlig for iår enn ifjor. De er mitt nord, øst, syd og vest.

De får meg ut, de får meg til ikke å gi opp og de gir meg en følelse av å være til nytte. De hjelper meg å møte folk jeg føler meg hjemme med og hver eneste dag lærer jeg nye ting om meg selv og om de. Så 1000 millioner takk for det.

Nedtur. Å feire 3 år som NAVer er noe jeg aldri trodde jeg skulle oppleve. Jeg har stanget i veggen og i systemet i hele år. Virkelig kjent på at jeg er blitt eldre og utdatert og ikke ønsket. Vært god inntekt for et karriereveilederfirma – eller skal jeg si villeder – faktisk i over et år. Nå helt på tampen ser det ut til å kunne bli en lysning utpå nyåret med arbeidstrening. Men det har jeg ordnet selv. Og uansett så er jo veien til fast, betalt jobb veldig, veldig lang. Det har vi jo lest i media og siste tiden. Prosenten av de som blir ansatt gjennom et sånt system er veldig lav.

Så jeg antar at jeg har greid å få meg et nytt slagord: Lowered Expectations.

Det er ingenting som blir som man tror. Og det behøver ikke ha positiv klang. Jeg har likevel heller ikke fått til å leve med at jeg mistet lokførerjobben. Å først ha brukt så mye tid på den utdanninga også gått gjennom en tøff og urettferdig prosess som jeg endte med å tape. Også greie å få igjen både helsegodkjenning og førerbevis og en slags oppreisning, men likevel igjen ikke få brukt det til noe – det er et kjempenederlag. Når gamle ledere legger kjepper i systemet, så er jeg sjanseløs.

Å ikke greie å komme igang med trening og spise ordentlig, det er jeg og skuffa over. Jeg kan love at det gjør noe med fremtidsangsten og de knuste drømmene. Sånn, det var det. Så over til det som interesserer meg:

Opptur! Så derfor er jeg så utrolig glad for å kunne drukne meg i hundeaktiviteter. At Emil har trøbla med korsbåndskader har vært veldig strevsomt. Men jeg håper at 2018 blir et bedre år, også for han. Han skulle jo få gå litt mer spor og kanskje få starte på blodsporprøve. Men først blir det rehab på gutten. Slanking og vanntredemølle.

ChaBlis har greid seg uten store skader. Hun har hatt sin første lange løpetid, og ble ganske skrullete av det. Mye rare krumspring i konkurranser og i skogen den måneden gitt 🙂 Så er veldig spent på neste løpetid nå…

Men for all del: Vi har greid to store mål: Opprykk til A, øverste klasse i begge grener i NBF! Og det er så absolutt noe å være veldig, veldig fornøyd med. Vi har faktisk og vært med på uoffisiell jaktkonkurranse og endte som nr 8 av 21. Ikke verst det heller for en som ikke er retriever. (Foto: Ann Chatrin Solbakken)

 

Tøffe tak. Vi har fått starta litt i A og fått til noen godkjente stevner. Men det er mye tøffere enn jeg trodde å konkurrere i A. Så himla mange flinke folk! Og så utrolig mye som skal klaffe på en gang. Nei asså: folk sier det er vanskelig å få til opprykket til A.. Men det er faktisk mye, mye vanskeligere å hevde seg i det selskapet som er der. Men vi jobber på! Vi vil ikke være listefyll!! Spor og felt. Sporet har gått overraskende bra. Når vi bare fikk orden på pinneplukkinga så har the Dyhr som oftest tatt oppsøk og 2 km spor på strak labb. At vedhenget bak i lina har fått føle hvor dårlig kondisen er, se det er en annen sak. Jeg ante virkelig ikke at A spor rett som det var gikk i et jæskla kupert terreng! Og jeg som trodde spor var en sånn koselig, rolig aktivitet!

At ChaBlis veldig ofte går veldig gode felt, er og noe som har kommet nesten av seg selv. Det ligger rett og slett i den fantastiske arven fra de tyske brukslinjene. A felt er mye vanskeligere å få topp karakter i, nettopp fordi at det skal jo plukkes helt rent. Og ja, avlevering er noe vi ikke er helt enige i hvordan skal foregå, men vi har gått fra å fått trekk for grovt tygg til nesten ikke trekk i år.

Rundering og lydighet. Noen OK konkurranserunderinger har vi fått til, men vi har og hatt konkurranser der det har gått helt ordentlig på tverke. På tross av at jeg ikke driver med frisøk i NRH mer, så er hun til tider en utfordring å styre. Men nå skal det sies at vi har trent for dårlig siste halvår, og jeg tror at finner jeg det rette treningsmiljøet og blir litt flinkere til å kjøre litt mer til Romerike for å trene, så har denne hunden et stort potensial også der. For hun finner stort sett alt hun skal, hun gir aldri opp, vi er bare litt uenige om hvordan det skal foregå.

Samme med lydigheten. Der har vi og hatt noen odde opptredener. Men heldigvis har vi fått litt hjelp nå på høsten og dermed så tror jeg oppriktig at det er håp også der. ChaBlis sin ubestridte force er at hun kan trene omtrent alltid, og veldig lenge av gangen også. Lydighetsøkter på over en time er peanuts. Men her er jo jeg en propp i systemet. D

(Foto lydighet: Finn Johansen)

Denne bikkja har tidvis tatt for mye Møllers Tran. Det er opp til meg å greie å styre maskinen!

Planer. I en sånn oppsummering skal jo og planer være med. Helt klart trener vi på for å greie oss bedre i NBF A. Det blir, som i fjor, sikkert noen turer til søta bror også. Men jeg tenker vi skal forsøke oss på IPO1 tittel i 2018. For å få litt variasjon, fordi skikkelige eksemplarer av denne rasen er avlet for bitearbeid og rett og slett fordi det er moro. Så får tiden vise hva som skjer på redningshundarenaen. Jeg har jo ikke helt slått vekk tanken om å bidra der. Og katastrofesøk er jo fantastisk gøy da.

Hva jeg skal gjøre med meg… nei, si det. Det blir som det blir..